RSS

Vi er molekyler

Susin Nielsen: Vi er molekyler, 231 sider. Oversatt av Tonje Røed

Åh, for en fin bok!

Jeg har lest mange ungdomsbøker dette siste året, men det er ikke mange som har truffet meg så hardt som denne. Dette er rett og slett en utrolig nydelig historie. Den er både trist, alvorlig og hysterisk morsom på samme tid. Nå skal jeg forsøke å fortelle deg hvorfor du bør lese denne.

Vi er molekyler handler om tretten år gamle Stewart, som mistet moren sin for snart to år siden. Han er svært intellektuell, men sliter med den sosiale biten. Fjorten år gamle Ashley er Stewarts rake motsetning. Populær, pen og ikke så flink på skolen. Når Stewarts far og Ashleys mor flytter sammen, blir de to stesøsken og ikke nok med det, de havner i samme klasse. Stewart ser frem til å få en søster og gleder seg til å bli en hel familie igjen. Ashley er mildt sagt rasende over den nye familiesituasjonen, og vil ha minst mulig med Spyert - som hun kaller ham - å gjøre.

Stewart og Ashley har fortellerstemmen i annethvert kapittel, noe som gir leseren et godt innblikk i hvor ulikt to personer kan oppfatte en og samme situasjon. Boka er lettlest og tar opp tenåringsproblemer, men setter også fokus på mer alvorlige tema. Ashley sliter blant annet med å akseptere at faren er homofil, og hun er livredd for at vennene skal oppdage at det er årsaken til at foreldrene hennes flyttet fra hverandre. Stewart savner moren sin, og oppdager etterhvert at Ashleys kjæreste ikke er så snill som han gir seg ut for å være...

Her får du to sterke personligheter i en og samme bok. De er totale motsetninger, men har i alle fall en ting felles: De er - som alle andre - laget av molekyler. Det er morsomt, rørende og veldig underholdende. Er du fan av fun facts, får du dem på løpende bånd. Og det finnes ikke kjedelig.

Anbefales. Les den.

Ungdomsskulen

Heidi Furre: Ungdomsskulen, 162 sider

Når eg tenkjer attende til tida på ungdomsskulen, tenkjer eg på kantina i bomberommet, bøker med innføringslinjer, bordtennis og kristendomslæraren som hadde same klede i tre år. Eg tenkjer på dei ekle jentene og dei snille jentene, dei uoppnåelege eldre gutane og korleis det var å smake øl for første gong. Tida eg gjekk på ungdomsskulen var blant dei beste åra i livet mitt. Men også dei klart verste. Eg hadde nok ikkje orka å gå gjennom alt dette på nytt, men ved å lese om andre som gjer det kan eg på ein måte oppleve det frå sidelinja. Utan alt dramaet. Og det seier eg ikkje nei takk til.

Heidi Furre si bok handlar om akkurat dette. Desse uforgløymelege tre åra. Er du som meg og ein av dei som har lese, og likt, debutboka hennar Parissyndromet ? Da veit du akkurat kor godt denne forfattaren kan skrive. Eg elska debutboka, og kan bekrefte at denne romanen heller ikkje er så verst.

I Ungdomsskulen møter vi Maja, som har hatt eit vanskeleg år etter at faren forsvann på sjøen. No skal ho byrje på ungdomsskulen saman med venninnene Pelle og Maria. Dei gler seg og grur seg, har høyrt mykje forskjellig om denne tida dei snart skal inn i, men er klar for nye utfordringar. Dei oppdagar festar, alkohol og sex og vil vere som dei eldre jentene. Samstundes er dei framleis langt frå vaksne og treng å få vere born litt til. Det er ikkje lett å ha ein fot i begge leirar, noko Furre får fram med stor truverd.

Sjølv om dette er Maja si historie, vil nok dei fleste kunne kjenne seg att i eitt og anna i denne romanen. Det var meir enn ein episode eg kunne relatere til, utan at eg skal gå noko nærmare inn på det. Om ikkje anna, er det ei fin vandring i nostalgien si verd. Ei herleg, men sår periode av livet.

God bok. Anbefalast.

Leseeksemplar fått av Flamme Forlag

Jeg er ikke

Martina Gaux: Jeg er ikke, 285 sider

Denne har jeg lenge snust på inne i eBokBib, men omslagsteksten appellerte liksom ikke helt. Men så kom jeg over en positiv omtale et eller annet sted - husker dessverre ikke hvor - og da bestemte jeg meg for å gi den et forsøk. Det er jeg glad for.

