RSS

Hålke

Helene Uri: Hålke, 234 sider

Leiligheten er forbannet. Sånn begynner historien om det aldrende ekteparet Ebba og Karl. På grunn av hålke våger de seg ikke utendørs og blir dermed innestengt inne i leiligheten. Dagene går, og matlageret minker samtidig som søppelet øker. Karl og Ebba går om hverandre, leiligheten føles stadig trangere og stemningen blir trykkende. Ikke bare for dem, men også leseren får kjenne på ubehaget.

Hvorfor bestiller de ikke mat og får levert på døren? Tar en drosje og kommer seg ut? Det er fryktelig irriterende å være vitne til denne selvpålagte hjelpeløsheten. Men Karl vil det sånn. Han skal ikke be om hjelp. Kommunen strør sikkert snart, det er nok å sjekke postkassa annenhver dag og dessuten har de nok hermetikk i matlageret. Ebba lengter ut så mye at hun snart ikke får puste. Hun reflekterer over forholdet deres og lurer på hvorfor hun ikke forlot ham for lenge siden. Karl slår nemlig.

Hvorfor velger vi å bli i destruktive forhold? I forrige bok, Fordi jeg elsker deg, skriver Uri om vold hos ungdommer. Elin forlater Fredrik. Denne gangen er det vold i ekteskapet. Ebba blir hos Karl. Karl er en god far og en snill ektemann. Men han kan slå. Ebba kan også være stygg. Hun slår tilbake med harde ord, hun er utro og skylder på Karl for alt som er feil i ekteskapet. Etterhvert kommer det frem at hun kanskje ikke har vært så fanget som hun skal ha det til. Kanskje. Hvem snakker sant? De har vært gift i snart seksogførti år, de fleste dager har vært gode og de har blitt nokså avhengige av hverandre.

Hålke er en klaustrofobisk roman om et sammensatt forhold mellom to mennesker. Løsningen er enkel for en som står utenfor og observerer. Det er noe annet for den som er midt i det. Hva ville du ha gjort?

Anbefales.

Leseeksemplar fått av Gyldendal forlag.

Nærmere kommer vi ikke

Monika Steinholm: Nærmere kommer vi ikke, 238 sider

Endelig en ny bok fra forfatteren av Fuck verden, som jeg ble beyond begeistret over i fjor - og jeg er intet mindre begeistret over spin-offen. Denne gangen er det nemlig bikarakteren Jens som får hovedrollen og temaet er skeiv ungdom.

Nærmere kommer vi ikke veksler mellom å fortelle om Jens og Edor, som finner den store kjærligheten i hverandre. Jens er blyg, redd for vann og hemmelig forelska i barndomskameraten Niklas, som er sammen med Gunn. Han innser at det er håpløst og bestemmer seg for å tilbringe sommerferien hos sin homofile onkel Torstein og hans partner Phil på Finnsnes. Her bor tøffingen Edor som stadig tøyer grensene for å kjenne at han lever. En kveld treffer han Jens, og våghalsen får kjenne hvordan det er å være redd når han oppdager at Jens får frem følelser han tidligere bare har hatt for venninna Beate.

I likhet med forrige bok, mestrer forfatteren å sette sammen et variert persongalleri. Skateren Edor bærer på mye smerte og lar ofte følelsene få utløp ved å knuse ting, mens Jens er mer avbalansert og stille. Du har frimodige Celia kontra tilbakeholdne Beate. Sist, men ikke minst de homofile onklene, som er superfans av Hanne Krogh og blakker seg på å kjøpe rekvisitter fra Bobbysocks-perioden hennes. De planlegger å arrangere Finnsnes` første Gay Pride og mener at Jens har kommet på ferie til dem for å lære seg å bli homofil. Det kan bli vel karikert, men jeg synes likevel det gir historien et friskt pust.

Det funker.


Tine og Åslaug har også blogget om boka.

