RSS

13/52 Rødme



Veke 13 er her. Eller, det vil seie, vi har vel kome midtvegs i ho allereie. Meir. Veka er nesten over. Snart er veke 14 nesten over i veke 15 og eg sit her igjen og klagar over at tida flyg. Men ho gjer det. Eg rekk knapt å stoppe og tenkje før tida er over. Augneblinkane, opplevingane. Dei flyt over i heilskapen, som dreg dei med vidare. Attende er berre minna. Heldigvis finnast det dei som kan stoppe opp og forsøke å fange opp desse stundene. Utvide dei, spreie dei utover, i sakte rørsle slik at vi kan oppleve dei enda ein gong. Med sansane intakte. Det er ikkje alltid vårt minne, men det gjer godt likevel. Å få delta i augneblinken, kjenne følelsane på kroppen.

Da er det godt å ha novellene. Desse korte historiene som ofte tek utgangspunkt i nettopp desse flyktige episodane ein knapt registrerte, men hugsar fragmentar av. For sterkt inntrykk gjer dei. Ettersom tida går, blir det stadig vanskelegare å fylle ut tomromma. Til slutt renn minnet ut i inkje. Espen Haavardsholm er ein av desse som greier. I novella "Rødme", som tek utgangspunkt i ei barndomsoppleving, kan hende den aller første forelskinga. Hovudpersonen er i eit jebursdagsselskap. Det er midt i januar. Snøv og kaldt ute, varmt og brennande inne. Han held fast ei appelsin i halsgropa, skal gi ho vidare til nestemann kun ved hjelp av kroppen. Slikt krev berøring. Og det er ho som er nestemann. Gun-Eva. Uoppnåelege, vakre Gun-Eva med skråsmil og tendensar til frekner på nasen.

Hendinga er over på nokre minutt, sekund kanskje, men hovudpersonen tek ho med seg. Hugsar ho i fleire tiår etterpå. Den grove appelsina, det glatte kinnet hennar. Eit par centimeter mellom dei. Vinteren er ikkje kald etter dette. Ei appelsin er ikkje lenger berre ei frukt.

"Rødme" er ei kort novelle, men augneblinken er enda kortare. Haavardsholm skriv utfyllande om noko eg trur dei aller fleste kan kjenne seg igjen i. Vi har nok alle ein eller fleire slike augneblinkar å gjere rede for, med eller utan appelsin.

Ei fin, lita novelle. Anbefalast!

ps. Novella er henta frå Noveller om ungdom, 2002

pps. Forfattaren har også skrive ein fin trilogi som er verd å få med seg. Eg har til no berre lest første boka, Gutten på passbildet, men har store planar om å lese resten ein gong i tida.

Fortsatt savnet


Chevy Stevens: Fortsatt savnet, 315 sider

Å, som eg skulle ønske at denne boka hadde fleire sider!

Annie O`Sullivan er ein pen og vellukka eigedomsmeklar. Ho har hus, kjærast, og ein trufast golden retriever som ventar heime. Annie skal avslutte ei vising, heim og klappe hunden, og ete middag med kjærasten. Men Annie kjem aldri heim denne dagen. Da visinga er over, kjem ein hyggjeleg mann og vil ta seg ein runde rundt i huset. Det får han sjølvsagt lov til. Kva slags meklar ville ho ha vore om ho ikkje tek seg tid til potensielle kundar? Ho viser han rundt i huset, dei pratar og ler. Mannen heiter David og er veldig triveleg.

Sa eg triveleg? Eg meinte monstrøs. Eller psykopatisk tyrann, om du vil. Idet Annie skal vise han bakhagen, kastar han seg over ho og tvingar ho inn i varebilen sin. Han køyrer ho til ei hytte i fjellet, tilsynelatande langt frå allfarveg. Her blir Annie utsatt for grov mishandling, valdtekt og verre. I dagevis, vekevis, månadsvis. Ho greier til slutt å rømme, og vi får vite meir enn vi trudde.

Fortsatt savnet er ei kruttønne av ei bok! Annie fortel til psykiateren sin, og vi får servert ei naken, sårbar, forferdeleg, trist og spennande historie. Det kjennes litt rart å beskrive ein så tragisk lagnad for spennande, men det er frykteleg spennande. Boka er dramatisk og ærleg, men i dei siste kapitla endrar ho seg til å bli reinaste krimboka. Det var heilt uventa, men veldig nervepirrande.

Annie opplever så mykje frykteleg, og litt fint, i fangenskapet - og vi får høyre sjokkerande tankar og refleksjonar rundt det. Eg må seie at forfattaren er særs flink til å innlemme lesaren i situasjonen. Eg likte veldig godt at boka fortel vekselvis mellom opphaldet i hytta og notida. Det er som oftast veldig irriterande når boka (og filmen) sluttar etter at målet er nådd - men her får vi høyre vel så mykje kva som skjer i tida etter rømminga.

