Les mye

Plutselig høre noen åpne en dør

2012-01-24T22:55:00.009+01:00

Trude Marstein: Plutselig høre noen åpne en dør, 256 sider

Sara er fire år og pendlar mellom far og mor. Far, ein vanleg og omsorgsfull person. Ein god heim å vakse opp i. Mor les og skriv og har ikkje tid til anna. Sara er mest hos mor. Mor har lita tid til Sara. God tid til å skrive. Og analysere. Mor er nemleg student og skal levere hovedfagsoppgåva si om eit par månadar. Ho skriv døgnet rundt. Morsrolla er kraftig nedprioritert.

Sjeldan har eg vore så glad for å vere ferdig med ei bok. Det er ei god bok. Ei grusom bok. Eg har hatt ein klump i halsen, ein stein i magen frå eg bladde om første sida. Det er forferdeleg å sjå korleis mora behandlar dottera si. Ho analyserer alt ned til minste detalj, og skyr klisjear som pesten. Ho er redd for å oppføre seg tilgjort overfor Sara, redd for å gi Sara for mykje kos og trøyst, redd for å gjere Sara avhengig og kunstig. Ho veit nøyaktig kva som er pedagogisk best for bornet, likevel gjer ho det motsette. Ho er klar over kva ho gjer mot dottera si, ser at Sara tar skade av det - men er overtydd om at Sara vil ta meir skade av ei mor som innrømmer feil.

Jeg ser ut av vinduet. Asfalten er våt, det må ha regnet. I det samme snur Sara seg og ser ut hun og. Det irriterer meg. Hva ser du på, sier jeg. Ingenting, sier Sara. Det er ikke noe svar, sier jeg, ingenting er ikke noe svar! Jeg ser ikke på noe! sier hun. Jeg går bort til henne, stirrer henne i øynene, sier, fy faen, du er dum Sara, dum! Hun ser på meg, leppene hennes er såre og ømme.

Sara skal bli behandla som ein likeverdig, ein vaksen. Ho veit at Sara ikkje er i stand til å skjøne rasjonell tenking, å vite kvifor ho nektar å gå på do sjølv om ho må. Mor veit det, men blir like fullt provosert og rasande. Når ikkje sinnet står i vegen for mor, er det det prinsipielle som stoppar. Ho kan til dømes ikkje servere te til venninna når ho er på besøk, fordi biletet av "to venninner som utveksler betroelser over store kopper te på hver sin side av et kjøkkenbord" ikkje er til å halde ut. Kaffi går derimot greitt. Refleksjonane ho gjer seg, tankespelet av motiv og konsekvensar sit som ei rettssnor og fungerer som ei sperre for alt ho kan tillate seg.

Når ho er saman med Sara, tenkjer ho kun på oppgåva si. Når ho skriv oppgåva, lengtar ho etter Sara. Ho saknar kjærasten, men greier ikkje å skilje mellom sitt sakn og det faktum at det er forventa at ho skal sakne kjærasten sin. I så fall skal ho ikkje sakne han. Ho er redd for å vere påtatt naturleg, redd for å framstå som svak og avhengig. Ho er ei sterk kvinne, har store forventingar til seg sjølv, men krevjer desto meir av andre. Mor hennar, venninna, eksen, kjærasten. Dottera. Ingen er gode nok. Ho er ein stor egoist.

Jeg er så naturlig når jeg mislykkes i rollen som mor! Når jeg forsømmer mitt eget barn anklager jeg aldri meg selv for å spille, selv om en forsømmende mor i høy grad er en velkjent rolle. Jeg unngår også å overvåke meg selv da, først lenge etterpå, når det er for seint og ikke har noen som helst hensikt, gjør jeg det, i etterkant av overgrepet.

Marstein skriv godt og har eit direkte språk. Det er vond og ubehageleg lesing, men ei god bok. Ho viser eit samansatt bilete og opnar for refleksjonar på fleire område, om ein greier å sjå forbi den skremmande omsorgssvikta.

Anbefalast.

Det store huset

2012-01-19T09:02:00.004+01:00

Nicole Krauss: Det store huset, 303 sider

Årets første lesesirkelsamling ble innledet med Krauss` nyeste roman, Det store huset.

Boken introduserer oss for forfatteren Nadia. Hun er bosatt i New York og har tatt vare på en skrivepult hun fikk av en ung chilensk poet for 25 år siden. Denne unge mannen forsvant under Pinochets regime og siden har Nadia hatt denne skrivepulten stående. En dag blir Nadia kontaktet av en kvinne som hevder å være poetens datter. Kvinnen ber om å få pulten tilbake, og Nadias verden blir helt ute av kontroll. Hun har skrevet romanene sine ved denne pulten i 25 år, og greier ikke å skrive noe annet sted.

Tvers over havet møter vi Arthur, som steller sin syke kone, Lotte. Han oppdager at Lotte har båret på en dyp hemmelighet gjennom hele ekteskapet.

I Jerusalem finner vi en antikvitetshandler som er i ferd med å rekonstruere sin fars arbeidsværelse, som ble plyndret av nazistene i Budapest i 1944. Skrivepulten knytter alle disse historiene sammen, og det gamle møblementet blir et symbol på alt de hadde og alt de ikke lenger har.

Det er vel bare å innrømme det, først som sist. Jeg slet litt med å forstå sammenhengen i fortellingene. Boken består av to deler, bygget opp av åtte kapitler, med fire forskjellige historier. Første delen tar for seg de fire forskjellige historiene, som fortsetter i del to. Alle disse er på en eller annen måte involvert i dette skrivebordet fra fordums tid.

Nicole Krauss er kjent for å skrive romaner av litt intrikat sort, som jo har gjort oss lesesirkeldamer til blodfans. Språket hennes er nydelig, og hun gir mye rom for tolkning. Vi har hatt en tendens til å velge litt "enkle" bøker, som følgelig ikke åpner for noe dypere samtale. Selv om noen spørsmål fremdeles er ubesvarte, diskuterte vi heftig og kom frem til flere mulige løsninger. Dette gav absolutt mersmak, og vi ble enige om å velge flere "tyngre" bøker. Neste måned skal vi ta for oss klassikeren Store forventninger, til ære for Charles Dickens 200- årsjubileum.

Innviklet eller ei, jeg likte boka veldig godt og stiller meg fremdeles, om ikke først, men langt frem i kø neste gang Nicole Krauss gir ut bok.

Anbefales.

Blomstenes hemmelige språk

2012-01-08T12:55:00.005+01:00

Vanessa Diffenbaugh: Blomstenes hemmelige språk, 337 sider

Victoria har hatt ein vanskeleg barndom, og vore ut og inn av forskjellige fosterfamiliar sidan ho var baby. Ni år gammal blir ho plassert hos Elizabeth, ei einsam kvinne med ein forkjærleik for blomster. Ho er tolmodig med Vicoria og lærer henne alt ho kan om blomstrane sitt hemmelege språk. Elizabeth ønsker å adoptere Victoria, men så skjer det noko som endrar alt og Victoria er igjen attende hos barnevernet.

Elleve år seinare er Victoria myndig, og ikkje lenger under det offentlege sitt ansvar. Ho er sterkt prega og har ikkje lett for å sleppe menneske innpå seg. Fortida hennar har gjort ho kynisk og det ho seier, seier ho med blomster. Ein dag treffer ho blomsterhandlaren Renata. Ho oppdagar at Victoria har eit eige lag med blomster, og snart blomstrar både kundane og Victoria. Når Renata tar henne med til blomstermarknaden, møter ho ein mann frå tida hos Elizabeth. Vil han få ho til å opne seg, eller vil redselen for å bli svikta igjen få ho til å flykte?

Dette var ei skikkeleg fornøyeleg bok! Kapitla fortel om Victoria si fortid og notid parallelt, noko som gjer det veldig spennande. Det var ikkje lett å leggje frå seg boka, og ikkje vanskeleg å komme inn i handlinga etter ei lesepause. Eg var fordjupa etter eit par sekund, kvar gong. Temaa som blir tatt opp er alvorlege, aktuelle og kjenslevare. Det er vondt å lese om Victoria sin destruktive oppførsel mot dei ho er glad i, men likefullt herleg når ho greier å ta imot kjærleik. Både med og utan blomster.

Boka er ikkje i bokhandlarane før i slutten av januar, men det er berre å glede seg. Blomstenes hemmelige språk kjem utan tvil til å bli ein av bestseljarane i 2012. Det er ei feel-good historie med ei nydeleg ramme rundt. Er du i tvil om dette er ei bok for deg, sjekk ut Ellikken sin fantastiske bokomtale.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

Anbefalast.

Snøbarnet

2012-01-02T21:57:00.004+01:00

Eowyn Ivey: Snøbarnet, 375 sider

Siste boka i 2011 følgde meg inn i 2012. Eg har lest Snøbarnet.

Alaska 1920. Det eldre ekteparet Jack og Mabel mister bornet sitt, og opplever ei sorg så stor at dei flyttar frå Amerika til Alaska i håp om å starte på nytt. Der ventar hardt arbeid og lange vintrar, noko som ikkje gjer saknet enklare å døyve. Ein kveld får dei eit spontant innfall og lagar ei jente av snø på marka. Dagen etter er snøjenta borte, og samtidig begynner dei å skimte ei lita jente i skogkanten, med votter og sjal lik snøjenta dei laga. Har snøjenta blitt levande, eller er ho ein hallusinasjon, skapt av lengt og depresjon i vintermørket? Når våren kjem, blir jenta borte, men ho kjem attende kvar vinter. Akkurat som snøjenta i det kjende, russiske eventyret.

Dette er ei nydeleg bok om sakn og lengtnad, og grensene mellom røyndom og fantasi blir liksom viska ut. Det russiske eventyret om snøjenta som blei verkeleg, lager ei magisk ramme rundt denne elles så realistiske forteljinga. Det er hardt å pløyge jord i Alaska på 1920-talet, å skape seg ein heim i ei lita hytte i skogen, milevis frå naboar og allfarveg. Når den lille jenta dukkar opp, får dagane ny meining, og Jack og Mabel greier endeleg å setje ord på sorga dei berer med seg.

Stemninga i boka gjekk under huda på meg. Det begynte dystert og tungt i Alaska, og eg skjønte verkeleg ikkje kva desse menneska hadde å gjere i kalde, einsame nord. Etterkvart som dei stifta vennskap, åkrane gav vekst og dei fekk nærme seg den mystiske snøjenta, skifta eg om og fekk også lyst til å rømme til skogs og jakte min eigen mat. Og eg hatar både kulde og mørke.

Fleire, og meir utfyllande, omtaler av Snøbarnet kan du lese her, her og her.

Forfattaren skriv fint om å nærme seg, både det vanskelege og det enkle. Anbefalast.

LEST I 2012

2012-01-02T21:53:00.006+01:00

Trykk på tittel for å få frem bokomtalen.

1. Eowyn Ivey: Snøbarnet

2. Vanessa Diffenbaugh: Blomstenes hemmelige språk

3. Nicole Krauss: Det store huset

4. Trude Marstein: Plutselig høre noen åpne en dør

Godt nytt år!

2012-01-01T14:10:00.003+01:00

Bilete fann eg her.

Vips, så var vi inne i 2012! Eg har bestemt meg for ikkje å ha nokon leserelaterte nyttårsforsett i år. Eg kjenner at eg er småirritert over ikkje å ha greidd 100 bøker. 2011 har vore eit rikt leseår, men det blei med 88 og ei halv (no tek eg ikkje med barnelitteraturen - i så fall er det langt over 100), så eit lite miniforsett om å greie 100 i 2012 må eg prøve. Elles skal eg lese fleire klassikarar, og meir av den kjekke, gotiske litteraturen.

Eg ønsker dykk eit godt leseår.

Hjulskift

2011-12-29T18:38:00.003+01:00

Vigdis Hjorth: Hjulskift, 206 sider

Like barn leker best?

Litteraturprofessoren Louise Berg nærmer seg de femti, har gått gjennom både samlivsbrudd og ekteskapsbrudd og ser ikke ut til å komme seg videre med boken hun har fått innvilget stipend for å skrive. Av en venninne lar hun seg overtale til å dra på Notodden Bluesfestival. De havner tilfeldigvis i campingvogna til Truls Olsen, en bilselger fra Skien. Louise og Truls finner tonen og fortsetter å treffe hverandre, til tross for den tydelige kulturforskjellen.

Den akademiske kultiverte møter den udannete brautete er en velkjent klisjé, men Hjorth legger det frem på en interessant og reflektert måte - uten å trå for nære den forslitte veien. Hun tar for seg fordommer og klasseforskjeller, og putter Louise og Truls` forhold i en gjenkjennende form. Jeg kjenner meg igjen i veldig mye, uten at jeg nødvendigvis behøver å innta rollen som den ene eller andre. Hjorth skriver svært godt. Det er både tankevekkende og morsomt å høre om de kontrastfylte situasjonene. Jeg ler meg skakk av å lese om Louise som blir tilbydt gryterett i en papptallerken når hun blir med Truls på venners-venners-fest, mens hun i sin krets får servert seksretters fancy middag med påfølgende akademisk (= umulig) gåte.

Denne boken falt jeg virkelig pladask for! Tema, språk, tilnærmingen og ikke minst hovedpersonene. Det er virkelig likandes. Det er nesten så jeg ble litt betatt av Truls. Jeg liker Hjorth bedre og bedre, og synes hun har blitt unødvendig latterliggjort i alle disse årene. Nå har jeg bare lest tre bøker, men det få stå sin prøve. Avslutningen alene er verdt lesingen.

Anbefales!

Historien om fru Berg

2011-12-27T21:18:00.007+01:00

Ingvild H. Rishøi: Historien om fru Berg, 119 sider

I februar trefte Rishøi meg midt i fleisen, rett i hjartet, innerst i sjelen, gjorde meg mållaus med novellesamlinga La stå . No har eg lest oppfølgjaren, Historien om fru Berg, og er like stum av begeistring. Men om eg ikkje har mæle, har eg framleis orda, og folkens - dette er edelt metall. Gull, rett og slett. Skrivekunst av ei anna verd. Rishøi held fram der ho slutta i La stå. Ikkje kronologisk, ikkje samanhengjande, ikkje dei same menneska. Men dei same kjenslemessige, alvorstunge temaa som grip tak i deg og aldri slepp taket.

Det er fem noveller. Janis Joplin-novella har eg lese og skrive om før, og den likte eg ikkje noko særleg, men dei andre, åh, dei andre! Ei storesøster som mistar veslesøstera, men får ei niese. Ei lita jente som får ein hamster av den fråverande mor si. Ein gut som ser bror sin sakte bli ein annan og ein far som fortel om jentene sine. Alle er hjarteskjerande, nydelege, tankevekkjande. Rishøi gir oss blikket til små born, tankane til ein forelder, nabo, eit søsken. Lengten etter noko. Ho skriv om dei små teikna, dagane før, dagen som endrar alt, dagen etterpå og meir. Om skuldkjensle og sakn.

Men du veit. Hele tida mens jeg bøyde meg fram og snakka med henne og fikk ulven til å gape og hun smilte, så visste jeg at det var gærent. Så hadde jeg så innmari som en hodepine over øynene at Solveig satt hjemme med malin og at jeg ikke visste hva vi skulle ha til middag og at det var bare tre bleier igjen da jeg dro. Men jeg kunne ikke slutte. Det var som om jeg datt nedover en lang mørk sjakt, jeg kunne ikke slutte, jeg datt som i en drøm. Mes jeg stirra på henne og vrei ulven så den skar tenner. Jeg stirra på henne: beina og panna og hendene.

Eg har akkurat lest den siste novella, og det er med gråten i halsen eg oppmodar dykk: Les denne boka.

Anbefalast varmt.

Talent for lykke

2011-12-23T20:53:00.003+01:00

Ari Behn: Talent for lykke, 93 sider

Det er vel ein kjend sak at Ari Behn ikkje har lukkast heilt med tekstene sine sidan debutboka. Ifølgje kritikarane, altså. No har ikkje eg lese debutboka, kun siste romanen Vivian Seving etc. , ei passe ok god bok, både positivt og negativt meint. Med Talent for lykke har Behn fått kritikarane til å vende om og trille seksarar i fleng. Tom Egeland kallar blant anna boka fremragende. Verkeleg, Tom Egeland?

Og han er slett ikkje den einaste. Eg gugla boka og ser den eine etter den andre rose dei fortetta forteljingane, det komprimerte språket, den knappe handlinga. Eg finn faktisk ikkje ein einaste dårleg omtale. Er det meg det er noko gale med? Eg synest slett ikkje dette er fremragende. Ja, det er fortetta historier, komprimert språk og knapp handling - og det er nettopp der problemet ligg. For meg da. Språket er godt, upompøst og fritt for klisjear. Heldigvis. For det gjer at nokre av forteljingane er smaklege, og endatil gode. Det var eit par som rykka litt i sjela mi, det skal eg innrømme.

Men dei er ikkje så gode. Dei bergtek meg ikkje, dei let ikkje meg sitje att med ettertanke, klussar til kjenslene mine. Eg synest tvert om at, ja, no må eg vere frekk, det ser ut som herr Behn ikkje greier å bestemme seg, å kome seg vidare. Skal vi sjå, eg vil skrive om ein mann som drøymer, eller vent, om ein mann og sykkelen hans, nei ein mann som reiser frå familia si. Eg berre rablar ned det eg har, så kan eg finpusse etterpå. Men kor er pussefilla blitt av? Behn er kjend for å vere inspirert av den store Hemingway, som meinte at teksten skal vere som på toppen av eit isfjell, redusert og forenkla slik at kun det viktigaste er med. Så sant. Med det kan eg også slenge på at Hemingway også meinte dette: “The hard part about writing a novel is finishing it.” Talent for lykke er ei rekkje uferdige, fragmenterte tankestrøymingar.

Det skal vel ikkje vere så enkelt?

UTFOR

2011-12-22T19:25:00.003+01:00

Sunniva Relling Berg: UTFOR, 205 sider

Hurra for lokalbiblioteket! Eg var innom for å hente to gamle, reserverte bøker, og fann ei eiga utstilling av Brageprisnominerte bøker. Splitter nye, og nesten alltid utlånte, bøker sto der og lyste mot meg. Eg raska med meg halvparten av dei, og bør kanskje unnskylde meg for å ha øydelagt utstillinga? Eg får vere rask, så ho blir fylt opp for andre lesarar.

Dette er ei av dei betre ungdomsromanane eg har lest. Saman med mor og far, flyttar skuleflinke Lea til ei øy. Lea blei mobba ved den gamle skulen sin, og foreldra håpar at det skal gå betre på den nye skulen. Her skal ho få ein ny start, og det går ikkje lang tid før ho blir kjend med naboguten Jonas og søskena Mads og Mia. Lea opplever eitt og anna som gjer at ho skjøner at det har hendt noko på øya, men ingen ser ut til å ville ta på seg ansvaret for å innlemme ho i løyndommane. Ho må sjølv forsøke å samle trådane, og når ho ein dag får eit brev frå Jonas si bestemor, dett bitane på plass.

Eg synest forfattaren skriv unekteleg godt, og er imponert over den unge alderen hennar. Ho skildrar ungdommane svært treffande, utan å leggje for mykje av handlinga i munnen på lesaren. Eg er like usikker på hovudpersonane som Lea er, like ivrig etter å forstå kva dei gøymer. Eg finn dei truverdige. Det einaste eg vil setje fingeren på, er at slutten kom litt for brått. Eg rekk liksom ikkje å tenkje over kva som har hendt før boka er ferdig. Eg saknar eit par sider til, ein litt mjukare overgang til avslutninga.

Det er heilt klart ei god bok. Anbefalast.

Stillstand

2011-12-20T23:14:00.002+01:00

Agnes Ravatn, Stillstand, 126 sider

Og eg som synest Folkelesnad var morosam! Denne dama er så vittig at eg veit ikkje kva. Stillstand tek for seg relativt stilleståande stader og situasjonar. Ekstra artig er det at ho i første kapitlet har tatt turen til Ålesund. Ho sit på ein kafé i Kongens gate og observerar dei andre gjestane. Eg kjenner ein umiddelbar misnøye over at eg alltid går på kafé i andre sida av sentrum, men trøystar meg med at eg kanskje er ein av dei forbipasserande. Eg ler meg i hel av alt ho skriv, og er sjølvsagt rasande misunneleg på formidlingsevna. Ho skriv om alt det vi andre (for det er vel ikkje berre eg, og ho da?) tenkjer, men ikkje greier å feste på arket.

Ravatn søkjer blant anna innsikt i eit kloster, forsøker å finne humoren i Rorbua i Tromsø (men må i staden for vitsar, høyre på mørke detaljar frå livet som soldat i Afghanistan), let seg underhalde i tingretten i Oslo og kranglar med kioskdama på toget. Ho evnar å lage dei mest fantastiske situasjonar ut av heilt alminnelege ting. Eg kan ikkje få sagt det ofte nok: Det er ubeskriveleg og hysterisk morosamt. Eg gjentek: Ubeskriveleg og hysterisk morosamt. Les.

Eigentleg er treningsmotivasjonen influert av at eg såg Max Manus på kino, og gjekk ut av salen med ei kjensle av skam over å ikkje vere krigshelt. Eg tenkte at eit minstekrav eg bør stille til meg sjølv, er å vere i såpass god form at eg kan ta på meg å utføre ein velretta sabotasjeaksjon når situasjonen krev det, og flykte på ski i nokre dagar etterpå.

Anbefalast. Ravatn til folket!

Ru

2011-12-18T12:29:00.007+01:00

Kim Thúy: Ru, 151 sider

Et vietnamesisk ordspråk lyder: "Bare folk med langt hår er redde, for ingen kan lugge folk i hår som ikke finnes." Altså forsøker jeg så langt det er mulig ikke å skaffe meg flere ting enn kroppens grenser tillater.

Ru betyr voggesong eller å vogge på vietnamesisk, og det er akkurat den kjensla eg får av å lese boka. Det er ein sjølvbiografisk roman, fletta saman av fragmentariske minner frå forfattaren sin barndom i Sør-Vietnam, flukta over Sinaibukta, opphaldet i flyktningeleir i Malaysia og eksilliv i Canada. Vi får også høyre om gjensynet med Vietnam og om mammarolla. Forfattaren skriv vakkert, med ei roleg, gyngane stemme som gir ro sjølv i dei mest oppskakande skildringane.

Noen kvelder, når soldatbrannmennene hadde drukket seg hinsides, kunne de skyte tvers gjennom gardinene for å få farfar til å ti stille. Men etter hjerteinfarktet farfar fikk før jeg ble født, sa han ikke et ord. Jeg har aldri hørt stemmen hans.

Ru er ei stillferdig bok, og vekslar mellom grusomme hendingar og morosame refleksjonar. Vi får innsyn i kjenslevekkande assosiasjonar, fortald heilt utan kronologi. Eit minne på ei side, eit anna på neste. Røynda og draumen byttar på merksemda. Det gir eit nydeleg språk, ei poetisk ramme og ei opprivande forteljing.

De måtte holde seg kalde for å forlate kvinnene som bar barna deres, som de aldri skulle vende tilbake til, som aldri hadde hørt dem røpe sitt virkelige navn.

Anbefalast.

Folkelesnad

2011-12-16T17:52:00.004+01:00

Agnes Ravatn: Folkelesnad, 210 sider

Eg kan med handa på hjartet seie at eg nettopp har opplevd dei to mest morosame timane i heile mitt liv. Heilt ærleg. Det kan ikkje bli artigare enn dette. Eg har lest Folkelesnad.

For den trente lesar, ja, Agnes Ravatn er forfattaren av den nesten like kjekke, men heilt annleis, Veke 53. Også den boka blei lest i eitt, bøkene hennar er jo så morosame at det er ei skam å leggje dei frå seg. Ikkje har eg lyst heller. Ravatn viser at ho beherskar både skjønnlitterære og saklege tekster, og eg gler meg vilt til neste prosjekt - uansett kva det no er. I Folkelesnad har ho teke for seg 80 av dei mest leste veke- og månadsblada i Noreg, og vi skjøner allereie i forordet at dette blir hysterisk morosamt.

Vi får høyre om vekeblada Allers, Hjemmet, Norsk Ukeblad, dei tre søstrene og søskenbornet deira, KK. Den kristne filletanta Familien og sosiopatane Se og Hør og Her og Nå. Ravatn uttrykkjer blant anna skuffelse over at "Fra virkeligheten"-opplevingane ser ut til å ha bytta ut incestforteljingane med sørgjelege historier om eigarar som har mista sin beste venn, hunden. Babymagasina Gravid, Mamma og Foreldre & barn ser ut til å ha eitt felles mål, nemleg å førebu foreldre på at "nye uunngåelege katastrofar skal inntreffe". Testar av forskjellige typer stellebord avslørar nemleg at dei fungerer nærast som giljotinar. Skrekk og gru. Bladet Vi over 60 vil "banke inn i lesarane at dei er gamle og sjuke og snart oveflødige". Dette kjem til syne i dei trykte, umoglege oppgåvene, i form av uløyselege biletrebusar og sudokuvariantar.

Kvinneblada Det nye, Henne, Kamille, Woman, Cosmopolitan og Tara tilbyr ulike trylletriks som skal gjere kvinna vakrare. Redaksjonen i Kamille deler også dei beste partytriksa med lesarane sine, det vere seg å opne ei ølflaske med ein lighter og å utkonkurrere gutane med å ha tissekonkurranse. For "jenter kan også tisse veldig langt - hvis de står i bro". Ravatn har sjølvsagt også fordjupa seg i manneblada FHM, Vi menn og Mann - der stoffet krinsar rundt sex, sport, våpen, dingsar og sjølvmord (!). "Artiklane er som ei konstant påminning til mannen: Du kan alltids ta livet av deg, aldri gløym det!"

Interiørblada, pornoblada, pengeblada, matblada, friluftslivblada, treningsblada, jenteblada og dei alternative blada får også gjennomgå, men eg trur eg må gi meg her. Eg kunne ha haldt fram i det uendelege, men må spare litt til lesaren også. Det er så mykje å ta av at eg nesten ikkje veit kor eg skal begynne. Ravatn tek for seg overskriftene, innhaldet, oppslagstala, målgruppa, ja, alt som tenkjast kan om desse glossy tidtrøytene vi elskar å hate. Det er ubeskriveleg fantastisk og hysterisk morosamt, frekt, vittig og heilt sant. Dette er utan tvil årets artigaste bok. Skaff deg og les snarast.

Anbefalast sterkt!

Fvonk

2011-12-13T21:02:00.003+01:00

Erlend Loe: Fvonk, 176 sider

Eg rakk ikkje å sure meg meir enn i underkant av eit døgn over ikkje å vinne denne boka i konkurransa til Forlagsliv førre veke, før boka lyste mot meg frå skulebibliotekt. Å, Manuela! Erlend Loe sine bøker er hos meg kategorisert som ein av dei sikre. Sjølvsagt må dei lesast. Og eg las. Men veit de, eg blei litt skuffa. Bittelitt. Det var moro, jau da, det skorta ikkje på det, men eg veit ikkje heilt. Kanskje eg ikkje var heilt klar for nevrotiske menn akkurat no. Førjulstider og alt. Kan hende eg har fått bakverk på hjerna?

Fvonk er ein mann av ubestemmeleg alder, lektor, men eg gjettar på femti. Minst. Etter at Gang- og mosjonsforbundet blei avvikla, har Fvonk vore heimeverande. Sambuaren har flytta frå han og dottera går på skule ein annan stad. Fvonk er einsam og livredd for ukultur og gravide damer. Ein dag får han sjølvaste Jens Stoltenberg som leigebuar, han er sliten og treng ei pause frå å styre landet. Dei finn trøyst i kvarandre og opplever mykje rart. Dei lagar blant anna syden i stova, bannar på serbisk og sender mms-bilete av bæsjen til statsministeren. Fordi han liknar på Jesus.

Eg ser jo at det er ei morosam bok. Yo bananaboy og Fvonk og Helga og alt det der. Eg lear på smilebandet berre av å skrive dette. Men det er eitt og anna eg ikkje var heilt nøgd med. Eg vil seie boka er ein god firar. Og det er jo ikkje så verst. Men, Loe, neste gong. Neste gong må du vippe meg av pinnen. Fullstendig.

Anbefalast. Sjølvsagt. Det er trass alt Erlend Loe. Der er aldri kjedeleg.

52/52 Bikubesong

2011-12-07T13:33:00.005+01:00

Frode Grytten: Bikubesong, 325 sider

Folkens, det er straks jul! Det er rart å tenkje på at det er snart eit år sidan eg heiv meg på Bai si utfordring om å lese 52 noveller på 52 veker. Eg har ikkje haldt meg heilt innafor regelen, eg har lest litt her, litt der. Lite no, mykje da. Året har gått både raskt og seint, jamnt og trutt. Eg har lese mange mange noveller, men ikkje så mange av dei eg hadde tenkt å lese. Lesarglede har eg hatt, likefullt. Også denne gongen tek eg ei heil bok under eitt. Frode Grytten sin flotte roman Bikubesong frå 1999. Vel, roman og roman. Ein kan lese historiene både samanhengande og aleine. Eg har gjort litt av begge. To av novellene har eg skrive om før, men boka inneheld mykje meir enn dei. Eg har hatt ho liggjande lett tilgjengeleg dei siste vekene, og vips, var ho slutt.

Bikubesong er forteljingar om 25 forskjellige menneske som bur i Murboligen, ei boligblokk i Odda. Vi får høyre om prinsessa frå Burundi, som ikkje trur at nokon kan elske ho fordi ho er overvektig, noko elskaren hennar løyser med å ete seg like stor. Ein skuggeboksar som drøymer om å slå i hel far sin, fittetjuven som har seg med fleire av kvinnene i bygda - både gifte og ugifte. Her er gjennomsnittsnordmannen som blir intervjua av tv2 og partisekretæren som dett i sjøen i anledning eit offisielt ærend 1. mai. Arbeidaren som trugar sjefen sin med pistol fordi han har lege med kona hans, familiefaren som blir besett av ei ung jente som jobbar i daglegvarebutikken og fotballhelten som blir konemishandlar. Blant anna.

