Fjøset

Kristin Friis: Fjøset, 189 sider

Gårdskjerringa Marta venter på at mannen hennes, Jon, skal komme inn etter kveldsstellet i fjøset. Timene går og Marta blir stadig mer bekymret, men får tiden til å gå med å surre rundt i huset. Alt annet enn å gå ut i fjøset og se etter Jon. Hun lager seg kveldsmat og forsøker å strikke litt. Minnene fra livet på gården strømmer gjennom henne, noe som får leseren til å ane at dette ikke har vært et lykkelig ekteskap. Hun ringer nabodama, Gudrun, gjentatte ganger, men Gudrun har besøk og er opptatt. Marta virker svært ensom og alene der hun går rundt seg selv mellom stua og kjøkkenet.

Forfatteren setter fokus på en triviell og rutinert hverdag, og oppnår med dette å vise hva livets hendelser stort sett handler om. I likhet med Fosse og Becket, skjer det ikke nødvendigvis noe i teksten, men fokuset settes på hovedpersonens ytre og indre opplevelser. I dette tilfellet Marta som venter på at mannen gjennom femti år skal komme inn etter kveldsstellet av de seks gjenværende kyrne på gården.

Det er til tider provoserende at Marta ikke kan gå ut og se etter mannen sin, men samtidig forstår vi at hun nok er redd for hva hun kan finne. Hun har ingen andre, og mister hun Jon blir hun helt alene. Tanker og hendelser flyter etterhvert over i hverandre, og det blir vanskelig å vite hva som er reelt. Samtidig framstår Marta som en desperat figur, og det blir vanskelig å ta henne alvorlig.

Fjøset er en tankevekkende roman som tar for seg livets forgjengelige gang. Det er trist.

Anbefales.

Engel i Paris

Elin Husebø: Engel i Paris, 144 sider

"Det har kokt inne i meg i flere år, men først i fjor gjorde jeg endelig det lille hopp og reiste halvt i fortvilelse til Paris. Den frigjøringen fra det store presset fra mine omgivelser, som jeg søkte, fant jeg bare delvis."  Alexander Kielland  i et brev til Georg Brandes 10. juli 1879.

Ved hjelp av brev, andre kilder og stor kunnskap, har litteraturviter og lærer Elin Husebø tegnet et bilde av Alexander L. Kiellands opphold i Paris. I april 1878 ber han kona, Beate, om lov til å reise bort for å skrive noveller. Beate støtter ham og bare uker etter er han på plass i Paris. November samme år er han hjemme igjen og den første novellesamlingen er klar.

Engel i Paris er lettlest og handler om tiden før Kielland ble kjent. Vi får ikke vite så mye om bakgrunn og oppvekst, men om savnet etter kona og barna, og hverdagen i storbyen Paris. Hvordan han tviler på talentet sitt og forsøker å få gode råd av andre etablerte forfattere, som Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson. Selv om ensomheten og savnet legger beslag på store deler av tiden hans, greier han likevel å fullføre det selvpålagte oppdraget sitt. Det er interessant å få innsikt i hvordan han lot seg inspirere til å skrive kjente noveller, som "Ballstemning" og "En middag".

En lettfattelig og fin bok.

Anbefales.

Reisen til Bella Coola

Kari Nygaard: Reisen til Bella Coola, 379 sider

Året er 1892. Ingrid og Esten forlater livet i Østerdalen for å søke lykken i Amerika. De reiser med amerikabåten SS Majestic, hvor Esten blir liggende sjøsyk i flere døgn. Mens Esten ligger syk, blir Ingrid kjent med prestesønnen Andreas, som i likhet med henne bærer med seg en stor sorg. På få dager knytter de et sterkt og uventet vennskap. I Amerika skiller de lag, men begge bærer fremdeles den andre med seg i tankene.

Ingrid og Esten reiser til Estens onkel i Minnesota, men det å finne seg god jord viser seg å være vanskeligere enn først antatt. Med lange og harde dager blir det i tillegg vanskelig for ekteparet å finne tilbake til det gode forholdet de delte før de mistet sitt eneste barn. Ingrids store interesse for litteratur og undervisning blir sett ned på av familien. Hun ønsker å bruke evnene sine, men blir oppfattet som vanskelig og spesiell. Det er bare en som ser ut til å dele hennes interesser og "radikale" verdisyn, nemlig Andreas. Andreas sliter med å finne roen i Chicago, og bestemmer seg for å reise til Minnesota og søke arbeid. Og vi kan jo tenke oss hvem han treffer der..