Språket er enkelt og lettlest, men likefullt ei god lesaroppleving. Chevy Stevens har sjølv arbeidd som eigedomsmeklar, noko som gav ho ideen til denne boka. Huff og gru for ein fantasi. Eg kjenner at eg begynner å utvikle ein skepsis til varebilar.

Anbefalast!

12/52 Dervisjenes dans



Tida flyg. Eit synleg prov på det er at det stadig er på tide å lese ei ny novelle i utfordringa. Eg held dramleis på med Noveller i Samtiden, og denne gongen har eg lese vinnarnovella. God, men eg veit ikkje om eg synest ho er den beste.

Sissel Lange-Nielsen: "Dervisjenes dans"

Novella fortel om ei dame, ei mor, som nettopp har baka goro. Det nærmar seg jul, og ho tek sei ei pustepause og les ei gammal bok om dervisjenes dans. Tiggarmunkar som har fått innpass i muhammedanske land. Det ringer på dørklokka, men ho orkar ikkje å gå ned. Ho les vidare og høyrer juristen opne døra. Ho blir nysgjerrig, men les enda litt til før ho går ned. Ho legg frå seg boka og går ned trappa. Ei framand dame ligg på sofaen i stova. Ho er død. Dama sin åtteårige son veit kven kvinna var gift med. Han går og og kjem tilbake med mannen, ein liten og spinkel mann i syttiårsalderen. Han fortel at ho hadde dårleg hjarte. Den døde dama blir frakta vekk derifrå, og sonen følgjer mannen heimatt. Dama vil bake smultringar. Det er snart jul.

Eg synest novella er bra. Lange-Nielsen har eit svært godt språk, og skriv om trivielle ting for å kaste lys over dei meir eksistensielle spørsmåla i livet. Og omvendt. Samstundes får eg ei kjensle av ei dunkel, mystisk stemning som ligg rundt historia. Livet er forgjengeleg. Dervisjene dansar i sirkel.

Eg har i grunnen ikkje så mykje meir å skrive. Novella er djup og eg kunne nok ha fordjupa meg meir, men eg har ikkje tid no. Eg har ein mann som må klippast.

De desperates café


Marian Keyes: De desperates café, 592 sider

Om noen fikk med seg at jeg ikke var så altfor overbegeistret over denne, så bestemte jeg meg uansett for å gi Keyes en ny sjanse. Hun er jo dronningen av feel-good, så det kan være en fin avkopling en gang i blant. Om en liker bøkene hennes altså. Og etter å ha lest enda en bok av henne, lyder dommen: Godkjent! Jeg er ikke helt over the moon-fan, men den var bedre enn Vannmelonen.

Med De desperates café er Keyes seg selv lik; boken er frisk, spenstig og handler mye om kjærlighet, sex, slanking, sko - alt sånt jenter flest liker. Jeg vil påstå at det er en blanding av Bridget Jones og Sex og singelliv. Og det er jo kjekt.

Boken handler om de tre barndomsvennene Tara, Fintan og Katherine - alle tre kommer fra en irsk småby og flytter til London straks de får råd. Taran har en aldeles ufyselig kjæreste, som vennene hater, men som hun selv er hodestups forelsket i til tross for at han daglig forteller henne at hun er feit. Fintan har verdens beste kjæreste, og lever livets glade dager inntil en legetime snur opp ned på alt. Katherine er så redd for å bli såret igjen at hun nærmest lever i sølibat, og nekter å gå ut med sin nye, kjekke kollega. Boken har i tillegg flere andre interessante karakterer.

Det er som sagt greit med en sånn bok en gang i blant, ren underholdning som ikke krever noe av leseren, men jeg merker at behover for "tyngre" litteratur blir desto større etterpå. Jeg liker i grunnen best å se det, og er selvsagt superfan av tv-serier med denne typen innhold. Men jeg koste meg, det skal jeg ikke nekte for. Jeg lo flere ganger, og følte voldsomt med hovedpersonene, ble flau på deres vegne og hadde nesten lyst til å rope "Ikke gjør det!" Eller "Dump ham!". (Dere som har lest boken, vet hva jeg mener.)

Om jeg skal pirke på noe, må det være at Keyes bøker er lange. Så inni hampen lange. Jeg mener, 592 sider? Jeg føler ikke at det er en sånn "Ja, men jeg tror ikke boken hadde vært det samme dersom hun hadde kuttet deler av den. Det var rett og slett nødvendig å ha med alt"-opplegg. For de kunne med fordel ha kortet ned på enkelte sekvenser. Plusset med denne i forhold til Vannmelonen, er at her er historien fordelt på flere personer. Noe som gjorde spenningskurven bedre, og ikke minst, historien mer interessant.