Frode Grytten skriv om kvardagsmenneske på ein framifrå måte. Språket hans er fargerikt og skildrande. Han tek for seg bygdeoriginalar på ein så morosam måte at kallenamnet i seg sjølv er nok til at eg umiddelbart skjønar kva slags type vi har med å gjere. Tema famnar alt i frå utroskap til kidnapping. Det er nydeleg. Det er absurd. Det er trist og hysterisk. Akkurat slik kvardagsmenneske skal vere. Eg har allereie fleire favorittar eg tenkjer å prakke på elevane mine. Berre så det er sagt; "Fittetjuven" er ikkje ein av dei. Eg var nemleg på eit kurs i haust der ei veldig flink dame anbefalte oss norsklærarane å lese nettopp denne saman med elevane. Eg er nok litt for prippen til å tore å leggje fram noko med ein slik tittel (og innhald, for den del). Men novella er god, altså.

Eg synest skrivestilen til Grytten minner om ein av forfattarane frå mi heimkommune, nemleg Ronnie M.A.G. Larsen (det vil vel seie omvendt, sidan Grytten var først ute). Han har gitt ut ei bok med forteljingar om bygdeoriginalar og anekdotar frå øya Giske, deriblant Mannen med den blå kjeledressen og Fitte-Per (for nokre namn!). I likskap med Bikubesong, har Offa - forteljingar frå ei øy, eit munnleg og uhøgtideleg preg over seg. Forøvrig anbefalar eg begge. Gode bøker!

Når det gjeld novelleutfordringa, har det vore lærerikt og interessant. Eg har stifta kjennskap til nye forfattarar og blitt meir kjend med dei "gamle". Likevel kjem eg nok ikkje til å kaste meg på fleire utfordringar, fordi eg blir rett stressa når eg får press på meg. Ikkje at eg på død og liv hadde forplikta meg til å fullføre, men eg likar jo å halde ord. Og enda viktigare, eg har oppdaga mange, mange gode noveller. Mykje meir enn 52. Å nå 100 bøker før vi rundar 2012 ser derimot ikkje like lovande ut. Men eg har greidd 14 meir enn i fjor og desember har framleis nokre dagar att.

Oda!

2011-11-25T14:03:00.003+01:00

Ketil Bjørnstad: Oda!, 353 sider

Denne har stått i hylla mi og venta lenge, lenge. Neste veke skal eg introdusere påbyggingsklassa mi for naturalismen, og da tenkte eg det var på tide å lese Oda!. Ein ting er sikkert, no har eg fått blod på tann. Om eg ikkje visste mykje om Kristianiabohemen frå før, så veit eg det i alle fall no. Og gler meg til å fortelje om dei til elevane.

Oda! er ein dokumentarroman, og vi får høyre om henne gjennom brev, dagbøker, replikkar og observasjonar. Ført saman av Bjørnstad sjølv. Det er vel ingen løyndom at forfattaren romantiserer Oda ein smule? (Her kan ekstra interesserte gugle litt, så får de nok fram eitt og anna.) Boka har ikkje kjeldeliste, men biletet og forordet i boka gir ein godt hint til kva vi får høyre om. Litteraturelskaren i meg er særs begeistra over å innsyn i kjende personar, som Fritz Thaulow, Edvard Munch, Sigbjørn Obstfelder og alle dei andre som figurerte på den tida. Meir, meir!

Boka opnar med ei Oda som ligg på dødsleie i Grønnegate 19, før ho går attende til barndommen hennar. Størst plass tek naturleg nok perioda Oda hadde rolla som bohemprinsesse. Ho giftar seg med Jørgen Engelhardt, separerer seg og begynner å måle. Ho blir eleven til Christian Krohg, forelskar seg i han og får skilsmisse frå Engelhardt. Ho giftar seg med Krohg sjølv om ho ser på Hans Jæger, Krohg sin beste venn, som sin store kjærleik. Krohg truar med å ta livet sitt dersom ho går frå han. Oda blir beundra og elska av fleire menn, noko ho ikkje greier å motstå. Ho går inn og ut av fleire forhold, blant anna med Jappe Nilsen, Sigbjørn Obstfelder og Gunnar Heiberg. Om ikkje fleire. Christian Krohg sit tålmodig heime og ventar. Borna er over alle haugar.

Ei historie har sjølvsagt alltid fleire side, men no var det denne sida eg fekk lese. Det var spennande, lærerikt, og gav absolutt meirsmak. Det finnest ein heil haug av litteratur om ein ønsker fleire side av saka. Hans Jæger har blant anna skildra trekantforholdet mellom seg og ei kvinne (Oda?!) som skulle gifte seg med ein målar i boka Syk Kjærlighed fra 1893. Av nyare litteratur kan Arvid Bryne sin dokumentar Christian Krohg. Journalisten nemnast.

God bok. Anbefalast!

CAT FIGHT

2011-11-24T16:57:00.004+01:00

Ingunn Aamodt: Cat Fight, 141 sider

Jeg må innrømme at jeg har vært så sløv at jeg ikke engang har fått med meg at jeg er med i denne runden. Boken dumpet ned i postkassa og jeg leste den jeg. Og hihi (for å få frem tenåringen i meg), den var gøy! Hadde jeg vært 20 år yngre (æsj, så gammel jeg er!) hadde jeg nok listet opp Cat Fight som en av yndlingsbøkene mine. Det er mitt første møte med Marlena Evensen, men visstnok tredje og siste (?) bok i serien.

Marlena er fjorten og et halvt år. Hun har nettopp begynt å vise interesse for PO, som på sin side har vært forelska i Marlena helt siden de gikk i første klasse. Det er bare et lite problem: PO har blitt sammen med Tonje. Teite, ufyselege Tonje som tydeligvis har begynt å sminke seg i sommerferien. Marlena og venninnene Minda og Emma legger en plan for at PO skal forstå hvor ufyselig Tonje er. Plan A: Drite ut Tonje. De skal kjøpe en pakke kondomer, lirke pakken inn i skoleskapet hennes sånn at de faller ut når Tonje kommer for å hente bøkene sine. Hvis alt går etter planen, vil alle i klassen være vitne til opptrinnet, og aller helst skal PO forstå hvor teit hun er og slå opp. Hvis det ikke hjelper, må Marlena gjøre PO sjalu ved å flørte med den kjekkeste gutten i tiende klasse. Virker verken plan A eller B, må de ty til plan C: Dra til Moss..

Det sier seg selv at jeg ikke er i målgruppen for bokens lesere, men jeg synes den var kjempegøy. Ingunn Aamodt viser at hun mestrer både barnebøker (host! Pulverheksa!)og ungdomsbøker. Språket hennes er ungdommelig, lekent og akkurat sånn jeg innbiller meg at de unge oppfører seg i dag. Jeg arbeidet tidligere ved en barne-og ungdomskole, og ja, de var faktisk sånn. Er de ikke det da? De er sånn. Jeg var helt sikkert slik også, bortsett fra at LOL, serr og klemz ikke var blant vårt vokabular den gangen.

Boken handler ikke bare om kjæresteri, sminke og chatting, men tar også opp mer alvorlige tema - uten at jeg skal bevege meg inn på det nå. Jeg vil påstå at dette er i samme sjangeren som de populære tv-seriene Lizzie McGuire, Hanna Montana og iCarly. Lettleselige og god underholdning for unge jenter. Selv om Marlena er fjorten og et halvt år tror jeg nok bøkene passer best for de som er et par år yngre. Men jeg skal ikke være så altfor påståelig. Uansett vil jeg tro de fleste liker dette. Ellers kan det nevnes at det er et pluss for en veeldig søt bok, med bilder, smileys o og alt det der;)

Dette er ukens bok i Cappelen Damms bokbloggturne. I går blogget Aud, i dag er det jeg og i morgen tar Luxie opp tråden.

Jeg guglet litt, og jammen har ikke Marlena Evensen egen blogg også.

Drama med Hilde

2011-11-13T15:00:00.002+01:00

Vigdis Hjorth: Drama med Hilde, 184 sider

Dette er ei dame eg har til gode å stifte kjennskap til (med unntak av Jørgen + Anne = sant, da). Eg har høyrt så mykje forskjellig om Vigdis Hjorth - da tenkjer eg på alt frå genierklæringar til Kristopher Scau sitt forfallsprosjekt for nokre år sidan, der han blant anna skulle lese Vigdis Hjorth-romanar. Han meinte at ho bruker "lange, følsomme setninger" han hadde vanskeleg for å ta innover seg akkurat da. Når ein ikkje sit i eit ope glasbur så kan kanskje lange, følsomme setningar vere akkurat det ein treng. Eg valde å begynne med ein av dei tidlege romanane hennar. Ganske tilfeldig, for det var kollegaen min som kom dragande med boka. Ho kjenner forfattarskapen hennar, og meiner forresten at Hjorth sine nyare romanar er mykje betre og av langt betre kvalitet. Eg får arbeide meg kronologisk framover og sjå om det stemmer. Noko eg ikkje tvilar på, altså.

Drama med Hilde handlar om ein dramalærar med namnet Hilde. Hilde lever opp til dette, og er ei av ei mest dramatiske kvinnene eg har lest om i ein roman. Ho er svært nevrotisk og greier stadig vekk å rote det til for seg, noko mannen hennar ser ut til å vere nokså oppgitt over. Ho overanalyserar alle situasjonar, noko som fører til at ho ikkje får med seg kva som blir sagt, og dermed må ho forsøke å skjule at ho ikkje fekk det med seg og så har vi det gåande. Ho er veldig impulsiv og kan til dømes få for seg at eit par nye øyredobbar er nettopp det som trengs for å få alt til å lukkast. Når ho får noko for seg, må det skje med ein gong. Får ho eit innfall av at ho passar betre med kort hår, ja, så kan ho ikkje vente til dagen etter når frisørsalongen er open. Ho finner fram saksa og klipper håret sjølv.

Det er ei veldig morosam bok. Hilde er eit komisk vesen og det er nesten beundringsverdig at ho klarer å komme opp i desse situasjonane. Men eg kjende eg blei oppgitt og flau på hennar vegne meir enn det var morosamt. Ho gjer i tillegg ein del ting eg synest var reint ekle. Ho suger stadig vekk på kontaklinsene sine og tissar jamnleg i vasken. Sistnemnde rett nok fordi badet er under oppussing og ho er redd for å gå på do i kjellaren. Måten ho øydeleggjer for seg sjølv med å vere så nervøs blir travelt. Det er nesten så eg får lyst til å gå inn i boka og kjefte (eller smekke) ho til fornuft.

Travelheita til side er det ei artig bok, og eg synest Hjorth har truffe blink med karakteristikken av denne håplause, usikre kvinna. Eg fekk metta mi av Hilde, men vil gjerne lese meir av Hjorth.

Anbefalast for dei som toler ein god porsjon nevrose.

Rapport fra et sandkorn

2011-11-10T21:23:00.003+01:00

Kjersti Wold og Geir Vang: Rapport fra et sandkorn, 158 sider

Nasjonalt senter for realfagsrekruttering, RENATEsenteret, og Gyldendal Norsk Forlag lyste ut en romankonkurranse kalt romantikk - fysikk - mystikk i 2010. Ekteparet Wold og Vang leste om konkurransen i avisen, og hadde det første kapitlet klart senere samme dag. Dette var månedens (det vil si månedene, ettersom bibliotekaren vår var så uheldig å brekke foten, stakkar) lesesirkelbok ved skolen vår. Jeg liker ideen om å forsøke å få ungdommene interessert i realfag, men dette funket ikke for meg. Jeg synes boka var kjempekjedelig. Jeg har snakket med et par - tre andre fra skolen, og de var heller ikke særlig begeistret.

Fra omslaget
Thea, 16 år, snoker på nettet og lever livet sitt gjennom facebook. Samtidig ønsker hun seg en kjæreste. Men det er skummelt å risikere noe på ordentlig, hun frykter for å bli avvist, droppet og bedratt. Likevel bestemmer Thea seg for å forlate chatterommene og gå ut i verden. Der venter det henne en overveldende virkelighet – full av romantikk, fysikk og mystikk.

Jeg har ikke noe særlig å tilføye.

Dette var ikke noe for meg. Sorry, Manuela.

Dragejakten

2011-11-08T08:24:00.003+01:00

Bjørn Ousland: Dragejakten, 40 sider

Dragejakten handler om en veldig, veldig bortskjemt prinsesse som får alt hun peker på. Men det er likevel ikke nok. Til bursdagen ønsker hun seg en drage, koste hva det koste vil. Kongen samler folket og lover at den som klarer å fange en drage, skal få halve kongeriket og få gifte seg med prinsessen (når hun er gammel nok). Flere prøver seg. Sterke og modige menn. Men ingen kan hamle opp med en fryktelig stor og farlig drage.

Omsider når nyheten Askeladden. Han og bestemoren sitter i en fattigslig stue langt inne i skogen, intetanende om alle heltene som har blitt oppspist eller skremt vekkk. Askeladden slenger ranselen på ryggen og drar i vei for å finne en drage. Tror du han klarer oppdraget? Jeg skal ikke røpe mer, men boka har en overraskende vri - som er både typisk og utypisk for eventyrene. Morsomt er det i alle fall.

Dragejakten er ukens bokbloggturné-bok. I går blogget Marielle, i dag er det jeg og i morgen fortsetter The Witch of the North. Dette er en billedbok med festlige og treffende illustrasjoner. Boken har store bokstaver og få setninger på hver side, ypperlig for de som er i begynnende lesealder. Historien spiller på de kjente folkeeventyrene om Askeladden, ispedd litt mer dagsaktuell lærdom, drager og ymse. Slutten heller dessuten mer i retning av Brødrene Grimm og Margrethe Munthe enn Asbjørnsen og Moes milde moral.

Jeg har stor sans for omskrivninger og "modernisering" av eventyr, og ler meg skakk av Bukkene Bruse på badeland. Denne boken når ikke helt det samme nivået som den, men den har en god andreplass. Jeg likte den og barna mine på fire og seks år likte den, så jeg konkluderer med at den passer for alle.

Anbefales.

Uke 40-51/52 Snart er det oss

2011-11-02T11:52:00.004+01:00

Denne gangen smeller jeg til med en hel novellesamling, noe som betyr at jeg bare mangler en eneste novelle for å komme gjennom novelleutfordringen. Da må jeg nesten slå til med en skikkelig god en (eller lang?).

Ida Zachariassen Sagberg: Snart er det oss, 131 sider

Ida Z. Sagberg er for mange medbloggere kjent som bloggeren ziarah sier. Jeg leser bloggen hennes jevnlig, og kastet meg følgelig på tastaturet når jeg så at ivrige lesere kunne be om å få boka i posten. I forgårs kom boka, i går ble den lest og i dag kommer anmeldelsen. Jeg regner med forfatteren venter like spent på dette som jeg gjorde på boka. Ida, du er flink! Mer er det ikke å si om den saken.

Jeg bare tuller. Jeg skal selvfølgelig skrive litt mer. Boka består av elleve korte noveller, noe jeg setter pris på. Siden jeg liker å bruke noveller i undervisningen, er jeg veldig opptatt av at noveller ikke skal være for lange. Novellene tar for seg temaer som bla sorg, sjalusi, frykt og ensomhet - og hva man kan gjøre for å komme seg gjennom det. Ser vi egentlig hverandre? Hvor langt kan vi drive det før vi faller, og hvem skal hjelpe oss opp igjen?

I tittelnovella "Snart er det oss" blir vi kastet inn i en, for mange av oss, gjenkjennelig morgen. Stress, unger som maser, må komme tidsnok. Midt i denne hverdagen har det hendt noe som snur alt på hodet. Hovedpersonen må legge egen sorg til side og konsentrere seg om barna, om her og nå. En sjalu kjæreste er skildret i "Det føles så bra". Det er akkurat som om han leter etter årsaker for å såre henne, som om han ikke føler han fortjener kjærligheten hennes. Sjalusien har slått rot, og vil ikke slippe taket.

De to novellene jeg virkelig likte, er "Slå av lyset før du går" og "Forkjørsrett". Hovedpersonen i førstnevnte er livredd for brann, og skrur av alt hver gang hun går ut av leiligheten sin. Rutinene blir skildret inngående, og jeg føler medfølelse for denne tilsynelatende nevrotiske personen. Senere blir kilden bak angsten avslørt, og novellen får en mer alvorlig retning. I "Forkjørsrett" faller Synne og slår seg idet hun skal til å tegne et rødt hjerte på et trafikkskilt. En mann ved navn Oscar følger etter henne til sykehuset. Jeg vil ikke avsløre mer, fordi denne novellen har en trist, men herlig, overraskende vri. Jeg får tårer i øynene av å tenke på den, og synes forfatteren fanger stemningen i øyeblikket. Den er virkelig vakker. Jeg likte også "Han sa han skulle komme" veldig godt. Fragmentert og stillferdig.

Jeg synes dette var en fin debutbok. Forfatteren avslører et godt språk. Hun unngår klisjeer og sentimentalitet ved å konsentrere følelsene rundt hendelser, fokusere på det rundt. Alle disse små hendelsene som bygger opp livet vårt. Definerer oss. Historiene får fram sårbarheten ved å være. Være til, være igjen, være tilbake. Jeg ble ikke like glad i alle novellene, men de jeg likte skal jeg ta med videre. De sitter i.

Gratulerer med bokutgivelsen.

Anbefales!

Kom aldri nærmere

2011-11-01T09:06:00.008+01:00

Sondre Midthun: Kom aldri nærmere, 230 sider

For eit par veker sidan var eg så heldig å vinne ei bok hos Bokelskerinnen. Etter å ha høyrt mykje fint, valde eg denne boka. Eg valde riktig. Dette er ei kjenslemessig bombe av ei bok. Allereie frå første side blir vi kasta rett inn i ei grufull hending, noko som legg føringa for resten av historia. Ein familie på tre er på hytta. Mor, far og guten deira. Familiehunden Eyolf er med. Han har vore med så lenge guten kan hugse, følgjer han overalt. Det er alltid dei to. Far fiskar, men får ikkje napp. I reint sinne, druknar far Eyolf og eit mørkt kapittel begynner.

Da farten gradvis avtok, og far irritert svingte bilen ut i veikanten, forsto jeg at han hadde fått med seg det jeg også hadde hørt, lyden av det tomme hundeburet som gled frem og tilbake i bagasjerommet.

Det er guten som har forteljarstemma. Faren sin motstridande åtferd ligg som eit bakteppe i alt guten foretek seg. Alt han gjer og ikkje gjer, korleis vil far reagere? Er far i dårleg humør, må han legge til sides eigne augneblinkar av nyvunnen lykke. Mor har trukke seg attende. Ho går meir og meir inn i seg sjølv. Som ein skugge er ho berre til stades. Redd for å gjere feil, gjere det verre. Lengten etter Eyolf gjer det også vanskeleg. Det openberre tomrommet alle lid under, men ingen nemner. Guten har eit anstrengt forhold til far. Han vekslar mellom å vere pappa og kamerat, uberekneleg og lunefull.

- Dette blir mellom oss, ikke sant, sa far, halvveis spørrende. usikkerheten i stemmen hans overrasket meg, vanligvis var det ikke forespørsler, men befalinger bak hemmelighetene våre. - Så klart, svarte jeg.

Guten tør ikkje å fortelje kva som foregår heime. Bestevennen Gustav trur Eyolf er sjuk, at han difor aldri er med dei på tur. Ein dag fortel Gustav at han skal få sin eigen hund.

Hver dag våknet jeg med frykten om at dette var dagen Gustav skulle få hunden foreldrene hadde lovet ham. Denne redselen ble det jeg forbandt med å være sammen med ham. Fra øyeblikket vi avtalte å finne på noe, og frem til vi møttes, var det bare hunden jeg tenkte på.

Midthun har skrive ei veldig fin bok. Kom aldri nærmere går langt under huda på meg. Eg kan kjenne redselen byggje seg opp, angsten for fars reaksjon. Eg synest han skriv svært bra. Guten si frykt og ønsket om anerkjenning er rørande lesing. Karakterane er sårbare og truverdige. Eg kan nesten ikkje tru at dette er ein debutroman. Anten har han gjort det svært vanskeleg for seg sjølv, eller så har han store ting i vente. Eg vel å tru det sistnemnde og begynner allereie å gle meg.

Anbefalast!

Minus meg

2011-10-28T18:08:00.005+02:00

Ingelin Røssland: Minus meg, 269 sider

Ingelin Røsslands Minus meg skulle være ukens bok i Bokbloggturneen, men det har vært litt kluss med utsendingen av bøker. Jeg fikk boka for noen dager siden, og har hatt myye å gjøre, men just nu lukket jeg siste side. Jeg fikk beskjed om å skrive om boka når jeg hadde lest den, så her kommer det. De andre bloggerne har ennå ikke skrevet om boka, så jeg har ikke linket til dem.

Hjertet til 12 år gamle Linda stopper idet hun gjør sitt livs beste stup. En mystisk gutt som kaller seg Njål greier å få det i gang igjen, og Linda skjønner at hun må ordne opp i saker og ting. I tilfelle hun skulle dø en gang til. Linda lider nemlig av en alvorlig hjertefeil. Rett før det skjebnesvangre stupet ble Linda sammen med Oscar, men hun tenker stadig mer på Rune. Fine Rune som hun ikke har sett siden i sommer. Linda og bestevenninnen lager en liste over alt de skal gjøre når de fyller 13, blant annet å kysse og å reise uten voksne. Sistnevnte skjer før hun vet ordet av det - og vips befinner hun seg på vei sørover. Hun må treffe Rune igjen. Skal hun dø, så skal hun i alle fall ha en lykkelig slutt.

Dette er en ungdomsbok, men jeg lot meg likevel rive med. Rundt disse tenåringsintrigene ligger en viktig ramme; Skillet mellom liv og død. Hvordan er det å dø, og hvordan er det å leve? Jeg likte boken veldig godt, og enda bedre etter den overraskende slutten. For ikke å snakke om den treffende tittelen. Temaet er ikke ulikt Alf Kjetil Walgermos nydelige Mitt bankande hjarte, men historiene er vidt forskjellige. Den ene er likevel ikke dårligere enn den andre.

Anbefales.

39/52 "Matt 18,20"

2011-10-24T09:02:00.003+02:00

Eg kjenner at det er på høg tid med fleire noveller. Eg har lest fleire, men ikkje tatt meg tid til å skrive om dei. Difor har eg ikkje kome lenger enn til veke 39 i novelleutfordringa. Tor Åge Bringsværd si kjende "Matt 18,20" kan ein vel strengt tatt ikkje unngå å ta med. Novella er nærmast obligatorisk ved skulen, og eg har sjølv nettopp fått inn ein bunke analysar av ho. Det kjekke med denne (bortsett frå at ho er knakande god) er at tema og bodskap er veldig lett å forstå. Om ein ikkje får med seg at det handlar om dobbeltmoral, så har ein i alle høve skjønt det viktigaste.

Det er ein varm dag. Presten held preike og temaet for dagen er Matt 18,20: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem." Med eitt går kyrkjedøra opp og ein svart mann blir synleg. Menneska i kyrkjelyden vil ha han ut derifrå, seier at det er ei kyrkje for kvite, men mannen rører seg ikkje. Dei blir meir pågåande, ropar stygge ord, spyttar og slår. Mannen er like taus og rikkar seg ikkje. Til slutt kjem politiet og tek mannen med. Same kveld blir han dømt for gudsbespotting og dømt til døden av ein einstemmig jury. Når bøddelen forteller kona si at mannen hadde djupe neglhol i handflatene, skjønar lesaren at det var Jesus.

Dette er ei svært bra novelle. Enkel, men djup. Relativt kort handlingsgang og proppfull av symbolikk og verkemiddel. Eg vil påstå at dei fleste tek parallellane til bibelhistoria, og seier ikkje meir om det. Om du ikkje har lest denne novella før, har du ei god forteljing i vente.

Anbefalast.

Det nattblinde folket

2011-10-20T18:26:00.007+02:00

Wenche Hauge: Det nattblinde folket, 136 sider

Ei barndomsvenninne kviskra meg i øyret og fortalde om denne boka. Eg ante ikkje at nokon frå mi eiga fødeøy hadde gitt ut noko av slik skjønnlitterær art, og sette umiddelbart alle midlar til for å få skaffe ho. Det var ikkje vanskeleg. Klart ein og anna valderøying har denne boka i hylla. Jau da. Same dag hadde eg boka i hende.

Det nattblinde folket er ei novellesamling. Ti noveller med fokus på bedehusmiljøet på Valderøya. Dei har ei kritisk vinkling og tek for seg unge jenter på veg inn i vaksenlivet. Nokre av dei har funne trua for lenge sidan, andre tvilar eller er på veg anten inn eller ut av dette miljøet. Felles for alle er at dei har ei kjensle av å bli pressa inn i noko dei ikkje kjenner seg heilt konfortable med. Dei kjenner seg aleine, forvilla, søkjande. Likevel er det ikkje nok å bli frelst. Vil Gud verkeleg straffe dei som likar rockemusikk, smakar alkohol eller dansar jazzballett? Blei den unge jenta utsett for ei bilulukke fordi bror hennar trongde eit varsel frå Gud?

Wenche Hauge gav ut Det nattblinde folket i 1986, da eg berre var seks år. Det seiast at ho var i dette miljøet, men braut ut. Eg vil difor tru at mykje av tankane og kjenslene i novellene er sjølvopplevde. Ho brukar sterke ord om straff og synd, og siste novella tek for seg ei som har blitt hjernevaska. Eg har spurt meg litt rundt om korleis folk reagerte da boka kom, og fekk til svar at det var ikkje populært. Ingen skulle lese boka, men alle visste kva som sto i ho. Boka og Wenche skulle tiast i hel. Det kan ikkje ha vore enkelt når ein kjem frå ei lita øy der alle kjenner alle.

Hauge har eit flytande språk med mange gode skildringar. No var det ikkje stiltonen som appellerte til meg i denne omgang, men nærleiken og temaet. Det er klart ein må lese boka når ein kjem frå same staden. Eg synest det er spennande å få innblikk i ungdomstida hennar. Sjølv om det er fiktive noveller, kan ein trekkje ein klar tråd gjennom dei. Dersom eg skal vurdere boka litterært, blei novellene litt for einsformige for meg i lengda. Ulike handlingar, men lik problemstilling. Likevel er det ei viktig problemstilling. Ho hadde noko ho trongde å seie, og ho fekk sagt det. Eg synest ho er tøff som torde.

Skilpaddemåne

2011-10-17T13:14:00.003+02:00

Alice Hoffman: Skilpaddemåne, 214 sider

Eg held fram med Hoffman-manien, eg. Det har gått litt trått med vekas bok, men det skuldast mykje rettearbeid. Boka er god. Sjølvsagt. No blir det ei lita Hoffman-pause medan eg les andre ting, til dømes boka eg vann hos Bokelskerinnen. Eg fekk velje bok sjølv, og har snart Sondre Midthun sin debutroman i hende. Jippi!

Attende til Hoffman. Boka inneheld både skjelpadde og måne, mystikk og styggedom. Vi skal til Verity, Florida og oppleve heite scener, og da snakkar eg ikkje nødvendigvis om temperaturen i lufta. Sjølv om også den ligg ganske høgt på gradestokken. Spesielt i mai, da dagane er uuthaldeleg fuktige og varmen dirrar i lufta. Innbyggjarane i Verity veit at mai er ein månad da uventa ting skjer, nyutklekka skjelpadder forvekslar lyktestolpane med månen og kjem myldrande over vegen, og skikkelege menneske mistar alle hemningar.

Dei nyinnflytta, einslege aleinemødrene har flytta til Florida for å starte på nytt, og er inkjeanande om at desse maidagane kan heimsøke ein. Bethany har skifta identitet for at ho og dottera skal komme seg unna ein hemnlysten eksmann medan Lucy forsøker å etablere seg som journalist, og er mor til byens slemmaste gut. Ei kvinne blir drepen og politimannen Julian blir vikla inn i mysteriet. Julian er så stygg at mor hans gav han vekk rett etter fødselen, men kan likevel gjere kvinnene i byen ubereknelege av begjær.

Dette er rett og slett typisk Hoffman. Ho skildrar så levande at det konkrete og abstrakte glir over i kvarandre. Det er rom for mystikk, og det uforståelege står med eitt så klart. Eg gløymer at det er ei bok, skal til å spole tilbake til ei hending eg berre må sjå ein gong til, før realiteten innhentar meg. Eg vil stadig ha meir.

Anbefalast.

Alt som er

2011-10-10T21:09:00.005+02:00

Brit Bildøen: Alt som er, 279 sider

Eg er glad eg ikkje gjorde meg vanskeleg. Ikkje at det var noko umiddelbar fare for det, eigentleg. Å, for ei vakker bok. Og ja, det er akkurat sånne bøker eg elskar. Val, kjærleik, anger, kjensler, alt det der klisset. Eg trykkjer det til brystet og les til eg ikkje greier å ta til seg meir. Det rommar mykje, hjartet mitt.

Alt som er handlar om ein familie i tre generasjonar. Lluis, Mariann sin spanske morfar, forlot kvinna han elska i Marokko for å gifte seg med ei han var lova vekk til. Maria, mor til Mariann, følgde hjartet sitt og flytta til Noreg saman med mannen ho elska. Er kjærleiken sterkare enn saknet etter heimlandet? Når Mariann treffer Endre, er det som om tid og stad sluttar å eksistere. Det er berre dei to. Likevel ser det ikkje ut til å vere nok. Kan lengt aleine halde to elskande saman? Kva vel Mariann og kva vel Endre? Korleis vil desse vala prege livet deira?

Bildøen skriv vakkert og poetisk om sakn og togn. I boka tek ho for seg alt som er, og alt som ikkje fekk vere, og samlar det i den gamle tømmervillaen til familien Storm-Eriksen. Der står eit rom som blei til overs, fylt opp av løyndommar og sanningar om familiemedlemmane.

Ei nydeleg bok. Anbefalast.