Jeg synes Reisen til Bella Coola er en helt grei roman. Den er fornøyelig og det er interessant å lese om utvandringen til USA, men det gir ingen større leseropplevelse utover det. Med sitt relativt enkle persongalleri og forutsigbare hendelser minner boken om serieromanene jeg slukte i min ungdom. Ikke at det er noe galt i det, men vi kan jo alle oppskriften. Uansett: Jeg heiet på Ingrid og Andreas, og lot meg underholde.

Takk til Aschehoug.

Sofia

Sigrid Merethe Hanssen: Sofia

Ei norsk kvinne leiger seg husrom i ein gresk kystby i håp om å skrive ei bok. Planen er å vere der ut sommaren, men idet sommaren går over til haust utan at noko vettugt har blitt festa til papiret, blir kvinna verande. Byen blir tømt for turistar, og med berre dei fastbuande att kjenner kvinna seg meir og meir isolert. Når ho møter Sofia, ei døv ungjente som er tilsett ved ein av byens kafear, blir ho stadig meir oppslukt av henne. Ein dag får ho det for seg at Sofia er i fare, og det sterke ønsket om å hjelpe gjer at ho må kjempe mot krefter ho ikkje rår over.

Eg hadde ikkje høyrt om denne forfattaren før, og grunnen til det er kanskje at dette er debutromanen hennar. Tidlegare har ho gitt ut novellesamlingar og ei barnebok, som eg absolutt skal sjekke ut.

Sofia er ei stillferdig bok med eit nydeleg språk. Ho skriv om ein ung hovudperson som tek steget ut av dei faste rammene og flyttar til ei øy der ho verken kjenner språket eller kulturen. Det skjer ikkje så mykje i den ytre handlinga, men desto meir i den indre. Alt kjennest framand, og når kvinna kan kommunisere med Sofia ved hjelp av teikningar blir ho på ein måte det einaste haldepunktet hennar. På same måte som kvinna etter kvart ikkje ser ut til å greie å skilje mellom fantasi og røyndom, ser språket ut til å viske ut skilet mellom liv og diktning. Dette synest eg får fram den kaotiske sinnstilstanden denne einsemda fører til.

Anbefalast.

Takk til Samlaget.

Lavendelhagen

Lucinda Riley: Lavendelhagen, 435 sider. Oversatt av Elisabeth Sætvedt

Frankrike 1998: Når hennes mor dør, blir Emilie de la Martinieres enearving til den nedsarvete, men praktfulle eiendommen som har vært i familiens eie i århundrer. Emilie bestemmer seg for å pusse opp eiendommen, og oppdager at den ikke bare rommer en enorm samling av verdifulle bøker, men også et hemmelig rom i kjelleren.

London 1943: Britiske Constance Carruthers har fått jobb som spion og skal inn i det okkuperte Paris. Allerede under hennes første oppdrag havner hun midt i en velstående familie, og i et livsfarlig spill av løgner og bedrag. For å redde både eget og andres liv må innta rollen som familiens franske kusine.

Etter Rileys forrige roman, eller fadese, kall det hva du vil, må det innrømmes at jeg begynte på denne med en god del skepsis innabords. Skepsisen innfridde, jada, men tro det eller ei, boken tok seg faktisk opp etterhvert. Selvsagt er det klisjeer og happy ending opp i mente, men jeg synes faktisk boka var overraskende mye bedre enn forventet. Ikke at det skulle så mye til etter den forrige, kremt.

Jeg synes Riley har mer driv i historien denne gangen. Hun bygger opp spenningen og har akkurat nok intriger til å holde interessen oppe. Vi vet jo alle at nåtidshistorien i disse bøkene som regel ikke er stort mer enn et forstyrrende, om ikke irriterende, element. Denne gangen synes jeg begge bidrar til å styrke handlingen (selv om det ikke var så veldig vanskelig å skjønne hvor det bar hen med Emilie og Sebastian).

Lavendelhagen er underholdende og attpåtil litt mer troverdig enn den forrige. En fornøyelig bok, om en ikke forventer seg så mange overraskelser.

Takk til Cappelen Damm.

Ny grunnlov

Are Kalvø: Ny grunnlov, 191 sider

Etter å ha lidd meg gjennom Hanne Ørstavik sin nyaste roman, Hyene (eg orkar ikkje å bruke meir tid på boka enn å tilføye at ho var svært kjedeleg), var det dags med noko anna. Noko med futt og spenst. Da er Kalvø god å ha.