Boka har en pangstart hvor 16 år gamle Ryan blir påkjørt av en taxi og får hukommelsestap i New York. Hun husker ingenting, verken hvem hun er eller hvor hun bor. Det eneste sporet hun har, er et sett nøkler og et brev i lomma adressert til Ryan Korsvold. Brevets avsender er Alice Korsvold i Hamar, som skriver at faren ikke greier å komme over sorgen over aldri mer å få se sønnen sin. Ryan resonnerer seg fram til at Alice må være moren hennes, og at hun har en bror som har forsvunnet. Taxisjåføren føler ansvar for nestenulykken og kjører Ryan til den oppgitte adressen. Det er åpenbart at det er hjemmet hennes, men hun drar likevel ikke kjensel på noen av bildene eller tingene. Hun kontakter flere fra vennelisten på mobilen, og håper de kan fortelle henne noe, men jo mer hun får vite om seg selv, jo mer forvirret blir hun. Etterhvert oppdager hun at hun han en onkel i New York, og noen av brikkene begynner smått å falle på plass. Men onkelen vil ikke fortelle henne noe om den forsvunnede broren, så hun blir nødt til å reise til foreldrene i Norge for å få svar.

Dette er en bok som tar opp viktige tema, som kjønnsidentitet, tilhørighet og det å føle skam. Boka har en tydelig spenningskurve, noe jeg ser som en bonus i en ellers god historie. Jeg forsto jo ganske tidlig hvor det bar, men jeg likte den likevel godt og hadde problemer med å legge den fra meg.

God bok.

Anbefales!

En annen dag

David Levithan: En annen dag, 384 sider. Oversett av Tonje Røed

Jada, eg er her framleis.

Eg fauk opp i skyene da eg fann ut at David Levithan har skrive ein oppfølgjar til den fantastiske, fantastiske Hver dag - som du kan lese min omtale av her. Denne boka slo knockout på meg og eg forkynner framleis ordet om ho i dag. Eg fekk skulebibliotekaren til å bestille inn eit klassesett på 24 bøker, kjøpte ho i gåve til ymse unge i sin mest forvirra alder og trua slekt og venner til å lese. Heldiggrisane.

I En annen dag byrjar forteljinga same dagen som i første boka og med akkurat same utviklinga, men det blir likevel noko heilt anna fordi vi følgjer Rihannon. Det er Rihannon som tenkjer, føler og ser - ikkje A. Det kan kanskje høyrest ut som boka er overflødig, eit unødvendig supplement - men eg kan forsikre deg om at ho er alt anna enn det. Vi kjem nærmare inn på personane, først og fremst Rihannon, som slit med Justin, den sjølvopptatte kjærasten og føler seg sett for første gong på lenge den dagen A tar bolig i kroppen hans. Dette veit vi frå første boka, men det som er annleis her er at det er mykje meir - og ærlegare - fokus på kvifor ho er saman med ein som alle rundt ho (også vi!) mislikar. Vi blir betre kjend med Justin og forstår (i alle fall litt) kvifor ho finn seg i måten han behandlar henne på. Det kjem i tillegg klarare fram korleis Rihannon opplever det når A vekslar mellom å vere i kroppen til gutar og jenter, og korleis sjølvbiletet hennar blir styrka av å ha ein venn som A.

Som førre boka, er det fleire universelle tema å kjenne seg att i, både for ungdom og vaksne. Det å vere einsam i fellesskapet er noko fleire kan relatere til. Ingen er perfekte. Heller ikkje Rihannon eller A, som begge faktisk gjer urett mot Justin. Dette gjer det meir truverdig og gir lesinga meir motstand. Det viktigaste gjennomgåande temaet er sjølvsagt det alle veit, men har ein tendens til å gløyme: Inni er vi like, men ikkje utanpå. Tygg på den, du.

En annen dag kan fint lesast utan å ha lese Hver dag først, men eg råder deg likevel sterkt om å lese første boka først. Fordi:

1. Det er mogleg dette er den beste boka du har lese på lang, lang tid. Kanskje nokon gong, og du derfor vil lese første boka likevel. Da er det like godt å vere føre var og lese dei i kronologisk rekkefølgje, ikkje sant?

2. Det er fleire scener i boka vi ikkje kjem heilt inn på, fordi vi var der saman med A først og difor ikkje treng ytterlegare introduksjon. Vi som har lese begge bøkene, veit likevel kva det er snakk om. Ergo bør du lese første boka først.

