RSS

Little Bee


Ettersom jeg har blitt oppmerksom på Bloggplakaten, bør jeg vel nevne at jeg fikk denne boken tilsendt fra Aschehoug. Ok da, jeg regelrett tigget til meg boken. Etter å ha lest om salgsukseen fikk jeg det for meg at Little Bee skulle bli den neste Drageløperen, eller noe i den dur. En sånn bok må naturligvis leses. Så fort som mulig.

Er Little Bee den nye Drageløperen? Nei. (Jada, jeg vet at Drageløperen er en sånn bok alle elsker å hate, men jeg elsket den (i likhet med Tusen strålende soler) og har ingen problemer med å innrømme det. Jeg synes endog filmatiseringen av boken var bra.)

Boken handler om en nigeriansk ungjente på seksten år som kaller seg selv Little Bee. De siste to årene har hun bodd på et interneringssenter i Storbritannia, men slippes ved en "feiltagelse" ut derfra. Det første hun gjør etter løslatelsen, er å ringe til familiefaren og journalisten Andrew O`Rourke. Som etter telefonsamtalen går hen og tar livet sitt. O`Rourke etterlater seg sin journalistkone, Sarah og sin fire år gamle sønn, Charlie. Little Bee oppsøker dem samme dagen begravelsen finner sted. Det viser seg at journalistparet var på ferie i Nigeria for to år siden, hvor de traff Little Bee. De ble vitne til noe som endret livet deres fullstendig. Hva var det som skjedde? Og hvorfor har Little Bee oppsøkt dem hjemme i Storbritannia?

Little Bee er uten tvil en god bok. Forfatteren bygger opp stemningen og slipper stadig små hint om hva som skjedde i Nigeria. I første halvdelen av boka er han nesten for gjerrig med avsløringene, og irritasjonen over å ikke vite overskygget lesegleden. I siste halvdelen kommer avsløringene fortløpende, og jeg kunne lene meg mer tilbake.

Historien fortelles av både Little Bee og Sarah, de har annenhvert kapittel, og jeg tok meg selv i å glede meg til Sarahs deler. De var mer troverdige og bedre fortalt. Nå vil ikke jeg være sånn "en mann har ingen forutsetning for å skrive historien fra en nigeriansk jentes ståsted", for det er ikke det jeg mener. Chris Cleave er uten tvil en dyktig skribent, og det vises i boken at han har satt seg ordentlig inn i dette. Men: jeg synes språket hans tenderer til å bli litt vel pompøst, og spesielt gjennom Little Bees skildringer. Noe som førte til at jeg ikke greide å ta alt like alvorlig.

Det er ikke dermed sagt at Little Bee er en oppblåst bok. Neida. Språket er til tider glimrende og skildringene svært vakre (og grusomme). Chris Cleave kan skrive, og han bruker språket for alt det er verdt. Selv om det til tider blir for mye av det gode, skulle jeg gjerne ha besittet skrivetalentet hans. Eller kanskje bare halvparten;) Her er en passasje jeg like veldig godt. Fortalt av Little Bee:

I landet ditt kan du gå og se en skrekkfilm, hvis du ikke er skremt nok allerede. Etterpå kan du gå ut av kinoen og inn i natten, og en liten stund er alt fylt av skrekk. Du innbiller deg at at det ligger mordere på lur hjemme hos deg. Dette tenker du fordi det står på et lys der inne som du helt sikkert ikke lot stå på. Og når du fjerner sminken foran speilet før du går til sengs, ser du et merkelig uttrykk i øynene dine. Det er ikke helt deg. Du føler deg hjemsøkt i en times tid, du stoler ikke på noen, men så forsvinner følelsen. I landet ditt er skrekk noe man tar en dose av for å minne seg selv på at man ikke lider av det.

Språket i Little Bee har helt klart sine høydepunkt, og det er en viktig bok. Temaet er evigvarende, og de kontrasterende punktene gjør boken til en god leseropplevelse. Little Bee er både morsom, trist, hjerteskjærende, opplysende og nødvendig. Drageløper eller ei, jeg vil anbefale Little Bee. Dog lunkent, ikke varmt.

