RSS

Mann i mørket


Paul Auster: Mann i mørket, 186 sider

Min første Paul Auster! Denne forfattaren har eg høyrt mykje fint om. Flott faktisk. Og det kan eg absolutt skjøne. Eg likte boka kjempegodt!

Den 72 år gamle enkemannen August Brill er lam etter ei bilulukke, og har flytta inn hos den nyskilde dottera si i Vermont. Saman med dei bur også 23 år gamle Katya som akkurat har mista kjærasten sin i Irak-krigen. For å halde tankane og smerta på avstand begynner August å fortelje seg sjølv historier på nattestid. Han diktar opp ei parallell verd der det ikkje har vore krig i Irak, 11. sept aldri hendte og valet i 2000 førte til borgarkrig. Hovudpersonen i denne draumeverda er tryllekunstnar og får vite at den einaste moglegheita for å få slutt på borgarkrigen, er å ta livet av August Brill.

Berre historia her er nok til å gjere boka fengjande og god, men i likskap med kona har han mykje meir på lager. August og Katya nyttar tida til å sjå gamle filmar, tett omslynga i sofaen. I timevis etter kvarandre, film etter film. Dei tek for seg forskjellige scener og tolkar dei. Katya har studert film og granskar teknikken, August er tidlegare bokmeldar og oppteken av dramaturgien. Det er fint å sjå korleis bestefar og barnebarnet kjem nærmare kvarandre i desse stundene, og eg finn også tolkingane utruleg interessante. Sjølv om eg ikkje har sett filmane dei snakkar om, opnar det for nye måtar å sjå, tenkje. Korleis materielle detaljar kan seie meir enn dialogar. Når eg les dette, innser eg at eg ser film litt meir passivt enn eg trudde.

Det er fascinerande å sjå korleis August går inn og ut av denne draumeverda. Kva som er lagt vekt på når det gjeld ansvar, sakn, anger og moglegheita for å endre historia. Kva mennesket er i stand til å gjere for å flykte frå tankane, rømme frå tilvere. Det eksistensielle menneske er ein einsam brikke i ei stor verd. Ei vill verd som rullar vidare. Med eller utan deg.


Mann i mørket er ei kjempegod bok. Anbefalast på det sterkaste!

17/52 "Kven sin kropp er dette?"



Veke 17 er her, og jaggu er eg i rute. Årre!

Rønnaug Kleiva: "Kven sin kropp er dette?"
Denne gongen har eg vald ei enkel, kort novelle som står i ei av lærebøkene til elevane mine. Eg seier ikkje at ho er enkel fordi ho er dårleg, men historia er lett å skjøne. Dei fleste tek bodskapet, og greier sjølv å fylle ut der det manglar. Og kva er vel betre enn ein god tekst, som er relativt rask å lese? Sistnemnde seier eg på vegne av elevane. Men eg skal ikkje nekte for at eg sjølv kan bli skikkeleg lei dersom teksten dreg ut i det lange og breie. Av og til er det best å kalle ein spade for ein spade.

Denne teksten kallar det riktignok ikkje berre for spade, men tek i bruk litt fleire reiskapar. Vi er nøydd å plukke opp bitane, lytte til dialogane og sette saman heilskapen. Det er ikkje vanskeleg. Det er ei snakk om ei jente og mora hennar. Dei pratar, et litt og køyrer i veg til sjukehuset. Der blir jenta satt av med eit oppmuntrande "det er ikkje farleg og det gjer ikkje vondt". Jenta er nervøs, men forsøker å fortelje seg sjølv at "vi er samde, mor mi og eg." Ja, er dei eigentleg det?

Eg treng vel ikkje å seie kva teksten handlar om? No skjønar du kva eg meinte med enkel. Men likevel ikkje enkel. Det er eit alvorleg tema og ein vanskeleg situasjon. Kven sin kropp er det? Jenta held fast på at det er hennar kropp. Ho bestemmer over den. Likevel får vi kjensla av at det er mora som får det avgjerande ordet. Novella er kort, men kvart eit ord, kvar ei handling veg tungt. Historia rommar meir og er open for tolkingar. Vi kan lese mykje mellom linjene, noko som gjer ho så fin. Fin å diskutere med elevane, få fram ulike synspunkt, forskjellige meiningar. Steget frå barn til vaksen, abort, opprør, familie, val, lausriving, anger. Aktuell.