Isdronningen

2011-10-07T21:03:00.004+02:00

Alice Hoffman: Isdronningen, 175 sider

No har eg store planar om å komme på Alice Hoffman-kjøret. Sist las eg berre to, og ville med vilje spare godane til seinare. Men dama har jo skrive fleirfaldige bøker, så no tenkjer eg det er på tide å rasjonere ut litt. Denne gongen lånte eg tre (men eg var nesten fysisk nøydd å drage tre-fire til ut av hendene mine da eg var hos biblioteket - ein har da tv-seriar å følgje med på også), og begynte altså med Isdronningen.

Handlinga går føre seg i USA. Stemninga er heitt, og det er varmt og klamt. Som det oftast er i Hoffman sine bøker. Isdronningen opnar med at boka sin åtte år gamle forteljar ropar i sinne mot mor si at ho ønsker ho aldri meir får sjå ho. At ho håpar ho skal forvinne. Like etter døyr mor hennar i ei bilulukke. Ho og broren veks opp hos bestemora. Forteljaren bestemmer seg for aldri meir å ønske noko. Aldri meir la noko eller nokon komme innpå ho. Ho blir stille, held inne orda, held ute menneska. Ho blir ei isdronning.

Når bestemora døyr flyttar forteljaren til Florida, der broren og svigerinna bur. Broren hennar er meteorolog og forskar på menneske som har blitt truffe av lynet. Ein dag blir ho sjølv truffe av lynet, men overlever, og blir kjend med den mystiske Lazarus Jones - ein legendarisk mann som var død i 40 minutter etter å ha blitt truffe av lynet. Kaldt møter varmt, og medisinske forklaringar kan ikkje gjere greie for dei mystiske tinga som skjer.

Hoffman er kjend for sin magiske realisme, og denne gongen spinner ho forteljinga rundt eventyr og myte. Ho er særs oppteken av Brødrene Grimm, og filosoferar om liv og død, tanke og handling. Eg likte boka godt, og hugsar attende til min eigen barndom der eg og bror min sat på fanget til morfar, som las høgt frå Brødrene Grimm. Ganske bestialske eventyr for små born.

Dei neste bøkene eg skal kaste meg over, er Skilpaddemåne og Lykkens datter, men før det skal eg prøve meg på Brit Bildøen si Alt som er. Akkurat mi type bok, ifølgje ein kollega av meg. Eg skal ikkje gjere meg vanskeleg, og tek sjølvsagt oppmodinga på strak arm.

Men i alle fall, Isdronningen anbefalast.

MOT

2011-10-06T23:18:00.004+02:00

Taran L. Bjørnstad (red.): MOT, 110 sider

Høsten bokbloggturne er i gang! Det har den for så vidt vært en stund nå, men dette er første runden for min del. I går blogget Ungdomsboka om ukens bok, i dag er det min tur og i morgen fortsetter Marielle. Vi har lest MOT, en novellesamling bestående av ni noveller. Om mot, for mot, mot deg, mot meg. Ni forskjellige forfattere har gitt sitt bidrag til denne boken, bla Harald Rosenløw Eeg, Lars Mæhle, Charlotte Glaser Munch og Anette Münch. Dette er helt klart rettet mot ungdommer, og jeg synes flere av novellene var litt i enkleste laget - om en kan si det.

De tre første var tøffe (jeg tør ikke skrive tittelen på førstnevnte), jeg er jo en sucker etter alt som har med skole å gjøre. Bjørnstads "Dette blir mellom oss" tar en annerledes vri enn forventet, og temaet er alvorlig og dypt. Jeg må le litt når jeg ser at Ungdomsboka heller ikke skjønte så mye av "I vinduet" - om ikke annet får vi i hvert fall servert en en vakker og tankefull novelle. Den jeg virkelig likte, var Mæhles hovedperson Aron i "Same kva som hender". Her skildrer han en tøffing som egentlig er myk og god på bunnen.

MOT er en god og lettlest bok. Temaene er viktige og aktuelle. Anbefales for tenåringer og oppover.

Fremdeles et kvarter igjen til midnatt. Puh, jeg rakk det!

Etter dansen

2011-10-04T20:09:00.005+02:00

Gunnhild Corwin: Etter dansen, 203 sider

Tidligere lo folk når de møtte meg. Nå gråter de. Det er tungt å forholde seg til.

Åtte år har gått sidan familien Corwin mista dottera si. I 2002 tapte Ida kampen mot kreften, berre 19 år gammal. Ho var ei livsglad jente som elska å danse. Ei uskyldig forkjøling viser seg å vere akutt lymfatisk leukemi, og familien må førebu seg på det verste. Å miste Ida. I Idas dans fortel mor hennar, Gunnhild, om dei siste 14 månadane av Ida sitt liv. Eg har ikkje lest denne boka, men veldig mange av elevane mine har. Når eg spør kva dei har lese av bøker, er svaret nesten alltid Regines bok og Idas dans. Paradoksalt nok bøker eg bevisst unngår. Fordi det blir for vanskeleg, for sterkt. Veit eg at nokon i boka døyr, vil eg helst ikkje lese ho. Elevane mine er sterke. Les dei sjeldan, så les dei i alle fall godt. Og med heile kroppen. Alle kjenslene. Det er tøft.

I Etter dansen fortel Gunnhild om tida etterpå. Ho skriv om sorg og tabu, forbodne tankar om liv og død, om kjærleik. Ingen sørgjer betre eller dårlegare enn andre. Gunnhild si sorg er ikkje verre enn dei andre som mista Ida. Men det er hennar sorg. Ho mista bornet sitt. Søskena mista systera si og vennene mista venninna si. Alle sørgjer forskjellig. I denne boka set Gunnhild fokus på livskunst, og skriver om vala ho har tatt. Valet om å leve det livet ho har - ikkje det livet ho kunne ha hatt. Sorga er framleis like sterk, men ho har lært seg å gi ho rom, tid. Med sorga som naturleg følgje omfamnar ho livet og alt det har å by på. Og det er ikkje lite.

Utfordringene ligger rett foran meg. Det er opp til meg å møte dem eller la dem bli liggende.

Når denne boka dukka opp i postkassa mi, måtte eg revurdere litt. Eg måtte i alle fall begynne med Idas dans, men ho var umogleg å få i hende. Framleis utlånt overalt. Det er bra. Eg fekk gjere ein vri. Eg leste Etter dansen og greidde ikkje å leggje ho frå meg. Gunnhild skriv om glede og smerte om kvarandre, og at ho treng å føle begge for å leve mest mogleg, best mogleg.

Det er ei trist og vakker bok, ei påminning om å ta vare det vi har, dei vi har.

Jeg trenger ikke dra på yogakurs til India, fikse rynkene med Botox, være evig ung, ha sex i taklampa, eller drikke kald chablis for å bli lykkelig - skjønt en kald chablis hjelper godt. Lykken er innen rekkevidde. I meg.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar. Anbefalast varmt.

Kjerringer

2011-10-03T10:07:00.009+02:00

Helene Uri: Kjerringer, 459 sider

Frøydis, Celeste, Jenna og Ella møter hverandre på et kveldskurs i latin, og blir raskt gode venninner. Snart finner de ut at alle har minst en mann som er med på å gjøre livet deres hakket verre. Nå har de fått nok. Noe må gjøres for å stoppe disse drittsekkene. De fire venninnene bestemmer seg for å danne en liga. Ligaen får namnet Kjerringer, og mennene skal hevnes. Grundig.

Jeg digger Kjerringer og jeg digger Helene Uri. Hun har en skarp tunge, finurlige observasjoner og tar menn på kornet. Det er en fornøyelse å lese om de vanvittige hevnaksjonene, og vennskapet som vokser seg sterkere mellom kvinnene. I kjent stil blander Uri inn fakta, og leseren blir både underholdt og undervist. Jeg liker henne bedre for hver bok jeg leser, og kjenner at hun får frem feministen i meg. Jeg håper virkelig boken blir til film, for dette var bra saker. Mennene tåler det, og vi tåler det i hvert fall.

Jeg anbefaler boka og heier på kjerringer!

Alle vil hjem. Ingen vil tilbake

2011-09-27T12:14:00.003+02:00

Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake., 202 sider

Dette er oppfølgjar til den nydelege debutboka Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Ord kan ikkje beskrive kor bra ho er, kor godt eg likar ho. Eg er stum.

Les hvis du kan. Snarast.

Har det klikka for Lottie Biggs?

2011-09-25T18:26:00.002+02:00

Hayley Long: Har det klikka for Lottie Biggs?, 234 sider

Det var Lesehesten fra Sørlandet som først gjorde meg oppmerksom på denne boken, og jeg har egentlig aldri greid å få denne fantastiske tittelen ut av hodet. Når den åpenbarte seg for meg i skolebiblioteket, var jeg snar å grabbe tak i den. Har det klikka for Lottie Biggs? er helt klart en bok for ungdommer, men temaet er tyngre enn det vanligvis pleier. Walisiske Lottie Biggs fyller femten år, har deltidsjobb i en skobutikk og har en lettere sarkastisk holdning til livets trivialiteter. Akkurat som en typisk tenåring. Men Lottie har den siste tiden dratt det enda litt lenger. Hun får ukontrollerte følelsesutbrudd, blir kastet ut av undervisningen og glemmer både tid og sted. Når Lottie en dag blir tatt for butikktyveri, må hun innse det. Hun er syk og trenger hjelp.

Denne boken likte jeg skikkelig godt. Forfatteren har selv jobbet ved Whitchurch High School (Lotties skole), og har skrevet boken spesielt med tanke på elevene sine. Boken er utformet som en slags dagbok, et engelskprosjekt Lottie har i kreativ skriving, hvor hun har valgt å ta utgangspunkt i egne hendelser. Lottie supplerer med tegninger og fotnoter, noe som gir fortellingen tyngde og humor. Det er en morsom bok om et vanskelig tema. Jeg liker at vi får fortalt det fra hovedpersonen selv, noe jeg tror er viktig både for alvoret og gjenkjennelsesfaktoren fra eventuelle andre som sliter med det samme. Noe jeg tror de fleste av oss på et eller annet tidspunkt har gjort, mer eller mindre.

En viktig bok om et viktig tema. Anbefales!

Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

2011-09-20T20:30:00.004+02:00

Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må., 171 sider

Barndomsvenene Tarjej, Kristian og Trygve veks opp i ei trygg lita bygd, der alle veit kven alle er. Etter militæret bestemmer dei seg for å verve seg til dei norske styrkene i Afghanistan. Ingen av dei kjem heim. Attende sit familie og vener med tankane, spørsmåla, sorga. Ei smerte så stor at ho skapar avstandar og bryt band. Kvifor reiste dei? Kva med dei som venta heime?

Boka er delt inn i fire delar, fortald av Tarjej, Jon Olav, Karin og Trygve. To av dei som reiste, to av dei etterlatte. Denne forteljarteknikken fyller ut hola, og gjer historia heilskapleg og sterk. Flatland gir hovudpersonane ei særeige røyst med å la dei fortelje vekselvis på nynorsk og bokmål, noko eg trur eg aldri har vore borti før. Dialekt ja, men ikkje fullstendig skifte av målform. Eg likte dei nynorske delane best. Det er som om orda inneheld meir styrke. Opplevinga blir forsterka; sorga blir tyngre og gleda meir lykkeleg.

Dette er truleg den nye yndlingsboka mi. Ei bok som kan få meg til å kjenne så mykje. Sakn, lengt, sorg. Eg har lest om menneske busatt i den same bygda. Ein trygg barndom som likevel lagar djupe sår. Det gir meg ei taus sorg eg ikkje veit korleis eg skal takle. Flatland lar meg komme så intens nært at eg veit med heile kroppen at dette er ei historie eg seint vil gløyme.

Bli hvis du kan. Reis hvis du må er ei nydeleg, sterk bok om å bryte ut av ein tryggleik som ikkje lenger kjennes trygg. Takk til du anonyme som tipsa meg om denne boka for nokre månader sidan.

Anbefalast verkeleg på det sterkaste!

Honningtunger

2011-09-18T16:41:00.004+02:00

Helene Uri: Honningtunger, 218 sider

-Det er så deilig befriende med en hjemmeværende kvinne som ikke tar det så nøye med at det er litt skittent i huset, sier Tamara etter en kort pause.

Hver tredje uke samles venninnene Tamara, Sara, Eva og Liss til syklubb. De syr ikke, men koser seg med god mat og drikke. Og selvsagt litt obligatorisk sladder. Tamara og Sara har vært bestevenninner helt siden de var små. Liss er klassevenninne av disse to, mens Eva bare har kjent de andre i et par år. Sånt blir det selvsagt bråk av. Når syklubben fyller 25 år bestemmer venninnene seg for å feire jubileumet med en tur til København. Alle skal være med, også Eva som bare har vært med i to år (hos disse jentene er nemlig ikke sånt en selvfølge).

Dette er en herlig forfriskende bok. Men med en bitter smak. Helene Uri kan kunsten med å karikere vennskap. Hun tar karrierekvinner, putter dem sammen med hjemmeværende og lar krigen begynne. Dette er ondskapsfulle kvinner på sitt beste. De strør om seg med "komplimenter", akkurat passe sukret. Jeg får frysninger, og minner fra de verste jentegjengene i barneskolen kommer ramlende frem.

Liss: At Eva ikke i det minste fatter at hun må bruke stringtruse under et sånt plagg!

Uri har et flytende, godt språk, og lar jentenes fortid kaste lys over nåtiden. Syklubbens medlemmer har skjeletter i skapet så det holder. Hemmelighetene flyter, og i København ligger alt til rette for en saftig oppvask. Hvert kapittel tar for seg en syklubbtirsdag hos en av jentene, og vi får kveldens meny listet opp. Her skal det være fint, og nåde den som bruker halvfabrikata.

-Kjente dere at hun hadde svidd de fløtegratinerte potetene da?, spør Tamara. - Ja, sier Sara. - Det var ganske tydelig. Men det verste var at hun sa at sjokoladepuddingen var hjemmelaget.

Det er en fornøyelig bok som er vanskelig å legge bort. Jeg fryder meg over de infame kvinnene, og priser meg lykkelig over at jeg ikke har sånne venninner. I motsetning til disse, ser jeg på venninneklubben som et fristed, blottet for fordommer og nervøsiteter. Noen av oss er selvsagt mye flinkere på kjøkkenet enn andre (ikke jeg!), mens de resterende (jeg!) koser seg like mye uansett.

Anbefales!

Kongens hjerte

2011-09-05T13:48:00.005+02:00

Gaute Heivoll: Kongens hjerte

Eg var ein av dei som trykte Heivoll si Før jeg brenner ned langt, langt inn i brystet. No er eg nesten like begeistra over den nye boka hans, og det var jaggu skulebibliotekaren som lånte meg den også. Eg sto og såg på medan ho pakka opp (eg veit ikkje kven av oss som hadde dei villaste augene), reiv ut boka og jubla. Snill som ho er, lot ho oss få krangle over å lese ho først. Grådig som eg er, greip eg sjansen før nokon rakk å reagere. Manuela, du er ein knupp!

Kongens hjerte er ei stille, bankande bok om sjukdom og kjærleik. Og vidt forskjellig frå Før jeg brenner ned. Dersom du trudde du hadde lese alt av Heivoll, må du tru om att. For denne mannen kan omstille seg. Det er 1775 og Danmark-Noreg. Ein far og ei dotter er til undersøking hos dokter Deegen. Dottera har fått radesjuke, og skal til behandling i Kong Frederiks hospital i København. Faren får følgje henne i skuta over til København. Ho kjempar for livet, han kjempar mot døden. Kona og den andre dottera mista livet til sjukdommen, no har han berre henne att.

Det er ei kjenslerik bok. Heivoll skildrar så vi kan kjenne byllene, lukte såra, føle smerten. Boka er relativt tynn (da snakkar eg om sidetal, ikkje innhald), til gjengjeld er språket så konsentrert og bileta så intense at stemninga ligg over oss. Det handlar om ein far sin kjærleik til bornet sitt, draumar, håp og angst. Spenninga over korleis det går med dei to, er det som hindrar meg i å leggje ho frå meg når sjukdommen herjar på sitt verste. Ei frykteleg og nydeleg bok.

Anbefalast!

Fantomsmerter 24-38/52

2011-08-29T20:57:00.003+02:00

No ligg eg så langt bak i novelleutfordringa at eg tel med alle femten novellene i boka. Eg føler meg litt som ein fjuskar, men det er jo femten separate noveller så det er jo "lovleg". Poenget var uansett ikkje å skrive om 52 forskjellige noveller, og ein treng heller ikkje å skrive om alle - og det har eg heller ikkje gjort. (De høyrer at eg har eit forklaringsbehov overfor meg sjølv.)

Eg har lest mange fleire enn 52 allereie, og oppdaga nydelege, romslege, banebrytande historier. Og dei har eg skrive om. Eg har også lese middelmådige, lettgløymde forteljingar som eg ikkje føler for å utlevere noko vidare. Denne gongen har eg lest Bjarte Breiteig si novellesamling Fantomsmerter, debutboka hans frå 1998. Han er ein av mine absolutte favorittnovellistar, noko som blant anna fører til at eg prakkar novellene hans på stadig fleire elevar (eg er hellig overbevist om at dei vil takke meg seinare).

Bjarte Breiteig: Fantomsmerter, 183 sider

Fantomsmerter inneheld som sagt femten noveller. Det gjennomgåande temaet er tap og smerte, noko tittelen tilseier. Eg elskar forresten tittelen! Så kraftfull og ladd. Breiteig har eit framifrå godt språk, og ei unik evne til å skildre menneska sine innestengde kjensler. Eg kan føle smerta deira i dei usagte orda, distansen i dei skuldbundne handlingane. Eg synest ikkje alle novellene er like gode, men dei går til gjengjeld under huda på meg og lar meg sitje att med ei kjensle av noko uavklart.

"Ung gutt i snø" kjende eg til frå før. Veldig godt. Ho står nemleg i læreboka til vg1-elevane mine, så eg har gjort sport i å analysere ho saman med dei nye elevane. Vi funderar mykje på kven dei er og kva dei har gjort. Eg styrer dei inn på det eg har tolka det som, og så idèmyldrar vi om kva vi trur kan skje vidare. Jammen blei eg forbausa når mannen med sixpence dukkar opp i fleire av novellene. No har eg fått eit meir heilskapleg inntrykk av både han og den unge guten. Novella kan framleis godt lesast aleine, men det er likevel interessant å finne ut kvifor guten ligg i snøven, og at mannen i sixpence mista guten sin (noko vi har vore inn på kvar gong. No veit vi!).

"Noe godt fra bakeriet" er ein ny favoritt, takka vere Stine. Ein vaksen mann vitjar mor si, som verkar meir stakkarsleg enn sist han såg ho. Huset hennar er rotete, duken er skitten og mora surrar med husken sin. Han synes synd i ho og foreslår at dei spelar kinasjakk. Han må stadig minne ho på at det er hennar tur, og synes det er pinleg kor dårleg ho er til å spele. Medan dei speler, kjem mora med spørsmål om arbeidet. Han lyg til ho - og der kjem vendepunktet. Ho gjennomskuar han (trur eg), skiftar taktikk og gjer eit elegant kjempehopp med kulene. No er det ho som har overtaket og må minne han på at det er hans tur. Ei fantastisk novelle om sårbarheit.

Eg likar at personane i novellene kjem attende i fleire av dei andre novellene. Det skaper spenning og gir framdrift til forteljingane. Ein kan lese dei frittståande, men eg synest dei kjem best fram i lys av dei andre. Unntaket er dei to ovanfor, som kanskje gjer seg best aleine.

Anbefalast!

Dødslekene

2011-08-28T20:41:00.004+02:00

Suzanne Collins: Dødslekene, 453 sider

Reality-tv på sitt mest grusomme! Eg har høyrt mykje bra om denne trilogien, og såg meg nøydd å lese i alle fall første boka når inkje mindre enn tre elevar sit med denne boka på pulten. Eg fekk låne ho av eine eleven, og skal jaggu låne dei to andre også. For dette var spennande.

I nasjonen Panem ligg den høgteknologiske og rike hovudstaden Capitol. Capitol er omkransa av tolv distrikt der innbyggjarane svelt og eig minimalt. Styresettet i Capitol er miskunnlaust, noko dei viser med å kontrollere utkantdistrikta på ein pinefull og skånsellaus måte. For at distrikta ikkje skal gjere opprør fekk dei eit årleg realityprogram, direktesendt på tv: Dødslekene.

Regelen for Dødslekene er enkle. Som straff for opprøret må hvert av distriktene sende en gutt og en jente, som blir kalt tributter, for å delta. De tjuefire tributtene blir sendt ut på ein enorm utendørs arena som kan romme alt fra en glohet ørken til en frossen ødemark. I løpet av en periode på flere uker må deltakerne kjempe for livet. Den siste tributten som overlever, vinner.

Alle ungdommar mellom tolv og atten kan risikere å bli trekt ut. Ein blir kvalifisert det året ein fyller tolv. Året etter får ein dobbel oppføring, og slik går det heilt til ein er atten år og står oppført heile sju gongar. Ein kan i tillegg velje å bli oppført fleire gongar i bytte mot til dømes matrasjonar. Til fleire oppføringar ein har, til høgare sjanse har ein for å bli trekt ut. Frå distrikt 12 har seksten år gamle Katniss fått namnet sitt oppført tjue gongar. Sjokket blir difor stort når hennar tolv år gamle søster Prim blir trukke ut. Katniss bestemmer seg for å byte plass med ho, og signerer såleis nærmast sin eigen dødsdom. Let the games begin..

Eg er vanlegvis ikkje ein stor fan av slik litteratur, men her kan eg ikkje seie anna enn at dette er like spennande som det høyrast ut.

Anbefalast!

Bumerang

2011-08-26T09:06:00.005+02:00

Tatiana de Rosnay: Bumerang, 286 sider

Planen om å lese litteratur frå mi eiga bokhylle går så det susar om dagen. Denne boka kjøpte eg i høve eit brannskadesal tidlegare i år, og no fekk eg endeleg lest ho. I likskap med Saras nøkkel, er også denne boka ein bestseljar. Eg skjønar kvifor; Her er spenning så det held, men eg held ein knapp på Saras nøkkel (sjølv om eg også der hadde eitt og anna å setje fingeren på). Det blei litt for enkelt, og ikkje så vanskeleg å gjette seg til den store løyndommen. Men eg synest forfattaren har skapt eit godt familiebilete av den skilde familiefaren som strever med å kome inn på borna sine. Ho pirkar sjølvsagt berre i overflata, men det gir historia litt meir tyngde. Og så er det jo ein real page turner. Litt enkel, men veldig spennande lesing. Eg innrømmer at eg fann det særs vanskeleg å leggje frå meg boka.

I høve 40-årsdagen hennar, overraskar Antoine systera si, Melanie, med ein helgetur til sommarens ferieparadis. Her kjem gløymde minner fram, spesielt sidan dei ikkje har vore der etter at mora deira døydde. På veg heim skal Melanie til å fortelje noko urovekkjande frå barndommen da ho plutseleg køyrer av vegen og blir hardt skada. Attende sit Antoine, utan ein skramme og undrar seg på kva ho skulle til å seie. Han begynner å grave i familiehistoria, og oppdagar løyndommar som aldri var meint for dei å finne ut av. Elles er personane typisk franske; vakre, seksuelle og vellukka. Som alltid.

Eg blei litt skuffa over desse løyndommane, men likte som sagt likevel boka. Forfattaren greier å halde spenninga oppe, sjølv etter å ha avslørt hovudplottet. Det er vel ei slik bok som kan passe under kategorien strandlektyre?

Anbefalast.

Hvit tiger

2011-08-22T21:14:00.005+02:00

Aravind Adiga: Hvit tiger, 265 sider

Dette er fortellingen om Balram Halwai, som er født og oppvokst i en fattig landsby i India, og arbeider seg fram til en rik og suksessfull gründer. Boken er formet som et slags høyttenkende brev, hvor Halwai skriver ned historien sin til ingen ringere enn Kinas president, Wen Jiabao. Halwai får jobb som privatsjåfør for Mr. Ashok, en av landsbyens velstående menn, noe som gjør at vi blir innlemmet i dagens India gjennom et samfunnskritisk øye. Halwai beskriver seg selv som en hvit tiger, det sjeldneste av alle dyr. Han er den eneste av kameratgjengen som kan å lese og skrive, og han nekter å bli i buret sitt. Hvit tiger vant Bookerprisen i 2008.

Hvit tiger minnet meg litt om Peer Gynt (noe tydeligvis alt gjør nå for tiden); en røverhistorie, men med et mye tyngre alvor. Tenk "Slumdog millionaire" (som jeg kun har sett, ikke lest), en fabelaktig fortelling. Jeg synes boka var god, vittig, rørende og grusom.

Anbefales.

Vivian Seving etc.

2011-08-15T15:57:00.005+02:00

Ari Behn: Vivian Seving etc., 158 sider

Jeg tenkte det var på sin plass å lese noe av Ari Behn, en av våre mest omdiskuterte og ofte utskjelte personer - dog ikke så mye på grunn av forfatterskapet. Siden jeg hadde Vivian Seving etc. stående i hylla (fordi jeg lenge har tenkt at det er på sin plass å lese noe av Ari Behn. Jeg kan ikke opprettholde arrogansen min mot denne mannen noe særlig lenger uten å ha lest minst en roman av ham.) var det naturlig å begynne med denne. Og så var det jo et aldri så lite pluss at den ikke var så altfor lang. Det tok vel i underkant av to korte timer å pløye gjennom boka.

Og hva sitter jeg igjen med? Hmm, joda det var jo en fascinerende historie. Boka er satirisk og tar for seg Vivian Seving, en prinsesse som nettopp har blitt enke etter at mannen hennes, prins Franz av Veiburg, dør av aids. Uten å røpe for mye, kan det nevnes at Vivian ikke er den hun gir seg ut for å være, noe kjendisbloggeren Max Schmoulders bestemmer seg for å gå til bunns i. Og så skjer det mangt og meget. Jeg synes deler av boka er veldig morsomme, for eksempel når prinsene synger karaoke til Bros` slager "When will i, will i be famous", når Vivian reiser til Gazastripen i den hensikt å donere bort formuen sin til hiv-arbeid - noe palestinerne takker nei til. Den felespillende Slåtte-Per og Vivians far er også med på å løfte boka. Her finner vi hentydninger til velkjente Se og Hør-reportasjer blandet med en god dose nasjonalromantiske og dagsaktuelle hendelser.

Jeg synes Ari Behn har laget en fin liten satirisk fremtidsutgave av nåtidens Peer Gynt, men slutten blir litt for rotete og drar ned helhetsinntrykket. Men jeg liker ideen, og språket er heller ikke så verst.

Klassikarar og krykkjer

2011-08-14T10:41:00.007+02:00

Det har vore lite blogging i det siste, og novelleutfordringa er så neglisjert at det begynner å bli pinleg. Eg har tenkt at eg skulle ta eit krafttak i heile sommar, men det stoppa med tanken. Men eg har tenkt å halde ut, og skal ha på plass 52 noveller før dei 52 vekene har gått. I morgon begynner arbeidet igjen, og eg synest nesten det har vore så lenge ferie at eg ikkje hugsar korleis det er å arbeide. Jobb, kva er det?

Det skal skje mykje spennande dette skuleåret. Eg skal vere kontaktlærar for første gong, eg skal ha klassar eg aldri har hatt før og vi skal starte ei heilt ny linje. Eg ser fram til eit kjekt skuleår. Einaste minuset er at eg må starte det nye skuleåret med krykkjer. Eg blei nemleg påkøyrd i syden! Ikkje av ein bil, men av ein slags diger 6-mannssykkel der eg sto og passa mine eigne saker på gangvegen. Der fekk eg igjen for å ha lege og lata meg på solsenga dag etter dag. Eg som var så klar for fjellturar og spinning når eg kom heim. Så no har eg sete i rullestol sidan torsdag, og fått spesialtransport ombord i flyet (gjett om borna mine elska det!), vore på spansk sjukehus og har bytta ut pastillar med smertestillande. Men men. Eg er glad det ikkje gjekk verre. I går bytta eg ut rullestolen med krykkjer, og kjenner meg straks meir mobil.

Men over til det innlegget eigentleg skulle handle om. Klassikarar. Eg har i alle fall fått gjort noko "nyttig". Eg kan krysse to klassikarar av lista mi. Harper Lees Drep ikke en sangfugl og F. Scott Fitzgeralds Den store Gatsby. Eg valde desse fordi dei er kjende, mykje omdiskuterte og dei ser alltid ut til å vere pensum ved amerikanske skular (tv-seriar). Da må dei lesast. Eg ser ikkje noko poeng i å skrive omtale, sjølv visste eg nøyaktig kva dei handla om før eg hadde lest dei. No veit eg litt meir, og blei sjølvsagt ikkje skuffa. Gode bøker som fortener merksemd og lesarar. Anbefalast!

Eg kan også krysse enda ein nobelprisvinnar av lista; Herta Müllers Pustegynge frå 2009. Boka tek for seg Leopold Auberg, som 17 år gammal blir send til arbeidsleir i Sovjet. Her blir han i fem år, og det er desse forferdelege åra vi får høyre om. Noko som er med på å gi boka litterær tyngde, er at historia til Leopold er basert på opplevingane til ein tidlegare fange, Oskar Pastior. Han skulle eigentleg skrive boka saman med Müller, men døydde plutseleg i 2006.

Eg skjønar kvifor Müller har fått Nobels litteraturpris. Ho skriv nydeleg og poetisk. Eg trur ikkje eg har opplevd å lese liknande før. Ho brukar ord og bilete for alt det er verdt, men greier likevel å drage det enda lenger. Ord er ikkje lenger ord. Bilete er så mykje meir enn eit bilete. Det er fortetta og avslørande, skapande og ærleg. Ho skildrar fryktelege og brutale hendingar, og lar lesaren komme så nær som mogleg. Det er kjenslemessig og levande. Det er kunst. Kapitteloverskriftene er ei fryd aleine. Eg kunne ha skrive utdrag i fleng, men no ligg boka ute på stova og det blir for mykje styr for meg å humpe meg inn dit, så eg lar det vere. Det tok litt tid å lese boka, for eg måtte suge til meg alle inntrykka, orda, bileta. Eg ville lese orda om og om att, ete dei opp. Stele dei.

Anbefalast sterkt.