3. Spoiler-alarm: Andre boka sluttar med ein liten cliffhanger (jey!)

Blei du ikkje overtydd no, kan det skuldast følgjande:

1. Omtalen min kjem til kort (det visste eg frå før. Det er fysisk og psykisk umogleg å yte desse bøkene rettferd).

2. Du er avhengig av sosiale media og kan ikkje hugse sist du las ei bok. Logg av snarast, eller les ho som e-bok. Jada, det går an, det.

2.  Det er truleg noko som er gale med deg. Sårry, men halvparten av verdas ungdommar - og eldre (eit aldri så lite overslag her) kan ikkje ta feil. Ja, no er eg frekk. Men eg vil deg berre vel, altså.

Leseeksemplar fått av Gyldendal (Ok, eg trygla meg til det).

God lesnad.

Dager med blå himmel

Jennifer Niven: Dager med blå himmel, 281 sider

Jeg har skrivesperre av en annen verden for tiden, men leser fremdeles som om morgendagen aldri kommer. De fleste bøkene blir glemt så fort siste side er snudd, men blant dem dukker det av og til opp fantastiske, nydelige historier som klamrer seg fast og sitter i. Disse bøkene fortjener et innlegg, så jeg får gjøre et tappert forsøk.

Dager med blå himmel handler om Theodore Finch og Violet Markey, som treffer hverandre oppe i skolens klokketårn. Begge leker med tanken på å hoppe, men ender opp med å redde hverandre i stedet. Violet har lukket seg inne, og sliter med sorg og skyld etter å ha mistet søsteren i en bilulykke hun selv overlevde. Finch er over gjennomsnittet opptatt av døden, og flørter med å gi seg hen hver dag. Han leter etter noe som gjør livet verdt å leve, og finner det i Violet. Spørsmålet er bare om det er nok? Det blir etterhvert tydelig at han har en bipolar lidelse, noe som gjør at han har maniske perioder. Han greier likevel å være en enorm støtte for Violet, og hjelper henne ut av skallet og tilbake til livet.

Finch og Violet blir satt til å samarbeide med et skoleprosjekt, hvor de reiser rundt og oppsøker steder de ikke har vært. De finner lyspunkter i hverandre og får flere dager med blå himmel. Så kommer det. Mørket. Tyngden. Vi vil så gjerne at det skal ende godt, men vet at det er uunngåelig.

Jeg ønsker virkelig å holde meg i live, men det sier jeg ikke. Grunnen til at jeg ikke sier det, er at med tanken på mappen foran han ville han aldri ha trodd meg. Og her er noe annet han aldri ville ha trodd på - jeg kjemper for å bli værende her i denne drittkjipe, kaotiske verdenen. Når jeg stiller meg på avsatsen i klokketårnet, handler ikke det om å dø. Det handler om å ha kontroll. det handler om aldri å sovne igjen. 

Dager med blå himmel setter søkelyset på et viktig tema. Ofte skjult. Ofte glemt. Ungdomstiden blir forventet å være sorgløs og enkel, men sånn er det ikke alltid. Tvert imot.

Liker du bøker som Elanor & Park og Faen ta skjebnen, vil du elske Dager med blå himmel. Det gjorde i alle fall jeg. Og du, det er slett ikke så trist som det høres ut. Eller jo, det er det, men det er likevel en bok full av humor og varme. Og fun facts. Gud, som jeg elsker fun facts.

Anbefales.

Psst. Ellikken og Kari likte også boka.


Sist, men ikke minst. Et digert, rungende og viktig: Gratulerer med dagen, medsøstre!


Superpularen

Atle Berge: Superpularen, 183 sider. Samlaget

Den sære novelleforfattaren Aleksander Martinson har sett seg lei av maset om å skrive meir om sex og krim, og overraskar derfor med å gi ut romanen Superpularen, ein erotisk kriminalroman. Boka blir ein enorm suksess og ein roman "alle" snakkar om. Faktisk er det så mykje snakk om Superpularen at ein taxisjåfør har byrja å skrive ned alle samtalar passasjerane hans har om boka. Han får etterkvart nok til sjølv å kunne gi ut bok. Ei bok om boka, altså.

Mens sjåføren leitar etter ei siste avrundande historie om Superpularen, blir Aleksander Martinson funne drept. Bunde fast i senga si, innsmurt i vaniljeis - nøyaktig som hovudpersonen i si eiga bok. Ettersom taxisjåføren var en av dei siste som såg Martinson i live, blir han mistenkt for mordet.