Novella finn du her. Teke frå samlinga Caps og andre noveller, 1994. Eg likar ho svært godt.

15/52 og 16/52



Det begynner å bli ein vane, dette med å stadig vere eit skritt bak med novelleutfordringa. Ikkje at det må vere ei novelle i veka, men eg prøver likevel på det - kontrollfriken som eg er. Når sant skal seiast, så har eg faktisk lest mange, mange fleire noveller enn dei eg har skrive om. Noko som gjer utfordringa særs vellukka (ettersom poenget faktisk er å lese fleire, og bli oppmerksam på nye/gamle/gode novelleforfattarar). Problemet ligg i å få tid til å setje seg ned og skrive om dei. Så no kjem veke 15 og 16 i eitt, og det er rocken som ligg i sentrum.

15/52 Ragnar Hovland: "Ei fullstendig oversikt over rockens historie i Fusa kommune"

Ei morosam historie om Rocking Teddy, frontfiguren i rockegruppa The Bears. Eigentleg heiter han Terje Hauge og var visst ikkje så verst i rekning. Han er bygda sin mest etterlengta ungkar, med svart jakke, bukseselar og brylkrem i håret - og kan synge Elvis Presley og Jerry Lee Lewis i senk. Han skal vere med i norgesmeisterskap i rock, og heile bygda ventar heime medan rockeguden reiser til Oslo, knallsikker på rockesiger. Dagane sneglar seg forbi. Ikkje eingong kattane får i seg mat, så spente er dei i Fausa kommune. Etter seks dagar returnerar Rocking Teddy and The Bears, utan å kunne titulere seg som norgesmeistrar.

Det er blitt meg fortalt at i eit par linjer i Dagbladet var det nemnt at Norgesmeisterskapen i rock måtte avbrytast i ca. fem minuttar på grunn av fem drita fulle vestlendingar som ville trenge seg fram til scena. Dei slo til ei av vaktene, og laut tilbringe natta i fyllearresten. Men vi treng ikkje tru det som står i Dagbladet, like lite som ein treng tru det andre. Sanninga kan vere ei heilt anna.

Novella (om ein kan kalle historia det da - det er vel meir eit slags fiksjonskåseri, men eg brukar det likevel. Det er ei historie verd å lese) er veldig vittig. Hovland er alltid like morosam, og skildrar så levande at eg nesten trur det er eg som har opplevd dette. Denne, og fleire historier finn du i Vegen smal og porten lang, frå 1981. Det er forøvrig ikkje berre korthistorier han er god på. Han skriv fantastiske romanar, barnebøker og har også oversatt Anna Gavalda til norsk. Men det er kona hans, Tove Bakke, som har oversatt dei fleste av bøkene til Gavalda. Altså skjønar dei fransk også. Er det noko dei ikkje kan? Les Ragnar Hovland (og Anna Gavalda, for den saks skuld).

16/52 Ingvild H. Rishøi: "The life and death of Janis Joplin"

Men veit de; Vi har blitt lagt merke til! Ettersom novelleutfordringa si mor, Bai, ønska å vere anonym, tok bladet Kamille kontakt med meg og lurte på om dei kunne få skrive ein liten sak i påskenummeret. Eg legg stadig vekk ut om privatlivet mitt på bloggen, så det var vel liten vits i å gjere seg kostbar no. Så om de ikkje har lest Kamille nr. 8, løp og kjøp (i beste Se og Hør-språk). Der er det også eit stort intervju med novellefavoritten Ingvild H. Rishøi (og så meg da, saman med Lars Saabye Christensen, Gaute Heivoll og andre kjentfolk hå hå). Og bakerst i bladet får vi ein smakebit frå den nyaste novellesamlinga, Historien om fru Berg , aktuell i desse dagar. Novella heiter som nemnt The life and death of Janis Joplin, og er ganske lang, om lag åtte A4-sider, pluss/minus.

