RSS

Midnattsrosen

Lucinda Riley: Midnattsrosen, 593 sider. Oversatt av Benedicta Windt-Val

Tidligere erfaringer har vist at Rileys romaner har vist seg å være noe ujevne, og etter kort oppsummert horrible Jenta på klippen skulle en tro jeg holdt meg langt unna henne, men neida. Jeg er en sucker for disse nåtidshistoriene slash fortidshistoriene. Sleng inn en herregård, et mysterium og la det aller helst skje i England, ja da er jeg solgt. De er bygget opp etter en fast oppskrift, disse bøkene, og har en tendens til å være ganske forutsigbare (for ikke å snakke om klisjefylte), men lesest må de.

Hold på hatten folkens, jeg likte den! Nå er du trolig både innendørs og hatteløs, men du skjønner tegninga. I alle fall, jeg tror jammen Mrs. Riley er i ferd med å skrive seg opp og fram.

Midnattsrosen har flere historier flettet sammen, og tradisjonen tro er det selvsagt fortiden som hjemsøker fremtiden. Det begynner med indiske Ahanita, som på dødsleiet ber oldebarnet Ali finne ut hva som skjedde med sønnen hennes i England. Hun fikk beskjed om at han døde som barn, men har til tross for utlevert dødsattest alltid trodd at han er i live. Ali får utlevert memoarene hennes når hun dør, og leseren tas med tilbake til en elleve år gammel Ahanita, som får bli med prinsesse Indira til England for å gå på kostskole. Når første verdenskrig bryter ut, blir de innlosjert ved det avsidesliggende godset Astbury.

Åtti år senere skal det spilles inn en film ved Astbury. Handlingen skal være fra 1920-tallet og amerikanske Rebecca Bradley, en fremadstormende og vakker ung stjerne, har hovedrollen. For å komme bort fra medienes søkelys tilbys hun losji ved godset. Hun trives i det rolige miljøet, men begynner etter hvert å oppleve uforklarlige hendelser.

Like etter filmingen har startet, dukker Ali opp ved Astbury. Han har omsider lest oldemorens memoarer og ønsker å avdekke sannheten om hva som skjedde med sønnen hennes. Rebecca hjelper ham i jakten, og sammen oppdager de mørke hemmeligheter som var ment å forbli begravet.

Jada, det var klisjeer og det var til tider nokså forutsigbart, men jeg var helt oppslukt. Virkelig. De siste 300 sidene måtte leses i et jafs, det var rett og slett umulig å legge fra seg boka. Jeg leste til og med på senga i går kveld - og det gjør jeg sjelden. Med kun et bittelitte nattlys (må ikke vekke babyen) slet jeg med å holde meg våken. Men lese måtte jeg. Jeg greide vel 100 sider før jeg måtte kapitulere. Resten ble slukt etter frokost i dag. Dette var virkelig en pageturner. Og jeg må innrømme at slutten, vel, jeg så ikke den komme. Helt forutsigbart er det altså ikke. Synes jeg da.

Språket var så som så. Litt skrivefeil og enkelte snodige oversettelser (ikke at forfatteren kan lastes for sistnevnte), men det får en overse. Disse bøkene leses som ren underholdning, og det var akkurat det jeg fikk. Historien spilte på hele følelsesregisteret mitt. Jeg kan være barnslig sjalu og satt nesten og ropte: "Vent på henne!" "Nei, ikke reis!" Nå skal jeg ikke røpe hvem eller hva, men i tillegg til dette sjalusidramaet får du romantikk, makt, sykdom og død. At deler av fortellingen befinner seg i India gir det hele en eksotisk piff. Er du ikke kjent med Rileys romaner, må du gjerne lese hva jeg mente om Orkideens hemmelighet, Jenta på klippen og Lavendelhagen.

Dette var ren fornøyelse. Anbefales.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux

Hanne Ørstavik: Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux, 215 sider

Ruth innleder et forhold til Johannes, men opplever at hun vil mer enn ham. Han slipper henne aldri helt inn, og vil heller være på bordell og se på nakne damer enn å være sammen med henne.

Jeg tenker på Johannes. Og vil ha ham inntil meg der, mot brystet. Johannes med den svarte ullgenseren, presse ham mot meg der, foran. Og at det henger sammen med kjønnet, dette stedet på kroppen, lengselen i brystet, hvis det er det det er, lengsel, at det henger sammen med lengselen i kjønnet. Jeg er ikke kåt nedenfor navlen, jeg er lengsel, med hele meg. 