Såh; jeg likte den, jeg.

11/52 Voldtatt



Det blei med tanken i går kveld, men eg gjorde da noko anna eg har hatt til gode; endeleg å sjå Scarface. Eg veit eigentleg ikkje kvifor eg ikkje har sett han før. Men slik er det no eingong, noko har ein sett og lest, og anna ikkje. Kjekt å ha mykje godt i vente i alle fall. Elevane har hatt særemneframsyning, noko som har gitt meg eit spark bak når det gjeld å sjå gamle klassikarar (på mi tid var det kun lov til å ha om bøker, og dei skulle vere norske. No er det lov å ha framsyning om si eiga svigermor, om ein det vil). Nuvel, novelleutfordringa held fram.

Jan Kjærstad: "Voldtatt"

Dette var andreplassen i antologien Noveller i Samtiden frå 1981 (det trena auget har kanskje fått med seg at eg skreiv Samlaget i stadenfor Samtiden i innlegget i går? Av og til skjønar eg ikkje kva som går av auga mine. Dei les det dei vil, trur eg). Eg skjønar godt at ho vann. Kjærstad skriv unekteleg godt, blandar dialog, tanke og handling i ein finfin kontekst. Det som er litt rart, er at Kjærstad sjølv seier at novella aldri før har vore på trykk i ei bok. (Ja, eg gugla denne gongen.) Er han ikkje klar over at hans eiga novella blei trykt i denne antologien? Det kan vel ikkje stemme. Eg trur han må ha gløymt det. Han er tilgitt.

Handlinga i "Voldtatt" går føre seg i Oslo. Fleire kvinner er funne voldtatt og drepne, alle med dei same kjennemerka, deriblant eit leppestiftmerke på halsen (og ein del andre grove ting eg ikkje tør skrive). Handlinga sin hovudperson, eg-personen i forteljinga, gir lesaren innsikt i mykje - noko som gjer at vi tidleg skjønar kor det ber hen. I alle fall gjorde eg det. Av og til er eg tidleg ute med framsynet mitt, men like ofte er eg pinleg naiv og har ikkje peiling, enda forteljaren dinglar fasiten rett oppi andletet mitt. Men eg skal ikkje klage. Det er vel slikt som gjer lesing kjekt.

Vi får mellom anna vite at han har sove dårleg den siste tida, har marerittaktige draumar og gløymer ofte kva han har gjort. Han bur saman med dei to kompisane sine, Jonathan og Joe, og alle tre har ei nesten sær interesse av desse seksualmorda. Dei samtalar stadig om morda, og kan ikkje einast om dei. Joe meinar at kvinnene kan takke seg sjølve:

For det første visste vi at alle kvinner lå og drømte om å bli voldtatt om natten. Var det kanskje ikke sånn? Han bare spurte. For det andre kunne selvsagt ingen kvinne bli voldtatt mot sin vilje. Det var bare å stikke av, ikke sant?

Jonathan verkar å ha samvit, og meiner at perverse griseri er symptom på noko meir underliggjande. Noko langt meir skremmande. Eg-personen er av den oppfatninga at mordaren er ei rotte. Tre personar. Kven har rett?

Eg vil ikkje seie meir. Dette er ei novelle ein ikkje kan røpe for mykje av, da øydelegg ein lesaropplevinga. Dessutan kan ho vere open for fleire tolkingar. Eg likte ho svært godt.

Anbefalast!

9/52 og 10/52



No begynner å bli skikkeleg sein med novelleutfordringa, så eg tek to i slengen, og håpar på to til før kvelden er omme. Slik at eg kan bli a`jour igjen. Eg har lånt ein gammal antologi, Noveller i samtiden, som kom ut i anledning ei novellekonkurranse i 1980. Da feira tidsskriftet Samtiden 90-årsjubileum, og fekk inn heile 270 bidrag. Dei tre beste vann, men bidraga var så gode at Samtiden kjøpte inn fire til, og bestemde seg like godt for å gi ut 23 stykker - som altså er denne boka. Her er både kjende og (for meg i alle fall) ukjende namn, og det er morosamt å tenkje på at kan hende nokre av desse kjende hadde debuten sin med denne boka. Det kunne eg nok ha funne ut med eit par - tre tastetrykk, men eg vel å la det vere.

Eg minner om at eg røper veldig mykje av novellene, så av de som ikkje vil vite handlinga er det er ikkje lurt å lese meir.