Det er fortald av ein jeg-person, ei jente, som feller tre ved kyrkjegarden. Ho veit ikkje heilt kva ho vil ha ut av livet, er stadig hos rådgivar for å finne svar. Rådgivaren hennar, ein pussig skrue, fortel at ho ser akkurat ut som Janis Joplin. Jenta har ikkje høyrt om ho, men skaffar seg snart ein cd, nettopp The life and death of Janis Joplin. Ho blir heilt oppslukt av musikken, og blir veldig oppteken av henne. Ho kan ikkje lese og skjønar ikkje at songaren er død for lenge sidan. Når ho til slutt blir klar over det, blir ho hysterisk og får eit tre over seg. Furua ho skulle ta heilt til slutt.

Novella er heilt grei. Fint språk, gode skildringar, men det var liksom noko som mangla. Ho traff meg ikkje like sterkt som dei andre novellene, men eg skal absolutt lese heile samlinga. Denne dama kan skrive.

That`s it.

Det synger i gresset


Doris Lessing: Det synger i gresset, 189 sider

Mitt aller første møte med Doris Lessing, ein verdsomsfemnande forfattar som fekk Nobels Litteraturpris i 2007. Og sjølv om eg berre har lese denne boka, tør eg påstå at det var velfortent. Eg elska Det synger i gresset, og er sikker på at eg ikkje blir skuffa av dei andre bøkene hennar (som eg sjølvsagt berre lese). Det er heilt utruleg at dette er debutboka hennar! For eit innsyn i mennesket sine innerste tankar, kjensler og handlekraft.

Vi er i Sør-Rhodesia (Zimbabwe), 1950-talet. Første kapittel opnar med eit gåtefullt mord. Mary Turner blir funne død på verandaen i huset sitt. Tenesteguten deira har tilstått drapet og ein går ut frå at han har vore ute etter verdisaker. Politi og naboar snakkar saman. Kva har skjedd? Kvifor? Det blir nemnt at Mary ikkje var særleg snill mot tenestefolka sine. I andre kapittel blir vi tekne attende til Mary sin oppvekst. Ein ikkje særleg lukkeleg barndom. Ho får seg arbeid i byen og lever eit takksamt liv til ho er over tredve år, går på kino, kafé, deiter menn og er fornøgd med det.

Ein dag overhøyrer ho ein samtale mellom venninnene hennar, dei snakkar om at noko må vere gale med ho sidan ho ikkje ser ut til å bli gift. Eit liv som før verka sorglaust, blir no påtvunge, einsamt. Ikkje lenge etter giftar ho seg med Richard Turner, og flyttar ut til den avsidesliggjande farmen hans. Der blir dagane lange og varme. Richard er nede i felten heile dagen, Mary går rundt i heimen. Det er lite å ta seg til, noko som går utover den ansatte. Boyen.

Ei fantastisk, fantastisk bok! Lessing si forteljarstemme er observant, undrande, nydeleg. Denne sofistikerte og nærmast tilbakelente måten å skildre, iakta, få fram dei innerste kjenslene i handlingane deira. Eg kunne kjenne hetebølgja, føle rastløysa. Eg kjende meg innesperra, fortvila, einsam og sint. Menneske som driv kvarandre til vanvidd. Så lite som skal til før alt raknar. Men likevel blir det feil å seie det, for her er det snakk om generasjonar av mistak. Ein evig sirkel av val som påverkar nestemann. Kven har skulda? Kor skal det stoppe?

Eg vil ha meir av dette. Meir, meir.

