27 år gamle Anton Dalgård bor i det samme leilighetskomplekset han har vokst opp i. Han vil helst være for seg selv, men blir stadig dratt inn i naboenes drama. Som Anton forøvrig er flink til å blusse opp i, til tross for sitt tilbaketrukne engasjement.
Romanens tittel får meg til å tenke på gjøken, som er kjent for å legge eggene sine i andre fuglers rede, og la de andre fuglene fungere som fosterforeldre for ungene sine. Anton er en gjøkunge, oppfostret av de rundt. Moren tok med lillebroren da foreldrene skilte lag, og lot Anton være igjen hos faren. Der ble han stort sett overlatt til seg selv.
I voksen alder får Anton igjen kontakt med sin yngre bror, Geir, som er glad for en ny sjanse til å bli kjent med broren han mistet som barn. Anton ser ikke ut til å være spesielt interessert i å gjenoppta kontakten. Han er forøvrig ikke videre interessert i å ha kontakt med noen, og har på det meste sosial omgang med naboen Edvard, en alkoholisert forfatter som sitter i rullestol. Edvard skriver en roman, med alle naboene i en noe karikert rolle, og alt topper seg når Anton forteller naboene om dette.
Det er sårt å lese om hovedpersonens vonde barndomsepisoder, og måten det hele har innvirkning på hans mistilpassethet i alt han foretar seg. Han har et observant blikk, om noe enfoldig og tegner et tydelig bilde av fellesskapet rundt. Gjøkungen er velskrevet og har sine øyeblikk, men jeg føler ikke at historien festet seg noe særlig. Det er likevel såpass godt at det blir interessant å se hva forfatteren følger opp med.
Takk til Tiden Norsk Forlag for leseeksemplar.
.png)
3 kommentarer:
Endelig en omtale av denne...! Helt greie bøker man ikke fester seg ved er vel ikke akkurat drømmen, men hvem vet...? Kanskje vi i dette tilfellet for en gangs skyld vil ha ulik oppfatning? Må testes! Må leses!
Ja! Les den så jeg får høre hva du synes.
Ferdig nå. Må tygge litt på den. Den fester seg ikke helt for evig og alltid, som du også sier, men den er interessant. Jeg likte den!
Legg inn en kommentar