Som en kontrast til Ruth og Johannes, møter vi det unge paret Lily og Ralf, som utvikler et varmt og imøtekommende forhold. Den stadige avvisningen fører til at Ruth søker bekreftelse fra andre. Hun oppsøker nudiststrender, barer, bordell og finner nok av andre villige, både kvinner og menn. Men det er Johannes hun vil ha.

Så hvorfor er det ikke nok. For det er det ikke. Jeg lever ikke lenger bare inni meg, og da trenger jeg være med ham der ute, også. Ikke bare inni. Ikke bare ord. Trenger varmen. Trenger blikket hans, hånda over håret, pikken som vokser og vil meg noe, og min egen åpning, foran, hele meg, medover, som vil ha og kjenne og møte, ham. 

Jeg har gjentatte ganger forsøkt å like Ørstaviks romaner, uten noe særlig hell. Igjen og igjen låner jeg bøkene hennes, tenker at denne gangen er det annerledes. Dette vil jeg like. Jeg vil så gjerne. Men nei. Når skal jeg lære? Ørstavik har et svært godt språk, men jeg synes tankestrømningene blir for tamme, for kjedelige. Jeg mister interessen. Denne gangen begynte det lovende. Jeg liker måten Ruth får frem stemningen, følelsene. Hvordan hun beskriver avvisningen, det konstante begjæret etter å bli sett. Jeg var sikker på at nå, endelig liker jeg Ørstavik. Og jeg gjorde det, gjør det. Deler av det. Men det kunne bare ikke vare. Ruth og Johannes er fengslende. Lily og Ralf interesserte meg ikke. Nå skal jeg lære. Neste gang skal jeg la Ørstavik ligge.

Liten

Nils-Øyvind Haagensen: Liten, 359 sider

Nils Øyvind er 33 år og opplever en livskrise. I stedet for å arbeide seg gjennom det, gugler Nils Øyvind navnet til Cecilie, lillesøsteren som døde da hun var bare tretten måneder gammel. Siden spinner handlingen mer eller mindre rundt Cecilie. Hvordan ville hun ha sett ut i dag? Hvem ville hun ha vært som voksen? Minnet om Cecilie blir levende og Nils Øyvind arrangerer en gedigen fest i anledning hennes kommende trettiårsdag.

Jeg trodde boken var rent selvbiografisk helt til jeg fortalte kollegaen min at hun er nevnt i boken. Hun gikk nemlig i klassen til Nils-Øyvind, og har fortalt litt om ham. Jeg gledet meg til å møte henne og hadde mange spørsmål. Er det sant at han... Og pleide dere virkelig å... Ivrig spurte jeg om han bare hadde en bror, David, hvorpå hun svarte at nei, han har bare søstre han. Ja vel, altså er det mer enn hovedpersonens manglende bindestrek som skiller dem. Litt småskuffet (av uforklarlige årsaker, men man vil jo helst at det en leser skal være sant - når en har vokst opp omtrent det samme stedet) leste jeg bokas siste halvdel med dette i bakhodet.

Sant eller ei, Liten er en finfin bok. Handlingen hopper frem og tilbake i tid, og veksler mellom underfundige dialoger, tankemyldringer og fun facts fra Wikipedia. Språket er malende poetisk og naivistisk enkelt. Han er bablete, men kan også være treffende kortfattig. Et godt eksempel er måten han beskriver mennesker. Han kategoriserer dem i to: Penicillin eller smittebærere.Favorittdelene mine er skildringene fra femårige Nils Øyvind. Hvordan dødsfallet virker inn på den lille gutten, som går fra å være storebror til igjen å bli minst, liten, på en dag. Han er en engstelig gutt, og sårbarheten følger ham inn i voksenlivet.  Selv om sorgen over å miste ligger i kulissene, er det ikke en tvers gjennom sørgelig bok. Det er i tillegg morsomt, uforutsigbart og fantasifullt.

Anbefales.

Ung jente, voksen mann

Eline Lund Fjæren: Ung jente, voksen mann, 121 sider

Tematikken i boken ligger i tittelen. En ung jente på tretten år innleder et forhold til en mann over tretti år.

- Visste du at jeg fyller fjorten på tirsdag?
- Gjør du? Nei det visste jeg ikke. 
- Jeg vil gjerne komme i morgen.

Jenta er ballettdansende statist i mannens musikkvideo, og de kysser i garderoben. Siden treffes de jevnlig i fem år. Forholdet bærer preg av at de er så forskjellige, at det de gjør er forbudt for omverdenen.

Hun lener seg mot meg, Jeg har ingenting å tilby deg, hvisker hun. Jeg orker ikke, kan ikke. Jeg slår hodet i lampen da jeg leter etter jakken og da jeg går ut døren åpner hun vinen, vel vitende om at jeg snart kommer tilbake. 