Kniplingenes hemmelighet


Brunonia Barry: Kniplingenes hemmelighet, 394 sider

Det er sjelden kost nå for tiden, men denne boken har jeg altså greid å bruke over to uker på å lese. Som regel er jeg treig hvis det går over en uke før siste side er snudd, og nå har det altså gått det dobbelte. Og det på en som frontes som New York Times` bestselger. Men jeg kan faktisk ikke skylde på boka denne gangen. Jeg har simpelthen ikke hatt tid til å lese så mye de siste ukene. Ok, ok, jeg lyver. Jeg har hatt tid. Jeg har bare pioritert annerledes. Javel, greit. Jeg har blitt hekta på en tv-serie. Først var det Pretty Little Liars (pinlig, men sant. Verdens dårligste skuespillere - men jeg ble likefullt hekta), og da det ikke var flere episoder gikk jeg over til The Vampire Diaries. Hakket bedre skuespill, og åh, så spennende! Så det er altså dette jeg bruker tiden min på nå om dagen.

Så var det boken da. Siden det ble sporadisk lesing, tok det veldig lang tid før jeg kom inn i handlingen. Og jeg ble følgelig ikke videre imponert. Slikt lar seg heldigvis enkelt fikse = hyttetur i påsken, og vips var de resterende 200 sidene unnagjort. Og jeg ble stadig mer imponert. Forfatteren gav ut denne boken på eget forlag, fikk strålende anmeldelser og lot jungeltelegrafen ta seg av resten. Long story short; forlagene overbød hverandre for å sikre seg rettighetene til boka. Slik havnet den på New York Times bestselgerliste. Nevnte jeg at det er debutboken hennes? Barry er selv født og oppvokst i historiske Salem. Slikt må det bli magisk litteratur av!

Kniplingenes hemmelighet foregår i det mystiske Salem, byen som er kjent for verdens mest omtalte hekseprosess på 1600-tallet. For 15 år siden opplevde Towner Whitney noe som fikk henne til å sverge på å ikke komme tilbake til hjembyen, og aldri mer lese i kniplinger. I likhet med de fleste kvinnene i Whitney-klanen, er også Towner utstyrt med en sjette sans som gjør henne i stand til å spå fremtiden. Da hennes grandtante Eva forsvinner, blir hun nødt til å bryte det første løftet. Hun returnerer til Salem, og ser seg nødt til å grave i fortiden for å finne sannheten om familiens dypt bevarte hemmeligheter. Vil hun la kniplingene ligge?

Selv om fortellingen er fiktiv, er Salems historie så sterk at det føles virkelig. Forfatteren har blandet inn faktiske hendelser, men sier selv at hun har tatt seg friheter når det gjelder tidsrammen i boken. I wouldn`t know. Alt jeg vet om Salem, begrenser seg til heksene. Stort sett på grunn av ting jeg har plukket opp av nåtidens tv-program og filmer. Det er en innholdsrik bok. Familien Whitneys sterke kvinner, kalvinister og hekser side om side. Feige menn, kjærlighet, mord. En sterk og varm beretning om familie, savn, kjærlighet og hemmeligheter - knyttet sammen av magi og religion. Denne boken har det meste. Selv om jeg tenkte tanken, må jeg innrømme at slutten overrasket. Veldig.

Anbefales.

14/52 Det legendariske bygdedyret



Veke 15 i novelleutfordringa er her, men eg har ikkje kome lenger enn til uke 14. Med påskeferie rett rundt hjørnet skal det nok bli ei råd. Førebels kan eg friste med ein smakebit av Tor Jonsson si novelle "Liket", frå novellesamlinga Nesler, utgitt i 1952. Det mykje omtalte omgrepet "bygdedyret" har kanskje sitt utspring frå denne novella - og det er unekteleg eit veldig treffande namn.

"Liket" er fortald av ein eg-person frå ei lita bygd. Han fortel om vennen sin, Arne, som han var saman med dagstøtt. Som fjortenåring blir Arne råka av ein augesjukdom, og må reise inn til Rikshospitalet i storbyen for å bli frisk. Når han kjem attende, frisk og kledd i siste mote - ein anorakk han har fått av slektningar i Oslo, grip unggutane sjansen til å snu ei positiv hending til noko negativt. Dei meinar anorakken ser snål ut, som eit likklede, og kallar Arne for eit lik. Liket. Anorakken blir lagt vekk, men namnet heng fast. Frå denne dagen blir alt annleis. Bygdedyret har funne eit offer. Åra blir tunge. Det er enklast å vere flokkdyr, og vennen til Arne står på sidelinja og ser vennen sin bli angripe. Gong etter gong. Utan forsvar. Utan grunn.

