Ru

Kim Thúy: Ru, 151 sider

Et vietnamesisk ordspråk lyder: "Bare folk med langt hår er redde, for ingen kan lugge folk i hår som ikke finnes." Altså forsøker jeg så langt det er mulig ikke å skaffe meg flere ting enn kroppens grenser tillater.

Ru betyr voggesong eller å vogge på vietnamesisk, og det er akkurat den kjensla eg får av å lese boka. Det er ein sjølvbiografisk roman, fletta saman av fragmentariske minner frå forfattaren sin barndom i Sør-Vietnam, flukta over Sinaibukta, opphaldet i flyktningeleir i Malaysia og eksilliv i Canada. Vi får også høyre om gjensynet med Vietnam og om mammarolla. Forfattaren skriv vakkert, med ei roleg, gyngane stemme som gir ro sjølv i dei mest oppskakande skildringane.

Noen kvelder, når soldatbrannmennene hadde drukket seg hinsides, kunne de skyte tvers gjennom gardinene for å få farfar til å ti stille. Men etter hjerteinfarktet farfar fikk før jeg ble født, sa han ikke et ord. Jeg har aldri hørt stemmen hans.

Ru er ei stillferdig bok, og vekslar mellom grusomme hendingar og morosame refleksjonar. Vi får innsyn i kjenslevekkande assosiasjonar, fortald heilt utan kronologi. Eit minne på ei side, eit anna på neste. Røynda og draumen byttar på merksemda. Det gir eit nydeleg språk, ei poetisk ramme og ei opprivande forteljing.

De måtte holde seg kalde for å forlate kvinnene som bar barna deres, som de aldri skulle vende tilbake til, som aldri hadde hørt dem røpe sitt virkelige navn.

Anbefalast.