RSS

Ned til hundene


Helle Helle: Ned til hundene, 155 sider

Denne kjøpte jeg på billigsalg en gang i fjor. Tittelen, det rare danske navnet og den rolige forsiden appellerte veldig til meg. Jeg liker litt rare ting, og håpte boken skulle innfri forventningene. Og jammen gjorde den det.

En kvinne med rullekoffert går av bussen et sted på Sjælland. Hun er forfatter, har nettopp forlatt mannen sin og er ute etter å leie et hus hvor hun kan være i fred. Mer får vi egentlig ikke vite om henne. Hun bare dukker opp og forblir navnløs gjennom hele boken. Dette løser Putte og John ved å kalle henne Bente. Ut fra det Bente tenker og sier, kan vi resonnere oss frem til at hun er lyshåret, tidligere røyker og var sammen med en lege som heter Bjørgvin.

John og Putte synes Bente skal prute på husprisen før hun bestemmer seg for å leie, så de innlosjerer henne på sofaen i stua. Dermed blir ikke Bente så alene som hun hadde planlagt. Hun kastes inn i et lite samfunn, og får tildelt arbeidsoppgaver lik de andre. Hun mater og lufter hundene til Puttes onkel, leverer varer til bruktbutikken og gjør ærend for Elly, en masete gammel dame som er fryktelig opptatt av tippekupongene sine.

Hvem er John og Putte? De er de første menneskene Bente møter. I denne romanen er menneskene bare der. Plutselig. Uten noe særlig forklaring. Du må selv lese deg til hva slags rolle de har.

Det er en veldig rolig atmosfære over boken. Mange vil nok si at den ikke handler om noe, og de har for så vidt rett i det. Jeg er så fascinert av historier om tilsynelatende ingenting, så for meg handler den derfor om alt. Fortellinger om trivielle ting er noe av det morsomste jeg vet - mye av det er nok fordi jeg kjenner meg så godt igjen, men jeg synes også at det er en fantastisk egenskap å greie å lage en underholdene roman av ingenting. Dagligdagse hendelser, samtaler om vær og vind. Og så ligger det jo alltid noe og murrer på overflaten..

Helt i begynnelsen var jeg veldig opphengt i de snåle navnene og hva forfatteren egentlig ville med boka, men etterhvert som jeg ble bedre kjent med karakterene, likte jeg boka mer og mer. Til slutt ble det vanskelig å legge den fra seg. Men det var fort gjort, knappe 155 sider går unna i en fei. På slutten får vi vite mer om John og Putte, og skjønner den litt merkelige, tilbakeholdne - men samtidig utrolig gjestfrie - oppførselen deres.

Helle har et godt språk, litt dempet og naivistisk lik Erlend Loe, men der Loe er mer tilbakeholden synes jeg Helle gir mer. Jeg så personene klart for meg, stedene, hundene, nissene. Boka ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2009, men ble slått av Per Petterson.

Usikker på om boka er noe for deg? Les Janke og Knirk sine omtaler, kanskje de kan avgjøre?

Anbefales!

3 kommentarer:

Anonym sa...

Denne boken leste jeg en omtale av i en eller annen bokklubb, og syntes den hørtes så fryktelig kjedelig ut. Men når du skriver om den, virker det som om bokens kjedelighet egentlig er litt morsom. Så nå vet jeg ikke helt hva jeg skal tro. Hmmm.

annkolaas sa...

Den er nok litt sånn enten/eller. For meg var den midt i blinken;)

Ingalill. sa...

Jeg leste denne ifjor og likte den kjempegodt. Stille vann, dypeste grunn osv.