Ein vakker 17. mai-dag tek Arne livet sitt, og først da tør vennen hans å gå bygdedyret i møte. Rett nok via penn og papir, men ord er betre enn tystnad. Giftige, harde ord. Sveipeslag over det stygge bygdedyret.

Dette er ei veldig god novelle. Tragisk og sannferdig. Ho tek opp eit viktig, og dessverre like dagsaktuelt, tema. Eg trur dei fleste som kjem frå ei lita grend, skjønar bodskapet. Dette fælslege bygdedyret som går etter dei som ikkje følgjer straumen. Janteloven sin store forkjempar. Jonsson var sjølv frå ei lita bygd, og har truleg fått kjenne på klørne til bygdedyret.

Språket er fint. Jonsson tek i bruk metaforar, symbol, kvasse og mjuke ord. Det er sterkt. Ein klassikar.

Anbefalast!

Sirkus!


Sara Gruen: Vann til elefantene, 360 sider

Jacob Jankowski er 23 år og nesten ferdig utdanna veterinær, da han får beskjed om at begge foreldra har gått bort i ei bilulukke. Han avbryter eksamenen, har verken pengar eller planar, og kastar seg tilfeldigvis på eit tog som køyrer forbi. Slik blir han kjend med Benzini-brødrenes Mest Spektakulære Sirkus i Verden. Mine damer og herrar; Gjer dykk klare til å bli underhaldt.

Vann til elefantene er ei fascinerande forteljing frå 30-talets USA midt under verste depresjonstida. Her får du stifte nærmare kjennskap til sirkuslivet sine opp- og nedturar. Det er ikkje berre snakk om klovnar og elefantar, slik vi nordbuarar er vand med. Her får vi høyre om kuriositetar som kvinner med skjegg og verdas mest tatoverte mann. Midt oppi det heile finn vi intriger, styrt av heltar og skurkar - og kjærleik. Alle dei rette ingrediensane for å gjere lesaropplevinga fullkommen.

Det er den nittitre år gamle Jacob Jankowski, busatt på pleieheimen, som tar oss attende til dei glade sirkusåra. Det kjem sirkus til byen, noko som får Jacob til å lengte etter dei nære, men likevel altfor fjerne, minna. Han er gammal og skrøpeleg, men har framleis sterke meiningar, og det får nokre av dei andre bebuarane til å sjå raudt. Kjem Jacob til å kome seg av garde for å vitje sirkuset ein siste gong?

Boka er spennande, sørgjeleg, romantisk, dyrevennleg (kan nok diskuterast) - og krydra med flotte, autentiske bilete frå omreisande sirkus. Eg må innrømme at eg trudde ho handla om India da ein kollega snakka om ho. Jau da, klart eg skulle lese ho, men ikkje enno. Det var dette innlegget som gjorde meg merksam på kva boka eigentleg handla om, noko som fekk meg til å reservere boka promte. Sirkus er både fantastisk og fråstøytande. Og tiltrekkjande som fy.

Nemnde eg at det kjem film? Med Robert Pattinson og Reese Witherspoon i hovudrollene. Eg måtte sjølvsagt lese boka før filmen kjem!

No kan filmen kome. Eg er klar. Er du?