Arven

2011-08-05T12:44:00.004+02:00

Katherine Webb: Arven, 487 sider

Denne likte jeg faktisk overraskende godt! Det virker kanskje rart at jeg låner en bok jeg ikke har så høye forventninger om i første omgang, men jeg greier ikke å motstå eventyrlige bøker av dette slaget. Historiene i disse bøkene har en tendens til å bli i det meste laget, men de er absolutt underholdende. Av og til er fortellerkunst viktigere enn skrivekunst, men jeg synes ikke språket var så verst, egentlig.

Boken tar for seg søstrene Erica og Beth, som etter sin grandtantes død blir arvinger av et storslått gods i England. For å bli godsets rettmessige eiere, blir de nødt til å bo der en periode, noe Beth ikke er særlig innstilt på. De pleide å tilbringe hver sommer der i barndommen, inntil den elleve år gamle fetteren deres, Henry, forsvant sporløst. Erica var bare fem år da Henry forvant, mens Beth og nabogutten Dinny var tolv. Erica er overbevist om at de vet hva som skjedde med Henry, noe de nekter på. Dette gjør selvsagt ikke Erica mindre oppsatt på å finne ut hva som skjedde.

Erica finner i tillegg et gammelt fotografi av oldemoren, Caroline, som sitter med en liten gutt på fanget. Så vidt familien vet, hadde Caroline bare en datter. Hvem er gutten på bildet, og hvorfor ser han ut til å ha forsvunnet ut av slektshistorien? Erica bestemmer seg for for å grave i fortiden, og loftet på godset ser ut til å være en god start.

Selvsagt skjønner vi hvor mye av det bærer hen, men det er likevel noe som forblir hemmelig helt til slutten. Boken forteller om Erica og Beth, mens vi parallelt får høre Carolines historie, fra hun er bosatt i New York og til livet hun skapte seg i England. Mysteriene avdukes etterhvert som vi blar om. Leseren blir i tillegg innlemmet i Carolines skjulte historie, lenge før Erica og Beth finner ut av det, noe som hjelper på page turner-effekten.

Jeg koste meg med boka, og synes godt den tåler å sammenlignes med Kate Morton.

Anbefales!

Debutantar

2011-08-01T12:11:00.003+02:00

Det har gått litt meir enn ei veke. Det kjennest forferdeleg urettferdig at eg er så heldig å kunne setje meg ned og konsentrere meg om å utforme ei bokmelding. Men eg er takksam. Eg er glad for at eg kan. For det eg har. Dei eg har.

Det blir ei kort bokmelding, og det er ei stund sidan eg las desse to bøkene - men det kjennest ikkje rett å skrive om dei før no. Eg skal forsøke skrive nokre få ord fordi bøkene er bra, og ei bra bok fortener god omtale. Eg skjønar at eg nesten har framstilt meg sjølv som ein debutantelskar, forståeleg nok, sidan eg les mykje debutantar. Eg veit i grunnen ikkje kvifor, men bøkene appellerer slik til meg. Sjølv om eine boka handlar om noko heilt anna enn den andre, synest eg det er så interessant at eg berre må lese. Ikkje noko negativt med det. Snarare tvert om.

Guro Hoftun Gjestad sin debut Anfall er eine boka eg har lest. Det er ei stillferdig og kjenslemessig bok om død, sakn og vala ein tek. Boka begynner med at arkitekten Ella tek med mannen og den vesle dottera heim til foreldra for å feire jul. Her har ho ikkje vore sidan bror hennar tok sitt eige liv. Kanskje det er difor Ella rømmer inn i armane til ein kollega, eit forhold ho blir så oppslukt av at ho ikkje greier å sjå kva som skjer rundt ho. Noko lesaren ser så altfor godt. Det er hjarteskjerande å sjå korleis ho skyv dottera si lenger og lenger vekk, at ho ikkje ser ho. Eg likte denne boka kjempegodt! Bokelskerinna har intervjua Guro, les det her.

Den andre boka eg har lest, er Mellom oss av Ruth Lillegraven.

Boka opnar med 25-årige Svein, som reiste til Chile i 1972, og har vore sakna sidan. Tredve år seinare går familia framleis og ventar på livsteikn. Foreldra Jakob og Dagny, kjærasten Ranveig og dottera Tonje. Alle har fått tildelt ei rolle, kvart sitt kapittel. Historia hoppar fram og tilbake i tid, og avdekkjer djupe løyndommar. Eg likte denne boka, men det var likevel enkelte ting eg sakna. Det var ikkje vanskeleg å tenkje seg til mykje av hendingane, men ho skriv absolutt godt og kjem nært innpå personane. Eg synest slutten var veldig fin - det blei ein god kontrast til alt det andre og viser korleis eitt val kan påverke så mange, medan andre forblir upåverka. Ei god bok uansett, altså. Om boka ikkje nådde heilt opp hos meg, så gjorde ho det til gagns hos desse bloggarane: Knirk, Beate og Bokelskerinnen.

Anbefalast!

Vondskap

2011-07-23T16:43:00.008+02:00

I likskap med resten av Noreg, vakna eg i dag opp til sjokkerande nyhende. Det som i går kveld var minst 17 omkomne, ufatteleg, unødvendig, var i dag over 80. Brutalt rive vekk. Ubegripeleg, skremmande, trist. Det finst ikkje ord. Kva ville det vere? Kva skulle dei seie? Eg veit ikkje. Det er uforståeleg. Det er umenneskeleg. Det er vondskap.

Eg har gjort det som mange andre plar gjere i situasjonar som dette; Forsøkt å tenkje på andre ting, vore saman med familie, lest ferdig ei bok. Men stadig har tankane avbrutt meg. Stadig har eg vore innom nettet for å sjekke oppdateringar. Korleis kan eg la vere? Somme bloggarar oppmodar til eitt døgn med bloggestopp. Eg veit ikkje kva eg synest om det. Eg visste ikkje om eg skulle skrive noko. Om eg burde skrive noko. Men eg har ikkje anna enn ord å støtte meg til. Sjølv om dei gir fattig trøyst. Eg skjønar at det kan vere respektlaust å skrive når slikt har hendt, men samstundes treng folk å få det ut. Skriving kan vere terapeutisk. Samhald. Frigjering.

Det kjennest ikkje rett at eg skal sitje her og ytre meg om noko som i stor grad ikkje er mi sorg. Eg har ikkje mista nokon eg er glad i og er takksam for det. Eg kan gjere alt eg hadde planar om i dagane framover, kun avbrutt av tankane. Eg er i dag berre ein tilskodar til dette forferdelege som rullar over tv-skjermar, radio, aviser. Alle mine nære har det godt. Eg er priviligert og kan setje marerittet til sides når det blir for sterkt. Kva med dei som ikkje kan det? Altfor mange andre er dessverre ikkje like heldige. Dei kan ikkje berre skru av tv-en, bileta, lydane, skudda, smellet. Lukta av blod og redsel. Det å aldri meir få sjå sine kjære. Dei er framleis midt i marerittet. Eit mareritt som aldri skulle ha skjedd.

Min djupaste medkjensle til alle dei involverte.

Francis Meyers lidenskap

2011-07-22T13:07:00.006+02:00

Henrik H. Langeland: Francis Meyers lidenskap, 556 sider

Eg er glad eg ikkje lot Verdensmestrene skremme meg vekk i frå denne forfattaren, for denne boka likte eg kjempegodt! Eg har endatil Wonderboy ståande i hylla. Begge lånt av same dama, som gjekk på UiO på den tida Langeland gjekk der - om eg ikkje hugsar feil. I motsetnad til Verdensmestrene, interesserte denne boka meg i aller høgste grad. Det er både ein spenningsroman, ei kjærleikshistorie, eit mysterie - og for min del det aller viktigaste: Ei nostalgisk reise i nordisk litteraturhistorie. Eg har ikkje teke heilt det same kurset, men har hatt mykje av det same. Uansett så er det aldri feil å referere til litteratur i ei bok. Sukk.. Karin Boye, Stein Mehren, Astrid Hjertenæs Andersen, Rolf Jacobsen, Arne Garborg osv osv. Ei bok, i ei bok, i ei bok. Kan det bli betre? Størst plass tek Dorothe Engelbretsdotter og Petter Dass, som eg enno ikkje har begynt å snakke om. Eg er berre så begeistra.

Francis Meyers lidenskap handlar om 53-årige professor Francis Meyer, som underviser ved Universitetet i Oslo. Han blir sett til å forelese i nordisk lyrikk frå år 1700 til 2000, og allereie første forelesingsdag oppdagar han 26-årige Nadia Reza Lindtner, ein norsk-iransk masterstudent. Ho skal skrive masteroppgåve om Dorothe Engelbretsdotter, og vil ha Meyer som rettleiar. Samstundes blir Meyer innblanda i funnet av eit dokument, som viser seg å vere inkje mindre enn eit 300 år gammalt Petter Dass-manuskript som kan endre norsk litteraturhistorie. Sistnemnde er endatil basert på reelle fakta. Spennande, spennande.

Eg synest Langeland har eit presis og nøkternt språk. Det punktlege språket held forteljinga i likevekt, noko som gjer den ekte lidenskapen så mykje meir synleg i dei litterære tolkingane. Eg måtte fleire gongar hente fram dikta professoren snakka om, for det var nett som eg var til stades i undervisinga. Eg ønskte å nærme meg teksten like mykje som studentane, samstundes som eg hadde den vesle distansen romanen gav meg. Ein tekst er aldri aleine. Det er mykje snakk om intertekstualitet i denne boka, og eg synest Langeland fekk til ein aldri så liten grand finale med tanke på korleis romanen sluttar. Ein veldig gjennomført og heilheitleg roman.

Eg vil påstå at dette er ein slags DaVinci-koden for litteraturinteresserte. Eg er absolutt hoyen på meir. Anbefalast!

ROSAPROSA

2011-07-12T19:18:00.003+02:00

Ida Roggen og Tonje Tornes (red.): ROSAPROSA, 160 sider

Har du hørt historien om den kåte jenta?

Alle i kor: Ja. Ja, vi har høyrt om ho og (eg i alle fall) tenkjer umiddelbart på Alma i Få meg på, for faen! Men det er ikkje berre Alma som figurerar i denne boka, men ho er her ho og. Saman med 15 andre kåte jenter. Og det er særs moro lesing. 16 relativt kjende jenter fortel om orgasme og kåtskap. Feministen Martine Aurdal fortel blant anna om primitiv porno og da vibratorane tok over tupperware-partya. Tonje Tornes har seksuelle fantasiar om ein raud demon, Ingvild Sandnes venter framleis på den rette medan Åse Brandvold og Maria Børja har ein samtale om pulevenner. Med meir.

The undercover girls gjorde opprør mot myten om at enter alltid ønsker seg tosomhet og monogami. Vi hadde rett til å ligge med hvem vi ville. Og vi gorde det fordi vi hadde lyst.

Eg nikkar samtykkande over mykje, raudnar vilt over resten. Men vi har høyrt alle historiene om guten og pornobladet, no er det på tide at jentene kjem til orde. Det er flautt. Det er dristig. Det er bra.

Anbefalast.

Glemte minner

2011-07-10T15:40:00.005+02:00

Rannveig Marit Mindresunde: Glemte minner. En roman basert på en sann historie, 249 sider

Forrige uke fikk jeg en hyggelig e-post fra Rannveig Marit Mindresunde; Hun har skrevet sin første roman, om jeg hadde lyst til å lese? Og det hadde jeg selvsagt! Mindresunde er bosatt i Oppstryn sammen med samboer og sønn, og her har hun hentet inspirasjon til sin første roman.

Fra bokomslaget: En kald søndagskveld i januar 1905 springer en ung kvinne på lette bein over broen på Vassenden og videre opp mot Sæten. Hun stopper ikke ved broen som så mange kvelder tidligere. - Noen få minutter senere er broen borte og hennes barndoms dal forandret for alltid. Bygder er utslettet, og 61 mennesker har sluttet å puste. Borte, som en stille fugl over ravnsvart vann.
31 år senere, i 1936, går en pike over vrakrestene av det som for noen få timer siden var varme stuer fulle av stille kjærlighet og gode stunder. Det er ingenting igjen. Livet blir aldri det samme for Rakel, den unge kvinnen som fylte 22 år den dagen da ravnen på ny lot vingespissene berøre vannet.
I 2009 finner en ny pike minner og spor fra livet i dalen, og biter fra hennes egen fortid faller sakte, men sikkert på plass. Hun vet ennå ikke at den største sorgen fremdeles venter på henne, en sorg som forandret en hel generasjon, og som tar henne med til en mørk reise tilbake i tid. Tilbake til en fortid som krysser grenser, selv etter døden. - Denne piken er bokens forfatter...

Den lille bygda Loen i Sogn og Fjordane opplevde to forferdelige rasulykker i 1905 og 1936, ulykker som tilsammen tok 135 menneskeliv. I Glemte minner tar forfatteren utgangspunkt i disse rasulykkene, som var nær ved å utslette hennes egen slekt. Det som er spesielt med denne boka, er at Mindresunde skriver om sin egen familie. Hun har med stedsnavn og redegjør for langt på vei identiske hendelser, men legger ikke skjul på at hun har tatt seg noen kunstneriske friheter. Dette gjelder i hovedsak navn på personer og personlig informasjon. Likevel er romanen så godt som sann. Fortid, nåtid og fremtid utgjør Glemte minner. En historie forfatteren lenge har ønsket å fortelle. En historie som ikke ville bli glemt.

Mindresunde skriver vakkert om slekten sin, og har helt rett i at vi ikke må glemme. Hun forteller om livets gang, kjælighet, strev, motgang og det å komme seg videre. Jeg hadde selv et veldig nært forhold til bestemoren min, som ofte fortalte om barndommen sin. Likevel skulle jeg ønske jeg visste mer, forsto mer. Mindresunde skriver om bestemoren sin, latteren hennes, samtalene rundt kjøkkenbordet da hun var barn. At de etterhvert ble byttet ut med venner, trening og jobb. Hun kjenner gråten i brystet når hun tenker på at hun ikke skjønte hva hun hadde mistet før det var for sent - og dette tror jeg nok de fleste av oss føler om besteforeldrene våre. Det de fleste av oss derimot ikke har gjort, er å skrive en kjærlighetserklæring lik denne. Bestemoren din har ikke bare satt evige spor hos deg, Rannveig, men også hos alle som leser boken.

Glemte minner har en nydelig språkdrakt, og skildrer vakkert enten det er lykke eller sorg. Men jeg må likevel innrømme at skildringene ble litt vel dansende og lekende for min del. Jeg tror uansett at Mindresunde er ment for et litt annet publikum enn meg (som har en forkjærlighet for fragmentariske, lekne og bisarre (!) skrivestiler), og i så fall er språket perfekt. Jeg tror vi kommer til å høre mer fra henne.

Takk til Rannveig for leseeksemplar.

Anbefales.

Nattefokk

2011-07-04T22:46:00.004+02:00

Johan Theorin, Nattefokk, 391 sider

Det er litt komisk med lesesirkelen eg er med i, for vi forsøker alle å lese meir av det "den andre les". Og for meg blir det krim. Denne gongen las eg Nattefokk, og hjelp! Boka var skummel. Og trist. Og spennande. Og med ein heilt overraskande slutt. Eg likte ho svært godt.

Eg har nyst starta på sommarens familieferie, og sit på Dyreparken hotell i Kristiansand (og jaggu er her ikkje IKEA rett ved siden av). Eg har l-o-v-a mannen å ikkje bruke lang tid på å skrive denne omtalen, så eg har ikkje eingong tid til å skrive kva boka handlar om. Noko seier meg at dei fleste av dykk veit det likevel. Eg er nok ein av få som les lite krim.

Uansett, boka anbefalast. No er det dags for ein episode av Dexter (slapp av, borna søv godt).

Meg eier ingen

2011-06-30T23:19:00.003+02:00

Åsa Linderbord: Meg eier ingen, 275 sider

Du veit den kjensla du har før du har lese ei mykje omtalt bok? Du ser på bokomslaget og har forventingar, håp. Kanskje har du høyrt eitt og anna om kva ho handlar om, kor bra ho er - men du veit det eigentleg ikkje før du har lese ho sjølv. Av og til er det motsett. Du høyrer fantastiske ting, gler deg vilt til å ta del i det, drøyme deg fullstendig vekk i lesinga. Og så er boka alt anna enn bra. Bokomslaget blir redusert til eit irritasjonsmoment. Eit hån. Ein spottande løgn som lova deg ei draumeverd. Ler til deg frå bokhylla. Om du ikkje har kasta boka da. Du gir som regel ikkje vekk ei sånn bok. Ikkje utan ei åtvaring. Av og til skjer det noko uventa. Du plukkar opp ei ukjend bok. Har aldri høyrt om ho, men tek ho likevel. Det berre kjennest rett. Du les ho og ho er eventyrleg. Kvifor har du ikkje høyrt noko om denne? Veit ikkje folk om ho?

Meg eier ingen har folk høyrt om. Eg hadde høyrt om ho. Ho lyste mot meg på ein loppemarknad. Klart ho skulle bli med heim. Denne hadde eg høge forventingar om. Så gjekk det ein månad. Og ein til. Og enda ein. No er det snart eit år sidan, og endeleg.. Eg visste ho var bra. Bokomslaget er det same. Ingen løgn. Men no har eg ei heilt anna kjensle når eg ser på det. Ein klump i halsen som veks, minner som trengjer seg fram. Det er ikkje mine minner, men likevel. Det er fine minner. Sjølv om det er trist, er det likevel fint. Fordi dei elska kvarandre.

Åsa Linderborg har skrive ei nydeleg bok om pappaen sin. Mor hennar flytta ut da Åsa var fire år gammal. Attende sit ein sønderknust far, og ei dotter som snart venner seg til at det berre er ho og pappa. Ein pappa som er styrt av alkohol, men som likevel forsøker å gi dottera ei god oppseding. Han skuldar pengar til heile slekta, og dei et som regel middag heime hos farfar og farmor. Åsa må ofte vente aleine i mørkret utanfor barnehagen, fordi han set ho av der. Det kjem snart nokon likevel, og han må på arbeid. Han er trass alt Sveriges herdermester. Av og til må ho vere med på nattevakt. Da syklar dei fram og tilbake midt på natta. Han ber ho om ikkje å seie noko til farfar. Det gjer Åsa aldri.

Åsa Linderborg fortel om pappaen sin. Ho fortel om dei kraftige hendene hans, korleis han tøysa for å få ho til å le. Kor glad ho er i han, og han i ho. Det er ei nydeleg historie om ein djup kjærleik mellom ein far og ei dotter. Det har alltid vore dei to. Faren hennar gjer sitt beste, men det er likevel ikkje nok. Alkoholen sitt grep er sterkare, og Åsa begynner etterkvart å kjenne skammen på kroppen. Dei kraftige hendene hans verkar mindre for kvar gong ho ser han, stova heime er ikkje så fin som ho hugsar. Faren skjønar så altfor godt. Det er sårbart å lese.

Eg tenkjer på boka som Åsa si siste kjærleikserklæring til pappaen sin. Og det er nydeleg. Ser du på omslaget kor glad dei er i kvarandre. Kjenner du klumpen i halsen?

Anbefalast varmt!

En svunnen tid

2011-06-28T19:29:00.004+02:00

Kate Morton: En svunnen tid, 624 sider

Når Edie Burchills mor mottar et femti år gammelt brev fra Milderhurst slott - og ikke vil fortelle hva som står i det, begynner Edie å mistenke at hun skjuler en gammel hemmelighet. Hun bestemmer seg for å etterforske morens fortid. Edie og moren har et anstrengt forhold, og Edie håper at oppdagelsene kanskje kan belyse hvorfor.

I likhet med Mortons tidligere romaner, er En svunnen tid delt inn i parallelle historier, nåtid og fortid, som sakte nøstes opp ved å hoppe frem og tilbake i tid, fra person til person. Ved å grave i fortiden, oppdager Edie at moren ble evakuert fra London til slottet Midlerhurst under andre verdenskrig. Her bodde hun sammen med tre søstre i over 18 måneder. Søstrenes far, Raymond Blythe, forfatteren av Den sanne fortellingen om Muddermannen, bodde også på slottet. Dette var Edies absolutte yndlingsbok som barn, så hun kan ikke skjønne hvorfor moren har unnlatt å fortelle dette. Dess dypere Edie går, dess flere hemmeligheter oppdager hun. Tilfeldighetene ser bare ut til å øke, og Edie kan ikke lenger unngå sannheten. Noe fryktelig hendte på slottet, og moren hennes var involvert.

Jeg er fan av Kate Morton, og har ventet på hennes tredje bok helt siden den kom på engelsk i fjor, og hvorfor leser jeg den ikke bare på engelsk? Nei.. Derfor. Jeg gjør det til nøds, men leser helst på norsk. Barnslig jada. Det er ikke mangel på lektyre her i gården, så jeg greier å vente til den norske utgaven. Men i alle fall. Boken kom omsider på norsk, og lest ble den. Jeg synes ikke boken var like god som de to forrige, men for all del; den er mer enn bra nok. Morton behersker fortellerkunsten, og En svunnen tid inneholder alle de eventyrlige ingrediensene: Et overgrodd slott, tvillinger, hemmeligheter, myter, tapt kjærlighet, mystikk - og kanskje det viktigste; En link fra nåtiden som kan vise vei inn i det forgagne. Det er svært spennende!

En svunnen tid er det vi så populært kaller en real page turner, og det er vel ikke så gærent en gang i blant, er det vel?

Anbefales.

22 og 23/52

2011-06-27T11:44:00.007+02:00

Her kjem det to til. Og ja da, tida flyg og alt det der, dette har vi vore gjennom før. Så eg går rett på sak. I dag tenkjer eg å ta føre meg to noveller som gjorde sterkt uttrykk på meg i ungdomsåra. No har eg ikkje bøkene novellene er henta frå, så eg veit ikkje kor tid dei er utgjevne eller frå kva samling dei er henta frå. Eg har berre minnet til hjelp.

22/52 Stig Dagerman: "Att døda ett barn"

Dette er ei grusom, grusom novelle. Kort, kraftfull og svært kjensleladd. Ei mor baker. Eit born leikar og ein lastebilsjåfør køyrer i nabobyen. Allereie i tittelen anar vi det fatale som kjem til å skje. Vi får også fleire frampeik i teksten. Mora oppdagar at ho manglar sukker, og sender bornet sitt over vegen for å låne sukker av naboen. Samstundes er lastebilsjåføren på veg til denne byen. Miljøet er skildra på ein avslappa og lykkeleg måte, noko som får motsett verknad på lesaren - som grur seg til det uunngåelege. Bornet over vegen, lastebilen nærmar seg, mor ventar. Handlingsforløpet er separat heilt til det dramatiske gjer at alle samlast om ein felles lagnad.

Ei forferdeleg novelle med eit sterkt tema. Kor fort idyllen kan snu, kor tilfeldig alt kan vere. Vi får oppleve det frå alle sider; mora som mister sonen sin, sonen som mister livet og lastebilsjåføren som blir den uheldige skuldige. Dette er skikkeleg opprivande lesing.

23/52 Kerstin Anine Johnsen: "Hjem, kjære hjem"

Denne måtte eg ringe ein kollega for å finne namn på tittel og forfattar, for eg hugsar ikkje anna enn handlinga - og google var ikkje store hjelpa. Dette handlar om ei tenåringsjente som er på veg heimatt ein kveld. Novella teller jamnleg ned til overgrepet: "Om tretten minutter blir jenta voldtatt", noko som innlemmar lesaren i kva som vil skje med jenta. Vi sit med hjartet i halsen, og håpar at jenta skal få skyss heim. Jenta ser seg stadig attende, føler at nokon er bak ho. Novella teller stadig ned: "Om syv minutter blir jenta voldtatt". Til slutt kjem ho seg trygt heim til faren, opnar ytterdøra og vi får eit siste frampeik: Om ett minutt blir jenta voldtatt. (Kan hende eg hugsar litt feil her altså, men det er i alle fall noko i den duren). Dette er også ei fæl novelle, og tittelen seier sitt.

Eg er veldig fan av noveller med frampeik i ein eller annan slags form. Desse er inkje unntak!

Nu, jävlar!

2011-06-21T22:36:00.003+02:00

Heidi Linde: Nu, jävlar!, 397 sider

For dei av dykk som følgjer med bloggen min, kan det kanskje vere interessant å vite at dette er akkurat den type bok eg likar. Ok, elskar. Eg diggar denne boka. Høyr berre her;

Heidi Linde er utdanna manusforfattar, og eg kan absolutt sjå for meg Nu, jävlar! som ein film; Boka innleiast med at politiførstebetjenten i bygda (som forresten gjer eit aldri så lite forsøk på å ete rekebagetten sin) får inn ei melding. Kva som har skjedd, er heller vagt, men vi skjønar at det er noko viktig.
Deretter blir vi presentert for fleire av bygda sine innbyggjarar. Kapitla er konsentrert rundt ein person om gongen, og byttar jamnleg. Mot slutten av boka går historia attende til politiførstebetjenten, og vi forstår kva som har skjedd. (Også med rekebagetten.)

Terese er først ute. Ho er gift, har to jenter og er gravid med tredjemann. Dagane hennar går stort sett med til born og heim, og ho har difor sett fram til ein fridag der ho berre skal slappe av. Noko ho sjølvsagt ikkje greier. Feiaren skal visstnok stikke innom, og dessutan så har ho sett på Facebook at naboen er heime. Dermed går dagen ut på å gøyme seg for naboen (slik at ho ikkje skal finne på å stikke innom - noko som alltid resulterar i eit heildagsbesøk), eller å halde seg frå å gå på do (for feiaren kan kome kva tid som helst). Dei nevrotiske tankane til Terese er rett og slett ubetalelege. Eg kjenner meg til og med igjen i nokre av dei (nokre!), og hadde faktisk rørleggjarbesøk da eg las nettopp dette kapitlet.

Terese si barndomsvenninne, Jessica, har ei sentral rolle i boka. Ho skal gifte seg med svenske Stefan, men er usikker på om ho burde gjere det. Vi får høyre mykje om Sakken, far hennar, og Lydia, mor hennar - som forøvrig er fantasivenninne med Dronning Sonja. På Essostasjonen arbeider Kevin, Jessica sin ekskjærast. Det er tolv år sidan dei slo opp, men Kevin slit framleis med kjærleikssorg. I tillegg til alle desse, kjem alle dei små birollene. Den eine meir interessant enn den andre.

Heidi Linde har ein fantastisk sans for humor. Eg fann store delar av boka særs morosam. Og underhaldande. Eg synest dessutan det er hysterisk vittig når Facebookstatusar blir ramsa opp i bøker.Ho treff spikaren på hovudet gjennom dei gode personskildringane og trivielle hendingane. Men det er ikkje berre fornøyeleg. Nu, jävlar! tek også opp alvorstunge tema, både naturlege bekymringar og det som verre er. Ho skriv rett og slett sabla godt. Eg ser det levande for meg. Som ein film.

Anbefalast. Nu!

Alltid Alice

2011-06-16T21:07:00.004+02:00

Lisa Genova: Alltid Alice, 281 sider

Alice Howland er knappe femti år gammel og professor i psykologi ved Harvard universitet. Hun er lykkelig gift og har tre voksne barn, reiser mye, trener regelmessig og er i tillegg en anerkjent forsker og foredragsholder. Hun har med andre ord det perfekte liv. Men Alice har begynt å glemme. Enkle ord forsvinner fra vokabularet når hun står midt i en forelesning, hun skjønner ikke sine egne huskelapper og glemmer stadig avtaler. Alice avfeier det først med overgangsalder og stress på jobb. Når hun glemmer å reise til et seminar og opplever å ikke kjenne seg igjen i sitt eget nabolag, må hun innse at det er på tide med en legetime. Alice får diagnosen tidlig Alzheimers sykdom.

Denne boken har jeg lest mye flott om, blant annet her og her. Jeg pleier ofte å styre unna når jeg vet at det ender trist, men da boken åpenbarte seg for meg ved det lokale biblioteket ble jeg rett og slett nødt til å lese den. Og det er jeg glad for. Det er en gripende og jordnær historie, og slett ikke så tåredryppende som jeg fryktet. Altså, ikke misforstå, det er en fryktelig fryktelig skjebne. Men; og et stort men. MEN; Jeg synes forfatteren greier å styre unna de verste klisjeene som vi jo vet kan være typisk for såkalte tåreperser. Hun slipper leseren mye mer inn i den medisinske terminologien, og bygger Alices historie rundt alt dette. Genova har studert biopsykologi og nevrologi, og det er interessant (og fælt!) å følge sykdomsforløpet.

Alice går fra å være en respektert kollega til en fryktet dement på svært kort tid. Det er forferdelig å være flue på veggen til denne hjerteløse sykdommen, og se hvordan hun glemmer dagligdagse handlinger; Å løfte beina for å tråkke over dørstokken, å spise, hvordan hun skrur på tv-en, navnet på barna sine, hvor hun bor, hvem hun er. De rundt henne som opplever å se kone, mor, kollega og venn miste alle minnene sine. Hvordan det er for Alice å lese om sykdommen; at hun som språklingvist gradvis vil miste muligheten til å lese og skrive, talen vil bli mer og mer uforståelig og hun vil få problemer med å skjønne hva folk snakker om. Gårsdagene vil forsvinne, morgendagene blir usikre. Alice må leve i dag. Hun kommer ikke til å huske noe, men det betyr ikke at i dag ikke betyr noe.

Genova har et lett og ordentlig språk, og boken tar for seg problemstillinger på flere plan. Dilemmaer knyttet til arbeidet og familien. Relasjoner mellom nære og fjerne. Etiske og opprivende situasjoner. Fornuftsbaserte eller følelsesknyttede valg. Vi får høre om Alice gjennom sykdommen, men også hvordan Alice opplever at sykdommen sperrer for sansene. Vi står for det meste utenfor historien, men av og til, når Alice for eksempel ikke skjønner hvem den snille mannen i huset hennes er, eller hva det er som sier bip bip gjennom hele dagen, så blir vi like nysgjerrige og forvirret som henne. Dette tilfører boken noe ekstra, og leseren får en dypere forståelse for sykdommens skremmende virkninger.

Alltid Alice er absolutt en god bok. Anbefales.

