RSS

Fantomsmerter 24-38/52




No ligg eg så langt bak i novelleutfordringa at eg tel med alle femten novellene i boka. Eg føler meg litt som ein fjuskar, men det er jo femten separate noveller så det er jo "lovleg". Poenget var uansett ikkje å skrive om 52 forskjellige noveller, og ein treng heller ikkje å skrive om alle - og det har eg heller ikkje gjort. (De høyrer at eg har eit forklaringsbehov overfor meg sjølv.)

Eg har lest mange fleire enn 52 allereie, og oppdaga nydelege, romslege, banebrytande historier. Og dei har eg skrive om. Eg har også lese middelmådige, lettgløymde forteljingar som eg ikkje føler for å utlevere noko vidare. Denne gongen har eg lest Bjarte Breiteig si novellesamling Fantomsmerter, debutboka hans frå 1998. Han er ein av mine absolutte favorittnovellistar, noko som blant anna fører til at eg prakkar novellene hans på stadig fleire elevar (eg er hellig overbevist om at dei vil takke meg seinare).


Bjarte Breiteig: Fantomsmerter, 183 sider

Fantomsmerter inneheld som sagt femten noveller. Det gjennomgåande temaet er tap og smerte, noko tittelen tilseier. Eg elskar forresten tittelen! Så kraftfull og ladd. Breiteig har eit framifrå godt språk, og ei unik evne til å skildre menneska sine innestengde kjensler. Eg kan føle smerta deira i dei usagte orda, distansen i dei skuldbundne handlingane. Eg synest ikkje alle novellene er like gode, men dei går til gjengjeld under huda på meg og lar meg sitje att med ei kjensle av noko uavklart.

"Ung gutt i snø" kjende eg til frå før. Veldig godt. Ho står nemleg i læreboka til vg1-elevane mine, så eg har gjort sport i å analysere ho saman med dei nye elevane. Vi funderar mykje på kven dei er og kva dei har gjort. Eg styrer dei inn på det eg har tolka det som, og så idèmyldrar vi om kva vi trur kan skje vidare. Jammen blei eg forbausa når mannen med sixpence dukkar opp i fleire av novellene. No har eg fått eit meir heilskapleg inntrykk av både han og den unge guten. Novella kan framleis godt lesast aleine, men det er likevel interessant å finne ut kvifor guten ligg i snøven, og at mannen i sixpence mista guten sin (noko vi har vore inn på kvar gong. No veit vi!).

"Noe godt fra bakeriet" er ein ny favoritt, takka vere Stine. Ein vaksen mann vitjar mor si, som verkar meir stakkarsleg enn sist han såg ho. Huset hennar er rotete, duken er skitten og mora surrar med husken sin. Han synes synd i ho og foreslår at dei spelar kinasjakk. Han må stadig minne ho på at det er hennar tur, og synes det er pinleg kor dårleg ho er til å spele. Medan dei speler, kjem mora med spørsmål om arbeidet. Han lyg til ho - og der kjem vendepunktet. Ho gjennomskuar han (trur eg), skiftar taktikk og gjer eit elegant kjempehopp med kulene. No er det ho som har overtaket og må minne han på at det er hans tur. Ei fantastisk novelle om sårbarheit.

Eg likar at personane i novellene kjem attende i fleire av dei andre novellene. Det skaper spenning og gir framdrift til forteljingane. Ein kan lese dei frittståande, men eg synest dei kjem best fram i lys av dei andre. Unntaket er dei to ovanfor, som kanskje gjer seg best aleine.

Anbefalast!

Dødslekene


Suzanne Collins: Dødslekene, 453 sider

Reality-tv på sitt mest grusomme! Eg har høyrt mykje bra om denne trilogien, og såg meg nøydd å lese i alle fall første boka når inkje mindre enn tre elevar sit med denne boka på pulten. Eg fekk låne ho av eine eleven, og skal jaggu låne dei to andre også. For dette var spennande.

