Juggel

Heidi Linde: Juggel, 320 sider

Hun hadde kjøpt solarium. En svær, diger sak som sto på et slags stativ og var så lang at den dekka hele kroppen. I tillegg var det en benk man skulle ligge på, først på ryggen og så på magen, sånn at strålene fra solariet over ville gjøre en brun både foran og bak.
- Folk ønsker velvære, sa mamma. Det er ikke nok med en fin frisyre.

Jeg blir stadig overrasket over å finne gamle perler fra storfavoritten Linde, og trodde egentlig jeg hadde lest det meste av henne. Så fant jeg denne i biblioteket. Den er fra 2004 og kan se ut som hennes andre voksenroman. Jeg likte den veldig godt og leste den følgelig ut på et blunk.

Juggel handler om Maj, som har bikket tredve og tatt hovedfag i sosiologi. Hun bor i Oslo og har nettopp oppdaget at hun er gravid med en mann hun ikke vet om hun tør satse på. Hun vet ikke engang om hun vil fortelle ham om barnet. På vei til en begravelse i småbyen hun vokste opp i, kommer alle barndomsminnene frem. Minner fra tiden på ungdomskolen, bestevenninnen Anja, den kjekke gymlæreren alle jentene likte og en rekke pinlige episoder fra en uunngåelig pubertet. Men de færreste har en problemfri oppvekst, og vi får også høre om livet sammen med en deprimert mor som sover store deler av dagen.

Jeg tok enda et skritt fram og skulle til å si noe, gi meg til kjenne, men akkurat da oppdaga jeg hva han dreiv med. Først så jeg bare bevegelsen, jeg tenkte det var fjernkontrollen han holdt i, Robban satt med hånda i fanget, den gikk opp og ned, jeg hørte den pesende pusten hans, og på tv-en snubla en av jentene, hun lo, og da hun falt, sklei litt av kjolen opp, og leggene hennes var nakne og helt hvite, og jeg kunne ikke la være, jeg begynte å le, og Robban bråsnudde seg mot meg og jeg så det han holdt i hånda, jeg hadde aldri sett det før, ikke sånn, jeg kjente meg kvalm, det lukta virkelig innestengt der inne, men jeg kunne ikke slutte å le. 

Boken veksler mellom fortid og nåtid, og skal med dette retrospektive blikket forsøke å belyse hvorfor Maj har blitt den hun er i dag. Hun sliter med å ta valg, og med å gjennomskue hva som er falskt og hva som er ekte. Handlingen går ikke spesielt i dybden, men er likefullt spennende og god lesning. For meg som er oppvokst på 80-, 90-tallet er det spesielt artig med de nostalgiske referansene om solarium og brunkrem, men her er nok likevel en eller flere episoder de fleste kan kjenne seg igjen i. Linde er en svært dyktig historieforteller, og etter å ha lest de senere romanene vet vi jo at hun bare skriver bedre og bedre.

Anbefales.