Synsvinkelen veksler mellom jenta og mannen, noe som skaper en god dynamikk. Selv om det handler om en overgriper og et offer, er det ikke opplagt moraliserende. Begge lider av forholdet. Mens kompisene hans gifter seg og får barn, er han på stedet hvil og er sammen med henne i skjul. Hun vokser fra venninnene og dras mot voksenverdenen altfor tidlig. Maktbalansen er jevn. Begge bytter på å ha overtaket. Hun er ikke naiv og vet hva hun går til. Sier hun. Når hun er 19 år og de kan dyrke kjærligheten på lovlig vis, sliter de med å innfinne seg etter fem år i skjul. Fokuset ligger ikke på det forbudte, på skammen. Kjærligheten beskrives som sensuell, men ødeleggende. Forfatteren viser dyp innsikt og fører et veldig godt språk. Romanens styrke ligger i det kraftfulle, men nøysomme språket. At forfatteren bare er 19 år er særs imponerende.

Anbefales.

aariho har også omtalt boken.


Parissyndromet

Heidi Furre: Parissyndromet, 211 sider

Visste du at parissyndromet er ein diagnose ein stiller japanske turistar som får alle draumar og illusjonar knust første gongen dei besøker Paris? Den japanske ambassaden i Paris har ei eigen 24-timars hotline for folk som får sjokk når draum møter verkelegheit. Hadde eg vore japansk kunne eg kanskje vere kvalifisert til sjølv å ringe denne linja etter å ha vore i Paris i april. Eg var der berre i fire dagar, og skal ikkje påstå at det var så gale, men eg kjende meg slett ikkje velkomen og har ikkje eit behov for å reise attende med det første. Men fint var der. Jau da. Og så hadde eg heldigvis eit tipp topp reisefølge.

- Ein burde passe seg for alt som gir seg ut for å vere fantastisk, seier Anna. - Du burde ikkje snakke. Du står jo her i Paris, verdas mest fantastiske by. - Draumar er draumar, seier Anna. 

Hovudpersonen i denne boka er ei 23 år gammal jente. Ho flyttar til Paris etter at kjærasten gjer det slutt. Ho vil reise "til helvete langt unna han". Etter å ha satt fingeren på globusen og treft Paris, bestemmer ho seg for å "ta det året utanlands som alle drøymer om". Her skal ho bu i eitt år utan ein meir konkret plan enn å lære seg fransk. Ho får bu saman med ei anna norsk jente ho treffer på sjømannskyrkja, Anna, og saman får dei eit trygt og godt vennskap. Anna går teaterskule og hovudpersonen får deltidsjobb som au-pair for ei åtte år gammal amerikansk jente. Ho går mykje aleine rundt i Paris, tenkjer og drar til seg inntrykk av byen. Ho blir kjend med nokre franskmenn, eit par japanske og får seg ein fast liten gjeng. Slik får ho oppleve Paris både med eigne og andre sine briller.

Eg prøver å avleie meg sjølv når eg eigentleg saknar nokon som er 1694 kilometer unna. Alt blir lenger og lenger unna, lenger enn ein flybillett til 500 kroner. Lenger enn ein telefonsamtale. Eit døgn i bil, om eg hadde hatt ein.

Parissyndromet handlar ikkje berre om det ein forlet, men og om det ein kjem til. Boka er full av nostalgi, lengsel og minner. Det ho saknar frå barndommen med bestemora, minner ho og han skapte saman og nye opplevingar ho kan ta med heim frå Paris når året er omme. Språket er godt, forfattaren skildrar så ein føler atmosfæren i byen og blir verande i stemningane. Det er ein del skrivefeil, men dei ujålete setningane og den fine nynorsken veg opp. Hadde det ikkje vore for at min tidlegare kollega, Birte, tipsa meg om denne no i romjula, så hadde eg sikkert ikkje lese ho. No gremmast eg over at eg ikkje las boka før slik at eg kunne nominere ho til Bokbloggerprisen 2013 - noko ho absolutt hadde fortent. Debutbok og alt. Det er ikkje ofte ein kjem over bøker som gir deg ei sånn fin kjensle. Ei blanding av indre uro, sakn og samstundes ei slags tilfredsstillande glede.

Eg seier som Birte: "Fine, fine boka". Anbefalast sterkt.