Forsoningen

2011-06-13T10:53:00.004+02:00

Fred Uhlman: Forsoningen, 95 sider

Han kom inn i mitt liv i februar 1932 og forlot det aldri siden.

Forsoningen tek for seg eit vennskap midt i framveksten av nazismen. Hans Schwartz fortel om sitt møte med Konradin von Hohenfels. Faren til Hans er jøde, farfaren er rabbiner. Konradin er son av ein greve. Begge er 16 år gamle. Saman knyttar dei eit sterkt og intenst vennskap.

Dette er ei nydeleg, nydeleg bok. Boka er skriven med eit rørande og stillferdig språk. Det kjendest som eg var eit taust vitne til ein løyndom som har fulgt ein mann heilt til døden. Romanen er svært kort, fort gjort å lese, men forteljinga vil følgje meg desto lenger. Fred Uhlman var ein tysk-britisk målar og forfattar. Forsoningen er den einaste boka han har skrive, noko som gjer ho kanskje enda meir dyrebar.

Eg har ikkje meir å seie. Anbefalast varmt!

Slik går nok en dag fra våre liv for aldri mer å komme igjen

2011-06-12T09:48:00.005+02:00

Jonas Gardell: Slik går nok en dag fra våre liv for aldri mer å komme igjen, 159 sider

Er ikkje dette det mest fantastiske omslaget de har sett? Like ever? Eg ler meg i hel av det, og må stadig bla fram for å sjå biletet. Eg humrar berre eg tenkjer på det. Tittelen seier mykje om boka. Biletet seier enda meir. Biletet seier alt.

Denne boka er rett og slett fabelaktig, treffande, umogleg å leggje frå seg. Ho tek for seg ekteparet Håkan og Anna, kvardagsmenneske i eit kvardagsekteskap med to born og rekkjehus. Akkurat som dei fleste andre ektepar. Dei er 33 år. Like gamle som Jesus var da han døydde. Anna greier aldri å få unna klesvasken. Håkan drøymer om å gjere opprør mot den lokale ICA-butikken. Vi får også høyre om Henning, Håkan sin far. Han sit for det meste på knausen utanfor huset, og pønskar ut det neste lesarinnlegget han skal skrive. Pia, søstera til Anna, ein einsam lektor og overetar. Ho skulle aldri ha stumpa røyken. Det heile toppar seg da dei feirar jul hos mora. Ei ubetaleleg forteljing. Eg ler meg i hel av mora. Eg kjenner slike mødre.

Det er så mykje å seie om denne vesle perla, men eg vel å la boka snakke for seg sjølv.

-Er alle sultne? Herregud, så dyr maten er blitt! Man får håpe at man er død neste år, så blir det litt billigere. -Nei, har dere med dere julegaver likevel, vi sa jo at vi ikke skulle... ja ja, jeg har vel noe småtteri jeg også. Et eller annet sted. Nå ja, jeg har ikke kjøpt dem, nei da, det er så mye her i huset som må ut.

Der er i og for seg like greit at Anna sover, for Håkan orker ikke kjenne etter om han vil ha sex eller ei. Skulle de det, måtte han dusje først, og det vil han helst unngå, for hvis Håkan sovner med vått hår, våkner han forkjølet. Håkan er ømtålig for sånt.

Håkan blir rasende når Anna kommer hjem med mar som har kort holdbarhetstid. [...] For et par uker siden kjøpte han for eksempel kjøttdeig på ICA på tilbud fo kroner 44,50 - så kjørte han forbi Vivo og så at de reklamerte for kjøttdeig for 39,90. Et øyeblikk svartnet sjelen hans og han fikk lyst til å gråte. Han tvang seg til å regne ut at prisforskjellen og si til seg selv at det ikke gjorde noe, han forsøkte å overbevise seg selv at det ikke gjorde noe, han forsøkte å overbevise seg selv om at den dyrere kjøttdeigen som han hadde kjøpt, var av bedre kvalitet - likevel gremmet han seg hele veien hjem, og fant ingen glede i noe resten av dagen.

Og slik går nok en dag fra våre liv for aldri mer å komme igjen.

Fekk ikkje de lyst til å lese denne boka, ja nei, da veit ikkje eg altså.

Anbefalast på det sterkaste!

En dag

2011-06-10T09:31:00.004+02:00

David Nicholls: En dag, 445 sider

Tjue år. To mennesker. En dag. Dette er historien om Emma og Dexter. De møter hverandre 15.juli 1988. Det er natten etter eksamensfesten, de er ferdige som studenter og har hele livet fremfor seg. Et rørende og turbulent vennskap begynner.

Det er sjelden jeg leser "feel good"-bøker som er skrevet av menn, og jeg merker at jeg liker det. Ikke at det utgjør noen forskjell om det skrevet av en kvinne eller en mann, men det føles godt å få servert en kjærlighetshistorie fra en mann. Fordi jeg er mest vant til å få høre det fra kvinner. Det er en nøktern, presis, humoristisk og vakker fortelling. I begynnelsen føltes boka veldig tykk, fordi den er lang - men de kvikke replikkene, de treffende beskrivelsene og referansene til 80-, 90- og 2000-tallet er gode, og til tider hysterisk morsomme. Jeg har vært i London er del ganger og koste meg ekstra når jeg kjente igjen steder Emma og Dexter var innom.

Boka er bygget opp i kapitler, og hvert kapittel innleder med dato og årstall - noe som gir en ekstra piff. Det er ikke bare en fortelling om Emma og Dexter, men også en nostalgisk rundreise fra de siste tre tiårene. Nicholls skildrer sarkastisk og syrlig, og jeg lo flere ganger av de tørre, men svært treffende kommentarene av for eksempel at tv-programmet largin it skrives med små bokstaver fordi "det var på den tiden det var moteriktig med små bokstaver", eller at "på den restauranten er de litt fancy og putter ruccola oppå pizzaen".

Det er en lettlest bok, full av humor og underholdning - typisk ferielektyre, men jeg må innrømme at handlingen tar en vending på slutten som gjorde at jeg bestemte meg for at boken med ett ble hakket bedre. Den hopper tilbake i tid og tar oss med på utvalgte episoder, avgjørende for å knytte livslange vennskap. På slutten er det bare å finne frem kleenexen. David Nicholls, du er jo sentimental!

God bok.

Under de dype skyggene av løvtunge trær

2011-06-03T12:39:00.005+02:00

Kari F. Brænne: Under de dype skyggene av løvtunge trær, 302 sider

Det er ei lita stund sidan eg blei ferdig med boka, men eg er sensor og sit med rettebunkar oppetter øyrene. Dårleg tid, med andre ord. Men no må eg skrible ned ein omtale før eg gløymer for mykje (noko eg har ein stygg tendens til). Kjensla, sitringa, spenninga har eg derimot ikkje gløymt. Fy flate for ei bok! Denne boka har eg lenge sikla etter å lese, og var aldri så lite misunneleg da eg såg eine bloggaren etter den andre fekk leseeksemplar. Heldigvis har vi bibliotek. Eg trykte lån, og lån blei det. Eg blei ikkje skuffa. Boka var alt bloggarane lova, alt eg trudde og meir. Det er rett og slett 302 sider med spenning. Og ikkje av det fartsfylte slaget. Dei siste 100 sidene var eg så oppslukt at eg nesten ikkje ensa kor eg var (eg er ikkje sikker, men har ein mistanke om at eg oppheldt meg i ei mellomlanding på Gardermoen).

Under de dype skyggene av løvtunge trær er ei dramatisk forteljing om ei bannlyst familie, og opnar med ei skildring frå ein sommardag på familiehytta. Wilhelm blir oppringt av mor si, Evelyn, som har eit sterkt ønske om å få besøk av han på 85-årsdagen sin. Wilhelm bur i USA og har ikkje vore heime i Noreg på over 30 år. Han har heller ikkje tenkt seg heim med det første. Mora seier at det er noko ho aldri har fortalt han. Ho vil ikkje seie det over telefonen, så Wilhelm ser seg nøydd til å reise attende. Parallelt med dette blir vi kjend med skodespelaren Robert og sonen Lukas, som dreg på utflukt til same hytta. Kva er det Wilhelm si mor har holdt skjult i alle desse åra? Og kvifor har Robert nøkkel til deira hytte?

Det er utan tvil ei spennande bok, nesten litt for spennande. Vi får servert løyndommar etter løyndommar rett i fanget, men klimaksen er likevel beheldt til slutten - og for ein slutt. Eg heldt på å gå av skaftet av grøssing, og angra nesten på at eg leste boka, så grusomt uuthaldeleg var det. Likevel er det ikkje krim. Boka handlar om menneskelege relasjonar (som eg jo er blodfan av), familieband, arv og miljø. Eg kunne ha sagt så mykje om boka, alt eg likte med ho, men dette er ei slik historie ein ikkje kan røpe så mykje av. Boka er dramatisk og trist, men ho har også sine lyspunkt.

Anbefalas verkeleg. God bok!

Ps. Når eg først har dykk her, så har eg sett at enkelte har problem med å kommentere. Dette slit også eg med, og skjønar ikkje heilt kva som er gale. Eg greier å kommentere hos nokre bloggarar, men ikkje andre. Snodig. Vel vel, attende til sensureringa..

Grisehjerter

2011-05-31T00:00:00.001+02:00

Ingeborg Arvola: Grisehjerter, 391 sider

Siden Konrad har spilt familien fra gård og grunn, det være seg hipp leilighet og to biler i Oslo, ser kona Kine seg nødt til å flytte hjem til foreldrenes gård i Takelvdal. Hun ber Konrad ryke og reise, men han vil ikke forlate sitt livs store kjærlighet. Han elsker Kine og følger ydmykt med på flyttelasset, klar for måneder med taus utfrysing fra konas side. Slik går det til at Kine, Konrad og seks år gamle Iver Kufall innlosjeres sammen med bestemor, bestefar og sengeliggende oldefar Kufall på familiegården lagt oppi nord. Dette i seg selv er underholdende nok, men Takelvdal har mye mer å by på.

Kines gamle barndomsvenninne har nettopp blitt forlatt til fordel for en mye yngre modell. Hun har to vakre tenåringsdøtre, Alexis og Krystle. Alexis er med i Top Model Norge, og Krystle sliter med spiseforstyrrelser og har fått seg vaskejobb ved skjønnhesklinikken Northern Beauties. Det er Kines ekskjæreste som har startet opp klinikken, og den går som det suser. Han har alt. Kundene får justert nese, hake og fjernet fett og valker. Kjendiser som Carrie Grant, Stella og Stephanie Elba. Når han får vite at Kine har flyttet hjem innser han at det er henne han mangler.

Denne romanen er absolutt ikke som forventet. Leppestiftene på omslaget og teksten på baksiden fikk meg til å tro at det var en klissete ungdomsroman om gutter og forelskelse. Ikke at det var negativt, men jeg ble likevel positivt overrasket når innholdet viste seg å være litt mer "voksent". Jeg skjønner omslaget bedre nå når jeg er ferdig med boka, men jeg synes likevel ikke det reflekterer innholdet på en god måte. Grisehjerter handler om så mye at omslaget rett og slett ikke yter boka rettferdighet.

Det er en veldig morsom bok. Arvola bruker ironi og humor uten at det overskygger de mer alvorlige temaene. Hun skriver enkelt, men dypt og skildringene fikk meg til å se det levende for meg. Hestejenta Eline, Alexis og Krystle, smådesperate Merethe, nervøse Iver som er redd for det meste, Kine som fryser ut Konrad, Konrad som steller oldefaren og prøver å rette opp feilene sine - Enid som lengter etter oppmerksomhet fra Bjarne, og ender opp med å dele seng med en elgkalv, kjendisene ved skjønnhetsklinikken, arrogante Junior Innerst. En roman proppfull av handling, næring og kunnskap.

Jeg likte boka veldig godt!

Grisehjerter er ukens bok i Bokbloggturneen. Gina åpnet herligheten i går, i dag er det min tur, og i morgen fortsetter Askeladden.

21/52 "Eg står her og skal slå opp med ei jente"

2011-05-27T08:40:00.003+02:00

Eg tenkjer slik at denne utfordringa ikkje berre er for å få meg til å lese fleire noveller, men også for å få dykk til å lese fleire noveller - og da er det lov til å tipse om noveller (sjølv om dei er lesne for leenge sidan). Dette er altså ikkje ei nyoppdaga novelle, men ei eg har lese om og om att. Eg hugsar at vi las ho på skulen, og fekk ein medelev til å lese ho høgt i pausa etterpå. Denne medeleven har ei mjuk, behageleg stemme og blei difor ofte bedt om å lese høgt frå boka (ja, Sunniva, eg snakkar om deg).

Rune Belsvik: "Eg står her og skal slå opp med ei jente"

Det er ei kort novelle. Det er ein gut, Svein, som står og ventar på jenta si, Lise. Han har tenkt å slå opp med ho, har gått lei. Tankane vandrar, og vi får høyre om tida dei har hatt saman. Alt ved Lise irriterar han. Måten ho går på, dei trange buksene hennar, at ho kyssa så hardt den første gongen. Ho er som ei kjetting kring foten hans. Han hugsar kor nervøs han var saman med henne, kor lyst han hadde til å halde ho inntil seg. Desse episodane får han etterkvart til å mjukne opp, og når han ser ho kome gåande mot ho blir han med eitt usikker. Ho ser så forsvarslaus ut. Skal han verkeleg slå opp med henne? Ho som er mjuk som softis og som framleis har merker etter at faren slo ho. Han kjenner ho så godt, veit kva ho har i lommene og kva ho kjem til å seie. Han kjenner seg merkeleg. Redd.

Når ho nærmar seg, ser han at ho ser kald ut. Fjern. Nye øyredobbar har ho også. Han får ei ekkel kjensle. Med eitt snur situasjonen om og Lise slår opp med Svein. Seier at han må ha skjønt det. At dei to ikkje kom til å vare. Attende står Svein og kjenner seg kald. Aleine.

Eg synest denne novella er utruleg bra. Språket er enkelt, munnleg og treffande. Handlinga er kort og kompakt. Dei små hinta avslørar Svein, som går frå å vere sjølvsikker til usikker på veldig kort tid. Det er svært lett å skjøne temaet. Det er ein kunst å seie mykje på kort tid, og det greier Belsvik finfint. Han tek i bruk fleire verkemiddel, lar klede og miljø spele stor rolle. Han skildrer eit velkjent scenario, og får nok kvar og ein av lesarane til å kjenne seg att. Sjølvopplevd eller ei, så har ein nok i alle fall følt på kjenslene. Ein eller annan gong.

Ei god novelle. Anbefalast. Skikkeleg. Hardt.

20/52 "Novelle"

2011-05-20T08:56:00.008+02:00

Da er vi inne i veke 20, og denne gongen har eg valt ei novelle av sjølvaste Dag Solstad. Kvifor han er sjølvaste, treng ikkje diskuterast. Eg har faktisk enno til gode å lese ein roman av han. Men det kjem. Det kjem. Alt til si tid.

Dag Solstad: "Novelle"

Ein namnlaus mann tek kveldsstellet før han legg seg. Neste dag er han død. Han blir vaska og gravlagd. Leilegheita blir vaska og klargjort. Ein ny mann flyttar inn.

Det er ei svært kort novelle. Så kort at eg blei frista til å skrive ho her, men eg valde å la vere. De skal trass alt få lyst til å lese ho sjølv, leite etter ho, kanskje ta ein tur til biblioteket og plukke med fleire bøker. Solstad er kjend for å ikkje ville gi kaffikjelen venger. Han vil seie det som det er og slutte å pakke inn i fløyel og silke. I denne novella gjer han nettopp det. Den korte, presise omtalen blir eit kraftig verkemiddel i seg sjølv. Eit kort minneord om noko som var. Han skildrar ikkje tankar eller kjensler, men held seg til handlingar, gjeremål. Det blir så kaldt og upersonleg at det kallar fram kanskje enda sterkare kjensler enn om det hadde blitt sukra. Medkjensla vår blir trigga. I slike situasjonar er fine ord det einaste vi kan. Det nærmaste, trygge. Vi vil seie det og vi vil høyre det. Det gir trøyst.

Mannen er namnlaus, drikk kaffi, skyller ut kaffien, vaskar koppen, slukker lyset, legg seg, vaknar ikkje neste morgon. Leilegheita blir vaska og rydda. Alle spor blir sletta. Han er gjort om til ord i ein protokoll. Ein ny mann flyttar inn, drikk kaffi, skyller ut kaffien, vaskar koppen, slukker lyset.

Novella har heller ikkje namn, noko som uttrykkjer det nakne, enkle. Vi har ikkje noko namn å knytte oss til, ingen å bli kjend med. Alt er forgjengeleg. Denne historia opnar for eksistensiell tenking. Kva er vi i alt dette? Mennesket sine handlingar, mekaniske rutiner og sterile omgjevnader. Dag etter dag skjer det same. Ein dag er det slutt, ein annan tek over. Eg tenkjer også på at Solstad forsøker å få fram det kjenslemessige i dei likegyldige skildringane. At ein kan oppnå det same utan å rosemale. Brutalt, men ærleg.

Novella er teken frå samlinga Svingstol, 1967. Eg synest ho er knallgod. Ho gir meg assosiasjonar til Kristopher Scahu sin essayistiske På vegne av venner og Bernt Jakob Oksnes sin artikkel Den usynlige.

Alle tre anbefalast sjølvsagt på det varmaste.

Luremus

2011-05-19T09:47:00.004+02:00

Elin Rise: Luremus, 264 sider

Luremus er debutboka til 26 år gamle Elin Rise. Boka tek for seg Siw Anette, kalt Siwa, ei vimsete gladjente som har bestemt seg for å finne draumemannen før ho fyller 26. Det er få månader til, så ho må kjappe seg. Dermed begynner ein intens jakt, fylt av dating og one-night-stands (det vil seie, med trusa på. Ho er trass alt ei luremus). Siwa greier som oftast å finne manglar ved gutane ho deitar, anten er dei for lave, eller så kyssar dei feil. Det er altså ikkje enkelt å finne den rette, og ho vekslar stadig mellom fullkommen lukke og ønsket om å sperre seg inne på livstid. Sistnemnde kjem påfallande ofte søndagsmorgon. Eller laurdag, om ho er ekstra sosial.

Eg vil seie at boka er akkurat det ho gir seg ut for å vere. Rise puttar seg sjølv i kategorien chick lit, altså underhaldande litteratur for og om unge jenter (er det ikkje noko i den dur?). Siwa greier på merkeleg vis å havne i underlege og pinlege situasjonar, ikkje ulikt Bridget Jones og jentene frå Sex og singelliv - og eg humra meg gjennom boka. Skratta til tider. Det var grei og morosam underhaldning. Eg blei nyfiken på kor grensa mellom fakta og fiksjon går. Forfattaren verkar nemleg svært lik hovudpersonen. Er Elin Rise ei luremus? Ikkje at det spelar noko rolle, men det er jo lov til å vere nysgjerrig.

Eg trur boka er midt i blinken for jenter som likar ei morosam historie, som sjølv har deita, dei som er godt gifte og dei som likar å lese om andre jenter (ser de korleis eg fint unngjekk å gå i "denne boka passar for dei mellom 20 og 30 år-fella?") Likar du Bridget Jones, Maryan Keyes, Sex og singelliv, så likar du heilt sikkert Luremus. Det gjorde eg. Og eg er verken 20 år eller singel. Slutten hadde eg derimot greidd meg fint utan. Det blei litt for banalt. Det må vel vere fordi eg nærmar meg 31 det da?

Luremus er denne vekas bok i Bokbloggturneen. I går blogga Gina, i dag er det eg, og i morgon fortsetter Fredrikke. Trykk deg inn på linkane dersom du vil lese kva dei synest om boka. Forfattaren har også ein blogg, og her kan du lese boka si reise frå tanke til produkt. Det som kanskje er mest spennande, er den offentlege "krangelen" til litteraturkritikar Cathrine Krøger og Cappelen Damm-forleggar Anders Heger. Ei mykje omdiskutert bok, dette her.

Fornøyeleg lesing, både boka og debatten. Men eg anbefalar å lese boka først. Så kan du sjølv avgjere om det til dømes er mjukporno, eller puppar på omslaget.

Hvite hester

2011-05-15T23:13:00.005+02:00

Alice Hoffman: Hvite hester, 255 sider

Alle Hoffman-fans der ute: Ja, eg er heilt forelska. Trollbunden. Frelst. At det går an å skrive så bra.

Det er magisk lesing. Eg veit ikkje eingong kor eg skal begynne når eg skal fortelje kva boka handlar om. Ho handlar om alt. Men eg greier ikkje å komprimere det ned til eit lite samandrag. Det er liksom ikkje noko spesielt som skjer. Likevel skjer det så mykje.

Det er minstesøstera Theresa og storebroren Silver. Mora Dina. Faren King Connor, som dreg sin kos. Broren Reuben følgjer etter. Det er varme dagar, støv som virvlar. Begjær, kjensler, løyndommar. Fleire varme dagar. Mytiske menn på kvite hestar, kvardagen ein må gjennom. Lange netter. Kvinner som ventar. Val som må takas.

Janei, de andre lyt berre lese det sjølv. Det er fantastisk. Tru meg. Hjartet mitt sitrar lykkeleg over tanken på alle ulesne Hoffan-bøkene som ventar meg.

Sletta!

2011-05-13T19:35:00.002+02:00

Eg ser til mi store skrekk at det siste innlegget mitt har blitt sletta. Usj! Blogger.com har vore nede i godt og vel eit døgn, men eg trudde da ikkje blogginnlegga skulle forsvinne. Uansett, for dei som ikkje fekk det med seg var det omtale av Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant.

Eg orkar ikkje å skrive om ho på nytt, men tek det såre enkelt: Ei røvarhistorie av ei bok. Fantastisk historie som fekk meg til å le godt og lenge, men eg lot meg ikkje begeistre like mykje som resten av boka sine lesarar. Men eg anbefalar gladeleg boka. Ho er god altså.

Fleire som har opplevd krøll med blogger.com?

Verdensvant hundreåring

2011-05-12T16:28:00.002+02:00

Jonas Jonasson: Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, 381 sider

Svenske Allan Karlsson bor på gamlehjem. Han fyller 100 år. Ordfører og lokalavis er ventet, og alt ligger til rette for en storslagen feiring. Alle vil være med og feire Allan. Alle unntatt bursdagsbarnet. Rett før selskapet begynner, ligger Allan og hviler på rommet sitt. Tror gjestene. I virkeligheten klatrer han ut gjennom vinduet og begir seg ut på noe som skal vise seg å bli en eventyrlig reise. Han ankommer stasjonen, og blir bedt om å se etter kofferten til en som må på toalettet. Like etter kommer bussen, og Allan ser ingen annen løsning enn å ta med mannens koffert. Hadde Allan vært klar over at koffertens eier var medlem av en farlig motorsykkelbande, hadde han muligens latt kofferten være igjen. Men så hadde historien også vært mye kjedeligere.

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant er en røverhistorie uten like. Ikke bare greier Allan å rote seg borti de utroligste ting, og mennesker, hele tiden med fienden ett skritt bak, men han har også en fantastisk livshistorie. I løpet av sitt 100-årige liv har han mer eller mindre vært innblandet i kjente begivenheter, berømte personer og hendelser i beste Forrest Gump-stil.

Jeg lo og humret flere steder gjennom boken, og hendelsene varierer fra å være dagligdagse til hinsides absurde. Jonasson har en vittig måte å fortelle på. Det ligger en slags stoisk ro over hovedpersonene, noe som gjør det enda morsommere. Hvert avsnitt er avsluttet med en tørr, men artig betraktning, og det teksten har hele tiden en komisk undertone.

Selv om jeg synes boka var god, må jeg likevel innrømme at jeg ikke ble så begeistret som resten av leserne ser ut til å være. Enkelte av sekvensene interesserte meg ikke, og jeg skummet igjennom flere. Jeg vet ikke hva som gjør det, men de siste årene har jeg rett og slett utviklet en forkjærlighet for indre handling. Det er akkurat som om ytre handling ikke appellerer lenger - til tammere til bedre. Jeg liker til gjengjeld svært godt filmer som er fullspekket - og tror jeg kan elske en filmatisering av boken.

Altså, jeg er ikke fjernere enn at jeg ser at dette er en fantastisk bok, og jeg har ingen problemer med å anbefale den til andre. Det er ikke deg, det er meg.

19/52 "Blendet"

2011-05-11T09:08:00.005+02:00

Eg tek ein lynkjapp nr. 19 i novelleutfordringa .

Novelle nummer 19 er skrive av Nina Lillelien. Ho kjem frå Rjukan og er like gammal som meg. Ho skreiv "Blendet" til Gyldendal si novellekonkurranse for ungdom i 1997. Da var ho 17 år gammal. Akk, folk er jo så flinke. "Blendet" finn de på trykk i antologien Dugg, 36 noveller for ungdom, gitt ut same år.

Nina Lillelien: "Blendet"

Handlinga tek til med ei skildring av miljøet. Vi skjønar at dei er på ein slags institusjon. Det er sterilt, kvitt og andre menneske. Det skjerer i augene til Idun, det er nett som ho blir blenda. Så begynner tankane hennar å vandre. Ho tenkjer attende til varme sommardagar på Sørlandet. Ho er femten år og omringa av svaberg, is og bikini. Den første kjærleiken kjem snikande. Thomas. Dei er saman kvar dag og ho blir så forelska at ho ikkje veit kva fot ho skal stå på. Sjølv verkar han ikkje interessert i noko meir enn vennskap. Ein dag får ho vite kvifor.

Novella hoppar fram i tid og ho er heime i Oslo. Ho og venninna ruslar rundt i gata ein fredagskveld da ho møtar att Thomas. Ein gjeng med fulle gutar kjem gåande bak dei. Det skjer fort. Slag og spark, og Thomas som ligg i ein blodpøl. Vi er attende i notida. Institusjonen. Ho og venninna skal besøke Thomas. Idun kjenner sola svi i augene, men denne gongen blir ho ikkje blenda.

Eg likar best begynninga og slutten på novella, der synest eg språket utpregar seg. Stemninga er meir lada, og skildringane er kjenslevare. Resten blir litt for enkelt. Det går mest i dialog. Dei fine skildringane kjem likevel til syne, og ho avsluttar kvart avsnitt med treffande, gode ord.

Jeg gikk ikke hjem, jeg svevde.

Når eg veit at ho berre var 17 år da ho skreiv det, let eg meg likevel imponere. Novella er skrive for og av ungdom, og ho held på spenninga heilt til siste slutt. Temaet er alvorleg og kontrastane er synlege. Det er utan tvil ei god novelle.

Anbefalast.

18/52 "Blå amazon"

2011-05-09T08:39:00.003+02:00

Er vi i veke 19 alt? Her har eg lyst til å skrive eit heilt avsnitt om kor tida flyg, at det snart er 17. mai, at huset må målast og at det er like før eg får omkring 200 eksamenar som skal sensurerast. Men eg skal la vere. Eg er ei veke på etterskudd, og kjem susande med novelle nummer 18 i novelleutfordringa. Denne gongen tek eg Gro Dahle si novelle "Blå amazon", og ja, ho står i læreboka til elevane mine (ser de eit mønster her?)

Gro Dahle: "Blå amazon"

Hovudpersonen i novella er ein mann med ein bil. Ein blå volvo amazon. Det vil vere ei kraftig underdriving å seie at denne mannen er glad i bilen sin. For han er kanskje bilen det viktigaste i livet. Det kjæraste han har. For han er bilen ei ho med bua munn, hofter, mage, rygg og ein bakende. Ei han kan kjæle med. Han tek ho med ut på tur, og plukkar opp tre haikarar. Tre unge jenter. To i baksetet, ei framme. Han blir merksam på kor dei sit. Ho og han. Han ser på ho, dei tronge kleda. Ho luktar tyggis. Det blir med eitt vanskelegare å puste. Han opnar vindauget. Kjenner sveitten piple. Når han løftar handa for å ta drops i hanskerommet, streifar han låret hennar. Jentene i baksetet ler. Ler dei av han? Han blir irritert. Vil vise dei. Når mannen går ut av bilen for å tisse, høyrer han den velkjende bilmotoren. Han blir kald. Snur seg og ser bilen forsvinne bortover vegen. Jentene stikk av med bilen. Han spring etter, men må sjå seg tapt. Han kastar seg ned i graset, ensar ikkje noko anna. Det blir mørkt ute før brusinga i hovudet hans tek slutt.

Eg synest dette er ei god novelle. Ho skildrar forholdet mellom ein mann og bilen hans. Hendingane er synlege, men det er likevel mykje usagt mellom linjene. Vi skjøner at mannen er ein enkel, beskjeden person og at bilen gir han sjølvtillit. Utan bilen er han ingenting. Når jentene sit i bilen, blir augneblinken utvida med korte, nesten fomlande setningar. Det stakkato språket synleggjer mannen sin nervøsitet. Når jentene stel bilen, senkar tempoet seg og mannen kan få attende fatninga.

Novella har ei kompakt handling, og mykje indre handling. Eg er fornøgd, og elevane pla vere det.

Anbefalast!

Lysnatt

2011-05-06T09:35:00.008+02:00

Alice Hoffmann: Lysnatt, 205 sider

No har eg også lest ho! Etter å ha lese bloggar etter bloggar skamrose denne forfattaren, måtte eg berre finne ut kva som var så spesielt. Eg gugla litt her, litt der, måtte finne ut kven av dei mange bøkene det høva seg best å starte med. Valet blei Hvite hester og Lysnatt. Sjølv om Hvite hester var debuten, starta eg med Lysnatt (omfanget sigra). Og ja, eg blei sjølvsagt fortapt.

Handlinga i Lysnatt går føre seg på øya Martha`s Vineyard i New England. Ekteparet Vonny og André og den fem år gamle sonen deira bur rett ved siden av Elizabeth Renny, ei gammal dame som trudde ho kunne flyge. Ho flagra ut av vindauget og endar opp med eit brekt kragebein og ein brekt fot. Det blir bestemt at Jody, Elizabeth sitt seksten år gamle barnebarn, skal bu hos henne ei periode. Jody blir forelska i André, og gjer sitt ytterste for at han skal oppdage ho. Vonny er klar over det, men har meir enn nok med å overvinne panikkangsten ho har utvikla. Lenger nede i nabolaget bur ein dyrekjær kjempe, redd for å vise seg blant folk.