52 NOVELLER PÅ 52 UKER

Kim Småge: Renslighet er en dyd
Bjarte Breiteig:Ingenting hendt
Maria Børja:Voksenting (novellesamling)
Karine Nyborg: Bryllupet
Karine Nyborg: Det må være en grunn
Erik Kjærstad: Ut å kjøre
Ingvild H. Rishøy: La stå (novellesamling)
Frode Grytten: Syng meg i søvn
Rune Belsvik:Frisøren
Sigbjørn Heie: Det mjukaste mjuke
Jan Kjærstad: Voldtatt
Sissel Lange-Nielsen: Dervisjenes dans
Espen Haavardsholm: Rødme
Tor Jonsson: Det legendariske bygdedyret
Ragnar Hovland: Ei fullstendig oversikt over rockens historie i Fusa kommune
Ingvild H. Rishøi: The life and death of Janis Joplin
Rønnaug Kleiva: Kven sin kropp er dette?
Gro Dahle: "Blå amazon"
Nina Lillelien: "Blendet"
Dag Solstad: "Novelle"
Rune Belsvik: "Eg står her og skal slå opp med ei jente"
Stig Dagerman: "Att døda ett barn"
Kerstin Anine Johnsen: "Hjem, kjære hjem"
Bjarte Breiteig: Fantomsmerter
Tor Åge Bringsværd: "Matt 18,20"
Ida Zachariassen Sagberg: Snart er det oss (novellesamling)
Frode Grytten: Bikubesong (novellesamling)

2011

Trykk på tittel for å få frem bokomtalen.