Dei som trur dei skal få nynorskutgåva av Fifty Shades blir nok skuffa, for dette er snarare ei satire om bokbransjen. Det er riktignok ein del sex i Superpularen, men truleg ikkje nok til å tilfredsstille ein lesar som låner boka på grunn av tittelen. I alle tilfelle vil nok boka si øvrige handling overskygge det erotiske. Romanen inneheld intertekstualitet og metafiksjon, noko som jo går rett heim hos ein lesande som meg. Men eg trur at ein lesande som kun er ute etter å bli underhaldt vil finne boka uinteressant i lengda.

Konklusjon: Er du av typen som helst les bøker av Jo Nesbø, eller med omslag av typen kvinner sett bakfrå, bør du revurdere Superpularen. Har du derimot sansen for filosofi og kjennskap til anna litteratur enn krim, er det store sjansar for at du vil like boka.

Anbefalast.

Leseeksemplar fått av Samlaget.

2016, Bokbloggerpris og laber bloggelyst

Godt, nytt år lesevenner! Som overskriften tilsier, blir dette mer et paraplyinnlegg av ymse innhold. Bloggelysten er ikke på topp for tiden, noe som først og fremst skyldes forskjellige grunner; en rekke uforutsette hendelser, hektiske hverdager og at jeg holder på med noe annet spennende. Mer om det senere. Eller ikke. Vi får se. Uansett, jeg kan ikke la starten på det nye året passere uten å gi lyd fra meg. Jeg tenker ikke å gi opp bloggingen med det første, så da må det i alle fall bli små drypp her og der. So here it goes!

I går ble langlisten til Bokbloggerprisen 2015 offentliggjort og jeg tenkte å følge i flere av mine medbloggeres fotspor og avsløre mine nominasjoner. Jeg nominerte følgende:

Årets roman

1. Marit Eikemo: Alt inkludert
2. Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre
3. Helga Flatland: Vingebelastning
4. Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap
5. Hilde K. Kvalvaag: Lev vel, alle
6. Birger Emanuelsen: Historien om et godt menneske
7. Maria Sand: Hold pusten så lenge du kan

Åpen klasse

1. Andrea Bræin Hovig: Vanessa Svartmo
2. Guro Hoftun Gjestad: Storbarnsliv
3. Guro Hoftun Gjestad: Ord på S
4. Heidi Sævareid: Slipp hold
5. Kristin Fridtun: Kjønn og ukjønn. Ordhistoriske essay


Jeg går ut fra at alle er kjent med hvem som kom med på listen. Av mine  nominasjoner var det bare Slik skal vi velge våre ofre, Vingebelastning og Slipp hold som kom med. Jeg er utrolig skuffet over at Vanessa Svartmo ikke nådde opp, for den er så utrolig god. Det er jo selvsagt alle de andre av mine nominerte også, men det var liksom noe spesielt med denne. Jeg har forøvrig lest svært få av årets nominerte, stort sett bare Synnøve Macody Lunds Personar du kanskje kjenner, så jeg har med andre ord mye å se frem til.

25. januar vil kortlista offentliggjøres, og nytt fra i år er Jokeren. Det vil si at en fra langlisten som IKKE er med videre, har mulighet for en ny sjanse. Jeg blakker ut med en gang det blir for mange tall å holde styr på, så sjekk ut linken for mer info.

I år som i fjor begynte de nye leseåret bra, denne gangen med Kristin Fridtuns spennende Kjønn og ukjønn. Ordhistoriske essay, hvor hun ser nærmere på arveordet kjønn. Her får vi seks essays bestående av fun facts, språkhistorie og Fridtuns egne erfaringer. Mycket bra!

Bok nummer to var debutromanen til Heidi Sævareid, Ungdomsboka Spranget, som handler om tenåringsjenta Janne og tvillingsøsteren Anna. Anna er utadvendt og har lett for å få venner. Janne er av den mer stille typen, og har vanskelig for å bli kjent med andre. Anna blir med i den kristne menigheten Zion, og overtaler Janne til å være med på et møte. Janne ønsker å være del av en sosial gruppe og blir derfor med på et møte, hvor hun oversvømmes av nye venner. Deriblant Peter, som hun forelsker seg i. Hun oppdager raskt at fellesskapet inneholder en dobbelthet, og føler seg overvåket og kontrollert i menigheten. Jeg ble fullstendig oppslukt av boken og måtte lese den helt ut før jeg kunne gå videre.

Det var det for denne gang. Vi høres plutselig igjen!