Eg likte boka kjempegodt! Hoffmann skildrar forholdet mellom André og Vonny, Jody og kjempen, Simon og Samantha på ein fortryllande måte. Det er så fint å lese korleis ho får fram kva som skjer med Elizabeth - eg trudde først det var noko overnaturleg, men forfattaren har rett og slett magiske fingre. Ho får relasjonar mellom menneske til å bli eventyrleg. Eg er fullstendig smitten, og absolutt klar for meir.

God bok!

Mitt bankande hjarte

2011-05-04T08:28:00.002+02:00

Alf Kjetil Walgermo: Mitt bankande hjarte, 205 sider

Ukens bokbloggturnebok er Mitt bankande hjarte av Alf Kjetil Walgermo. I går blogget Fredrikke, i dag er det jeg og i morgen fortsetter Tiril (som jeg tror hadde feil nettadresse?).

Amanda er tretten år og stormende forelsket i David, den nye gutten på skolen. Jenny, Amandas bestevenninne, er slank, vakker og har fine former - men Amanda er fremdeles flat som en pannekake. Amanda og David tilbringer mye tid sammen, men Amanda er usikker på følelsene hans. Er han forelsket i henne, eller ser han på henne som en venn? På naustfesten til Gekki skal David til å kysse henne, men så blir alt svart. Amanda våkner opp på sykehuset og får beskjed om at hun trenger nytt hjerte.

Jeg hadde ikke lest noe om boken på forhånd, og trodde jeg skulle lese om nok en ungdomsforelskelse (ikke at det er noe galt i det, for all del. Vi liker sånt!). Med ett blir temaet så mye mer alvorlig - hjertesmerter får dobbel betydning, og vi får høre hvordan det er å nærme seg 14 år, stupforelsket, og samtidig kjempe for livet. Amanda går fra å være som tenåringer flest; bekymret for om hun noensinne vil få større pupper, til å måtte bruke rullestol for å ikke slite seg ut. Nå vet hun ikke om hun venter på livet eller døden.

Eg var så glad i dei. Men kunne eg vite at eg kom til å vere glad i dei med eit nytt hjarte? Det var ikkje eingong sikkert at eg ville kjenne dei igjen. Eg hadde sett ein film om ein mann som mista minnet. Han kjende ikkje igjen mora si. Var det ikkje verre å miste hjartet enn å miste minnet?
Eg ville ikkje miste hjartet mitt?
- Tenk om eg ikkje kjem til å vere forelska i David lenger! gret eg.

Alf Kjetil Walgermo har skrevet en vakker og sårbar bok, med skildringer sterkere enn tusen. Selv om Amanda venter på en hjertetransplantasjon, er hun fremdeles en jente på tretten år som forsøker å kapre hjertet til David. De spiller Zelda og drømmer om å bygge en flåte og seile til Panama - akkurat som den vesle tigeren og den vesle bjørnen. Amanda trenger å få være Amanda, ikke bare jenta med det store hjertet.

Eg har venta på eit nytt hjarte i tolv dagar.

Det er en nydelig, nydelig bok. Anbefales hjerteligst.

Tragikomisk

2011-05-02T09:17:00.009+02:00

Jonas Gardell: En komikers oppvekst, 242 sider

Jonas Gardell er for dei fleste kanskje mest kjend som ein svensk artist og komiker, men han har også skrive fleire romanar - og han skriv godt.

Dette er første del av ein trilogi. Denne boka tek for seg barneskuletrinnet, medan dei to andre bøkene set fokus på ungdomsskulen (En ufo gjør entré) og overgangen frå ungdomsskule til vidaregåande (Jenny). En komikers oppvekst tek for seg barndommen til Juha Lindström, som bur i den lille forstaden Sävbyholm i Sverige. No er Juha ein vaksen mann, ein nokså berømt komikar, som stadig ser seg attende. Han reiser rundt med showet sitt, som vi får små innblikk i. Hovudforteljinga er det sjetteklassingen Juha som har. Juha bur saman med far, mor og lillesøster Marianne. Han er ikkje spesielt populær, og kompenserer med å vere klovnen i klassa.

Juha sine foreldre valde å flytte frå store, travle Stockholm for å gi borna ein trygg og harmonisk oppvekst i lille Sävbyholm. På ein liten stad er det vanskelegare å gøyme seg, og verst får dei det som ikkje følgjer straumen. Nabojenta Jenny har umoderne klede og stygg hårfrisyre, noko som gjer ho til eit ynda offer. Thomas, ein annan gut i klassa, har tysk mor, og blir hardare råka enn Jenny. Thomas og Jenny er dei beste vennene Juha har, likevel sviktar han dei til fordel for dei andre i klassa. Gong på gong. Popularitet er viktigare enn vennskap, og maska sit godt. Den vaksne Juha let derimot maska falle, og skriv fleire brev til Thomas. I breva kjem det fram kor stor plass barndommen framleis har i livet hans, og kor mykje han angrar på at han aldri forsvarte han.

Det er ei sterk bok. Ho spelar på fleire element, men det er det sårbare temaet mobbing som tek hovudfokuset. Barn kan vere grusomme mot kvarandre, og nokon kjem seg dessverre aldri vidare. Både mobbar og offer. Eg visste ikkje at det var ein trilogi før eg gugla boka i dag, og eg skal definitivt lese dei to andre bøkene.

God bok!

Mann i mørket

2011-04-29T09:52:00.006+02:00

Paul Auster: Mann i mørket, 186 sider

Min første Paul Auster! Denne forfattaren har eg høyrt mykje fint om. Flott faktisk. Og det kan eg absolutt skjøne. Eg likte boka kjempegodt!

Den 72 år gamle enkemannen August Brill er lam etter ei bilulukke, og har flytta inn hos den nyskilde dottera si i Vermont. Saman med dei bur også 23 år gamle Katya som akkurat har mista kjærasten sin i Irak-krigen. For å halde tankane og smerta på avstand begynner August å fortelje seg sjølv historier på nattestid. Han diktar opp ei parallell verd der det ikkje har vore krig i Irak, 11. sept aldri hendte og valet i 2000 førte til borgarkrig. Hovudpersonen i denne draumeverda er tryllekunstnar og får vite at den einaste moglegheita for å få slutt på borgarkrigen, er å ta livet av August Brill.

Berre historia her er nok til å gjere boka fengjande og god, men i likskap med kona har han mykje meir på lager. August og Katya nyttar tida til å sjå gamle filmar, tett omslynga i sofaen. I timevis etter kvarandre, film etter film. Dei tek for seg forskjellige scener og tolkar dei. Katya har studert film og granskar teknikken, August er tidlegare bokmeldar og oppteken av dramaturgien. Det er fint å sjå korleis bestefar og barnebarnet kjem nærmare kvarandre i desse stundene, og eg finn også tolkingane utruleg interessante. Sjølv om eg ikkje har sett filmane dei snakkar om, opnar det for nye måtar å sjå, tenkje. Korleis materielle detaljar kan seie meir enn dialogar. Når eg les dette, innser eg at eg ser film litt meir passivt enn eg trudde.

Det er fascinerande å sjå korleis August går inn og ut av denne draumeverda. Kva som er lagt vekt på når det gjeld ansvar, sakn, anger og moglegheita for å endre historia. Kva mennesket er i stand til å gjere for å flykte frå tankane, rømme frå tilvere. Det eksistensielle menneske er ein einsam brikke i ei stor verd. Ei vill verd som rullar vidare. Med eller utan deg.

Mann i mørket er ei kjempegod bok. Anbefalast på det sterkaste!

17/52 "Kven sin kropp er dette?"

2011-04-27T14:08:00.008+02:00

Veke 17 er her, og jaggu er eg i rute. Årre!

Rønnaug Kleiva: "Kven sin kropp er dette?"
Denne gongen har eg vald ei enkel, kort novelle som står i ei av lærebøkene til elevane mine. Eg seier ikkje at ho er enkel fordi ho er dårleg, men historia er lett å skjøne. Dei fleste tek bodskapet, og greier sjølv å fylle ut der det manglar. Og kva er vel betre enn ein god tekst, som er relativt rask å lese? Sistnemnde seier eg på vegne av elevane. Men eg skal ikkje nekte for at eg sjølv kan bli skikkeleg lei dersom teksten dreg ut i det lange og breie. Av og til er det best å kalle ein spade for ein spade.

Denne teksten kallar det riktignok ikkje berre for spade, men tek i bruk litt fleire reiskapar. Vi er nøydd å plukke opp bitane, lytte til dialogane og sette saman heilskapen. Det er ikkje vanskeleg. Det er ei snakk om ei jente og mora hennar. Dei pratar, et litt og køyrer i veg til sjukehuset. Der blir jenta satt av med eit oppmuntrande "det er ikkje farleg og det gjer ikkje vondt". Jenta er nervøs, men forsøker å fortelje seg sjølv at "vi er samde, mor mi og eg." Ja, er dei eigentleg det?

Eg treng vel ikkje å seie kva teksten handlar om? No skjønar du kva eg meinte med enkel. Men likevel ikkje enkel. Det er eit alvorleg tema og ein vanskeleg situasjon. Kven sin kropp er det? Jenta held fast på at det er hennar kropp. Ho bestemmer over den. Likevel får vi kjensla av at det er mora som får det avgjerande ordet. Novella er kort, men kvart eit ord, kvar ei handling veg tungt. Historia rommar meir og er open for tolkingar. Vi kan lese mykje mellom linjene, noko som gjer ho så fin. Fin å diskutere med elevane, få fram ulike synspunkt, forskjellige meiningar. Steget frå barn til vaksen, abort, opprør, familie, val, lausriving, anger. Aktuell.

Novella finn du her. Teke frå samlinga Caps og andre noveller, 1994. Eg likar ho svært godt.

15/52 og 16/52

2011-04-25T18:01:00.008+02:00

Det begynner å bli ein vane, dette med å stadig vere eit skritt bak med novelleutfordringa. Ikkje at det må vere ei novelle i veka, men eg prøver likevel på det - kontrollfriken som eg er. Når sant skal seiast, så har eg faktisk lest mange, mange fleire noveller enn dei eg har skrive om. Noko som gjer utfordringa særs vellukka (ettersom poenget faktisk er å lese fleire, og bli oppmerksam på nye/gamle/gode novelleforfattarar). Problemet ligg i å få tid til å setje seg ned og skrive om dei. Så no kjem veke 15 og 16 i eitt, og det er rocken som ligg i sentrum.

15/52 Ragnar Hovland: "Ei fullstendig oversikt over rockens historie i Fusa kommune"

Ei morosam historie om Rocking Teddy, frontfiguren i rockegruppa The Bears. Eigentleg heiter han Terje Hauge og var visst ikkje så verst i rekning. Han er bygda sin mest etterlengta ungkar, med svart jakke, bukseselar og brylkrem i håret - og kan synge Elvis Presley og Jerry Lee Lewis i senk. Han skal vere med i norgesmeisterskap i rock, og heile bygda ventar heime medan rockeguden reiser til Oslo, knallsikker på rockesiger. Dagane sneglar seg forbi. Ikkje eingong kattane får i seg mat, så spente er dei i Fausa kommune. Etter seks dagar returnerar Rocking Teddy and The Bears, utan å kunne titulere seg som norgesmeistrar.

Det er blitt meg fortalt at i eit par linjer i Dagbladet var det nemnt at Norgesmeisterskapen i rock måtte avbrytast i ca. fem minuttar på grunn av fem drita fulle vestlendingar som ville trenge seg fram til scena. Dei slo til ei av vaktene, og laut tilbringe natta i fyllearresten. Men vi treng ikkje tru det som står i Dagbladet, like lite som ein treng tru det andre. Sanninga kan vere ei heilt anna.

Novella (om ein kan kalle historia det da - det er vel meir eit slags fiksjonskåseri, men eg brukar det likevel. Det er ei historie verd å lese) er veldig vittig. Hovland er alltid like morosam, og skildrar så levande at eg nesten trur det er eg som har opplevd dette. Denne, og fleire historier finn du i Vegen smal og porten lang, frå 1981. Det er forøvrig ikkje berre korthistorier han er god på. Han skriv fantastiske romanar, barnebøker og har også oversatt Anna Gavalda til norsk. Men det er kona hans, Tove Bakke, som har oversatt dei fleste av bøkene til Gavalda. Altså skjønar dei fransk også. Er det noko dei ikkje kan? Les Ragnar Hovland (og Anna Gavalda, for den saks skuld).

16/52 Ingvild H. Rishøi: "The life and death of Janis Joplin"

Men veit de; Vi har blitt lagt merke til! Ettersom novelleutfordringa si mor, Bai, ønska å vere anonym, tok bladet Kamille kontakt med meg og lurte på om dei kunne få skrive ein liten sak i påskenummeret. Eg legg stadig vekk ut om privatlivet mitt på bloggen, så det var vel liten vits i å gjere seg kostbar no. Så om de ikkje har lest Kamille nr. 8, løp og kjøp (i beste Se og Hør-språk). Der er det også eit stort intervju med novellefavoritten Ingvild H. Rishøi (og så meg da, saman med Lars Saabye Christensen, Gaute Heivoll og andre kjentfolk hå hå). Og bakerst i bladet får vi ein smakebit frå den nyaste novellesamlinga, Historien om fru Berg , aktuell i desse dagar. Novella heiter som nemnt The life and death of Janis Joplin, og er ganske lang, om lag åtte A4-sider, pluss/minus.

Det er fortald av ein jeg-person, ei jente, som feller tre ved kyrkjegarden. Ho veit ikkje heilt kva ho vil ha ut av livet, er stadig hos rådgivar for å finne svar. Rådgivaren hennar, ein pussig skrue, fortel at ho ser akkurat ut som Janis Joplin. Jenta har ikkje høyrt om ho, men skaffar seg snart ein cd, nettopp The life and death of Janis Joplin. Ho blir heilt oppslukt av musikken, og blir veldig oppteken av henne. Ho kan ikkje lese og skjønar ikkje at songaren er død for lenge sidan. Når ho til slutt blir klar over det, blir ho hysterisk og får eit tre over seg. Furua ho skulle ta heilt til slutt.

Novella er heilt grei. Fint språk, gode skildringar, men det var liksom noko som mangla. Ho traff meg ikkje like sterkt som dei andre novellene, men eg skal absolutt lese heile samlinga. Denne dama kan skrive.

That`s it.

Det synger i gresset

2011-04-24T17:47:00.004+02:00

Doris Lessing: Det synger i gresset, 189 sider

Mitt aller første møte med Doris Lessing, ein verdsomsfemnande forfattar som fekk Nobels Litteraturpris i 2007. Og sjølv om eg berre har lese denne boka, tør eg påstå at det var velfortent. Eg elska Det synger i gresset, og er sikker på at eg ikkje blir skuffa av dei andre bøkene hennar (som eg sjølvsagt berre må lese). Det er heilt utruleg at dette er debutboka hennar! For eit innsyn i mennesket sine innerste tankar, kjensler og handlekraft.

Vi er i Sør-Rhodesia (Zimbabwe), 1950-talet. Første kapittel opnar med eit gåtefullt mord. Mary Turner blir funne død på verandaen i huset sitt. Tenesteguten deira har tilstått drapet og ein går ut frå at han har vore ute etter verdisaker. Politi og naboar snakkar saman. Kva har skjedd? Kvifor? Det blir nemnt at Mary ikkje var særleg snill mot tenestefolka sine. I andre kapittel blir vi tekne attende til Mary sin oppvekst. Ein ikkje særleg lukkeleg barndom. Ho får seg arbeid i byen og lever eit takksamt liv til ho er over tredve år, går på kino, kafé, deiter menn og er fornøgd med det.

Ein dag overhøyrer ho ein samtale mellom venninnene hennar, dei snakkar om at noko må vere gale med ho sidan ho ikkje ser ut til å bli gift. Eit liv som før verka sorglaust, blir no påtvunge, einsamt. Ikkje lenge etter giftar ho seg med Richard Turner, og flyttar ut til den avsidesliggjande farmen hans. Der blir dagane lange og varme. Richard er nede i felten heile dagen, Mary går rundt i heimen. Det er lite å ta seg til, noko som går utover den ansatte. Boyen.

Ei fantastisk, fantastisk bok! Lessing si forteljarstemme er observant, undrande, nydeleg. Denne sofistikerte og nærmast tilbakelente måten å skildre, iakta, få fram dei innerste kjenslene i handlingane deira. Eg kunne kjenne hetebølgja, føle rastløysa. Eg kjende meg innesperra, fortvila, einsam og sint. Menneske som driv kvarandre til vanvidd. Så lite som skal til før alt raknar. Men likevel blir det feil å seie det, for her er det snakk om generasjonar av mistak. Ein evig sirkel av val som påverkar nestemann. Kven har skulda? Kor skal det stoppe?

Eg vil ha meir av dette. Meir, meir.

Kniplingenes hemmelighet

2011-04-21T18:18:00.006+02:00

Brunonia Barry: Kniplingenes hemmelighet, 394 sider

Det er sjelden kost nå for tiden, men denne boken har jeg altså greid å bruke over to uker på å lese. Som regel er jeg treig hvis det går over en uke før siste side er snudd, og nå har det altså gått det dobbelte. Og det på en som frontes som New York Times` bestselger. Men jeg kan faktisk ikke skylde på boka denne gangen. Jeg har simpelthen ikke hatt tid til å lese så mye de siste ukene. Ok, ok, jeg lyver. Jeg har hatt tid. Jeg har bare pioritert annerledes. Javel, greit. Jeg har blitt hekta på en tv-serie. Først var det Pretty Little Liars (pinlig, men sant. Verdens dårligste skuespillere - men jeg ble likefullt hekta), og da det ikke var flere episoder gikk jeg over til The Vampire Diaries. Hakket bedre skuespill, og åh, så spennende! Så det er altså dette jeg bruker tiden min på nå om dagen.

Så var det boken da. Siden det ble sporadisk lesing, tok det veldig lang tid før jeg kom inn i handlingen. Og jeg ble følgelig ikke videre imponert. Slikt lar seg heldigvis enkelt fikse = hyttetur i påsken, og vips var de resterende 200 sidene unnagjort. Og jeg ble stadig mer imponert. Forfatteren gav ut denne boken på eget forlag, fikk strålende anmeldelser og lot jungeltelegrafen ta seg av resten. Long story short; forlagene overbød hverandre for å sikre seg rettighetene til boka. Slik havnet den på New York Times bestselgerliste. Nevnte jeg at det er debutboken hennes? Barry er selv født og oppvokst i historiske Salem. Slikt må det bli magisk litteratur av!

Kniplingenes hemmelighet foregår i det mystiske Salem, byen som er kjent for verdens mest omtalte hekseprosess på 1600-tallet. For 15 år siden opplevde Towner Whitney noe som fikk henne til å sverge på å ikke komme tilbake til hjembyen, og aldri mer lese i kniplinger. I likhet med de fleste kvinnene i Whitney-klanen, er også Towner utstyrt med en sjette sans som gjør henne i stand til å spå fremtiden. Da hennes grandtante Eva forsvinner, blir hun nødt til å bryte det første løftet. Hun returnerer til Salem, og ser seg nødt til å grave i fortiden for å finne sannheten om familiens dypt bevarte hemmeligheter. Vil hun la kniplingene ligge?

Selv om fortellingen er fiktiv, er Salems historie så sterk at det føles virkelig. Forfatteren har blandet inn faktiske hendelser, men sier selv at hun har tatt seg friheter når det gjelder tidsrammen i boken. I wouldn`t know. Alt jeg vet om Salem, begrenser seg til heksene. Stort sett på grunn av ting jeg har plukket opp av nåtidens tv-program og filmer. Det er en innholdsrik bok. Familien Whitneys sterke kvinner, kalvinister og hekser side om side. Feige menn, kjærlighet, mord. En sterk og varm beretning om familie, savn, kjærlighet og hemmeligheter - knyttet sammen av magi og religion. Denne boken har det meste. Selv om jeg tenkte tanken, må jeg innrømme at slutten overrasket. Veldig.

Anbefales.

14/52 Det legendariske bygdedyret

2011-04-15T18:25:00.004+02:00

Veke 15 i novelleutfordringa er her, men eg har ikkje kome lenger enn til uke 14. Med påskeferie rett rundt hjørnet skal det nok bli ei råd. Førebels kan eg friste med ein smakebit av Tor Jonsson si novelle "Liket", frå novellesamlinga Nesler, utgitt i 1952. Det mykje omtalte omgrepet "bygdedyret" har kanskje sitt utspring frå denne novella - og det er unekteleg eit veldig treffande namn.

"Liket" er fortald av ein eg-person frå ei lita bygd. Han fortel om vennen sin, Arne, som han var saman med dagstøtt. Som fjortenåring blir Arne råka av ein augesjukdom, og må reise inn til Rikshospitalet i storbyen for å bli frisk. Når han kjem attende, frisk og kledd i siste mote - ein anorakk han har fått av slektningar i Oslo, grip unggutane sjansen til å snu ei positiv hending til noko negativt. Dei meinar anorakken ser snål ut, som eit likklede, og kallar Arne for eit lik. Liket. Anorakken blir lagt vekk, men namnet heng fast. Frå denne dagen blir alt annleis. Bygdedyret har funne eit offer. Åra blir tunge. Det er enklast å vere flokkdyr, og vennen til Arne står på sidelinja og ser vennen sin bli angripe. Gong etter gong. Utan forsvar. Utan grunn.

Ein vakker 17. mai-dag tek Arne livet sitt, og først da tør vennen hans å gå bygdedyret i møte. Rett nok via penn og papir, men ord er betre enn tystnad. Giftige, harde ord. Sveipeslag over det stygge bygdedyret.

Dette er ei veldig god novelle. Tragisk og sannferdig. Ho tek opp eit viktig, og dessverre like dagsaktuelt, tema. Eg trur dei fleste som kjem frå ei lita grend, skjønar bodskapet. Dette fælslege bygdedyret som går etter dei som ikkje følgjer straumen. Janteloven sin store forkjempar. Jonsson var sjølv frå ei lita bygd, og har truleg fått kjenne på klørne til bygdedyret.

Språket er fint. Jonsson tek i bruk metaforar, symbol, kvasse og mjuke ord. Det er sterkt. Ein klassikar.

Anbefalast!

Sirkus!

2011-04-08T00:11:00.004+02:00

Sara Gruen: Vann til elefantene, 360 sider

Jacob Jankowski er 23 år og nesten ferdig utdanna veterinær, da han får beskjed om at begge foreldra har gått bort i ei bilulukke. Han avbryter eksamenen, har verken pengar eller planar, og kastar seg tilfeldigvis på eit tog som køyrer forbi. Slik blir han kjend med Benzini-brødrenes Mest Spektakulære Sirkus i Verden. Mine damer og herrar; Gjer dykk klare til å bli underhaldt.

Vann til elefantene er ei fascinerande forteljing frå 30-talets USA midt under verste depresjonstida. Her får du stifte nærmare kjennskap til sirkuslivet sine opp- og nedturar. Det er ikkje berre snakk om klovnar og elefantar, slik vi nordbuarar er vand med. Her får vi høyre om kuriositetar som kvinner med skjegg og verdas mest tatoverte mann. Midt oppi det heile finn vi intriger, styrt av heltar og skurkar - og kjærleik. Alle dei rette ingrediensane for å gjere lesaropplevinga fullkommen.

Det er den nittitre år gamle Jacob Jankowski, busatt på pleieheimen, som tar oss attende til dei glade sirkusåra. Det kjem sirkus til byen, noko som får Jacob til å lengte etter dei nære, men likevel altfor fjerne, minna. Han er gammal og skrøpeleg, men har framleis sterke meiningar, og det får nokre av dei andre bebuarane til å sjå raudt. Kjem Jacob til å kome seg av garde for å vitje sirkuset ein siste gong?

Boka er spennande, sørgjeleg, romantisk, dyrevennleg (kan nok diskuterast) - og krydra med flotte, autentiske bilete frå omreisande sirkus. Eg må innrømme at eg trudde ho handla om India da ein kollega snakka om ho. Jau da, klart eg skulle lese ho, men ikkje enno. Det var dette innlegget som gjorde meg merksam på kva boka eigentleg handla om, noko som fekk meg til å reservere boka promte. Sirkus er både fantastisk og fråstøytande. Og tiltrekkjande som fy.

Nemnde eg at det kjem film? Med Robert Pattinson og Reese Witherspoon i hovudrollene. Eg måtte sjølvsagt lese boka før filmen kjem!

No kan filmen kome. Eg er klar. Er du?

52 NOVELLER PÅ 52 UKER

2011-04-04T21:41:00.021+02:00

Kim Småge: Renslighet er en dyd
Bjarte Breiteig:Ingenting hendt
Maria Børja:Voksenting (novellesamling)
Karine Nyborg: Bryllupet
Karine Nyborg: Det må være en grunn
Erik Kjærstad: Ut å kjøre
Ingvild H. Rishøy: La stå (novellesamling)
Frode Grytten: Syng meg i søvn
Rune Belsvik:Frisøren
Sigbjørn Heie: Det mjukaste mjuke
Jan Kjærstad: Voldtatt
Sissel Lange-Nielsen: Dervisjenes dans
Espen Haavardsholm: Rødme
Tor Jonsson: Det legendariske bygdedyret
Ragnar Hovland: Ei fullstendig oversikt over rockens historie i Fusa kommune
Ingvild H. Rishøi: The life and death of Janis Joplin
Rønnaug Kleiva: Kven sin kropp er dette?
Gro Dahle: "Blå amazon"
Nina Lillelien: "Blendet"
Dag Solstad: "Novelle"
Rune Belsvik: "Eg står her og skal slå opp med ei jente"
Stig Dagerman: "Att døda ett barn"
Kerstin Anine Johnsen: "Hjem, kjære hjem"
Bjarte Breiteig: Fantomsmerter
Tor Åge Bringsværd: "Matt 18,20"
Ida Zachariassen Sagberg: Snart er det oss (novellesamling)
Frode Grytten: Bikubesong (novellesamling)

LEST I 2011

2011-04-04T09:18:00.085+02:00

Trykk på tittel for å få frem bokomtalen.

1. Nicole Krauss: Mann går inn i et rom

2. Siri Hustvedt: Når du ser meg

3. Hege Duckert: Mitt grådige hjerte

4. Helle Helle: Ned til hundene

5. Maria Børja: Voksenting

6. Tatiana de Rosnay: Saras nøkkel

7. Maria Amelie: Ulovlig norsk

8. Kristian Klausen: Akilles

9. Kristopher Schau: På vegne av venner

10. Geir Gulliksen: Forenkling

11. Karine Nyborg: Ikke rart det kommer kråker

12. Marian Keyes: Vannmelonen

13. Ingvild H. Rishøy: La stå

14. Kathryn Stockett: Barnepiken

15. Vigdis Hjorth: Jørgen + Anne = sant

16. Richard Yates: Revolutionary Road

17. Hanne Ørstavik: Kjærlighet

18. Helene Uri: De beste blant oss

19. Selma Lønning Aarø: Vekevis

20. Marit Kaldhol: Søkeord: ayotzintli

21. Natascha Kampusch: 3096 dager

22. Marian Keyes: De desperates cafe

23. Chevy Stevens: Fortsatt savnet

24. Haruki Murakami: After Dark

25. Sara Gruen: Vann til elefantene

26. Brunonia Barry: Kniplingenes hemmelighet

27. Doris Lessing: Det synger i gresset

28. Alf Kjetil Walgermo: Mitt bankande hjarte

29. Paul Auster: Mann i mørket

30. Jonas Gardell: En komikers oppvekst

31. Elin Rise: Luremus

32. Alice Hoffmann: Lysnatt

33. Jonas Jonassen: Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant

34. Alice Hoffman: Hvite hester

35. Ingeborg Arvola: Grisehjerter

36. Kari F. Brænne: Under de dype skyggene av løvtunge trær

37. David Nicholls: En dag

38. Jonas Gardell: Slik går nok en dag fra våre liv for aldri mer å komme tilbake

39. Fred Uhlman: Forsoningen

40. Lisa Genova: Alltid Alice

41. Heidi Linde: Nu, jävlar!

42. Kate Morton: En svunnen tid

43. Åsa Linderborg: Meg eier ingen

44. Johan Theorin: Nattefokk

45. Rannveig Marit Mindresunde: Glemte minner. En roman basert på en sann historie

46. Ida Roggen, Tone Tornes (red.) m.fl: Rosaprosa. Om jenter og kåthet

47. Henrik H. Langeland: Francis Meyers lidenskap

48. Guro Hoftun Gjestad: Anfall

49. Ruth Lillegraven: Mellom oss

50. Katherine Webb: Arven

51. F. Scott Fitzgerald: Den store Gatsby

52. Harper Lee: Drep ikke en sangfugl

53. Herta Müller: Pustegynge

54. Ari Behn: Vivian Seving etc.

55. Aravind Adiga: Hvit tiger

56. Tatiana de Rosnay: Bumerang

57. Suzanne Collins: Dødslekene

58. Bjarte Breiteig: Fantomsmerter

59. Gaute Heivoll: Kongens hjerte

60. Suzanne Collins: Opp i flammer

61. Helene Uri: Honningtunger

62. Hega Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

63. Hayley Long: Har det klikka for Lottie Biggs?

64. Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake

65. Helene Uri: Kjerringer

66. Gunnhild Corwin: Etter dansen

67. Taran L. Bjørnstad: MOT

68. Alice Hoffman: Isdronningen

69. Brit Bildøen: Alt som er

70. Alice Hoffman: Skilpaddemåne

71. Wenche Hauge: Det nattblinde folket

72. Ingelin Røssland: Minus meg

73. Sondre Midthun: Kom aldri nærmere

74. Ida Zachariassen Sagberg: Snart er det oss

75. Bjørn Ousland: Dragejakten

76. Ingunn Aamodt: Cat Fight

77. Kjersti Wold og Geir Vang: Rapport fra et sandkorn

78. Vigdis Hjorth: Drama med Hilde

79. Ketil Bjørnstad: Oda!

80. Frode Grytten: Bikubesong

81. Erlend Loe: Fvonk

82. Agnes Ravatn: Folkelesnad

83. Kim Thúy: Ru

84. Agnes Ravatn: Stillstand

85. Sunniva Relling Berg: UTFOR

86. Ari Behn: Talent for lykke

87. Ingvild H. Rishøi: Historien om fru Berg

88. Vigdis Hjorth: Hjulskift

After Dark

2011-04-02T23:01:00.005+02:00

Haruki Murakami: After Dark, 168 sider

Min første Murakami!