I nasjonen Panem ligg den høgteknologiske og rike hovudstaden Capitol. Capitol er omkransa av tolv distrikt der innbyggjarane svelt og eig minimalt. Styresettet i Capitol er miskunnlaust, noko dei viser med å kontrollere utkantdistrikta på ein pinefull og skånsellaus måte. For at distrikta ikkje skal gjere opprør fekk dei eit årleg realityprogram, direktesendt på tv: Dødslekene.

Regelen for Dødslekene er enkle. Som straff for opprøret må hvert av distriktene sende en gutt og en jente, som blir kalt tributter, for å delta. De tjuefire tributtene blir sendt ut på ein enorm utendørs arena som kan romme alt fra en glohet ørken til en frossen ødemark. I løpet av en periode på flere uker må deltakerne kjempe for livet. Den siste tributten som overlever, vinner.

Alle ungdommar mellom tolv og atten kan risikere å bli trekt ut. Ein blir kvalifisert det året ein fyller tolv. Året etter får ein dobbel oppføring, og slik går det heilt til ein er atten år og står oppført heile sju gongar. Ein kan i tillegg velje å bli oppført fleire gongar i bytte mot til dømes matrasjonar. Til fleire oppføringar ein har, til høgare sjanse har ein for å bli trekt ut. Frå distrikt 12 har seksten år gamle Katniss fått namnet sitt oppført tjue gongar. Sjokket blir difor stort når hennar tolv år gamle søster Prim blir trukke ut. Katniss bestemmer seg for å byte plass med ho, og signerer såleis nærmast sin eigen dødsdom. Let the games begin..

Eg er vanlegvis ikkje ein stor fan av slik litteratur, men her kan eg ikkje seie anna enn at dette er like spennande som det høyrast ut.

Anbefalast!

Bumerang


Tatiana de Rosnay: Bumerang, 286 sider

Planen om å lese litteratur frå mi eiga bokhylle går så det susar om dagen. Denne boka kjøpte eg i høve eit brannskadesal tidlegare i år, og no fekk eg endeleg lest ho. I likskap med Saras nøkkel, er også denne boka ein bestseljar. Eg skjønar kvifor; Her er spenning så det held, men eg held ein knapp på Saras nøkkel (sjølv om eg også der hadde eitt og anna å setje fingeren på). Det blei litt for enkelt, og ikkje så vanskeleg å gjette seg til den store løyndommen. Men eg synest forfattaren har skapt eit godt familiebilete av den skilde familiefaren som strever med å kome inn på borna sine. Ho pirkar sjølvsagt berre i overflata, men det gir historia litt meir tyngde. Og så er det jo ein real page turner. Litt enkel, men veldig spennande lesing. Eg innrømmer at eg fann det særs vanskeleg å leggje frå meg boka.

I høve 40-årsdagen hennar, overraskar Antoine systera si, Melanie, med ein helgetur til sommarens ferieparadis. Her kjem gløymde minner fram, spesielt sidan dei ikkje har vore der etter at mora deira døydde. På veg heim skal Melanie til å fortelje noko urovekkjande frå barndommen da ho plutseleg køyrer av vegen og blir hardt skada. Attende sit Antoine, utan ein skramme og undrar seg på kva ho skulle til å seie. Han begynner å grave i familiehistoria, og oppdagar løyndommar som aldri var meint for dei å finne ut av. Elles er personane typisk franske; vakre, seksuelle og vellukka. Som alltid.

Eg blei litt skuffa over desse løyndommane, men likte som sagt likevel boka. Forfattaren greier å halde spenninga oppe, sjølv etter å ha avslørt hovudplottet. Det er vel ei slik bok som kan passe under kategorien strandlektyre?

Anbefalast.