BØKER LESNE I 2014

1. Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker 2. Sykdommen


3. Trude Teige: Havet syng

4. Trude Teige: Lene seg mot vinden

5. Heidi Furre: Parissyndromet

6. Eline Lund Fjæren: Ung jente, voksen mann

7. Nils-Øyvind Haagensen: Liten

8. Hanne Ørstavik: Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux

9. Lucinda Riley: Midnattsrosen

10. Thomas Marco Blatt: Hvis du lyver

11. Hilde Østby: Leksikon om lengsel

12. Benedicte Meyer Kroneberg: Hvis noen ser meg nå

13. Lori Lansens: Reisen hjem

14. Jens M. Johansson: Bryllup og begravelser

15. Emile Ajar: Med livet foran seg

16. Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker. 3. Døden

17. Paula Fox. Lånt stas

18. Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz

19. Caroline Kaspara Palonen: Du er meg for søvnig

20. Trude Lorentzen: Mysteriet mamma

21. Minette Walters: Fox

22. Liane Moriarty: Ektemannens hemmelighet

23. Jeannette Walls: Sølvstjernen

24. Maria Semple: Hvor ble du av, Bernadette

25. Christina Lauren: Kjekk, men drittsekk

26. Patti Smith: Just kids

27. Naoki Higashida: Hvorfor hopper jeg

28. Jeannette Walls: Krystallslottet

29. Liv Marit Weberg: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

30. Vigdis Hjorth: Leve posthornet

31. Vigdis Hjorth: Hva er det med mor

32. Mariann Aaland: Det var stille, det snødde

33. Siri Hustvedt: Sommeren uten menn

34. Hillary Jordan: Mississippi

35. Bergljot K. Nordal: Det ingen har fortalt deg

36. Linn Strømsborg: Furuset

37. Mette Karlsvik: Vindauga i matsalen vender mot fjorden

38. Vigdis Hjorth: Fransk åpning

39. Yngve Kveine: Lyden av asfalt

40. Carl Frode Tiller: Innsirkling 3

41. Ida Hegazi Høyer: Unnskyld

42. Aina Basso: Finne ly

43. Agnes Ravatn: Operasjon sjølvdisiplin

44. Vigdis Hjorth: Et norsk hus

45. Atle Antonsen og Johan Golden: Statsråd vant spekeskinke og andre lokale nyheter

46. Tina Åmodt: Det blir aldri lyst her

47. Laura Djupvik: Kvitt

48. Simon Stranger: Barsakh. Emilie, Samuel og Gran Canaria

49. Gunnhild Øyehaug: Undis Brekke

50. Simon Stranger: Verdensredderne

51. Liane Moriarty: Det Alice glemte

52. Didrik Morits Hallstrøm: KRØ

53. Lotta Elstad: Et eget rom

2. Sykdommen

Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker 2. Sykdommen. Oversatt av John Erik Frydenlund, 282 sider

Jeg pleier å tenke at den første leste boka vil gi en pekepinn for hvordan resten av leseåret vil utarte seg. Er den dårlig, blir det mange dårlige leseopplevelser, er den god, blir det flest gode. Bare tull, selvsagt, men for å være på den sikre siden valgte jeg å gå inn i det nye året med denne fantastiske boka - så er lista lagt. 2014 kommer altså til å bli et fenomenalt leseår. Jonas Gardell er bankers, uansett. Denne serien er så god atte hjælp! Jeg grugleder meg til siste boka. Gru fordi jeg ikke vil være ferdig med den (duh!) og gleder fordi jeg dermed endelig kan se serien (jippi!).

De som kjenner til disse bøkene vet naturligvis at dette er den andre boka i en trilogi som omhandler aidsepidemien på 80-tallet i Sverige. Den gang HIV var ukjent og HIV-smittede ble behandlet som smittebefengte mordere. De forelskede ungguttene Rasmus og Benjamin utgjør hovedkarakterene i romanserien, men vi blir også godt kjent med Paul, Seppo, Lars-Åke, Reine og Bengt. Alle tilhører samme vennekrets, alle har mer eller mindre delt bopel i homsekollektivet Kråka. Jeg har ikke så mye mer å tilføye omtalen min av første boka. Bok 2 er like vond, like opprivende, god, varm, vidunderlig og hjerteskjærende som bok 1. Les den. Les denne etterpå.

Edit: Jeg har akkurat fullført bok tre, Døden, og kan meddele at den (som om vi tvilte) er mist like fantastisk som de to første. En perfekt avrunding av et mesterverk. Nydelig. Grusom. Hjerteskjærende. Vakker. Trist. Opprørende. Det er ikke mer å tilføye. Jeg er følelsesmessig ødelagt.

Anbefales varmt.

Sist, men ikke minst ønsker jeg alle et fantastisk, godt nytt år - med flerfoldige fantastiske leseopplevelser! Jeg skal holde meg for god til å forsøke å drømme om å lese 100 bøker i år også. Mitt nyttårsforsett i år kan heller være å forsøke å bli med på Bokbloggertreffet i september. Vi ses - kanskje?