After Dark er ei fin, lita bok der alt går føre seg i løpet av ei natt - nærmare bestemt frå klokka 23:56 til klokka 6:52. Forteljaren legg orda i munnen vår, og forteller kva vi ser rundt oss. Vi er midt i Tokyo, og det er Mari som blir introdusert først. Ho er i familierestauranten Denny`s, vekslar mellom å lese og kike ut vindauget. Takahashi, ein ung jazztrombonist set seg ved bordet hennar. Dei kjenner ikkje kvarandre, men har møtst ein gong før, for eit par år sidan. Han forlet ho, men dei kjem til å møtast fleire gongar i løpet av natta.

Eri, Mari si søster, ligg og søv ein annan stad i byen. Ei prostituert kvinne blir banka opp ved eit kjærleikshotell. Ein forretningsmann er på veg heim til kona si. Desse hendingane påverkar Mari på ein eller annan måte. Klokka har så vidt passert midnatt, men for Mari er natta enno ung.

Boka er fortalt på ein veldig skildrande måte, som om lesaren er kameraet som fangar opp motivet. Forteljaren er heile tida til stades og kommenterer. Forklarer kva vi ser, korleis vi oppfattar det - om vi spisser øyrene og høyrer etter, eller er det noko vi berre oppfattar sånn i forbifarta? Eg er jo ein sucker etter metakommentarer, så dette går rett heim hos meg. Eg er kameraet, har eit nysgjerrig blikk, vil gjerne få med alt som skjer. Zoomar inn, venstre, høgre, stoppar opp, tenkjer. Men historia er ikkje mi, eg følgjer regissøren. Eg veit ikkje kva som skjer, kva som ventar på neste side. Eg blar vidare. Leser.

Kvart kapittel er innleia med ei teikning som viser kva klokka er, noko som gjer at forteljinga går vidare. Visaren har flytta seg ti minutt til høgre, vi hoppar eitt hakk lenger uti historia. Eg synest dette er eit fint supplement. Det gjer situasjonen meir levande, aktuell. Det er som om det skjer her og no. Det er denne natta vi opplever. Med auga i kameraet følgjer vi Mari, Takahashi og dei andre gjennom natta si ferd.

Haruki Murakami dreiv visstnok ein jazzbar i Tokyo før han slo gjennom som forfattar. Eg anar det jazzete preget, tonane. After Dark er ei tenkjande bok. Dialogane, hendingane kjem sakte og roleg, men fell tungt. Natta er trykkjande. Den dunkle stemninga ligg som eit teppe over. Det er rom for mystikk, filosofi. Kva er tilfeldig, og kva er planlagt? I mørkret kan alt skje.

Eg trur ikkje dette er det beste Murakami har å by på, men det er berre positivt, for boka er god. Altså har eg mykje betre i vente. Anbefalast!

13/52 Rødme

2011-03-31T13:15:00.004+02:00

Veke 13 er her. Eller, det vil seie, vi har vel kome midtvegs i ho allereie. Meir. Veka er nesten over. Snart er veke 14 nesten over i veke 15 og eg sit her igjen og klagar over at tida flyg. Men ho gjer det. Eg rekk knapt å stoppe og tenkje før tida er over. Augneblinkane, opplevingane. Dei flyt over i heilskapen, som dreg dei med vidare. Attende er berre minna. Heldigvis finnast det dei som kan stoppe opp og forsøke å fange opp desse stundene. Utvide dei, spreie dei utover, i sakte rørsle slik at vi kan oppleve dei enda ein gong. Med sansane intakte. Det er ikkje alltid vårt minne, men det gjer godt likevel. Å få delta i augneblinken, kjenne følelsane på kroppen.

Da er det godt å ha novellene. Desse korte historiene som ofte tek utgangspunkt i nettopp desse flyktige episodane ein knapt registrerte, men hugsar fragmentar av. For så sterkt inntrykk gjer dei. Ettersom tida går, blir det stadig vanskelegare å fylle ut tomromma. Til slutt renn minnet ut i inkje. Espen Haavardsholm er ein av desse som greier. I novella "Rødme", som tek utgangspunkt i ei barndomsoppleving, kan hende den aller første forelskinga. Hovudpersonen er i eit jebursdagsselskap. Det er midt i januar. Snøv og kaldt ute, varmt og brennande inne. Han held fast ei appelsin i halsgropa, skal gi ho vidare til nestemann kun ved hjelp av kroppen. Slikt krev berøring. Og det er ho som er nestemann. Gun-Eva. Uoppnåelege, vakre Gun-Eva med skråsmil og tendensar til frekner på nasen.

Hendinga er over på nokre minutt, sekund kanskje, men hovudpersonen tek ho med seg. Hugsar ho i fleire tiår etterpå. Den grove appelsina, det glatte kinnet hennar. Eit par centimeter mellom dei. Vinteren er ikkje kald etter dette. Ei appelsin er ikkje lenger berre ei frukt.

"Rødme" er ei kort novelle, men augneblinken er enda kortare. Haavardsholm skriv utfyllande om noko eg trur dei aller fleste kan kjenne seg igjen i. Vi har nok alle ein eller fleire slike augneblinkar å gjere rede for, med eller utan appelsin.

Ei fin, lita novelle. Anbefalast!

ps. Novella er henta frå Noveller om ungdom, 2002

pps. Forfattaren har også skrive ein fin trilogi som er verd å få med seg. Eg har til no berre lest første boka, Gutten på passbildet, men har store planar om å lese resten ein gong i tida.

Fortsatt savnet

2011-03-29T20:31:00.009+02:00

Chevy Stevens: Fortsatt savnet, 315 sider

Å, som eg skulle ønske at denne boka hadde fleire sider!

Annie O`Sullivan er ein pen og vellukka eigedomsmeklar. Ho har hus, kjærast, og ein trufast golden retriever som ventar heime. Annie skal avslutte ei vising, heim og klappe hunden, og ete middag med kjærasten. Men Annie kjem aldri heim denne dagen. Da visinga er over, kjem ein hyggjeleg mann og vil ta seg ein runde rundt i huset. Det får han sjølvsagt lov til. Kva slags meklar ville ho ha vore om ho ikkje tek seg tid til potensielle kundar? Ho viser han rundt i huset, dei pratar og ler. Mannen heiter David og er veldig triveleg.

Sa eg triveleg? Eg meinte monstrøs. Eller psykopatisk tyrann, om du vil. Idet Annie skal vise han bakhagen, kastar han seg over ho og tvingar ho inn i varebilen sin. Han køyrer ho til ei hytte i fjellet, tilsynelatande langt frå allfarveg. Her blir Annie utsatt for grov mishandling, valdtekt og verre. I dagevis, vekevis, månadsvis. Ho greier til slutt å rømme, og vi får vite meir enn vi trudde.

Fortsatt savnet er ei kruttønne av ei bok! Annie fortel til psykiateren sin, og vi får servert ei naken, sårbar, forferdeleg, trist og spennande historie. Det kjennes litt rart å beskrive ein så tragisk lagnad for spennande, men det er frykteleg spennande. Boka er dramatisk og ærleg, men i dei siste kapitla endrar ho seg til å bli reinaste krimboka. Det var heilt uventa, men veldig nervepirrande.

Annie opplever så mykje frykteleg, og litt fint, i fangenskapet - og vi får høyre sjokkerande tankar og refleksjonar rundt det. Eg må seie at forfattaren er særs flink til å innlemme lesaren i situasjonen. Eg likte veldig godt at boka fortel vekselvis mellom opphaldet i hytta og notida. Det er som oftast veldig irriterande når boka (og filmen) sluttar etter at målet er nådd - men her får vi høyre vel så mykje kva som skjer i tida etter rømminga.

Språket er enkelt og lettlest, men likefullt ei god lesaroppleving. Chevy Stevens har sjølv arbeidd som eigedomsmeklar, noko som gav ho ideen til denne boka. Huff og gru for ein fantasi. Eg kjenner at eg begynner å utvikle ein skepsis til varebilar.

Anbefalast!

12/52 Dervisjenes dans

2011-03-26T15:28:00.003+01:00

Tida flyg. Eit synleg prov på det er at det stadig er på tide å lese ei ny novelle i utfordringa. Eg held dramleis på med Noveller i Samtiden, og denne gongen har eg lese vinnarnovella. God, men eg veit ikkje om eg synest ho er den beste.

Sissel Lange-Nielsen: "Dervisjenes dans"

Novella fortel om ei dame, ei mor, som nettopp har baka goro. Det nærmar seg jul, og ho tek sei ei pustepause og les ei gammal bok om dervisjenes dans. Tiggarmunkar som har fått innpass i muhammedanske land. Det ringer på dørklokka, men ho orkar ikkje å gå ned. Ho les vidare og høyrer juristen opne døra. Ho blir nysgjerrig, men les enda litt til før ho går ned. Ho legg frå seg boka og går ned trappa. Ei framand dame ligg på sofaen i stova. Ho er død. Dama sin åtteårige son veit kven kvinna var gift med. Han går og og kjem tilbake med mannen, ein liten og spinkel mann i syttiårsalderen. Han fortel at ho hadde dårleg hjarte. Den døde dama blir frakta vekk derifrå, og sonen følgjer mannen heimatt. Dama vil bake smultringar. Det er snart jul.

Eg synest novella er bra. Lange-Nielsen har eit svært godt språk, og skriv om trivielle ting for å kaste lys over dei meir eksistensielle spørsmåla i livet. Og omvendt. Samstundes får eg ei kjensle av ei dunkel, mystisk stemning som ligg rundt historia. Livet er forgjengeleg. Dervisjene dansar i sirkel.

Eg har i grunnen ikkje så mykje meir å skrive. Novella er djup og eg kunne nok ha fordjupa meg meir, men eg har ikkje tid no. Eg har ein mann som må klippast.

De desperates café

2011-03-25T11:55:00.004+01:00

Marian Keyes: De desperates café, 592 sider

Om noen fikk med seg at jeg ikke var så altfor overbegeistret over denne, så bestemte jeg meg uansett for å gi Keyes en ny sjanse. Hun er jo dronningen av feel-good, så det kan være en fin avkopling en gang i blant. Om en liker bøkene hennes altså. Og etter å ha lest enda en bok av henne, lyder dommen: Godkjent! Jeg er ikke helt over the moon-fan, men den var bedre enn Vannmelonen.

Med De desperates café er Keyes seg selv lik; boken er frisk, spenstig og handler mye om kjærlighet, sex, slanking, sko - alt sånt jenter flest liker. Jeg vil påstå at det er en blanding av Bridget Jones og Sex og singelliv. Og det er jo kjekt.

Boken handler om de tre barndomsvennene Tara, Fintan og Katherine - alle tre kommer fra en irsk småby og flytter til London straks de får råd. Taran har en aldeles ufyselig kjæreste, som vennene hater, men som hun selv er hodestups forelsket i til tross for at han daglig forteller henne at hun er feit. Fintan har verdens beste kjæreste, og lever livets glade dager inntil en legetime snur opp ned på alt. Katherine er så redd for å bli såret igjen at hun nærmest lever i sølibat, og nekter å gå ut med sin nye, kjekke kollega. Boken har i tillegg flere andre interessante karakterer.

Det er som sagt greit med en sånn bok en gang i blant, ren underholdning som ikke krever noe av leseren, men jeg merker at behover for "tyngre" litteratur blir desto større etterpå. Jeg liker i grunnen best å se det, og er selvsagt superfan av tv-serier med denne typen innhold. Men jeg koste meg, det skal jeg ikke nekte for. Jeg lo flere ganger, og følte voldsomt med hovedpersonene, ble flau på deres vegne og hadde nesten lyst til å rope "Ikke gjør det!" Eller "Dump ham!". (Dere som har lest boken, vet hva jeg mener.)

Om jeg skal pirke på noe, må det være at Keyes bøker er lange. Så inni hampen lange. Jeg mener, 592 sider? Jeg føler ikke at det er en sånn "Ja, men jeg tror ikke boken hadde vært det samme dersom hun hadde kuttet deler av den. Det var rett og slett nødvendig å ha med alt"-opplegg. For de kunne med fordel ha kortet ned på enkelte sekvenser. Plusset med denne i forhold til Vannmelonen, er at her er historien fordelt på flere personer. Noe som gjorde spenningskurven bedre, og ikke minst, historien mer interessant.

Såh; jeg likte den, jeg.

11/52 Voldtatt

2011-03-21T15:38:00.006+01:00

Det blei med tanken i går kveld, men eg gjorde da noko anna eg har hatt til gode; endeleg å sjå Scarface. Eg veit eigentleg ikkje kvifor eg ikkje har sett han før. Men slik er det no eingong, noko har ein sett og lest, og anna ikkje. Kjekt å ha mykje godt i vente i alle fall. Elevane har hatt særemneframsyning, noko som har gitt meg eit spark bak når det gjeld å sjå gamle klassikarar (på mi tid var det kun lov til å ha om bøker, og dei skulle vere norske. No er det lov å ha framsyning om si eiga svigermor, om ein det vil). Nuvel, novelleutfordringa held fram.

Jan Kjærstad: "Voldtatt"

Dette var andreplassen i antologien Noveller i Samtiden frå 1981 (det trena auget har kanskje fått med seg at eg skreiv Samlaget i stadenfor Samtiden i innlegget i går? Av og til skjønar eg ikkje kva som går av auga mine. Dei les det dei vil, trur eg). Eg skjønar godt at ho vann. Kjærstad skriv unekteleg godt, blandar dialog, tanke og handling i ein finfin kontekst. Det som er litt rart, er at Kjærstad sjølv seier at novella aldri før har vore på trykk i ei bok. (Ja, eg gugla denne gongen.) Er han ikkje klar over at hans eiga novella blei trykt i denne antologien? Det kan vel ikkje stemme. Eg trur han må ha gløymt det. Han er tilgitt.

Handlinga i "Voldtatt" går føre seg i Oslo. Fleire kvinner er funne voldtatt og drepne, alle med dei same kjennemerka, deriblant eit leppestiftmerke på halsen (og ein del andre grove ting eg ikkje tør skrive). Handlinga sin hovudperson, jeg-personen i forteljinga, gir lesaren innsikt i mykje - noko som gjer at vi tidleg skjønar kor det ber hen. I alle fall gjorde eg det. Av og til er eg tidleg ute med framsynet mitt, men like ofte er eg pinleg naiv og har ikkje peiling, enda forteljaren dinglar fasiten rett oppi andletet mitt. Men eg skal ikkje klage. Det er vel slikt som gjer lesing kjekt.

Vi får mellom anna vite at han har sove dårleg den siste tida, har marerittaktige draumar og gløymer ofte kva han har gjort. Han bur saman med dei to kompisane sine, Jonathan og Joe, og alle tre har ei nesten sær interesse av desse seksualmorda. Dei samtalar stadig om morda, og kan ikkje einast om dei. Joe meinar at kvinnene kan takke seg sjølve:

For det første visste vi at alle kvinner lå og drømte om å bli voldtatt om natten. Var det kanskje ikke sånn? Han bare spurte. For det andre kunne selvsagt ingen kvinne bli voldtatt mot sin vilje. Det var bare å stikke av, ikke sant?

Jonathan verkar å ha samvit, og meinar at perverse griseri er symptom på noko meir underliggjande. Noko langt meir skremmande. Jeg-personen er av den oppfatninga at mordaren er ei rotte. Tre personar. Kven har rett?

Eg vil ikkje seie meir. Dette er ei novelle ein ikkje kan røpe for mykje av, da øydelegg ein lesaropplevinga. Dessutan kan ho vere open for fleire tolkingar. Eg likte ho svært godt.

Anbefalast!

9/52 og 10/52

2011-03-20T17:35:00.009+01:00

No begynner å bli skikkeleg sein med novelleutfordringa, så eg tek to i slengen, og håpar på to til før kvelden er omme. Slik at eg kan bli a`jour igjen. Eg har lånt ein gammal antologi, Noveller i samtiden, som kom ut i anledning ei novellekonkurranse i 1980. Da feira tidsskriftet Samtiden 90-årsjubileum, og fekk inn heile 270 bidrag. Dei tre beste vann, men bidraga var så gode at Samtiden kjøpte inn fire til, og bestemde seg like godt for å gi ut 23 stykker - som altså er denne boka. Her er både kjende og (for meg i alle fall) ukjende namn, og det er morosamt å tenkje på at kan hende nokre av desse kjende hadde debuten sin med denne boka. Det kunne eg nok ha funne ut med eit par - tre tastetrykk, men eg vel å la det vere.

Eg minner om at eg røper veldig mykje av novellene, så av de som ikkje vil vite handlinga er det er ikkje lurt å lese meir.

9/52 "Frisøren" av Rune Belsvik
Denne novella er litt over fire sider lang, og vi kjem rett inn i handlinga på ein skokk elleveåringar. Heile guteflokken som konfronterar Adele. Ifølgje Sigurd har ho kledd seg naken for han. Ho blånektar sjølvsagt. Veit med seg sjølv at det ikkje er sant. Alltid skal Sigurd finne på noko fælt. Dei ler og spør om ho har to vorter bak. Ho spring gråtande derifrå og veit at ho ikkje kan søkje trøst heime. Dette må ho ordne opp i sjølv.

Hemnen kjem snarare enn ho anar. Sigurd kjem gåande. Han har fått pengar til å klippe håret hos frisør, men har meir lyst til å kjøpe tyggis. Han er glad i krøllane sine, men foreldra tvingar han til i alle høve å stusse dei. Adele overtalar han til å kjøpe det han vil. Ho kan klippe håret hans. Dei avtalar å møtast i skogen. Da kjem han på løgna si. Det han fortalde om Adele. Han skubbar tanken lengst bak og let ho klippe i veg. Så spør ho kvifor han fortalde det om ho. Han blir kald innvendig. Adele seier plutseleg at ho må heim og ete middag. Så er ho vekk. Da merkar han håret som ligg på bakken. Store klompar, heile krøller.

Eg synest det var ei morosam novelle. Belsvik er kjend for å skrive romantisk og humoristisk om kjærleik. Eg tenkjer på ungdomsromanen Verdas mest forelska par, og "Eg står her og skal slå opp med ei jente" ei av yndlingsnovellene mine. Eg blir aldri lei av ho. "Frisøren" framstår litt enklare, men etter å ha lese ho nokre gongar synest eg ho berre blir djupare og betre. Det er mykje indre handling, og vi skjønar kvifor både Adele og Sigurd handlar som dei gjer.

Ei frisk og herleg novelle!

10/52 "Det mjukaste mjuke" av Sigbjørn Heie
Sigbjørn Heie er ukjend for meg, men etter å ha gugla kan eg slå fast at han har gitt ut fleire romanar, noveller og barnebøker. Så veit eg det.

"Det mjukaste mjuke" handlar om Jon og Odd, to barndomskameratar, som i barne- og ungdomsåra stadig rivaliserte om ei jente som heiter Marit. Ettersom Odd flytta vekk frå bygda, var det Jon som til slutt fekk Marit og dei har no vore gift i femten år. Sommar etter sommar kjem Odd attende og besøker Jon. Han tek med seg direktør Smith og dei drikk til langt på natt, men Jon veit nok at Odd freistar å få klørne i Marit.

Ettersom kvelden lir, blir Jon stadig meir oppsett på at Odd har baktankar med dei årlege besøka, men ikkje søren om han skal få Marit. Han kjenner ho som det mjukaste mjuke, men ho kan også vere hard. Men kjenner han henne verkeleg? Sjalusien begynner å slå rot i Jon. Hadde ho valt Jon dersom Odd ikkje hadde dratt? Så får Jon telefon og må fare i dokterskyss. Han tek med Odd og direktør Smith, og får dei ombord i båten. Det er ein kort tur, og Jon drøymer seg vekk i Marit, barndommen, kor godt dei har det. Likevel ligg Odd der som ei murring i magen. Han set opp farta og slutten ser fatal ut.

Denne novella likte eg svært godt. Heie er flink til å skildre den indre handlinga, og sjalusien er forgjort. Jon føler seg truga av dei staselege karane i dress. Han vann, men tevlinga pågår framleis. Eller gjer ho det? Kor langt kan ei rivalisering gå? Vil fortida alltid følgje oss? Eit evigvarande spørsmål.

Anbefalast!

3096 dager

2011-03-18T10:57:00.008+01:00

Natascha Kampusch: 3096 dager, 340 sider

Natascha Kampusch ble bortført av ingeniøren Wolfgang Priklopil 2. mars 1998. 23. august 2006 greide hun å rømme. Da hadde hun vært i fangenskap i 3096 dager. Tiden mellom hun var ti og atten år tilbrakte hun stort sett i en mørk kjeller. Med denne boken forteller Natascha åpenhjertig om kidnappingen, forholdet til kidnapperen og hvordan hun en sommerdag endelig samlet nok mot til å rømme.

Jeg er, i likhet med flere andre, forbløffet over Nataschas evne til å reflektere så modent og gjennomtenkt over disse årene i fangenskap. Han tok fra henne friheten, muligheten til å velge, han sultet henne, straffet henne og brøt henne sakte ned. Han holdt henne fanget i åtte år. Hvordan kan hun behandle dette så nøkternt, så professionelt?

Natascha skriver at hun var et usikkert barn. Hun var attpåklatt og meldte sin ankomst da søstrene var gamle nok til å klare seg selv. Hun følte seg uønsket og fikk ikke nok oppmerksomhet fra foreldrene. Hun forteller om en episode da hun er på klassetur og faller ned fra et klatrestativ. Smertene er uutholdelige, men Natascha er så vant til ikke å få hjelp av de voksne at hun går en hel dag før læreren oppdager at hun har brukket armen. Hun er vant til å klare seg selv, biter tennene sammen og lar tårene trille. Lydløst. Hun beskriver hvordan hun la merke til Priklopil og varebilen da hun var på vei til skolen den skjebnesvangre dagen.

Jeg saknet skrittene og stivnet til. Frykten, som jeg ikke klarte å kontrollere, var plutselig tilbake og jeg fikk gåsehud på armene. Av ren impuls hadde jeg straks lyst til å gå over på den andre siden av veien. Bilder og halve setninger raste gjennom hodet i rask rekkefølge. Ikke snakk med fremmede menn... Gå ikke inn i en ukjent bil... Kidnapping, misbruk, alle historiene om de bortførte jentene jeg hadde hørt om på TV. Men hvis jeg virkelig ønsket å bli voksen, kunne jeg ikke gi etter for denne impulsen. Jeg måtte ta meg sammen, og tvang meg selv til å gå videre. Hva er det som kan skje, da? Skoleveien var min prøve. Jeg ville bestå den uten å vike unna.

Kunne utfallet ha vært annerledes dersom Natascha utstrålte selvsikkerhet mot mannen som sto klar ved skoleveien? Selv tror Natascha at hun holdt ut i alle disse årene fordi hun var et kuet barn. Ved å trekke seg tilbake. Tanken på at hun som 18-åring skulle bli selvstendig og ta grep om eget liv, var det som holdt henne oppe disse årene i fangenskap.

Natascha skriver overraskende godt, og belyser flere sider ved dette ufattelig sterke dramaet. Så bra at det blir vanskelig å tro at denne jenta ikke har gått på skole siden hun var ti år. Vi tror det fordi vi vet det. Det kan nesten virke som om hun til tider går ut av sin egen person, er flue på veggen, en nøktern tredjepart - likestilt overfor kidnapper og offer. Så gjennomtenkt og sympatisk er hun overfor Priklopil og omstendighetene rundt situasjonen. Det er som om hun forstår hvorfor han mishandler henne. Men hun lærer seg til å skjønne at hun ikke fortjener det.

Hun forteller i detalj om oppholdet hos denne psykisk syke mannen. Hvordan han tar fra henne de grunnleggende behovene, nekter henne mat og tvinger henne til hardt, fysisk arbeid. På det verste veier hun under 40 kg og er kraftig avmagret. Likevel føler hun at hun ved å rømme mistet et menneske som sto henne nær. Tvangsmessig, men likevel. Hun følte en sorgprosess da Priklopil tok livet sitt, og opplevde manglende forståelse for dette. Også fra meg. Etter å ha lest boken, forstår jeg mer. Hun nekter å la seg stemple av Stockholm-syndromet, og kaller det et naturlig overlevelsesinstinkt.

Så fort jeg begynte å tegne et nyansert bilde av kidnapperen, himlet folk md øynene og så bort. Folk synes det er ubehagelig når kategoriene for godt og vondt begynner å vakle, og når de blir konfrontert med at den personifiserte ondskapen også har et menneskelig ansikt.

Jeg sier ikke at jeg er enig. Ei heller uenig. Til det har jeg for lite livserfaring. Jeg har aldri blitt frarøvet friheten. Heldigvis. Natascha Kampusch ble frarøvet friheten i 3096 dager, og hun har kommet usedvanlig styrket fra det. Vil det vare? Vil hun fremdeles være like sterk når mediehysteriet har roet seg? Er det alltid slik at det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere? Hvis ikke, håper jeg hun har et solid nettverk rundt seg. Det fortjener hun absolutt.

Anbefales! God bok.

Awardar på rundgang

2011-03-17T09:03:00.009+01:00

Eg har vore så heldig å få to awardar denne veka. Ein Beautiful blogger frå Beate, og ein Sweet Blog frå Askeladden. Eg takkar og bukkar! Med ein award følgjer det oftast ei utfordring, og no skal me sjå.. Eg begynner med Beatiful Blogger

1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4. Hva står det der?
Jeg husker veldig godt at jeg som liten jente ofte likevel ville gå ned i gården og leke. Fra Natascha Kampusch: 3096 dager

2. Hva er det siste du så på TV?

Etter å ha sett den fryktelege, verkelege og sterke filmen Hotel Rwanda, sat eg og svitsja mellom kanalane, og meiner på at NRKs Nasjonalgalleriet var det siste eg var innom i går kveld.

3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du nå?

Elevar i gangane, dører som smell, heisa som går opp og igjen. Det er pause.

4. Når var du sist ute og hva gjorde du da?

Eg og min fire år gamle son var ute i hagen. Han grov med gravemaskina, eg freista å sniklese i boka mi.

5. Hva har du på deg nå?

Dongeritights, blå genser og nøkkelen rundt halsen. Skulle det vere meir spesifikt?

6. Hva var den siste filmen du så?

Som tidlegare nemnt, Hotel Rwanda. Ein sterk og god film.

7. Skulle du overveie å flytte til utlandet?

Eg har alltid vore svak for England,og kunne også ha tenkt meg eit opphald i USA. Frankrike, Skottland... Men eg kunne nok ikkje ha flytta frå heimstaden min. Eg er barnsleg heimekjær.

Utfordringa går ut på å fortelje om tre søte ting som har skjedd i livet mitt, og å gi awarden vidare.

1. Dottera mi blei fødd. 2. Sonen min blei fødd. 3. Då eg blei saman med mannen min.

Søtare kan det vel ikkje bli?

Eg synest det ser ut til at dei fleste av bloggane eg les, har fått ein slik award - men eg gir i alle høve vidare til Ingaplinga, Boklesebloggen min og Ellikken, så bestemmer de sjølve om de tek utfordringa.

Takk for merksemda:)

Søkeord: ayotzintli, Vekevis

2011-03-14T17:29:00.004+01:00

Marit Kaldhol: Søkeord: ayotzintli, 134 sider

Eg gråt da eg las denne boka. Det er ei forferdeleg, forferdeleg trist bok. Og det meinar eg i aller beste meining. Forferdeleg. Eg les ofte bøker som skjer inni hjartet, hamrar innover brystet, lagar klump i halsen. Men sjeldan gret eg.

OBS! Dersom du ikkje ønsker å vite noko som helst om denne boka, bør du ikkje lese meir.

Kven var du? Korleis - kva - kor - kvifor måtte du...? Eit ras av tunge spørsmål riv meg over ende. Eg maktar ikkje stanse det, det har ikkje kraft til å løfte armane. Tomme, kraftlause hender.

For meg har Marit Kaldhol alltid vore kjend som forfattaren av Farvel, Rune - den frykteleg triste biletboka læraren min las for oss ferske førsteklassingar. Ei bok eg som barneskule-elev lånte om og om att, tok med heim og lot tårene strøyme fritt. Bileta og teksten er framleis hogd inn i meg, og eg har ikkje greidd å lese ho sidan. No har ho gjort det igjen. Latt orda gripe tak i meg, og ryste meg langt inni sjela.

Eg har lese fleire rystande tekstar av Kaldhol, det er ikkje det. Ho skriv om ein fælsleg far som gløymer guten i kofferten, attende ligg skjelettet. Ei jente med kjærleikssorg, som klipper halsen av kanarifuglen sin. Dette er annleis. Her er ein nøydd å lytte. Dette er ekte. For mange. Dessverre.

Aldri meir få sende godnatt-sms til deg. (Og få smilefjes til svar.)

Første delen i boka er dagboknotatar frå Mikke; son, avgangsruss, elev, venn, kjærast og støttekontakt. Han sit oppe om nettene og skriv på datamaskina si. Søkjer etter skjelpadder og biologi. Skriv om tankar, skuleting, kjærleik. Lurer på om han er i stand til å elske.

Andre del er frå mamma. Korleis ho hugsar Mikke, episodar gjennom barndommen, ungdommen, dei siste vekene. Fortvilinga, lengten, botnlaus sorg. Guten hennar. Kunne ho ha gjort noko annleis, endra det.

Klikket i låsen den kvelden vi kom heim. Opna døra, steig inn, kjente den unaturlege stilla i gangen. Lufta tett av størkna stille. Med ein gong forsto eg. Stilla fortalte meg det eg ikkje enno kunne vite. Som om det eg snart skulle få vite kom meg til møtes.