9/52 "Frisøren" av Rune Belsvik
Denne novella er litt over fire sider lang, og vi kjem rett inn i handlinga på ein skokk elleveåringar. Heile guteflokken som konfronterar Adele. Ifølgje Sigurd har ho kledd seg naken for han. Ho blånektar sjølvsagt. Veit med seg sjølv at det ikkje er sant. Alltid skal Sigurd finne på noko fælt. Dei ler og spør om ho har to vorter bak. Ho spring gråtande derifrå og veit at ho ikkje kan søkje trøst heime. Dette må ho ordne opp i sjølv.

Hemnen kjem snarare enn ho anar. Sigurd kjem gåande. Han har fått pengar til å klippe håret hos frisør, men har meir lyst til å kjøpe tyggis. Han er glad i krøllane sine, men foreldra tvingar han til i alle høve å stusse dei. Adele overtalar han til å kjøpe det han vil. Ho kan klippe håret hans. Dei avtalar å møtast i skogen. Da kjem han på løgna si. Det han fortalde om Adele. Han skubbar tanken lengst bak og let ho klippe i veg. Så spør ho kvifor han fortalde det om ho. Han blir kald innvendig. Adele seier plutseleg at ho må heim og ete middag. Så er ho vekk. Da merkar han håret som ligg på bakken. Store klompar, heile krøller.

Eg synest det var ei morosam novelle. Belsvik er kjend for å skrive romantisk og humoristisk om kjærleik. Eg tenkjer på ungdomsromanen Verdas mest forelska par, og "Eg står her og skal slå opp med ei jente" ei av yndlingsnovellene mine. Eg blir aldri lei av ho. "Frisøren" framstår litt enklare, men etter å ha lese ho nokre gongar synest eg ho berre blir djupare og betre. Det er mykje indre handling, og vi skjønar kvifor både Adele og Sigurd handlar som dei gjer.

Ei frisk og herleg novelle!

10/52 "Det mjukaste mjuke" av Sigbjørn Heie
Sigbjørn Heie er ukjend for meg, men etter å ha gugla kan eg slå fast at han har gitt ut fleire romanar, noveller og barnebøker. Så veit eg det.

"Det mjukaste mjuke" handlar om Jon og Odd, to barndomskameratar, som i barne- og ungdomsåra stadig rivaliserte om ei jente som heiter Marit. Ettersom Odd flytta vekk frå bygda, var det Jon som til slutt fekk Marit og dei har no vore gift i femten år. Sommar etter sommar kjem Odd attende og besøker Jon. Han tek med seg direktør Smith og dei drikk til langt på natt, men Jon veit nok at Odd freistar å få klørne i Marit.

Ettersom kvelden lir, blir Jon stadig meir oppsett på at Odd har baktankar med dei årlege besøka, men ikkje søren om han skal få Marit. Han kjenner ho som det mjukaste mjuke, men ho kan også vere hard. Men kjenner han henne verkeleg? Sjalusien begynner å slå rot i Jon. Hadde ho valt Jon dersom Odd ikkje hadde dratt? Så får Jon telefon og må fare i dokterskyss. Han tek med Odd og direktør Smith, og får dei ombord i båten. Det er ein kort tur, og Jon drøymer seg vekk i Marit, barndommen, kor godt dei har det. Likevel ligg Odd der som ei murring i magen. Han set opp farta og slutten ser fatal ut.

Denne novella likte eg svært godt. Heie er flink til å skildre den indre handlinga, og sjalusien er forgjort. Jon føler seg truga av dei staselege karane i dress. Han vann, men tevlinga pågår framleis. Eller gjer ho det? Kor langt kan ei rivalisering gå? Vil fortida alltid følgje oss? Eit evigvarande spørsmål.

Anbefalast!

3096 dager


Natascha Kampusch: 3096 dager, 340 sider

Natascha Kampusch ble bortført av ingeniøren Wolfgang Priklopil 2. mars 1998. 23. august 2006 greide hun å rømme. Da hadde hun vært i fangenskap i 3096 dager. Tiden mellom hun var ti og atten år tilbrakte hun stort sett i en mørk kjeller. Med denne boken forteller Natascha åpenhjertig om kidnappingen, forholdet til kidnapperen og hvordan hun en sommerdag endelig samlet nok mot til å rømme.

Jeg er, i likhet med flere andre, forbløffet over Nataschas evne til å reflektere så modent og gjennomtenkt over disse årene i fangenskap. Han tok fra henne friheten, muligheten til å velge, han sultet henne, straffet henne og brøt henne sakte ned. Han holdt henne fanget i åtte år. Hvordan kan hun behandle dette så nøkternt, så professionelt?