Slekters gang



Da har jeg omsider snudd siste siden i Herbjørg Wassmos mye omdiskuterte Hundre år. Omsider fordi den var dårlig? Slett ikke! Det er en god bok. Men det gikk periodevis litt sakte i svingene. Jeg kan egentlig ikke påstå at det var fordi boka var kjedelig, for det var den ikke. Kan hende det er fordi boka fikk tankene mine til å vandre, litt mer enn de ofte gjør. Og er det ikke nettopp det bøker vil? Sette tankene våre i sving? Kjenne oss igjen i historien? Relatere et eller annet inn i vårt eget (følelses)liv?

Hundre år handler om tre sterke kvinner i beste Wassmo-stil. Hun skriver om oldemoren Sara Susanne, mormoren Elida og moren Hjørdis. Alle har levd et liv, opplevd motgang og medgang. Alle har hver sin historie å fortelle. I rammefortellingene er det Herbjørg selv som har hovedrollen. Hun er lita jente og gjemmer seg for ham. Hun er født nøyaktig hundre år etter oldemoren, og skriver ned tankene sine i en bok.

Tenk å sette seg ned å skrive historien til sine forfedre. Det en vet har hendt, det en tenker kan ha hendt, og la blyanten fylle ut hullene. Det er så mye jeg skulle ønske jeg visste om mine oldeforeldre og besteforeldre. Hva tenkte for eksempel bestemor da lillebroren hennes ble tatt av bølgene på vei til skolen? Eller da hun som ungjente tok tjeneste på en gård og traff bestefar for første gang? Jeg pleide å sitte på kjøkkenet hos bestemor og høre på hennes fortellinger, men hva hun egentlig følte da det stod på, det kan jeg bare tenke meg til.

Jeg synes det er flott av Herbjørg å hedre kvinnene i familien på denne måten.


Apropos familie: Yngstemann i familien min fyller tre år i dag. Hipp hurra:)

"Eirin forteller" lodder ut lydbok



Eirin Edvardsen jobber som profesjonell forteller, og i anledning utgivelsen av lydboken "Stallo og sølvmånen" har hun "give away" på bloggen sin. Du kan bli en av tre heldige vinnere!

"Stallo og sølvmånen" er inspirert av et samisk eventyr som finnes i flere varianter. Forfatter Sissel Horndal har skrevet manus til denne varianten, og Eirin Edvardsen forteller (på norsk). For å være med i trekningen må du gjøre følgende:

1. Skrive et innlegg på bloggen din hvor du forteller om konkurransen og lydboken, hvor det også legges link til dette innlegget. Legg link til innlegget ditt på kommentarfeltet.

2. Klikk deg på som følger av bloggen hennes.

3. Avgi din stemme på favoritteventyret ditt på spalten til venstre (inne på bloggen hennes).

Lykke til:)

Les mer om konkurransen her.

Enkät

Då eg var yngre, likte eg svært godt å skrive i venninnebøker og skuledagbøker. Dette har eigentleg ikkje endra seg stort, bortsett frå at skuledagbøkene har blitt bytta ut med quiz og anna spørjeopplegg. Eg er svært svak for sånne "Skriv fem ting om deg sjølv"-opplegg.

I Bokdama sin blogg fann eg ein sokalla "enkät". Ho har funne "enkäten" i nokre svenske bloggar, og bestemte seg for å ta han med seg over grensa. Til glede for svarelystne nordmenn, som eg. Eg tek han no med det same!