Hvit tiger


Aravind Adiga: Hvit tiger, 265 sider

Dette er fortellingen om Balram Halwai, som er født og oppvokst i en fattig landsby i India, og arbeider seg fram til en rik og suksessfull gründer. Boken er formet som et slags høyttenkende brev, hvor Halwai skriver ned historien sin til ingen ringere enn Kinas president, Wen Jiabao. Halwai får jobb som privatsjåfør for Mr. Ashok, en av landsbyens velstående menn, noe som gjør at vi blir innlemmet i dagens India gjennom et samfunnskritisk øye. Halwai beskriver seg selv som en hvit tiger, det sjeldneste av alle dyr. Han er den eneste av kameratgjengen som kan å lese og skrive, og han nekter å bli i buret sitt. Hvit tiger vant Bookerprisen i 2008.

Hvit tiger minnet meg litt om Peer Gynt (noe tydeligvis alt gjør nå for tiden); en røverhistorie, men med et mye tyngre alvor. Tenk "Slumdog millionaire" (som jeg kun har sett, ikke lest), en fabelaktig fortelling. Jeg synes boka var god, vittig, rørende og grusom.

Anbefales.

Vivian Seving etc.


Ari Behn: Vivian Seving etc., 158 sider

Jeg tenkte det var på sin plass å lese noe av Ari Behn, en av våre mest omdiskuterte og ofte utskjelte personer - dog ikke så mye på grunn av forfatterskapet. Siden jeg hadde Vivian Seving etc. stående i hylla (fordi jeg lenge har tenkt at det er på sin plass å lese noe av Ari Behn. Jeg kan ikke opprettholde arrogansen min mot denne mannen noe særlig lenger uten å ha lest minst en roman av ham.) var det naturlig å begynne med denne. Og så var det jo et aldri så lite pluss at den ikke var så altfor lang. Det tok vel i underkant av to korte timer å pløye gjennom boka.

Og hva sitter jeg igjen med? Hmm, joda det var jo en fascinerende historie. Boka er satirisk og tar for seg Vivian Seving, en prinsesse som nettopp har blitt enke etter at mannen hennes, prins Franz av Veiburg, dør av aids. Uten å røpe for mye, kan det nevnes at Vivian ikke er den hun gir seg ut for å være, noe kjendisbloggeren Max Schmoulders bestemmer seg for å gå til bunns i. Og så skjer det mangt og meget. Jeg synes deler av boka er veldig morsomme, for eksempel når prinsene synger karaoke til Bros` slager "When will i, will i be famous", når Vivian reiser til Gazastripen i den hensikt å donere bort formuen sin til hiv-arbeid - noe palestinerne takker nei til. Den felespillende Slåtte-Per og Vivians far er også med på å løfte boka. Her finner vi hentydninger til velkjente Se og Hør-reportasjer blandet med en god dose nasjonalromantiske og dagsaktuelle hendelser.

Jeg synes Ari Behn har laget en fin liten satirisk fremtidsutgave av nåtidens Peer Gynt, men slutten blir litt for rotete og drar ned helhetsinntrykket. Men jeg liker ideen, og språket er heller ikke så verst.

Klassikarar og krykkjer

Det har vore lite blogging i det siste, og novelleutfordringa er så neglisjert at det begynner å bli pinleg. Eg har tenkt at eg skulle ta eit krafttak i heile sommar, men det stoppa med tanken. Men eg har tenkt å halde ut, og skal ha på plass 52 noveller før dei 52 vekene har gått. I morgon begynner arbeidet igjen, og eg synest nesten det har vore så lenge ferie at eg ikkje hugsar korleis det er å arbeide. Jobb, kva er det?