Tredje del er minner frå far, stefar, kjærasten og vennene. Brev, lister, blomar.

Og kjærleiken? Eit underleg frø. Heretter lyt eg sykle utan deg. I motbakkane kjem eg til å lytte etter pusten din. Og kanskje snakke til deg.

Med Søkeord: ayotzintli har Marit Kaldhol blitt nominert til kulturdepartementets litteraturpris. Eg trur ho vinn.

Eg anbefaler boka på det varmaste.

Sidan sist (altså i går) har eg også lest denne lille flisa av ei bok:

Selma Lønning Aarø: Vekevis, 80 sider

Høh? Selma Lønning Aarø som skriv på nynorsk? Kva skjer? Ikkje veit eg, men eg liker det. Selma er like vittig som alltid, og gjett om ho kler ei nynorsk språkdrakt!

Vekevis handlar om ei jente som har satt seg føre å skrive ein erotisk roman. Men først; sommarferie til Danmark. Medan danskebåten skvulpar under henne oppdagar ho at ho er gravid. Og så har vi det gåande.

I gravide-blada les eg om folk som blir frykteleg kreative av å vera gravide. Dei er "svangre i dobbel forstand" står det ofte. Etter å ha sett barnet sitt på ultralyd finn dei fram heilt nye måtar å mala, skriva eller laga film på. Kvifor hende ikkje dette meg då eg var på ultralyd?

---

Utanfor møter eg dama som bur rett over gangen for meg. Ho er rasande fordi ho har bestilt to handverkarar som ikkje har dukka opp. Ho har ein liten hund som alltid prøver å lukta folk i skrittet. - Ein kan ikkje stole på folk no til dags, seier ho. Hunden hennar prøver å slikka meg i skrittet. - Nei, det kan ein ikkje, seier eg.

Vekevis er med i Lett å lese-serien, bøker som er meint overkommelege for dei som les lite, og som går unna i ein fei for dei som les mykje.

Eg er framleis rysta over Kaldhol (som eg las etter denne - heldigvis, ein treng ei lang pause før neste bok etter slikt), og skriv derfor ikkje meir om denne boka no. Men artig - det er ho absolutt!

De beste blant oss

2011-03-13T21:16:00.003+01:00

Helene Uri: De beste blant oss, 438 sider

Denne siste veka har eg kosa meg skvett i hel med Helene Uri si mykje omdiskuterte bok frå universitetsmiljøet i Oslo. Eg hugsar godt då boka kom ut, snakket, intervjua, oppstyret. Ikkje at det er ei bragd for minnet, 2006 er ikkje så lenge sidan. Uri arbeidde ved UiO i tolv år, og er ein av dei få som har sagt opp ei fast stilling. Giveleg etter ein disputt med sjefen. Sjølv om det meste i boka er oppdikta, seier Uri at boka ikkje kunne blitt til dersom ho hadde hatt ein annan arbeidsplass. Så vi kan nok tenkje oss at eitt og anna er basert på fakta..

Fakta eller ei, moro er det lell. De beste blant oss tek for seg språkforskaren Pål Bentzen, ansatt ved Institutt for futuristisk lingvistikk ved UiO. Han er ein kjenslemessig kar, og har stadig ein ny kjærast. Når Nanna Klev får jobb ved same instituttet er han derimot sikker på at ho er den rette. Den store kjærleiken. Dessverre har ho ein sambuar, Kristian med k, men Pål kan alltids hjelpe ho med eit stort prosjekt ho har gåande. Edith Rinkel, ein kollega av begge og ein av UiOs mest frykta professorar, liker slett ikkje at Pål har så mykje kontakt med den yngre og sprelske Nanna.

Dei aller fleste som har tatt fag ved eit universitet eller ein høgskule, eller arbeider der for den saks skuld, vil heilt sikkert kjenne seg att i fleire sider ved boka. Uri skildrar miljøet, professorane, faga, studentane. Offentleg og privat. Vi får høyre om amanuensar som hjelper yngre kollegar så mykje at dei set seg opp som medforfattarar, at jobbannonsar blir tukla med for å hindre at den dyktige, men uønska kollegaen skal få fast jobb. Kort sagt, intrige. Vi får sjå Blindern frå innsida, og der foregår det mykje. Alle har ein ting felles, å vere best. Spørsmålet er kor langt dei er villige til å gå.

Uri skriv spennande, og lirkar stadig inn språklege faktaopplysningar. Sjølv er eg nordist, og synest følgjeleg det er veldig interessant, noko eg i grunnen vil tru dei fleste gjer. Språkentusiastisk eller ei. Personskildringane er observante, kvasse, men høgst treffande. Her finn vi den kalde kvinnelege professoren som ligg med dei mykje yngre studentane sine, den bestseljande kioskroman-forfattaren som skriv under pseudonym, dei gamle kranglefantane. Denne romanen har litt av alt, og det smakar fortreffeleg. Uri er i aller høgaste grad til stede i teksten, noko som set prikken over i-en. Synest eg.

Anbefalast.

Kjærlighet

2011-03-07T23:19:00.007+01:00

Hanne Ørstavik: Kjærlighet, 175 sider

Etter en interessant tråd inne på bokelskere.no, hvor blant andre Natalie Normanns oppfatning av helvete må være å bare ha tilgang til bøker av Solstad og Ørstavik, fant jeg ut av tiden var inne for å introduseres for sistnevnte. Jeg har ikke lest noe av henne før, og har forstått at det hersker ambivalente meninger om denne damens forfatterskap.

Kjærlighet ble min første bok. Dette er helt tilfeldig. Jeg fant boka hos biblioteket, og rasket den med. Den var passelig liten, og derfor sikkert passelig rask å lese. Og joda, det stemte fint. Boka handler om alenemoren Vibeke, som sammen med sin ni år gamle sønn, Jon, nettopp har flyttet til en liten bygd i nord. Ørstavik bruker en litt spesiell fortellerteknikk, og veksler stadig mellom handlingene til mor og sønn. Hun deler det ikke inn i avsnitt, men fletter de sammen - noe som førte til at jeg av og til blandet. Åja, var det han nå igjen ja. Men det var ikke vanskelig å skille de fra hverandre altså.

Hele romanen utspiller seg i løpet av en ettermiddag, på vei mot kveld. Jon har besøkt en venninne, og Vibeke treffer en mann på tivoliet. Hun skulle egentlig til biblioteket, men det var stengt. Begge vaser egentlig bare rundt, på søken etter noe mer. Det er en vakker, men fordekt bok. Ørstavik skildrer mye, og har et litt knapt, fortettet språk. Likevel tok jeg meg i å tenke at dette hadde blitt mye bedre i en nynorsk språkdrakt. Men jeg skal da ikke begynne å forlange at folk skifter målform.

Kjærlighet tar opp et viktig tema, og slutten gir meg frysninger. Det er avdekkende, og spiller på følelser jeg ikke vil hente frem. Det er realistisk og ærlig. Jeg sitter likevel igjen med en blandet oppfatning. Jeg kjenner meg usikker. Greier ikke helt å sette fingeren på hva. Det blir nok ikke siste boken jeg leser av henne, men jeg ble ikke superfan heller. Jeg vet ikke jeg. Hva synes dere?

Revolutionary Road

2011-03-05T10:57:00.006+01:00

Richard Yates: Revolutioary Road, 336 sider

Vi er i USA, midt på 50-talet: Frank og April Wheeler bur i Revolutioary Road, ein idyllisk bydel i New York. Dei lever eit typisk forstadliv, med dei bligatoriske to borna, eit passeleg lite hus og ein liten hageflekk. Han drøymer om å bli forfattar, ho vil bli skodespelar. Ein stad på vegen har Frank bytta ut skrivinga med pendling til og frå arbeidet i eit kontormaskinfirma, og April nyttar dagane til husvask, bornepass og anna ærend. Begge vil vere intellektuelle, moderne menneske, men ser ut til vere fanga i eit småbogarleg liv. Ettermiddagscoctailen i stova ser ut til å vere dagens høgdepunkt. Når April foreslår at dei skal selje huset og flytte til Paris, får begge ein ny glød.

Eg er eigentleg litt sjokkert her eg sit. Det vil seie, eg har vore lettare sjokkert heile veka. For denne boka har gått veldig treigt. Eg valde å lese ho no, nettopp fordi eg visste ho ville gå av seg sjølv. Så feil kan ein altså ta. Eg skjønar ikkje heilt kva som har gått gale, eg elska jo Påskeparaden så inderleg mykje. Eg har lese forskjellige omtalar av boka, og jau då, fleire har skrive at dei synest ho var litt kjedeleg, men eg var i grunnen så høg på pæra at eg tenkte dei tok feil. Denne boka visste eg var kjekk.

Og ho var kjekk. Men ikkje heile tida. Det gjekk i rykk og napp, og til slutt måtte eg ty til hurtiglesing for å komme over dei mest keisamme partia. Elles hadde eg aldri blitt ferdig. Det kan vere fordi eg har sett filmatiseringa, som eg forøvrig likar svært godt. Kanskje er eg så farga av filmen at eg ikkje kom meg forbi? For Frank og April var Leonardo og Kate. Det var dei eg såg for meg heile tida.

Språket aleine er uansett verd lesinga. Yates skriv sjølvsagt fantastisk. Stilsikkert, sofistikert og treffande. Personskildringane er fenomenale. Det er som eg kan sjå han for meg, tilbakelent og kokett der han sit med skrivemaskina (som eg har bestemt at han har), leikar med orda og prøver seg fram. Forkastar, prøvar på nytt. Humrar for seg sjølv.

Og i sengen, uten å si et ord, elsket de på en fornuftig, rolig, moden måte. Det siste han sa før han sovnet, var: "Hør her. Det kommer til å gå bra med oss."

Revolutionary Road var debutromanen til Yates, og boka blei utvald som finalist til National Book Award i 1961. Som fleire av dei andre bøkene hans, er det ein klassikar. Eg synest ho hadde litt for mange langdryge parti, og eg kom ikkje fram til "eg greier ikkje å leggje ho frå meg-delen" før det var knappe 100 sider igjen. Og litt hist og pist mellom dei keisamme partia. Når det er sagt, var dei gode partia, svært gode.

Eg blei likevel skuffa.

Jørgen + Anne = sant

2011-02-28T07:40:00.005+01:00

Vigdis Hjorth: Jørgen + Anne = sant, 135 sider

Denne uka slår Cappelen damms Bokbloggturné til med en skikkelig klassiker. Hjorths barne- og ungdomsbok ble utgitt første gang i 1984, og skal nå relanseres i forbindelse med filmatiseringen.

Jeg er nok ikke alene om å glede meg over at boken omsider skal festes til lerretet. Jeg var vel rundt ni-ti første gang jeg leste boken, og jeg e-l-s-k-e-t den. Venninna mi leste den etter meg, så tok broren over, og jeg tror den gikk på rundgang i hele nabolaget før jeg fikk den tilbake. Stor suksess altså. 20 år etter har jeg igjen lest boken, og tro det eller ei, men jeg likte den kjempegodt. Sikkert ikke like mye som sist, men det skal vel godt gjøres å få en tredveåring like begeistret som en fjerdeklassing. Jeg moret meg i alle fall veldig, og husker godt mange ting i boken. En ting jeg hadde glemt, var at det var her jeg lærte hva jeg elsker deg heter på fransk. Og så tok jeg nok flere referanser enn sist. Tviler på jeg visste verken hva eller hvem Pavlova var sist. Eller hadde kjennskap til Obstfelder. Lærerikt for liten, nostalgisk for stor.

Boka handler om ti år gamle Anne, som blir forelsket i Jørgen. Han har akkurat flyttet inn i Banditthuset, tilholdsstedet for den mye beryktede Banditt-Helga - som var forelsket i prestesønnen og klipte flettene av rivalene sine. Anne er redd for at Jørgen skal elske Ellen, med den fine lange hestehalen, og skriver derfor et falskt kjærlighetsbrev fra ham til henne. Annes bestevenninne, Beate, elsker Einar, men er redd for at han elsker Tone. Det foregår en god del skriving av kjærlighetsbrev, falske som ekte, noe som til slutt ender med en aldri så liten katastrofe.

Det er en herlig liten perle av en bok, og jeg forstår ikke hvorfor den ikke har blitt filmatisert før nå. Jeg husker så godt at vi drev med mye av de samme tingene, og selv om boken er over 25 år er jeg sikker på at dagens tiåringer (pluss minus) vil kjenne seg igjen. Jeg skal gi den videre til mitt snart elleve år gamle søskenbarn, og håper hun får like stor glede av den som jeg fikk.

Bokbloggturneen fortsetter hele uka, og klikk deg inn på Hobitt dersom du er nysgjerrig på hvordan neste blogger ut opplevde boka.

Anbefales hjertligst!

8/52 Syng meg i søvn

2011-02-27T16:35:00.006+01:00

Eg kom plutseleg på at eg har gløymt novelleutfordringa. Eg som ikkje har tenkt ut kva novelle eg skulle neste gong. Heldigvis er eg omgitt av bøker på alle kantar, og vekas utvalde blei ei frå Frode Grytten sin roman Bikubesong. Ein novellistisk roman, oppdelt i 25 noveller. Dette er mitt andre møte med Grytten, eg har lese ei novelle frå same romanen fordi ho står i læreboka eg brukar i norsk. No veit eg at det er på tide å lese heile boka.

"Syng meg i søvn" er opningsnovella, og sidan novellene kan lesast samanhengande tenkjer eg å gjere nettopp det. Frå begynning til slutt. Ein 40 år gammal mann er hos mor si, som ligg for døden. Han elskar mor si, men har alltid hatt vanskeleg for å seie det til ho. Noko han ikkje har vanskar med, er å vise kjærleiken sin til den engelske gruppa The Smiths. Han refererer stadig til likskap mellom seg sjølv og frontfiguren Morrissey, tekstar frå songane og hendingar frå privatlivet hans.

Eg hugsar noko Morrissey sa om å vere tilfreds. Han sa at det er umulig for eit menneske å vere tilfreds. Du prøver heile livet å bli tilfreds, men du kjem aldri dit, for du legg til sides alt det viktige, du legg all viktige ting til sides mens du ventar på den dagen i livet ditt som aldri kjem.

Mora sitt høgaste ønske er at sonen skal finne seg ei jente. Han bestemmer seg for å la mora gå bort i trua på at han har fått seg kjærast, ei jente som heiter Marita. Før han veit ordet av det har han lova at mora skal få møte Marita allereie dagen etter. Han syklar ned til busstasjonen og forsøker å overtale første jenta han ser til å bli med han heim. Han seier at ho skal få betalt. Ho misforstår sjølvsagt, og gir han ein på tygga. Neste jente kjem sjølv og set seg hos han. Han spør om ho vil vere kjærasten hans, ho ler og spør om dei ikkje bør gå litt rolegare fram. Han dreg attende til mor si, og oppdagar at jenta kjem springande etter. Mor hans får møte "Marita" og kan dermed sovne inn, lykkeleg vitande om at ei så fin jente kan ta seg av guten hennar.

Dette er den dagen mor mi skal dø. Siste dagen i august. Den same dagen som Diana dødde. Bare at Diana dødde i hundre kilometer i timen. Mor mi dør så uendelig sakte.

Eg kan sitere utdrag etter utdrag. Det er så nydeleg skrive, så djupt fortalt om daglege hendingar, livet som omgir oss. Dette var ei kjempefin novelle. Stillferdig, morosam og vakker. Grytten kan verkeleg dette med å skildre, og flettar det saman med utdrag frå The Smiths-songar. Om strukturen i novella har likskapar med songane utover dette, veit eg ikkje. Eg har ikkje spesiell kjennskap til denne musikken. Eg må nok lage ei ny speleliste på Spotify, ei eiga Frode Grytten-spesial til eg skal lese resten av boka. Eg gler meg.

Så skal eg ta på meg dressen min og Morrissey hornbriller, og eg skal gå, som ein blind mann skal eg gå ut i verda, bare gå og gå. Eg skal gå så langt eg treng å gå for å finn ho jenta som eg ikkje veit kvar bur, og som eg ikkje eingong veit namnet på.
Og når eg har gått så langt at eg har funne henne, skal eg ta av meg brillene og spørre henne på nytt: Vil du vere kjærasten min?

Barnepiken

2011-02-25T09:22:00.007+01:00

Kathryn Stockett: Barnepiken, 496 sider

Å, for ei bok! Denne har eg hatt lyst til å lese kjempelenge. Og no angrar eg. Nesten. Fordi eg ikkje lenger har ei slik bok å sjå fram til. Jauda, eg har bøker i fleng på lista mi, men denne var liksom noko for seg sjølv. Ei sikker bok. Ei eg visste eg ville like. Akkurat no er det vanskeleg å tenkje seg at eg skal greie å bli like oppslukt av ei anna bok. No er det denne som tel. Andre bøker akkurat no = Æsj! (Eg endrar nok meining ganske snart.)

La meg få ta deg attende til byrjinga av 60-talet. Sjå for deg Sørstatane, svarte hushjelper, kvite fruer. Vi er i Jackson, ein liten by i Mississippi. Slaveriet opphøyrde for 100 år sidan, likevel får ikkje dei svarte nytte det offentlege biblioteket, drikke av same vatn eller sitje saman med kvite i bussen. Blant anna. Blir ein svart mann teken i å bruke eit toalett meint for ein kvit, risikerar han å få rundjuling. Kan hende livet. Likevel er det i følgje lova han som har gjort ei grusom handling.

Vi blir kjend med Aibileen og Minny, begge tener hos kvite overklassefruer. Steller heimen, sørgar for alle måltida. Tek seg av bona deira. Ein kan nesten tru dei er ein del av familia. Men nei. Ikkje får dei bruke same toalettet, eller ete ved same bordet. Andre får ikkje eingong ete maten sin inne. Nokre hushjelper blir behandla greitt, andre blir behandla som dyr. Urettferda er i alle høve til å ta og føle på. Skeeter, ei 22 år gammal kvit kvinne er, som dei fleste kvite på sin alder, oppseda av familia si svarte hushjelp, og venninne med fleire av fruene som no har si eiga hushjelp. Når venninna hennar, Hilly, bestemmer seg for å kjempe enda hardare for å oppretthalde raseskillelova, begynner Skeeter i all løyndom å skrive dei svarte hushjelpene si historie. Ei sterk og viktig historie full av sorg, kampar og fornedring. Men også varme, humor og livslang kjærleik.

Dette er heilt klart ei slik bok du berre blir fullstendig fengja av. Fordi du veit at ho har sanning i seg, du veit at mykje av det har skjedd og at menneske over heile verda framleis må finne seg i urettferd. Heldigvis finnast det menneske som er villig til å ofre alt for å kjempe for fridom. For rettferd. For å gjere verda til ein bittelitt betre stad å vere. Det er viktig å vite. Men viktigare å handle. Rosa Parks har gjort det. Martin Luther King jr. er i ferd med å gjere det. Parallelt med desse får vi i Barnepiken høyre om Aibileen, Minny og Skeeter som tek affære. Dei risikerar mykje for å setje fokus. Dei vel det rette.

Eg vil seie at språket er godt. Ho unngår dei pompøse og kvalmande skildringane som ofte er uunngåelege i romanar med sterke tema, men greier likevel å få fram tyngda med eit enkelt og rett fram-språk. Sjølv om det er ein murstein av ei bok, blir du så oppslukt at der er vanskeleg å leggje ho frå seg. Eg seier du fordi eg er sikker på at dette er ei bok for alle. Også deg. Eg blei så glad i Aibileen, Minny og Skeeter - og også fleire av dei andre personane. Eg opplevde aldri å bli skuffa når synsvinkelen skifta, fordi det var like spennande å høyre om alle. Alt. Denne boka spelar på heile kjensleregisteret, og eg blei sint, glad, sorgtung og lykkeleg om kvarandre gjennom dei nærmare 500 sidene.

Dette er romandebuten til Stockett, noko som er særs imponerande. Boka har lege i toppen av salslistene sidan ho kom ut i 2009. I august 2011 kjem endatil filmen - og eg har klokketru på suksess.

Denne boka må du lese!

Avbrutte bøker

2011-02-20T16:21:00.004+01:00

Jeg håper dette ikke blir en vane hos meg, men nå gir jeg faktisk opp enda en bok. Det var jeg som bestemte månedens lesesirkel-bok, Langelands Verdensmestrene, men etter 130 sider må jeg bare si meg ferdig med den. Den interesserer meg rett og slett ikke. Jeg har holdt på i over en uke, og greier ikke å komme lenger enn et par sider for dag. Kanskje jeg tar den opp igjen en annen gang, men nå begynner jeg å få leseabstinens over alt jeg går glipp av mens jeg forsøker å lese denne. Jeg liker det ikke, men ser ikke noe poeng i å streve meg gjennom flere sider. Det er flere i lesesirkelen som strever med denne, så jeg får trøste meg med det.

Dette er nesten litt pinlig, men jeg kom heller aldri noe lenger i Nesbøs Flaggermusmannen.. Men jeg har bestemt meg for å lese denne serien, så jeg gir ikke opp. Må bare ha en liten pause før jeg fortsetter.

Moving on. I dag begynte jeg derfor på en bok jeg leenge har hatt lyst å lese, Stocketts Barnepiken. Jeg er allerede godt i gang og fullstendig oppslukt. Det er sånn det skal være å lese. Herlig!

7/52 La stå

2011-02-18T09:22:00.006+01:00

Ingvild H. Rishøi: La stå, 142 sider

Eg har lyst til å seie at eg er mållaus. Men eg er ikkje det. Sjølv om det kjennest slik, er eg alt anna enn mållaus. Eg badar i ord. Dei flyt rundt meg, boblar i magen og festar seg på tunga. Nokre slepp fri, andre set seg fast i halsen. Problemet er berre å få ut dei rette orda. Orda som kan yte boka rettferda ho fortener. Dette er ei slik bok.

La stå består av sju noveller, eine vakrare enn den andre. Rishøy skriv om alvorstunge tema som død, sorg, barndom, løyndommar, lengt. Ho bryt den vanlege sjangeren, og fortel historier gjennom epikriser, hyttebøker og brev. Det gir tekstane eit gjennomgåande djupt preg, og lesaren kjem enda nærare innpå personane, forteljingane, minna.

Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse.

Boka opnar med novella "Det regner inn", der ei jente fortel om venninna Lila. Ei nydeleg, men trist historie om venskap og sorg. I slutten av novella ropar venninna til Lila, og eg får frysningar langt inni hjartet.

I "Hilsen Julie" får vi følgje Julie gjennom tekstar frå hytteboka, spiralblokka og linjeark på kjøkkenveggen. I "Jimmy sa" skjøna eg ikkje samanhengen før langt uti novella, enda ho gir fleire hint. Læraren i tittelnovella "La stå" ser spøkjelser, og vi får vere fluge på veggen (og i hovuda) til hovudpersonane i "Ariel".

Hei!
På onsdag gikk vi måneskins tur og så på kuene til Myrvang han mater rådyr også. På lørdag kom vi og da Frikk kom hit danset han krigs dans og bet seg selv i halen.
Hilsen Julie 9 år.

Rishøy skriv på ein heilt særeigen måte, og tek i bruk verkemiddel ein sjeldan bit seg merke i i kvardagen. Her derimot gir det ei sterk lesaroppleving, og er borti heile kjensleregisteret. Sårt, rørande, nydeleg.

Anbefalast sterkt!

Ps. Dette er mi novelle nr. 7, men eg greidde ikkje å lese ei og la det vere med ho. Eg kunne ikkje. Boka er rett og slett for god.

Akilles

2011-02-15T09:02:00.003+01:00

Kristian Klausen: Akilles, 175 sider

Årets første bokbloggturné er i gang! Kasiopeiia åpnet i går, - og hun likte den ikke. I dag er det min tur og jeg likte den derimot veldig godt. Det blir spennende å se hvem av oss Løvinnen er enig med når hun forsetter turneen i morgen. Boka heter Akilles og forfatteren er Kristian Klausen.

Akilles handler om en 25 år gammel mann som har takker ja til ett års vikariat som formingslærer ved Røyken videregående skole. Han har studert kunst og mytologi, og drømmer om å bli kunstfotograf. Få dager før skolestart får han beskjed om at formingsklassen er lagt ned, og rektor tilbyr ham i stedet et halvt års engasjement som kroppsøvingslærer. Han er lite fristet, men tar jobben. De andre kroppsøvingslærerne er i harnisk over at en ufaglært kunstner skal lære opp elevene i et så krevende fag. Selv tvinger han elevene til å spille basketball hver gang, det eneste spillet han selv mestrer.

Allerede første skoledag oppdager han et skjult hull i veggen, fra lærergarderoben og rett inn i jentedusjen. Han er i tvil om han skal varsku ledelsen, og bestemmer seg til slutt for å la være. Til slutt faller også han for fristelsen og kikker inn i hullet. Han rettferdiggjør det ved å tenke at seksualitet er noe nedarvet gjennom tidene, altså er lysten ikke hans feil. Dessuten så sliter han med impotens. En av kroppsøvingslærerne får etterhvert et godt øye til ham, men selv er han mer interessert i en av elevene.

Hadde jeg noen favoritter blant guttene? Egentlig ikke. De som utmerket seg innen en idrett, bar ofte preg av å komme fra ressurssterke hjem, der det var tydelig at det stod en pappa bak, og dette bød meg imot.

Klausen skriver svært godt, humoristisk og alvorlig om hverandre. Personbeskrivelsene er veldig nøyaktige, og jeg humret flere ganger gjennom boka. Det er en veldig bra bok, gjennomsyret av humor, kropp og gresk mytologi. Jeg synes ikke mytologidelen var så voldsomt spennende, men det kan sikkert andre være uenig i. Jeg likte boka uansett.

Anbefales!

Vannmelonen

2011-02-09T20:20:00.005+01:00

Marian Keyes: Vannmelonen, 443 sider

Etter å ha høyrt mykje bra om Marian Keyes-bøkene, har eg tatt det drastiske steget å låne ein famn (det er skikkeleg tjukke bøker, så ein handfull er ikkje nok) av desse bøkene. Systematisk som eg er, begynte eg med den eldste boka og arbeidde meg kronologisk framover. Neste ut blir difor De desperates café og Engler i LA. Om eg ikkje har teke heilt feil. Dei er vel uansett frittsåande, så det skulle vel ikkje spele særleg rolle om eg blinksa på rekkefølgja.

Claire har akkurat født ei dotter, og trur det er den lukkelegaste dagen i livet hennar. Heilt til ektemannen James ut av det blå fortel at han har funne ei anna, og forlet Claire og dottera på sjukehuset. Ho er knust og sit attende med eit hylande spedborn og ein kropp forma som ein vannmelon. Ho reiser heim til Irland for å sørgje i fred. Etterkvart tek ho seg i nakken og innser at livet må gå vidare. Så dukkar James opp att og får seg litt av eit sjokk.

Kva synest ein da om Marian Keyes? Eg må ærleg innrømme at eg blei litt skuffa. Eg har gugla, og sett at fleire knapt greier å leggje frå seg bøkene hennar. Visst var det ei spenstig og frisk bok, lett å drøyme seg vekk i og underhaldinga er på topp. Eg ser det. Men eg hadde ingen problem med å leggje ho frå meg. Det var ikkje så engasjerande. Eg ser ikkje på meg sjølv som ein litteratursnobb, og håpar eg ikkje er i ferd med å gå den vegen - for det finnast altfor mykje god "kiosklitteratur" der ute. Men denne boka fengja meg ikkje så sterkt som eg håpa og trudde ho skulle gjere.

Keyes har mykje eg likar; Metakommentarar, ho harselerar med romantiske søtsupperomanar, vrir klisjear på hovudet og har tvers gjennom eit herleg og sarkastisk språk. Likevel var det ikkje nok til å halde mi begeistring på topp. Eg synest boka var heilt ok, slutten litt verre og James aller verst. Men eg har ikkje tenkt å gi meg av den grunn. Eg er evig optimist og synes alle bøker fortenar ein sjanse. I alle fall nesten alle. Med mindre de meinar eg burde gi meg med Keyes? I så fall, hyl ut!

6/52 Ut å kjøre

2011-02-07T21:41:00.007+01:00

Nå befinnner jeg meg i Trondheim. Nærmere bestemt Quality Hotel Panorama, ved siden av City Syd - og jada, lommeboka har merket det. Jeg er på kurs i noe som kalles "Ny Giv" i regi av Lese- og skrivesenteret i Stavanger. Dag 1 av 3 er unnagjort. I dag har vi lest en tre-fire noveller, og da tenkte jeg like godt å slå to fluer i en smekk og la en av disse være den sjette leste novellen.

Erik Kjærstad: "Ut å kjøre"

-Stemme ikke identifisert, sa datastemmen. - En fremmed sitter i bilen. Svendsen kaldsvettet. - Jamen, det er jo meg! skingret han. - Det må være noe galt med stemmeindikatoren!

Novellen handler om Petter Svendsen, som setter seg inn i sin nye, dyre bil av modellen G-54. Vi forstår at handlingen er lagt frem i tid. Bilen har blant annet stemmeindikator og veidatasensorer, og Svendsen tenker tilbake på "gamle dager da man måtte bytte mellom vinter- og sommerdekk". Haakon Magnus er konge og Oslo konserthus er byttet ut med en politistasjon. Svendsen har hatt en lang dag og er på vei hjem. Alt ser ut til å være i skjønneste orden. En radioavsending reklamerer for Transformers halstabletter, noe som gjør Svendsen oppmerksom på at jo, han har faktisk litt vondt i halsen. Halsonden gjør stemmen hans så grøtete at stemmeindikatoren ikke kjenner igjen stemmen hans, og setter i gang nødvendige tiltak for å eliminere bilens inntrenger...

Jeg innrømmer å aldri ha hørt om verken forfatter eller novelle. Fullstendig ukjent for meg. Selve novella var helt ok. Småmorsom og et interessant tema. Ikke helt min smak, men jeg skjønner poenget - og enda viktigere; Den faller helt sikkert i smak hos flere av elevene mine, og spesielt de mannlige. Lesingen legger til rette for diskusjon av flere dagsaktuelle tema. Og sånt liker vi.

Konklusjonen må vel bli noe a`la: Anbefales for norsklærere.