Mathea Martinsen

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, 125 sider. Forlaget Oktober


Denne boka fikk jeg beskjed av venninna mi om å lese. Hun hadde til og med tatt med boka til meg. Jeg har hatt planer om å lese den siden jeg leste omtalen av den i en av fjorårets Bøygen-utgaver, men det har av en eller annen grunn gått i glemmeboka. Det er bra folk passer på. Takk, Sunniva, og det mener jeg på det aller sterkeste. Takk.

Mathea Martinsen er en eldre dame med sosial angst. Hun bor sammen med mannen sin, Epsilon og er nabo med June. June er en gutt hvis mamma ikke greier å si r. Mathea går omtrent aldri ut av leiligheten og snakker stort sett ikke med andre enn Epsilon. Dette løser hun med å strikke ørevarmere og bake pikekyss, og vente på Dagsrevyens Einar Lunde. Blant annet.

Når Epsilon kom hjem fra jobb spurte jeg hvordan han hadde hatt det og hva han hadde gjort, og Epsilon sa han hadde hatt det fint og ikke gjort stort. Jeg takket for at jeg fikk en titt inn i hans verden. Så spurte han meg hvordan jeg hadde hatt det og hva jeg hadde gjort, og jeg pratet i vei om det jeg trodde var en babyslange som skiftet skinn på badegulvet vårt, men så var det bare en lodott.

Jeg vil bare påpeke at jeg i dette sekund holder veldig mye tilbake for å unngå å hyle ut hvor fantastisk morsom denne boka er. Når jeg nå skriver dette rolige og avbalanserte innlegget med komma og punktum, så har jeg egentlig lyst til å pøse på med utropstegn og smilefjes og alt som kan understreke vittigheten i denne romanen. Og så en debut da. Jeg er så utrolig imponert.

Språklig sett er romanen også fantastisk (selvsagt). Mathea tror døden skal innhente henne når som helst, og hun sørger derfor å alltid ha ren truse på (ubetalelig). Skomsvold skriver med en mentalitet som gjengir Matheas ensomme og angstfulle verden. Hun sniker stadig inn korte minneord som ikke bare gir oss et glimt av Matheas verden, men det viser også at Skomsvold er nyskapende og original.

Jeg reiser meg fra stolen og går inn på badet. Jeg finner frem en ny dorull og åpner den helt perfekt, det blir ikke en revne i papiret. Men jeg kjenner likevel bare tomhet der jeg står på badegulvet med dorullen i hånda og et tysk dikt i hodet.

Men over til noe mer alvorspreget. Jeg er klar over at boken tar opp grusomme tema som ikke er noe å le seg skvett i hjel av, men det er nettopp det som er så fantastisk med denne romanen. At Skomsvold klarer å sette ord på Matheas følelser med det knappe språket inni de store temaene. Hun har greid å skape en underfundig og sympatisk karakter i Mathea. Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er en absurd og rørende roman. Anbefales sterkt!

Vi unner deg hvile, men savnet er stort.

Ps. Sjekk ut Bokmerker.orgs liste over topp 5 kvinnelige skikkelser i bøker. Gjett hvem som topper listen? Jo, selvsagt! Søte, rare, omtenksomme Mathea Martinsen. Gir ikke dette deg leselyst så vet ikke jeg.