Det skal skje mykje spennande dette skuleåret. Eg skal vere kontaktlærar for første gong, eg skal ha klassar eg aldri har hatt før og vi skal starte ei heilt ny linje. Eg ser fram til eit kjekt skuleår. Einaste minuset er at eg må starte det nye skuleåret med krykkjer. Eg blei nemleg påkøyrd i syden! Ikkje av ein bil, men av ein slags diger 6-mannssykkel der eg sto og passa mine eigne saker på gangvegen. Der fekk eg igjen for å ha lege og lata meg på solsenga dag etter dag. Eg som var så klar for fjellturar og spinning når eg kom heim. Så no har eg sete i rullestol sidan torsdag, og fått spesialtransport ombord i flyet (gjett om borna mine elska det!), vore på spansk sjukehus og har bytta ut pastillar med smertestillande. Men men. Eg er glad det ikkje gjekk verre. I går bytta eg ut rullestolen med krykkjer, og kjenner meg straks meir mobil.





Men over til det innlegget eigentleg skulle handle om. Klassikarar. Eg har i alle fall fått gjort noko "nyttig". Eg kan krysse to klassikarar av lista mi. Harper Lees Drep ikke en sangfugl og F. Scott Fitzgeralds Den store Gatsby. Eg valde desse fordi dei er kjende, mykje omdiskuterte og dei ser alltid ut til å vere pensum ved amerikanske skular (tv-seriar). Da må dei lesast. Eg ser ikkje noko poeng i å skrive omtale, sjølv visste eg nøyaktig kva dei handla om før eg hadde lest dei. No veit eg litt meir, og blei sjølvsagt ikkje skuffa. Gode bøker som fortener merksemd og lesarar. Anbefalast!



Eg kan også krysse enda ein nobelprisvinnar av lista; Herta Müllers Pustegynge frå 2009. Boka tek for seg Leopold Auberg, som 17 år gammal blir send til arbeidsleir i Sovjet. Her blir han i fem år, og det er desse forferdelege åra vi får høyre om. Noko som er med på å gi boka litterær tyngde, er at historia til Leopold er basert på opplevingane til ein tidlegare fange, Oskar Pastior. Han skulle eigentleg skrive boka saman med Müller, men døydde plutseleg i 2006.

Eg skjønar kvifor Müller har fått Nobels litteraturpris. Ho skriv nydeleg og poetisk. Eg trur ikkje eg har opplevd å lese liknande før. Ho brukar ord og bilete for alt det er verdt, men greier likevel å drage det enda lenger. Ord er ikkje lenger ord. Bilete er så mykje meir enn eit bilete. Det er fortetta og avslørande, skapande og ærleg. Ho skildrar fryktelege og brutale hendingar, og lar lesaren komme så nær som mogleg. Det er kjenslemessig og levande. Det er kunst. Kapitteloverskriftene er ei fryd aleine. Eg kunne ha skrive utdrag i fleng, men no ligg boka ute på stova og det blir for mykje styr for meg å humpe meg inn dit, så eg lar det vere. Det tok litt tid å lese boka, for eg måtte suge til meg alle inntrykka, orda, bileta. Eg ville lese orda om og om att, ete dei opp. Stele dei.

Anbefalast sterkt.

Arven


Katherine Webb: Arven, 487 sider

Denne likte jeg faktisk overraskende godt! Det virker kanskje rart at jeg låner en bok jeg ikke har så høye forventninger om i første omgang, men jeg greier ikke å motstå eventyrlige bøker av dette slaget. Historiene i disse bøkene har en tendens til å bli i det meste laget, men de er absolutt underholdende. Av og til er fortellerkunst viktigere enn skrivekunst, men jeg synes ikke språket var så verst, egentlig.

Boken tar for seg søstrene Erica og Beth, som etter sin grandtantes død blir arvinger av et storslått gods i England. For å bli godsets rettmessige eiere, blir de nødt til å bo der en periode, noe Beth ikke er særlig innstilt på. De pleide å tilbringe hver sommer der i barndommen, inntil den elleve år gamle fetteren deres, Henry, forsvant sporløst. Erica var bare fem år da Henry forvant, mens Beth og nabogutten Dinny var tolv. Erica er overbevist om at de vet hva som skjedde med Henry, noe de nekter på. Dette gjør selvsagt ikke Erica mindre oppsatt på å finne ut hva som skjedde.