-------------------------------------------------------------

Jeg er for tiden mer aktiv på Instagram enn blogg, men må nesten nevne at det i helga var det årlige Bokbloggertreffet + utdeling av Bokbloggerprisen 2015. De fleste har nok fått med seg at prisen for Årets roman gikk til Bjørn Vatne med boka Slik skal vi velge våre ofre (som jeg stemte på - hurra!) mens Morten A. Strøksnes vant i kategorien Åpen klasse med Havboka. Det er tredje gangen prisen deles ut og andre gangen jeg var til stede. Det var kjempekjekt å treffe bloggerne, både kjente og ukjente. Tusen takk for supert initiativ fra komiteen, for berikende samtaler og - alltid - for mange GODE LESETIPS. Måtte de aldri ta slutt.

Vi ses neste år!

Vi er molekyler

Susin Nielsen: Vi er molekyler, 231 sider. Oversatt av Tonje Røed

Åh, for en fin bok!

Jeg har lest mange ungdomsbøker dette siste året, men det er ikke mange som har truffet meg så hardt som denne. Dette er rett og slett en utrolig nydelig historie. Den er både trist, alvorlig og hysterisk morsom på samme tid. Nå skal jeg forsøke å fortelle deg hvorfor du bør lese denne.

Vi er molekyler handler om tretten år gamle Stewart, som mistet moren sin for snart to år siden. Han er svært intellektuell, men sliter med den sosiale biten. Fjorten år gamle Ashley er Stewarts rake motsetning. Populær, pen og ikke så flink på skolen. Når Stewarts far og Ashleys mor flytter sammen, blir de to stesøsken og ikke nok med det, de havner i samme klasse. Stewart ser frem til å få en søster og gleder seg til å bli en hel familie igjen. Ashley er mildt sagt rasende over den nye familiesituasjonen, og vil ha minst mulig med Spyert - som hun kaller ham - å gjøre.

Stewart og Ashley har fortellerstemmen i annethvert kapittel, noe som gir leseren et godt innblikk i hvor ulikt to personer kan oppfatte en og samme situasjon. Boka er lettlest og tar opp tenåringsproblemer, men setter også fokus på mer alvorlige tema. Ashley sliter blant annet med å akseptere at faren er homofil, og hun er livredd for at vennene skal oppdage at det er årsaken til at foreldrene hennes flyttet fra hverandre. Stewart savner moren sin, og oppdager etterhvert at Ashleys kjæreste ikke er så snill som han gir seg ut for å være...

Her får du to sterke personligheter i en og samme bok. De er totale motsetninger, men har i alle fall en ting felles: De er - som alle andre - laget av molekyler. Det er morsomt, rørende og veldig underholdende. Er du fan av fun facts, får du dem på løpende bånd. Og det finnes ikke kjedelig.

Anbefales. Les den.

Ungdomsskulen

Heidi Furre: Ungdomsskulen, 162 sider

Når eg tenkjer attende til tida på ungdomsskulen, tenkjer eg på kantina i bomberommet, bøker med innføringslinjer, bordtennis og kristendomslæraren som hadde same klede i tre år. Eg tenkjer på dei ekle jentene og dei snille jentene, dei uoppnåelege eldre gutane og korleis det var å smake øl for første gong. Tida eg gjekk på ungdomsskulen var blant dei beste åra i livet mitt. Men også dei klart verste. Eg hadde nok ikkje orka å gå gjennom alt dette på nytt, men ved å lese om andre som gjer det kan eg på ein måte oppleve det frå sidelinja. Utan alt dramaet. Og det seier eg ikkje nei takk til.

Heidi Furre si bok handlar om akkurat dette. Desse uforgløymelege tre åra. Er du som meg og ein av dei som har lese, og likt, debutboka hennar Parissyndromet ? Da veit du akkurat kor godt denne forfattaren kan skrive. Eg elska debutboka, og kan bekrefte at denne romanen heller ikkje er så verst.

I Ungdomsskulen møter vi Maja, som har hatt eit vanskeleg år etter at faren forsvann på sjøen. No skal ho byrje på ungdomsskulen saman med venninnene Pelle og Maria. Dei gler seg og grur seg, har høyrt mykje forskjellig om denne tida dei snart skal inn i, men er klar for nye utfordringar. Dei oppdagar festar, alkohol og sex og vil vere som dei eldre jentene. Samstundes er dei framleis langt frå vaksne og treng å få vere born litt til. Det er ikkje lett å ha ein fot i begge leirar, noko Furre får fram med stor truverd.

