RSS

Ingrid Winters makeløse mismot

Janne S. Drangsholt: Ingrid Winters makeløse mismot, 255 sider

Det lover godt når omslaget skilter med godord både fra Heidi Linde og Henriette Steenstrup. Ifølge VG gikk sistnevnte hen og kjøpte filmrettighetene sporenstreks etter at boka var ferdiglest. Og hovedrollen? Den skal hun selv ha. Dette blir gøy!

Ingrid Winter er i slutten av 30-årene, gift med advokaten Bjørnar og mor til tre jenter. Hun er ansatt som litteraturforsker ved universitetet og sliter med å få tidsklemma til å gå opp. Alle vil ha en bit av henne, men hun vil helst henge "Eksamen pågår"-skiltet på døra og være i fred. Det er lett å kjenne seg igjen i hverdagen hennes og vi har alle hatt behov for en kloning, men la oss håpe vi ikke evner å rote det til så mye som hun klarer.

Til tross for alt kaoset Ingrid ser ut til å skape rundt seg, har hun en imponerende evne til å ta alt med knusende ro. Selv når hun oppdager at hun i et snev av nyvunnen spillegalskap har bydd en million over takst på et hus, eller når hun ufrivillig må reise til Russland midt under flyttingen til det nye, rådyre huset. Uten å ha fått solgt det gamle. Hun greier å havne i absurde situasjoner ved levering av datteren i barnehagen, i FAU-møter og på jobb.

Jeg skjønner at romanen gikk rett hjem hos Steenstrup, som i bladet Kamille skriver ærlig og morsomt om travle hverdager - og som selv stadig havner i merkelige situasjoner. Men jeg kan også forstå at ikke alle vil finne boken like rasende festlig. Misforstå meg rett (et uttrykk jeg vanligvis hater, men i denne sammenheng passer det svært godt), JEG likte boken veldig godt og anbefaler den glatt. Men så er jeg også blodfan av Seinfeld og kjenner godt til flere av referansene Drangsholdt bruker i boka. De kan kanskje bli litt i overkant mange for en som ikke kan sin sitcom.

Den humørfylte leser vil nok uansett finne mer enn en episode å humre av. Hvis ikke får de vente til filmen kommer.

Leseeksemplar fått av Tiden Norsk Forlag.

Jernjomfruen

Torben Svendsen: Jernjomfruen, 246 sider

Kevins foreldre skal skilles, og han må flytte fra hjemstedet Vikhammer og bli med moren til Fredrikstad. Det sier seg selv at det er en omveltning for en landsens gutt å flytte fra kompisene og begynne helt på nytt i storbyen. Men han greier seg tålelig bra. Han oppdager noe som gir livet hans ny betydning; heavy metal-musikk, og blir så oppslukt av sin nye lidenskap at han deler livet sitt inn i før og etter Iron Maiden - den absolutte favoritten. Derav tittelen. Han leser alt han kommer over om bandet, melder seg inn i fanklubben og får seg ekstrajobb for å kunne kjøpe flere plater og effekter.

Selv om Kevin aldri blir en del av den kule gjengen, ser han ikke ut til å mangle draget på damene. Den andre store interessen. Selvtilliten er det derimot verre med, noe som ofte går på bekostning av kjæresteriet. Pubertal og uerfaren som han er, opplever han at ikke kroppen alltid reagerer som han vil. Noe som resulterer i en pinlig episode eller to.

Det var bare en bitteliten sak som plaget meg en smule. Språket. Det ble litt for Wam og Vennerød-kult for meg, og tilføyde historien et hint av parodi - men jeg synes likevel boka var god. Det er troverdig og interessant. Jeg har jo selv vært der og opplevd mye av det samme, dog fem år senere enn hovedpersonen. Tro det eller ei, men jeg var faktisk ihuga Iron Maiden-fan og hadde flere av CD-ene deres. Veggene på rommet mitt var dekket av bandplakater og jeg gikk rundt i t-skjorter med alskens monster avbildet. Jeg plaget vettet av venninna mi, som måtte høre "Fear of the Dark" på repeat (Nå da?! Liker du den nå? Nei vel, da har du ikke hørt ordentlig etter. Hør godt etter nå!) helt til hun gav opp og sa hun likte sangen (bare for å slippe å få høre den flere ganger).

Dette er en passende bok for de fleste som engang har vært tretten, er musikkinteressert eller kjenner puberteten rase gjennom kroppen. De første festene, musikk, øl og what not. Ja visst, gør det ondt når knoppar brister, men jaggu er det deilig også.

Lesereksemplar fått av forfatteren.