Erica finner i tillegg et gammelt fotografi av oldemoren, Caroline, som sitter med en liten gutt på fanget. Så vidt familien vet, hadde Caroline bare en datter. Hvem er gutten på bildet, og hvorfor ser han ut til å ha forsvunnet ut av slektshistorien? Erica bestemmer seg for for å grave i fortiden, og loftet på godset ser ut til å være en god start.

Selvsagt skjønner vi hvor mye av det bærer hen, men det er likevel noe som forblir hemmelig helt til slutten. Boken forteller om Erica og Beth, mens vi parallelt får høre Carolines historie, fra hun er bosatt i New York og til livet hun skapte seg i England. Mysteriene avdukes etterhvert som vi blar om. Leseren blir i tillegg innlemmet i Carolines skjulte historie, lenge før Erica og Beth finner ut av det, noe som hjelper på page turner-effekten.

Jeg koste meg med boka, og synes godt den tåler å sammenlignes med Kate Morton.

Anbefales!

Debutantar

Det har gått litt meir enn ei veke. Det kjennest forferdeleg urettferdig at eg er så heldig å kunne setje meg ned og konsentrere meg om å utforme ei bokmelding. Men eg er takksam. Eg er glad for at eg kan. For det eg har. Dei eg har.

Det blir ei kort bokmelding, og det er ei stund sidan eg las desse to bøkene - men det kjennest ikkje rett å skrive om dei før no. Eg skal forsøke skrive nokre få ord fordi bøkene er bra, og ei bra bok fortener god omtale. Eg skjønar at eg nesten har framstilt meg sjølv som ein debutantelskar, forståeleg nok, sidan eg les mykje debutantar. Eg veit i grunnen ikkje kvifor, men bøkene appellerer slik til meg. Sjølv om eine boka handlar om noko heilt anna enn den andre, synest eg det er så interessant at eg berre lese. Ikkje noko negativt med det. Snarare tvert om.


Guro Hoftun Gjestad sin debut Anfall er eine boka eg har lest. Det er ei stillferdig og kjenslemessig bok om død, sakn og vala ein tek. Boka begynner med at arkitekten Ella tek med mannen og den vesle dottera heim til foreldra for å feire jul. Her har ho ikkje vore sidan bror hennar tok sitt eige liv. Kanskje det er difor Ella rømmer inn i armane til ein kollega, eit forhold ho blir så oppslukt av at ho ikkje greier å sjå kva som skjer rundt ho. Noko lesaren ser så altfor godt. Det er hjarteskjerande å sjå korleis ho skyv dottera si lenger og lenger vekk, at ho ikkje ser ho. Eg likte denne boka kjempegodt! Bokelskerinna har intervjua Guro, les det her.

Den andre boka eg har lest, er Mellom oss av Ruth Lillegraven.

Boka opnar med 25-årige Svein, som reiste til Chile i 1972, og har vore sakna sidan. Tredve år seinare går familia framleis og ventar på livsteikn. Foreldra Jakob og Dagny, kjærasten Ranveig og dottera Tonje. Alle har fått tildelt ei rolle, kvart sitt kapittel. Historia hoppar fram og tilbake i tid, og avdekkjer djupe løyndommar. Eg likte denne boka, men det var likevel enkelte ting eg sakna. Det var ikkje vanskeleg å tenkje seg til mykje av hendingane, men ho skriv absolutt godt og kjem nært innpå personane. Eg synest slutten var veldig fin - det blei ein god kontrast til alt det andre og viser korleis eitt val kan påverke så mange, medan andre forblir upåverka. Ei god bok uansett, altså. Om boka ikkje nådde heilt opp hos meg, så gjorde ho det til gagns hos desse bloggarane: Knirk, Beate og Bokelskerinnen.

Anbefalast!