Sjølv om dette er Maja si historie, vil nok dei fleste kunne kjenne seg att i eitt og anna i denne romanen. Det var meir enn ein episode eg kunne relatere til, utan at eg skal gå noko nærmare inn på det. Om ikkje anna, er det ei fin vandring i nostalgien si verd. Ei herleg, men sår periode av livet.

God bok. Anbefalast.

Leseeksemplar fått av Flamme Forlag

Jeg er ikke

Martina Gaux: Jeg er ikke, 285 sider

Denne har jeg lenge snust på inne i eBokBib, men omslagsteksten appellerte liksom ikke helt. Men så kom jeg over en positiv omtale et eller annet sted - husker dessverre ikke hvor - og da bestemte jeg meg for å gi den et forsøk. Det er jeg glad for.

Boka har en pangstart hvor 16 år gamle Ryan blir påkjørt av en taxi og får hukommelsestap i New York. Hun husker ingenting, verken hvem hun er eller hvor hun bor. Det eneste sporet hun har, er et sett nøkler og et brev i lomma adressert til Ryan Korsvold. Brevets avsender er Alice Korsvold i Hamar, som skriver at faren ikke greier å komme over sorgen over aldri mer å få se sønnen sin. Ryan resonnerer seg fram til at Alice må være moren hennes, og at hun har en bror som har forsvunnet. Taxisjåføren føler ansvar for nestenulykken og kjører Ryan til den oppgitte adressen. Det er åpenbart at det er hjemmet hennes, men hun drar likevel ikke kjensel på noen av bildene eller tingene. Hun kontakter flere fra vennelisten på mobilen, og håper de kan fortelle henne noe, men jo mer hun får vite om seg selv, jo mer forvirret blir hun. Etterhvert oppdager hun at hun han en onkel i New York, og noen av brikkene begynner smått å falle på plass. Men onkelen vil ikke fortelle henne noe om den forsvunnede broren, så hun blir nødt til å reise til foreldrene i Norge for å få svar.

Dette er en bok som tar opp viktige tema, som kjønnsidentitet, tilhørighet og det å føle skam. Boka har en tydelig spenningskurve, noe jeg ser som en bonus i en ellers god historie. Jeg forsto jo ganske tidlig hvor det bar, men jeg likte den likevel godt og hadde problemer med å legge den fra meg.

God bok.

Anbefales!

En annen dag

David Levithan: En annen dag, 384 sider. Oversett av Tonje Røed

Jada, eg er her framleis.

Eg fauk opp i skyene da eg fann ut at David Levithan har skrive ein oppfølgjar til den fantastiske, fantastiske Hver dag - som du kan lese min omtale av her. Denne boka slo knockout på meg og eg forkynner framleis ordet om ho i dag. Eg fekk skulebibliotekaren til å bestille inn eit klassesett på 24 bøker, kjøpte ho i gåve til ymse unge i sin mest forvirra alder og trua slekt og venner til å lese. Heldiggrisane.

I En annen dag byrjar forteljinga same dagen som i første boka og med akkurat same utviklinga, men det blir likevel noko heilt anna fordi vi følgjer Rihannon. Det er Rihannon som tenkjer, føler og ser - ikkje A. Det kan kanskje høyrest ut som boka er overflødig, eit unødvendig supplement - men eg kan forsikre deg om at ho er alt anna enn det. Vi kjem nærmare inn på personane, først og fremst Rihannon, som slit med Justin, den sjølvopptatte kjærasten og føler seg sett for første gong på lenge den dagen A tar bolig i kroppen hans. Dette veit vi frå første boka, men det som er annleis her er at det er mykje meir - og ærlegare - fokus på kvifor ho er saman med ein som alle rundt ho (også vi!) mislikar. Vi blir betre kjend med Justin og forstår (i alle fall litt) kvifor ho finn seg i måten han behandlar henne på. Det kjem i tillegg klarare fram korleis Rihannon opplever det når A vekslar mellom å vere i kroppen til gutar og jenter, og korleis sjølvbiletet hennar blir styrka av å ha ein venn som A.