Natascha skriver at hun var et usikkert barn. Hun var attpåklatt og meldte sin ankomst da søstrene var gamle nok til å klare seg selv. Hun følte seg uønsket og fikk ikke nok oppmerksomhet fra foreldrene. Hun forteller om en episode da hun er på klassetur og faller ned fra et klatrestativ. Smertene er uutholdelige, men Natascha er så vant til ikke å få hjelp av de voksne at hun går en hel dag før læreren oppdager at hun har brukket armen. Hun er vant til å klare seg selv, biter tennene sammen og lar tårene trille. Lydløst. Hun beskriver hvordan hun la merke til Priklopil og varebilen da hun var på vei til skolen den skjebnesvangre dagen.

Jeg saknet skrittene og stivnet til. Frykten, som jeg ikke klarte å kontrollere, var plutselig tilbake og jeg fikk gåsehud på armene. Av ren impuls hadde jeg straks lyst til å gå over på den andre siden av veien. Bilder og halve setninger raste gjennom hodet i rask rekkefølge. Ikke snakk med fremmede menn... Gå ikke inn i en ukjent bil... Kidnapping, misbruk, alle historiene om de bortførte jentene jeg hadde hørt om på TV. Men hvis jeg virkelig ønsket å bli voksen, kunne jeg ikke gi etter for denne impulsen. Jeg måtte ta meg sammen, og tvang meg selv til å gå videre. Hva er det som kan skje, da? Skoleveien var min prøve. Jeg ville bestå den uten å vike unna.

Kunne utfallet ha vært annerledes dersom Natascha utstrålte selvsikkerhet mot mannen som sto klar ved skoleveien? Selv tror Natascha at hun holdt ut i alle disse årene fordi hun var et kuet barn. Ved å trekke seg tilbake. Tanken på at hun som 18-åring skulle bli selvstendig og ta grep om eget liv, var det som holdt henne oppe disse årene i fangenskap.

Natascha skriver overraskende godt, og belyser flere sider ved dette ufattelig sterke dramaet. Så bra at det blir vanskelig å tro at denne jenta ikke har gått på skole siden hun var ti år. Vi tror det fordi vi vet det. Det kan nesten virke som om hun til tider går ut av sin egen person, er flue på veggen, en nøktern tredjepart - likestilt overfor kidnapper og offer. gjennomtenkt og sympatisk er hun overfor Priklopil og omstendighetene rundt situasjonen. Det er som om hun forstår hvorfor han mishandler henne. Men hun lærer seg til å skjønne at hun ikke fortjener det.

Hun forteller i detalj om oppholdet hos denne psykisk syke mannen. Hvordan han tar fra henne de grunnleggende behovene, nekter henne mat og tvinger henne til hardt, fysisk arbeid. På det verste veier hun under 40 kg og er kraftig avmagret. Likevel føler hun at hun ved å rømme mistet et menneske som sto henne nær. Tvangsmessig, men likevel. Hun følte en sorgprosess da Priklopil tok livet sitt, og opplevde manglende forståelse for dette. Også fra meg. Etter å ha lest boken, forstår jeg mer. Hun nekter å la seg stemple av Stockholm-syndromet, og kaller det et naturlig overlevelsesinstinkt.

Så fort jeg begynte å tegne et nyansert bilde av kidnapperen, himlet folk md øynene og så bort. Folk synes det er ubehagelig når kategoriene for godt og vondt begynner å vakle, og når de blir konfrontert med at den personifiserte ondskapen også har et menneskelig ansikt.

Jeg sier ikke at jeg er enig. Ei heller uenig. Til det har jeg for lite livserfaring. Jeg har aldri blitt frarøvet friheten. Heldigvis. Natascha Kampusch ble frarøvet friheten i 3096 dager, og hun har kommet usedvanlig styrket fra det. Vil det vare? Vil hun fremdeles være like sterk når mediehysteriet har roet seg? Er det alltid slik at det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere? Hvis ikke, håper jeg hun har et solid nettverk rundt seg. Det fortjener hun absolutt.

Anbefales! God bok.

Awardar på rundgang

Eg har vore så heldig å få to awardar denne veka. Ein Beautiful blogger frå Beate, og ein Sweet Blog frå Askeladden. Eg takkar og bukkar! Med ein award følgjer det oftast ei utfordring, og no skal me sjå.. Eg begynner med Beatiful Blogger



1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4. Hva står det der?
Jeg husker veldig godt at jeg som liten jente ofte likevel ville gå ned i gården og leke. Fra Natascha Kampusch: 3096 dager

2. Hva er det siste du så på TV?

Etter å ha sett den fryktelege, verkelege og sterke filmen Hotel Rwanda, sat eg og svitsja mellom kanalane, og meiner på at NRKs Nasjonalgalleriet var det siste eg var innom i går kveld.

3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du nå?

Elevar i gangane, dører som smell, heisa som går opp og igjen. Det er pause.