Som lesar er eg: Altetande, nysgjerrig, overraskande tålmodig.
Som bloggar er eg: Skrivelysten, men nokså kjedeleg i stilen. Er framleis redd for å skrive alt eg vil. At publikum finst, både hemmar og fremjar skrivinga mi.
Sist leste bok: Siste ferdigleste bok er Kompani Orheim.
Sist kjøpte bok/bøker: Skriv! Håndverk i sakprosa av Anders Johansen. Eg fann boka i billig-kassa hos Bok & Media. Ho kosta 39-, kr! Eg er nøgd.
Favorittkrimforfattar: Eg les sjeldan krim, så det blir vanskeleg å svare på.
Eg les alt av: Jon Fosse, Jane Austen, Erlend Loe (unntatt L), Olaug Nilssen, Selma Lønning Aarø, Roald Dahl, Maria Parr, Agnar Mykle, Inger Hagerup, Emily Dickinson, Engelke Revold, Bronte-søstrene, Ragnar Hovland.
Eg les helst ikkje (genre/forfattar): Sjølvhjelpslitteratur, Paulo Cohelo, Harlequin-romanar, reise-, mat- og vinbøker.
I hylla for faglitteratur leitar eg etter: Biografiar.
I tillegg til norsk les eg gjerne: Kan til nøds lese engelsk, men eg føretrekk norsk. Dansk og svensk kan også gå.
Øverst i min å-lese-stabel ligg akkurat no: Sophia Bennett: Tråder, som eg skal blogge om i bokbloggturneen, Chris Cleave: Little Bee, som eg skal blogge om for Aschehoug, Herbjørg Wassmo: Hundre år,
Peter Høeg: Frøken Smillas fornemmelse for snø, som er månadens lesesirkelbok, Gerd Brantenberg: St. Croix-trilogien, Maria Parr: Vaffelhjarte, og formidabelt mykje meir.
Øverst på mi bok-ønkeliste akkurat no: Karl- Ove Knausgård: Min kamp. Fjerde bok, Olaug Nilssen: Nesten frelst av Sigvart Dagsland, Sylvia Plath: Glassklokken.
På antikvariater leitar eg etter: Klassikarar, barnebøker, biografiar, gamle diktutgivingar.

Er du svak for "enkäter"? Svar under eller på din eigen blogg:-)


Bilete stjelt frå verdsveven

Barn og døden

Jeg må bare spørre meg litt til råds her:

Jenta mi på snart fem år er veldig opptatt av døden, og spør alle mulige spørsmål om dette. De fleste spørsmålene kommer etter leggetid. Naturlig nok, da blir selvsagt alt skummelt.

"Mamma, kan jeg slippe å dø?" "Kan du si til himmelen at jeg ikke vil dø?", ber hun med gråtkvalt stemme etter lesestunden (som forøvrig sjelden handler om døden). Hva i all verden skal en egentlig svare på slikt?

Jeg prøver, som alltid, å velge den gylne middelveien. Ikke skremme henne med nifse historier, men heller ikke gjøre himmelriket så fristende at hun skal få lyst til å dø nå (ja, jeg har angst for slike ting;). Men nå begynner jeg å slippe opp for svar. I hvert fall svar hun slår seg til ro med.

Er det noen som har et godt svar til meg?

Morsdag, fastelavn og valentines

I dag fekk eg Vaffelhjarte og fiine kort av dei små. No lagar dei bollar til meg. Med litt hjelp frå pappa, då.



Ha ein fortreffeleg morsdag!

Vil du blogge for Cappelen Damm?


Jeg er med i Cappelen Damms bokbloggturne, og leser for tiden Tråder av Sophia Bennett.

Melder du deg inn i bokbloggturneen, får du tilsendt en bok som du må lese og blogge om. Du får oppgitt datoen for når blogginnlegget skal postes (ca en måned fra du får boken). De neste bøkene på bloggturneen kan du se her. Jeg fikk tilsendt Tråder denne uken, fint innpakket i gaveeske med sløyfe. Inni pakken lå ikke bare boken, men en hjerteformet sjokolade, et syskrin og en hilsen fra forfatteren. Kan det bli bedre?

Vil du blogge for Cappelen Damm? Da har du mulighet til å vinne tre bøker og to kinobilletter. Ønsker du også å være med i trekningen?

Her er meldingen fra Cappelen Damms hjemmeside
Vil du blogge for Cappelen Damm?
Vi ønsker kontakt med flere aktive bokbloggere.
Trykk her for å lese mer.
Alle som legger ut denne posten på bloggen sin er med i trekningen av en bokpakke bestående av tre utvalgte nyheter og to kinobilletter.

(for å være med i trekningen må du sende en link med ditt blogginnlegg til Nina)

Månedens bokbad

skal være hos meg i kveld. Telysene er tent og pastasalaten venter i kjøleskapet. Jonathan Safran Foers Ekstremt høyt & utrolig nært skal diskuteres og analyseres opp i mente. Det tegner til å bli en skjønnlitterær aften.

