ALEX

Pierre Lemaitre: ALEX, 380 sider. Oversatt av Kristina Revold

Det er jaggu ikke ofte jeg leser krim, men når jeg først slår til med denne sjangeren så er det til gjengjeld så heseblesende ødelegge-nattesøvnen-din og rive-ut-innvollene-dine - BRA - at jeg tar meg i å lure på hvorfor jeg ikke gir denne sjangeren flere sjanser. Så kommer jeg på hvorfor. At åja, jeg blir jo livredd for ingenting og må holde for både øyne og ører dersom det kommer reklame for "Åndenes makt" i pausen på TvNorge.

Hvordan skal jeg begynne å forklare hva boken handler om? Alex er en ung kvinne som blir kidnappet rett fra gaten i Paris. Sjansen for å bli funnet i live minsker for hver time, hvert minutt, som går. Politiet har ingen spor å gå etter, bortsett fra et vitne som så henne bli dratt inn i en hvit varebil. Politiet følger opp og begynner så smått å nøste opp i denne, skal det vise seg, innviklede knuten av et kjempenøste. Og funnene er alt annet enn vakre.

- Jeg skal se deg dø, din skitne hore. Og med det tar han et teatralsk skritt til siden, slik at hun kan se. Bak ham. Det ligger en elektrisk drill på gulvet. Ved siden av står det en trekasse. Kassen er ikke så stor. Den kan akkurat romme et menneske. 

Jeg har akkurat bladd om siste side i boken og måtte gugle den sporenstreks. Jeg ser at VG har gitt en 4-er, litt på grunn av "manglende originalitet". Jeg leser nesten aldri krim, så for meg er ikke handlingen verken forutsignar eller gjenkjennelig med andre bøker. Jeg ble fullstendig oppslukt - og utslitt! Tenk at det er denne typen litteratur folket leser mest av.  What!? Jeg er jo helt ødelagt innvendig av dette makabre, spennende torturredskapet av en bok! Min første tanke var at jeg ikke orker å skrive om boken enda, må fordøye det først. Men samtidig lengter jeg etter å fortelle om den. Jeg har allerede forsøkt å prakke den på mannen min (han leser sjelden bøker), som har sagt nei. Men jeg ser at boken har blitt sammenlignet med Stieg Larsson-trilogien, og tanken var ikke fremmed hos meg heller, så da blir han kanskje litt mer villig til å gi den en sjanse. Når boken har fått passelig omtale og en (mannlig, det må være en mannlig!) kollega kanskje har lest den og forteller om et års tid, da er han nok klar.

Alex klarer ikke la det være, men skriker så hun tror lungene hennes skal revne. Dyreforet var ikke til henne, det var til dem. Det er ikke han som skal drepe henne. 
Det er rottene.

Jeg tør ikke skrive mer, i frykt av å røpe noe. Men jeg kan si såpass at de første 150 sidene er makabre, foruroligende. Så går det over i en intens jakt etter gjerningspersonen, uten at det blir mindre urovekkende av den grunn. Historien tar flere uventede vendinger. Jeg synes slutten var tilfredsstillende. Virkelig. Den løfter et spørsmål om skyld eller rettferdighet. Men jeg orker ikke å forholde meg til etikk eller moral denne gangen. Fy flate, altså!

Anbefales.

Takk til Aschehoug.

Andre som har blogget om boka er Bokelskerinnen og Astrid Terese.