4. Når var du sist ute og hva gjorde du da?

Eg og min fire år gamle son var ute i hagen. Han grov med gravemaskina, eg freista å sniklese i boka mi.

5. Hva har du på deg nå?

Dongeritights, blå genser og nøkkelen rundt halsen. Skulle det vere meir spesifikt?

6. Hva var den siste filmen du så?

Som tidlegare nemnt, Hotel Rwanda. Ein sterk og god film.

7. Skulle du overveie å flytte til utlandet?

Eg har alltid vore svak for England,og kunne også ha tenkt meg eit opphald i USA. Frankrike, Skottland... Men eg kunne nok ikkje ha flytta frå heimstaden min. Eg er barnsleg heimekjær.



Utfordringa går ut på å fortelje om tre søte ting som har skjedd i livet mitt, og å gi awarden vidare.

1. Dottera mi blei fødd. 2. Sonen min blei fødd. 3. Då eg blei saman med mannen min.

Søtare kan det vel ikkje bli?

Eg synest det ser ut til at dei fleste av bloggane eg les, har fått ein slik award - men eg gir i alle høve vidare til Ingaplinga, Boklesebloggen min og Ellikken, så bestemmer de sjølve om de tek utfordringa.

Takk for merksemda:)

Søkeord: ayotzintli, Vekevis


Marit Kaldhol: Søkeord: ayotzintli, 134 sider

Eg gråt da eg las denne boka. Det er ei forferdeleg, forferdeleg trist bok. Og det meinar eg i aller beste meining. Forferdeleg. Eg les ofte bøker som skjer inni hjartet, hamrar innover brystet, lagar klump i halsen. Men sjeldan gret eg.

OBS! Dersom du ikkje ønsker å vite noko som helst om denne boka, bør du ikkje lese meir.

Kven var du? Korleis - kva - kor - kvifor måtte du...? Eit ras av tunge spørsmål riv meg over ende. Eg maktar ikkje stanse det, det har ikkje kraft til å løfte armane. Tomme, kraftlause hender.

For meg har Marit Kaldhol alltid vore kjend som forfattaren av Farvel, Rune - den frykteleg triste biletboka læraren min las for oss ferske førsteklassingar. Ei bok eg som barneskule-elev lånte om og om att, tok med heim og lot tårene strøyme fritt. Bileta og teksten er framleis hogd inn i meg, og eg har ikkje greidd å lese ho sidan. No har ho gjort det igjen. Latt orda gripe tak i meg, og ryste meg langt inni sjela.

Eg har lese fleire rystande tekstar av Kaldhol, det er ikkje det. Ho skriv om ein fælsleg far som gløymer guten i kofferten, attende ligg skjelettet. Ei jente med kjærleikssorg, som klipper halsen av kanarifuglen sin. Dette er annleis. Her er ein nøydd å lytte. Dette er ekte. For mange. Dessverre.

Aldri meir få sende godnatt-sms til deg. (Og få smilefjes til svar.)

Første delen i boka er dagboknotatar frå Mikke; son, avgangsruss, elev, venn, kjærast og støttekontakt. Han sit oppe om nettene og skriv på datamaskina si. Søkjer etter skjelpadder og biologi. Skriv om tankar, skuleting, kjærleik. Lurer på om han er i stand til å elske.

Andre del er frå mamma. Korleis ho hugsar Mikke, episodar gjennom barndommen, ungdommen, dei siste vekene. Fortvilinga, lengten, botnlaus sorg. Guten hennar. Kunne ho ha gjort noko annleis, endra det.

Klikket i låsen den kvelden vi kom heim. Opna døra, steig inn, kjente den unaturlege stilla i gangen. Lufta tett av størkna stille. Med ein gong forsto eg. Stilla fortalte meg det eg ikkje enno kunne vite. Som om det eg snart skulle få vite kom meg til møtes.

Tredje del er minner frå far, stefar, kjærasten og vennene. Brev, lister, blomar.

Og kjærleiken? Eit underleg frø. Heretter lyt eg sykle utan deg. I motbakkane kjem eg til å lytte etter pusten din. Og kanskje snakke til deg.

Med Søkeord: ayotzintli har Marit Kaldhol blitt nominert til kulturdepartementets litteraturpris. Eg trur ho vinn.

Eg anbefaler boka på det varmaste.



Sidan sist (altså i går) har eg også lest denne lille flisa av ei bok:

Selma Lønning Aarø: Vekevis, 80 sider

Høh? Selma Lønning Aarø som skriv på nynorsk? Kva skjer? Ikkje veit eg, men eg liker det. Selma er like vittig som alltid, og gjett om ho kler ei nynorsk språkdrakt!

