RSS

Helbredelsen

Jonathan Odell: Helbredelsen, 341 sider. Oversett av Kia Halling

Sørstatane, 1933: Den tidlegare slaven Gran Gran har arbeidd som jordmor og hjelpande kvinne i fleire år. Ein dag kjem det ei kvinne ho ikkje kan redde, og Gran Gran sit att med dottera hennar, Violet. Violet er traumatisert og svært ordknapp, men Gran Gran finner ut at ho lyttar iherdig når ho fortel historia om barndommen sin. Gran Gran si historie tek til i 1847 ved Satterfield-plantasjen i Sørstatane. Husets frue, fru Amanda, mister si einaste dotter i kolera. Full av sorg og ein skrantande mental tilstand beordrar ho ei av slavejentene ved plantasjen til å gi frå seg det nyfødde bornet sitt. Vesle Yewande blir Granada og må vekse opp saman med dei kvite. Utkledd i den døde dottera sine klede får ho sitje til bords med frua, til stor forarging hos mannen hennar. I eit forsøk på å utrydde koleraen som herjar over plantasjen tilset han Polly Shine, ei svart kvinne som er kjend for å vere healer. Polly Shine ser raskt at Granada sjølv har evna, og Granada går frå å vere husfrua si pyntedokke til å måtte flytte ned til Polly i plantasjen og dermed ha ein fot i begge verder.

Gran Gran si historie er meint å trøyste vesle Violet, men etterkvart som ho fortel oppdagar ho at historiene deira møtast og begge opplever ei lækande effekt.

Dette er sjølvsagt ein såkalla page turner, men boka har likevel så mykje meir enn rein underhaldningsverdi. At det er basert på ekte hendingar styrker truverdet, og gjer meg både trist og glad. Forfattaren sitt etterord fortel lesaren om prosessen, og eg synest nesten det er vel så spennande å høyre det som sjølve boka. Han har intervjua fleire og forsøkt å unngå å setje slavane i ein stakkarsleg posisjon. Det greier han fint. Det er dei sterke kvinnene som dominerer historia, dei er fulle av kjærleik og pågangsmot. Forteljinga spelar på fleire strenger - det handlar ikkje berre om kampen for fridom, men kampen for tillit og å høyre til. Helbredelsen viser oss kor lækjande det å vise nestekjærleik kan vere, og kor viktig det er å kjenne røtene sine.

Likte du Tilbake til Tall Oaks og Barnepiken, vil du like denne. Personleg likte eg dei to nemnde betre, men denne er slett ingen dårleg etterkommar.

Anbefalast.

Kunsten å høre hjerteslag

Jan-Philipp Sendker: Kunsten å høre hjerteslag,286 sider. Oversett av Kurt Hanssen

Boka opnar med at amerikanske Julia sit inne i eit tehus i Kalaw. Ho har reist dit i håp om å finne faren sin, Tin Win, som forsvann sporlaust for fire år sidan. Tin Win var ein suksessfull advokat heime i New York, med kone og to vaksne born. Når Julia finner eit kjærleiksbrev meint for ei burmesisk kvinne ved namn Mi Mi, kastar ho seg på første fly til Burma. I tehuset møter ho ein mann som hevdar å kjenne far hennar, og som på mystisk vis også ser ut til å vite kven ho er. Mannen kan fortelje Julia ei historie om Tin Win, ei historie som er så unik at ho har vanskeleg for å tru på han. I håp om å finne att far sin, finner Julia så mykje meir. Ho får endeleg vite kva som skjedde dei første tjue åra av livet hans, og får høyre ei kjærleikshistorie så sterk at ho må ta eit oppgjer med eigne verdiar.

Det vakre omslaget kombinert med tittelen gjorde meg litt redd for at det skulle vere nok ein banal bestseljar med den typiske suksessoppskrifta. Heldigvis tok eg feil. Ja visst er det nokre klisjear og føreseielege hendingar, men handlinga hevar seg likevel over dette. Julia i notidshistoria slit verken med seg sjølv eller med kjærleiken, noko som jo er typisk for desse parallellhistoriene. Ho vil berre finne far sin.

Eg synest at romanen er velskriven og språket har ein god flyt. Det skildrar omgjevnadane på ein så god måte at ein nesten kan kjenne lukta og smaken. Bileta blir måla for lesaren og vi får ei innsikt inn i Burma sin rike natur og tradisjon. Historia er nydeleg, men også forferdeleg trist. Ein flott hyllest til kjærleiken.

Anbefalast.

Takk til Cappelen Damm.

En sang fra fortiden

Katherine Webb: En sang fra fortiden, 507 sider. Oversatt av Jan Chr. Næss

Dorset, 1937: For 14 år gamle Mitzy Hatcher går dagene stort sett ut på å gjøre husarbeid og sanke urter for den tyranniske moren. Hun må holde seg utendørs i timevis og vandre langs havet hver gang moren har besøk av de hyppige "beilerne" sine, noe som ikke er rent sjelden. Når kunstneren Charles Aubrey flytter inn i nabohuset med elskerinnen og døtrene sine, åpnes en helt ny verden for Mitzy. Den hittil ukjente følelsen av å bli sett og satt pris på av voksne er vanskelig å håndtere, og når Charles ber om å få male henne går Mitzys beundring over til et altoppslukende begjær som truer med å ødelegge idyllen.

Over 60 år senere har kunstner og gallerieier Zach brukt store deler av livet sitt til å fordype seg i den kjente kunstneren Charles Aubreys verker. Maleriene hans har en forheksende effekt, og i håp om endelig å fullføre boken om den mystiske berømtheten, lokkes Zach ut på landsbygda for å finne ut hva som egentlig skjedde mellom Mitzy og Aubrey.

Jeg synes Webbs romaner blir bedre og bedre. Hun fletter fortids- og nåtidshistoriene mer elegant inn i hverandre og språket virker mer flytende enn tidligere. Selve handlingen er også mer kløktig, og beveger seg mer mot det mørke, dype. Det er uheldige skjebner og uhyggelige hendelser, på grensen til det mer makabre. Litt klisjé må vi regne med, og dersom jeg skal sette fingeren på noe så kunne nok boken vært noe kortet ned. Det gikk litt trått i begynnelsen, og det er ikke før de siste to hundre sidene det blir virkelig spennende. Men det er en god bok likefullt.

Anbefales.