I beste mening

Benedicte Meyer Kroneberg: I beste mening, 221 sider

Helene opplevde mye vondt i barndommen, og flyttet derfor til Anna og Helge da hun var tolv år. Nå er hun voksen og har flyttet tilbake til hjemstedet i håp om å redde ekteskapet med Karl.

En kan kanskje si at tittelen på denne boken oppsummerer Helenes intensjoner i alt hun foretar seg. Hun forsøker så godt hun kan å ha et godt forhold til de rundt seg, men ender med å skyve bort flere av dem. Hun gjør det i beste mening og har et sterkt ønske om å høre til, men har en indre uro som skaper vansker. Det tar lang tid før hun finner seg til rette hos Anna og Helge. Hun greier aldri helt å løsrive seg fra følelsen av å være en gjest hos dem, en fremmed.

Når hun flytter ut for å studere blir hjemreisene stadig færre, og distansen mellom dem øker gradvis. Til slutt går det nesten fem år før hun ser Anna igjen. Helge har gått bort. Når Helene selv får barn, blir hun konfrontert med fortiden sin som fosterbarn. Vil hun ha nok tid og rom for sine barn?

I studietiden har hun ingen nære venninner. Hun har et par kjærester, men det går ikke lang tid før hun gjør det slutt. Det er som om hun aner at det er midlertidig, og dermed like godt å bryte før det rekker å utvikle seg til noe mer. Hun har vanskelig for å åpne seg, og deler minst mulig om fortiden sin. Tiden før Anna og Helge tillater hun seg sjelden å tenke på. Det blir for vondt.

Jeg sa at jeg ikke likte å snakke om det, selv om sannheten var at jeg ikke pleide å snakke om det. Anna visste jo alt, og så tenkte jeg at det var nok.

Boken kaster lys over viktige tema, som det å skape rom for gode relasjoner. I dag er behovet for fosterhjem større enn noensinne. Som lærer i videregående skole opplever jeg at psykiske problemer hos ungdom er økende. Samtidig er det stadig nedskjæringer i tilbudet om helsesøster i skolen. De unge sliter ofte med å finne seg til rette, og de trenger å prate med godkjent helsepersonell. Ungdom trenger å bli sett.

 Og tanken vokste og tok over for alle andre tanker. Jeg har ingen, tenkte jeg. Og hva er egentig vitsen da, når jeg ikke har noen?

I beste mening er en utrolig fin og skjør roman. Forfatteren skildrer kommunikasjonen mellom mennesker. Hun har evnen til å se forbi det åpenbare, og legger mye usagt mellom linjene. Jeg sitter igjen med en sår følelse etter å ha observert hvor inderlig Helene ønsker, men ikke greier, å ta imot hengivenhet, og må nikke ettertenksomt når hun skildrer irritasjonen Helene kan få overfor enkelte mennesker. Hun ser dem. Denne romanen kommer til å sitte lenge i meg.

Jeg likte også veldig godt den forrige romanen hennes, Hvis noen ser meg nå. 

Anbefales varmt.

Lesereksemplar fått av Cappelen Damm.