Vekevis handlar om ei jente som har satt seg føre å skrive ein erotisk roman. Men først; sommarferie til Danmark. Medan danskebåten skvulpar under henne oppdagar ho at ho er gravid. Og så har vi det gåande.

I gravide-blada les eg om folk som blir frykteleg kreative av å vera gravide. Dei er "svangre i dobbel forstand" står det ofte. Etter å ha sett barnet sitt på ultralyd finn dei fram heilt nye måtar å mala, skriva eller laga film på. Kvifor hende ikkje dette meg då eg var på ultralyd?

---

Utanfor møter eg dama som bur rett over gangen for meg. Ho er rasande fordi ho har bestilt to handverkarar som ikkje har dukka opp. Ho har ein liten hund som alltid prøver å lukta folk i skrittet. - Ein kan ikkje stole på folk no til dags, seier ho. Hunden hennar prøver å slikka meg i skrittet. - Nei, det kan ein ikkje, seier eg.

Vekevis er med i Lett å lese-serien, bøker som er meint overkommelege for dei som les lite, og som går unna i ein fei for dei som les mykje.

Eg er framleis rysta over Kaldhol (som eg las etter denne - heldigvis, ein treng ei lang pause før neste bok etter slikt), og skriv derfor ikkje meir om denne boka no. Men artig - det er ho absolutt!

De beste blant oss


Helene Uri: De beste blant oss, 438 sider

Denne siste veka har eg kosa meg skvett i hel med Helene Uri si mykje omdiskuterte bok frå universitetsmiljøet i Oslo. Eg hugsar godt då boka kom ut, snakket, intervjua, oppstyret. Ikkje at det er ei bragd for minnet, 2006 er ikkje lenge sidan. Uri arbeidde ved UiO i tolv år, og er ein av dei få som har sagt opp ei fast stilling. Giveleg etter ein disputt med sjefen. Sjølv om det meste i boka er oppdikta, seier Uri at boka ikkje kunne blitt til dersom ho hadde hatt ein annan arbeidsplass. Så vi kan nok tenkje oss at eitt og anna er basert på fakta..

Fakta eller ei, moro er det lell. De beste blant oss tek for seg språkforskaren Pål Bentzen, ansatt ved Institutt for futuristisk lingvistikk ved UiO. Han er ein kjenslemessig kar, og har stadig ein ny kjærast. Når Nanna Klev får jobb ved same instituttet er han derimot sikker på at ho er den rette. Den store kjærleiken. Dessverre har ho ein sambuar, Kristian med k, men Pål kan alltids hjelpe ho med eit stort prosjekt ho har gåande. Edith Rinkel, ein kollega av begge og ein av UiOs mest frykta professorar, liker slett ikkje at Pål har så mykje kontakt med den yngre og sprelske Nanna.

Dei aller fleste som har tatt fag ved eit universitet eller ein høgskule, eller arbeider der for den saks skuld, vil heilt sikkert kjenne seg att i fleire sider ved boka. Uri skildrar miljøet, professorane, faga, studentane. Offentleg og privat. Vi får høyre om amanuensar som hjelper yngre kollegar så mykje at dei set seg opp som medforfattarar, at jobbannonsar blir tukla med for å hindre at den dyktige, men uønska kollegaen skal få fast jobb. Kort sagt, intrige. Vi får sjå Blindern frå innsida, og der foregår det mykje. Alle har ein ting felles, å vere best. Spørsmålet er kor langt dei er villige til å gå.

Uri skriv spennande, og lirkar stadig inn språklege faktaopplysningar. Sjølv er eg nordist, og synest følgjeleg det er veldig interessant, noko eg i grunnen vil tru dei fleste gjer. Språkentusiastisk eller ei. Personskildringane er observante, kvasse, men høgst treffande. Her finn vi den kalde kvinnelege professoren som ligg med dei mykje yngre studentane sine, den bestseljande kioskroman-forfattaren som skriv under pseudonym, dei gamle kranglefantane. Denne romanen har litt av alt, og det smakar fortreffeleg. Uri er i aller høgaste grad til stede i teksten, noko som set prikken over i-en. Synest eg.

Anbefalast.

Kjærlighet


Hanne Ørstavik: Kjærlighet, 175 sider

Etter en interessant tråd inne på bokelskere.no, hvor blant andre Natalie Normanns oppfatning av helvete må være å bare ha tilgang til bøker av Solstad og Ørstavik, fant jeg ut av tiden var inne for å introduseres for sistnevnte. Jeg har ikke lest noe av henne før, og har forstått at det hersker ambivalente meninger om denne damens forfatterskap.