Dei som har følgt med på tv-serien "Riksforsamlinga", som går på NRK1, veit kva eg snakkar om. Eg har faktisk ikkje sett noko særleg på det, men det er jo dokumentarversjonen av boka så det kan ikkje vere anna enn artig.

"Norge er eit demokratisk, fredeleg og passe kjendisfiksert rike der alle kan trenge ein klem." - første paragrafen i den nye grunnlova.

Ny Grunnlov er inndelt i kapittel, der han tek for seg dei viktigaste paragrafane i grunnlova, innleidd av ei særs morosam forhistorie om mennene som har æra for den frå 1814. Å seie at innleiinga er særs morosam er eigentleg urettferdig mot resten av boka. Alt er særs morosamt. Han tek for seg alt frå jødeparagrafen til monarkiet - veg både for og imot og kjem med nye forslag. Heile tida med folket si beste interesse i tankane. Folket sine meiningar er sjølvsagt med heile vegen, i form av ymse konkurransar og avrøytingar på Facebook, i radioen og dei han har møtt på gata. Dei heldige utvalde må gjennom forskjellige testar, til dømes må monarkkandidatane gjennom typiske kongelege greiner som å høyre dårleg hornmusikk i veldig mange minusgrader og klippe ei snor med ei veldig sløv saks.

Ny Grunnlov er full av bilete frå prosessen. No har eg ikkje kamera for handa, men for dei interesserte kan det nemnast at bileta er verd det aleine. Boka er med andre ord ikkje eit bomkjøp, eller bomlån for den saks skuld. Eg kunne ha skrive om paragrafar og døme og bilete opp i mente, men du vil vel helst lese det sjølv? For du har vel ikkje tenkt å la denne perla gå frå deg?

Anbefalast. Sjølvsagt.

Takk til Samlaget.

Påskelektyren

Jeg er ikke helt i skrivemodus for tiden, men har siden sist lest tre romaner og føler at jeg i hvert fall må nevne dem. Du kan liksom ikke lese Faen ta skjebnen og la det bli forbigått i stillhet, så here it goes: 

Jeg leste Sommeren vi kledde oss nakne av Helene Uri og Arne Svingen. Det var gjort i et jafs, mer bestemt på flyet mellom Ålesund og London. Den handler om tenåringene Stian og Mia, som begge er med foreldrene sine på sommerferie til Danmark. De blir forelsket og kler seg nakne. Med mer. Jeg synes den var helt grei. Ikke så bra som deres siste roman, men likefullt verd å lese. 

Jeg ble dypt grepet av John Greens suksessroman for ungdom: Faen ta skjebnen. 16 år gamle Hazel og 17 år gamle Augustus treffer hverandre i en støttegruppe for kreftsyk ungdom og blir hodestups forelsket. Forfatteren forsøker å skildre hvordan det er å være ung og forelsket samtidig som en står med den ene foten i graven. Det er friskt og humoristisk, men selvsagt også tragisk og gripende. Dette er en aldeles nydelig roman som tok pusten fra meg, så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Så jeg slutter like godt her. Anbefales sterkt!

Som alltid når Kate Morton gir ut ny roman, kaster jeg meg over den så fort sjansen byr seg. Morton fornekter seg ikke, og har også denne gangen utgitt en murstein av en bok. Det var derfor jeg leste de to førstnevnte, heller slanke bøkene, gadd liksom ikke å drasse med denne gedigne tingesten på flyet. I Hemmeligheter blir 16 år gamle Laurel vitne til en opprivende hendelse en sommerdag i 1959. Når hennes mor ligger for døden i 2011 bestemmer hun seg for å komme til bunns i dette mysteriet som har plaget henne i alle disse årene. Vips, tas leseren med tilbake til London rett før krigen. En fornøyelig og spennende bok. Det som var ekstra morsomt, er at vi tilbrakte påsken i London og besøkte Winston Churchills War Rooms, som Morton nevner i kildehenvisningen (hvis noen har tenkt å være ekstra pirkete nå, så kan jeg nevne med det samme at Morton takker Churchills Imperial War Museums - men det er bare åpent om sommeren og dessuten så er det nesten det samme. Vi bodde i alle fall i Westminster, close enough). Anbefales, både boka og museet (og London selvsagt!).

Så slo altså planen min om å lese påskekrim feil i år også..