Jeg gleder meg!

Tre er ein for mykje



Eg las Mannen som elsket Yngve rett før jul, og blei ferdig med Kompani Orheim i dag. Sistnemnde gav meg ei litt kløyvd lesaroppleving, sidan boka har lege på jobb. Eg har lese i ho jamnt, men det har ikkje blitt så konsentrert lesing sidan eg har lese andre bøker innimellom. I forgårs bestemde eg meg heldigvis for at det var på tide å bli ferdig, så eg tok med boka heim. Dermed fekk eg frigjort den gode lesaropplevinga romanen er meint å gi.

Jarle Klepp er vaksen og bur i Bergen saman med kjærasten Lene. Ei natt får han telefon frå mora: Faren har døydd. Jarle og Lene kastar seg på fly heim til Jarle sin heimby, Stavanger. Dermed begynner Jarle sine tankar å vandre. Han tenkjer på oppveksten. Då det var han, faren og mora i eit rekkjehus med carport. Då dei var ei familie. Då dei var Kompani Orheim.

Det begynner lukkeleg. Mamma, pappa, barn. Sara, Terje, Jarle. Ei kjernefamilie som et middag saman kvar dag, og drar på bilferie om somrane. Jarle er uvitande om faren sitt alkoholproblem. Så begynner han å forstå meir. Kvifor mora kjem inn til Jarle og legg seg. Korleis ho fekk blåmerket på kinnet. Det blir stadig vanskelegare for skuleinspektør Terje å skjule misbruket sitt.

Samtidig er Jarle midt i puberteten og på jakt etter eigen identitet. Han er keitete. Han oppdagar jenter. Anja, Irene, Marianne. Saman med Helge kjempar han for antirasisme og feminisme. Det er ikkje vanskeleg å sjå at Renberg er over gjennomsnittet interessert i musikk. Musikken ligg nærmast som eit bakteppe både i Kompani Orheim og Mannen som elsket Yngve.

Det heile toppar seg på familieferie i Telemark. Krigsinteresserte Terje har teke med seg Sara og Jarle for å gjenoppleve heltane i Telemark, Kompani Linge, sin tungtvannsaksjon. Terje er i sitt ess når han kan utbrodere hendinga på Vemork, medan Sara og Jarle ser på ferien som påtvinga. Familieidyllen slår sprekker. Denne gongen er det uoppretteleg. Kompani Linge står løpet ut, men Kompani Orheim feilar. Tre er ein for mykje. Sara og Jarle forlet kompaniet og tek pikenamnet til mora; Klepp. Terje Orheim sit att. Kompani Orheim er oppløyst.

Tore Renberg har eit godt utvikla språk, og i likskap med Mannen som elsket Yngve, snakkar han direkte til hovudpersonane når han skriv. Han trer på ein måte inn og ut av forteljinga, og det gir ei kraftfull og nær forteljarstemme. Han har eit kompakt språk proppa fullt av energi og innhald. Høyr denne fantastiske setninga her:

Han liker å smile til folk, i en liten forstad til den mellomstore byen Stavanger, hvor det er rikelig med regn og vind og kristendom, i et moderne rekkehus bygd etter sosiale boligprinsipper, omgitt i et bomberom i tilfelle krigen kommer tilbake, og fellesarealer for fredstidene.

Det er ikkje berre på arket Tore Renberg trollbind publikummet sitt. Trykk her for å sjå ein humoristisk Renberg gjeste Bokbadet i anledning utgivinga av Mannen som elsket Yngve.

Eg elskar oppvekstromanar (Ja, eg veit at det ikkje heiter oppvekst på nynorsk, men eg finn det ikkje naturleg å seie oppseding).

Bilete er som vanleg stjelt frå verdsveven

MAMMUTSALG

Eg fekk mammutkatalogen frå www.haugenbok.no, og har sett meg ut desse bøkene


Denne må prøvast ut.


Treng eg seie kvifor?


Eg likte veldig godt snøv-boka, så denne må prøvast.


Denne har eg lenge hatt lyst til å lese.