Kjærlighet ble min første bok. Dette er helt tilfeldig. Jeg fant boka hos biblioteket, og rasket den med. Den var passelig liten, og derfor sikkert passelig rask å lese. Og joda, det stemte fint. Boka handler om alenemoren Vibeke, som sammen med sin ni år gamle sønn, Jon, nettopp har flyttet til en liten bygd i nord. Ørstavik bruker en litt spesiell fortellerteknikk, og veksler stadig mellom handlingene til mor og sønn. Hun deler det ikke inn i avsnitt, men fletter de sammen - noe som førte til at jeg av og til blandet. Åja, var det han nå igjen ja. Men det var ikke vanskelig å skille de fra hverandre altså.

Hele romanen utspiller seg i løpet av en ettermiddag, på vei mot kveld. Jon har besøkt en venninne, og Vibeke treffer en mann på tivoliet. Hun skulle egentlig til biblioteket, men det var stengt. Begge vaser egentlig bare rundt, på søken etter noe mer. Det er en vakker, men fordekt bok. Ørstavik skildrer mye, og har et litt knapt, fortettet språk. Likevel tok jeg meg i å tenke at dette hadde blitt mye bedre i en nynorsk språkdrakt. Men jeg skal da ikke begynne å forlange at folk skifter målform.

Kjærlighet tar opp et viktig tema, og slutten gir meg frysninger. Det er avdekkende, og spiller på følelser jeg ikke vil hente frem. Det er realistisk og ærlig. Jeg sitter likevel igjen med en blandet oppfatning. Jeg kjenner meg usikker. Greier ikke helt å sette fingeren på hva. Det blir nok ikke siste boken jeg leser av henne, men jeg ble ikke superfan heller. Jeg vet ikke jeg. Hva synes dere?

Revolutionary Road


Richard Yates: Revolutioary Road, 336 sider

Vi er i USA, midt på 50-talet: Frank og April Wheeler bur i Revolutioary Road, ein idyllisk bydel i New York. Dei lever eit typisk forstadliv, med dei bligatoriske to borna, eit passeleg lite hus og ein liten hageflekk. Han drøymer om å bli forfattar, ho vil bli skodespelar. Ein stad på vegen har Frank bytta ut skrivinga med pendling til og frå arbeidet i eit kontormaskinfirma, og April nyttar dagane til husvask, bornepass og anna ærend. Begge vil vere intellektuelle, moderne menneske, men ser ut til vere fanga i eit småbogarleg liv. Ettermiddagscoctailen i stova ser ut til å vere dagens høgdepunkt. Når April foreslår at dei skal selje huset og flytte til Paris, får begge ein ny glød.

Eg er eigentleg litt sjokkert her eg sit. Det vil seie, eg har vore lettare sjokkert heile veka. For denne boka har gått veldig treigt. Eg valde å lese ho no, nettopp fordi eg visste ho ville gå av seg sjølv. Så feil kan ein altså ta. Eg skjønar ikkje heilt kva som har gått gale, eg elska jo Påskeparaden så inderleg mykje. Eg har lese forskjellige omtalar av boka, og jau då, fleire har skrive at dei synest ho var litt kjedeleg, men eg var i grunnen så høg på pæra at eg tenkte dei tok feil. Denne boka visste eg var kjekk.

Og ho var kjekk. Men ikkje heile tida. Det gjekk i rykk og napp, og til slutt måtte eg ty til hurtiglesing for å komme over dei mest keisamme partia. Elles hadde eg aldri blitt ferdig. Det kan vere fordi eg har sett filmatiseringa, som eg forøvrig likar svært godt. Kanskje er eg så farga av filmen at eg ikkje kom meg forbi? For Frank og April var Leonardo og Kate. Det var dei eg såg for meg heile tida.

Språket aleine er uansett verd lesinga. Yates skriv sjølvsagt fantastisk. Stilsikkert, sofistikert og treffande. Personskildringane er fenomenale. Det er som eg kan sjå han for meg, tilbakelent og kokett der han sit med skrivemaskina (som eg har bestemt at han har), leikar med orda og prøver seg fram. Forkastar, prøvar på nytt. Humrar for seg sjølv.

Og i sengen, uten å si et ord, elsket de på en fornuftig, rolig, moden måte. Det siste han sa før han sovnet, var: "Hør her. Det kommer til å gå bra med oss."

Revolutionary Road var debutromanen til Yates, og boka blei utvald som finalist til National Book Award i 1961. Som fleire av dei andre bøkene hans, er det ein klassikar. Eg synest ho hadde litt for mange langdryge parti, og eg kom ikkje fram til "eg greier ikkje å leggje ho frå meg-delen" før det var knappe 100 sider igjen. Og litt hist og pist mellom dei keisamme partia. Når det er sagt, var dei gode partia, svært gode.

Eg blei likevel skuffa.