1. Nicole Krauss: Mann går inn i et rom

2. Siri Hustvedt: Når du ser meg

3. Hege Duckert: Mitt grådige hjerte

4. Helle Helle: Ned til hundene

5. Maria Børja: Voksenting

6. Tatiana de Rosnay: Saras nøkkel

7. Maria Amelie: Ulovlig norsk

8. Kristian Klausen: Akilles

9. Kristopher Schau: På vegne av venner

10. Geir Gulliksen: Forenkling

11. Karine Nyborg: Ikke rart det kommer kråker

12. Marian Keyes: Vannmelonen

13. Ingvild H. Rishøy: La stå

14. Kathryn Stockett: Barnepiken

15. Vigdis Hjorth: Jørgen + Anne = sant

16. Richard Yates: Revolutionary Road

17. Hanne Ørstavik: Kjærlighet

18. Helene Uri: De beste blant oss

19. Selma Lønning Aarø: Vekevis

20. Marit Kaldhol: Søkeord: ayotzintli

21. Natascha Kampusch: 3096 dager

22. Marian Keyes: De desperates cafe

23. Chevy Stevens: Fortsatt savnet

24. Haruki Murakami: After Dark

25. Sara Gruen: Vann til elefantene

26. Brunonia Barry: Kniplingenes hemmelighet

27. Doris Lessing: Det synger i gresset

28. Alf Kjetil Walgermo: Mitt bankande hjarte

29. Paul Auster: Mann i mørket

30. Jonas Gardell: En komikers oppvekst

31. Elin Rise: Luremus

32. Alice Hoffmann: Lysnatt

33. Jonas Jonassen: Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant

34. Alice Hoffman: Hvite hester

35. Ingeborg Arvola: Grisehjerter

36. Kari F. Brænne: Under de dype skyggene av løvtunge trær

37. David Nicholls: En dag

38. Jonas Gardell: Slik går nok en dag fra våre liv for aldri mer å komme tilbake

39. Fred Uhlman: Forsoningen

40. Lisa Genova: Alltid Alice

41. Heidi Linde: Nu, jävlar!

42. Kate Morton: En svunnen tid

43. Åsa Linderborg: Meg eier ingen

44. Johan Theorin: Nattefokk

45. Rannveig Marit Mindresunde: Glemte minner. En roman basert på en sann historie

46. Ida Roggen, Tone Tornes (red.) m.fl: Rosaprosa. Om jenter og kåthet

47. Henrik H. Langeland: Francis Meyers lidenskap

48. Guro Hoftun Gjestad: Anfall

49. Ruth Lillegraven: Mellom oss

50. Katherine Webb: Arven

51. F. Scott Fitzgerald: Den store Gatsby

52. Harper Lee: Drep ikke en sangfugl

53. Herta Müller: Pustegynge

54. Ari Behn: Vivian Seving etc.

55. Aravind Adiga: Hvit tiger

56. Tatiana de Rosnay: Bumerang

57. Suzanne Collins: Dødslekene

58. Bjarte Breiteig: Fantomsmerter

59. Gaute Heivoll: Kongens hjerte

60. Suzanne Collins: Opp i flammer

61. Helene Uri: Honningtunger

62. Hega Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

63. Hayley Long: Har det klikka for Lottie Biggs?

64. Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake

65. Helene Uri: Kjerringer

66. Gunnhild Corwin: Etter dansen

67. Taran L. Bjørnstad: MOT

68. Alice Hoffman: Isdronningen

69. Brit Bildøen: Alt som er

70. Alice Hoffman: Skilpaddemåne

71. Wenche Hauge: Det nattblinde folket

72. Ingelin Røssland: Minus meg

73. Sondre Midthun: Kom aldri nærmere

74. Ida Zachariassen Sagberg: Snart er det oss

75. Bjørn Ousland: Dragejakten

76. Ingunn Aamodt: Cat Fight

77. Kjersti Wold og Geir Vang: Rapport fra et sandkorn

78. Vigdis Hjorth: Drama med Hilde

79. Ketil Bjørnstad: Oda!

80. Frode Grytten: Bikubesong

81. Erlend Loe: Fvonk

82. Agnes Ravatn: Folkelesnad

83. Kim Thúy: Ru

84. Agnes Ravatn: Stillstand

85. Sunniva Relling Berg: UTFOR

86. Ari Behn: Talent for lykke

87. Ingvild H. Rishøi: Historien om fru Berg

88. Vigdis Hjorth: Hjulskift

After Dark


Haruki Murakami: After Dark, 168 sider

Min første Murakami!

After Dark er ei fin, lita bok der alt går føre seg i løpet av ei natt - nærmare bestemt frå klokka 23:56 til klokka 6:52. Forteljaren legg orda i munnen vår, og forteller kva vi ser rundt oss. Vi er midt i Tokyo, og det er Mari som blir introdusert først. Ho er i familierestauranten Denny`s, vekslar mellom å lese og kike ut vindauget. Takahashi, ein ung jazztrombonist set seg ved bordet hennar. Dei kjenner ikkje kvarandre, men har møtst ein gong før, for eit par år sidan. Han forlet ho, men dei kjem til å møtast fleire gongar i løpet av natta.

Eri, Mari si søster, ligg og søv ein annan stad i byen. Ei prostituert kvinne blir banka opp ved eit kjærleikshotell. Ein forretningsmann er på veg heim til kona si. Desse hendingane påverkar Mari på ein eller annan måte. Klokka har så vidt passert midnatt, men for Mari er natta enno ung.

Boka er fortalt på ein veldig skildrande måte, som om lesaren er kameraet som fangar opp motivet. Forteljaren er heile tida til stades og kommenterer. Forklarer kva vi ser, korleis vi oppfattar det - om vi spisser øyrene og høyrer etter, eller er det noko vi berre oppfattar sånn i forbifarta? Eg er jo ein sucker etter metakommentarer, så dette går rett heim hos meg. Eg er kameraet, har eit nysgjerrig blikk, vil gjerne få med alt som skjer. Zoomar inn, venstre, høgre, stoppar opp, tenkjer. Men historia er ikkje mi, eg følgjer regissøren. Eg veit ikkje kva som skjer, kva som ventar på neste side. Eg blar vidare. Leser.

Kvart kapittel er innleia med ei teikning som viser kva klokka er, noko som gjer at forteljinga går vidare. Visaren har flytta seg ti minutt til høgre, vi hoppar eitt hakk lenger uti historia. Eg synest dette er eit fint supplement. Det gjer situasjonen meir levande, aktuell. Det er som om det skjer her og no. Det er denne natta vi opplever. Med auga i kameraet følgjer vi Mari, Takahashi og dei andre gjennom natta si ferd.

Haruki Murakami dreiv visstnok ein jazzbar i Tokyo før han slo gjennom som forfattar. Eg anar det jazzete preget, tonane. After Dark er ei tenkjande bok. Dialogane, hendingane kjem sakte og roleg, men fell tungt. Natta er trykkjande. Den dunkle stemninga ligg som eit teppe over. Det er rom for mystikk, filosofi. Kva er tilfeldig, og kva er planlagt? I mørkret kan alt skje.

Eg trur ikkje dette er det beste Murakami har å by på, men det er berre positivt, for boka er god. Altså har eg mykje betre i vente. Anbefalast!