Som norsklærar kjem eg sikkert til å få bruk for denne. Eller? Den tek seg sikkert godt ut i bokhylla.


Eg har aldri lese noko av han, og det må eg sjølvsagt gjere noko med.


Dette skal bli dottera mi sin favoritt:)


Det er så kjekt å introdusere eigne barnefavorittar til dei små.


Er det for tidleg å lese denne for ein (snart) femåring?


Minstemann elskar desse vrimlebøkene!

Lista var eigentleg mykje lenger, men eg kunne føle mannen si onde auge kvile på meg, og såg meg difor nøydd til å reinske vekk litt.

Lykken er så visst en sjelden fugl


I dag er en gledens dag. Jeg har nemlig omsider blitt ferdig med å lese denne mursteinen av en roman. O lykke!

På baksiden av boka lokkes det med at "den suksessfulle arkitekten Charles møter Kate, dei blir tiltrekt av kvarandre, men ingenting er gitt på førehand". Er det noe som er gitt på forhånd, så var det jeg, som etter å ha elsket Saman er ein mindre aleine og Eg elska ho, gikk ut fra at Lykka er ein sjeldan fugl skulle bergta meg på samme måte som disse enestående romanene. Men den gang ei.

Boken er en lang rekke med pjatt. 623 sider, for å være helt nøyaktig. Joda, Charles møter riktignok Kate et sted mellom side 300 og 350, de blir tiltrukket av hverandre, men hva er det egentlig som foregår på de resterende sidene? Det er side opp og side ned med tankestrømninger, lengsel, anger og jeg vet ikke hva.

Historien er typisk fransk, typisk Gavalda: Charles nærmer seg femti, jobber døgnet rundt og stopper opp og ser rundt seg. Kona hans er stadig utro, og selv om de lever sammen, er de følelsesmessig milevis fra hverandre. En dag mottar han et brev om at moren til barndomskameraten er død, og minnene strømmer på. Disse minnene leder ham til amerikanske Kate, en kvinne som er fostermor til både barn og dyr, bosatt på landet.

Anna Gavalda er like velformulert som alltid. Språket er vakkert, treffende og hun har en del morsomme metatekster. Jeg liker personskildringene. Gavalda er en kløpper på mellommenneskelige relasjoner, men må hun bruke over 600 sider på det? Boken har helt klart sine høydepunkt, men er jevnt over langdryg og kjedelig. Jeg satt stadig og ventet på å la meg fenge, noe som dessverre ikke hendte. Jeg sitter ikke igjen med en fullkommen leseropplevelse, men den var ikke helt forferdelig heller, da hadde jeg ikke orket å lese den ferdig. (Nå hører dere at jeg begynner å få dårlig samvittighet over all kritikken.)

Det var en tanke som stadig kom tilbake mens jeg leste, og det er at denne boken hadde egnet seg mye bedre som film..

Bokflaks

Eg har rett gløymt å fortelje at eg vann bokpremie i Bok og samfunn sin julekalender i fjor. Luke nr. 19, for å vere heilt eksakt. Premien står plassert i bokhylla mi og ventar på tur:

Grunnen til at eg kom på dette no, er at eg laurdag mottok ein gledeleg e-post frå Litteraturklubben Epp. Eg er ein av dei heldige som svarte riktig i konkurransen deira. Bokpremie er avventande, men eg fekk avslørt at det er denne finfine boka her:

Eg plar aldri å vinne noko som helst, og skjønar ikkje heilt kor denne bokflaksen kjem frå. Men kjekt er det lell!

Kjedebrev



Husker du disse forferdelig plagsomme brevene som tidligere havnet i postkassa di? Og som nå stadig dukker opp i e-postkontoen din? Send videre til 100 personer innen ett minutt, ellers...

Dette handler heldigvis ikke om den typen kjedebrev, men om en bok kalt Kjedebrev.Nærmere bestemt en spennende, japansk ungdomsthriller. Ladybug har en konkurranse hvor du kan vinne denne boken. Hennes anmeldelse finner du her. 21. februar er siste frist for å delta!

Jeg er meg selv lik, går ikke av veien for å delta i en konkurranse og slenger meg selvsagt med. Heia meg!