Som førre boka, er det fleire universelle tema å kjenne seg att i, både for ungdom og vaksne. Det å vere einsam i fellesskapet er noko fleire kan relatere til. Ingen er perfekte. Heller ikkje Rihannon eller A, som begge faktisk gjer urett mot Justin. Dette gjer det meir truverdig og gir lesinga meir motstand. Det viktigaste gjennomgåande temaet er sjølvsagt det alle veit, men har ein tendens til å gløyme: Inni er vi like, men ikkje utanpå. Tygg på den, du.

En annen dag kan fint lesast utan å ha lese Hver dag først, men eg råder deg likevel sterkt om å lese første boka først. Fordi:

1. Det er mogleg dette er den beste boka du har lese på lang, lang tid. Kanskje nokon gong, og du derfor vil lese første boka likevel. Da er det like godt å vere føre var og lese dei i kronologisk rekkefølgje, ikkje sant?

2. Det er fleire scener i boka vi ikkje kjem heilt inn på, fordi vi var der saman med A først og difor ikkje treng ytterlegare introduksjon. Vi som har lese begge bøkene, veit likevel kva det er snakk om. Ergo bør du lese første boka først.

3. Spoiler-alarm: Andre boka sluttar med ein liten cliffhanger (jey!)

Blei du ikkje overtydd no, kan det skuldast følgjande:

1. Omtalen min kjem til kort (det visste eg frå før. Det er fysisk og psykisk umogleg å yte desse bøkene rettferd).

2. Du er avhengig av sosiale media og kan ikkje hugse sist du las ei bok. Logg av snarast, eller les ho som e-bok. Jada, det går an, det.

2.  Det er truleg noko som er gale med deg. Sårry, men halvparten av verdas ungdommar - og eldre (eit aldri så lite overslag her) kan ikkje ta feil. Ja, no er eg frekk. Men eg vil deg berre vel, altså.

Leseeksemplar fått av Gyldendal (Ok, eg trygla meg til det).

God lesnad.

Dager med blå himmel

Jennifer Niven: Dager med blå himmel, 281 sider

Jeg har skrivesperre av en annen verden for tiden, men leser fremdeles som om morgendagen aldri kommer. De fleste bøkene blir glemt så fort siste side er snudd, men blant dem dukker det av og til opp fantastiske, nydelige historier som klamrer seg fast og sitter i. Disse bøkene fortjener et innlegg, så jeg får gjøre et tappert forsøk.

Dager med blå himmel handler om Theodore Finch og Violet Markey, som treffer hverandre oppe i skolens klokketårn. Begge leker med tanken på å hoppe, men ender opp med å redde hverandre i stedet. Violet har lukket seg inne, og sliter med sorg og skyld etter å ha mistet søsteren i en bilulykke hun selv overlevde. Finch er over gjennomsnittet opptatt av døden, og flørter med å gi seg hen hver dag. Han leter etter noe som gjør livet verdt å leve, og finner det i Violet. Spørsmålet er bare om det er nok? Det blir etterhvert tydelig at han har en bipolar lidelse, noe som gjør at han har maniske perioder. Han greier likevel å være en enorm støtte for Violet, og hjelper henne ut av skallet og tilbake til livet.

Finch og Violet blir satt til å samarbeide med et skoleprosjekt, hvor de reiser rundt og oppsøker steder de ikke har vært. De finner lyspunkter i hverandre og får flere dager med blå himmel. Så kommer det. Mørket. Tyngden. Vi vil så gjerne at det skal ende godt, men vet at det er uunngåelig.

Jeg ønsker virkelig å holde meg i live, men det sier jeg ikke. Grunnen til at jeg ikke sier det, er at med tanken på mappen foran han ville han aldri ha trodd meg. Og her er noe annet han aldri ville ha trodd på - jeg kjemper for å bli værende her i denne drittkjipe, kaotiske verdenen. Når jeg stiller meg på avsatsen i klokketårnet, handler ikke det om å dø. Det handler om å ha kontroll. det handler om aldri å sovne igjen. 

Dager med blå himmel setter søkelyset på et viktig tema. Ofte skjult. Ofte glemt. Ungdomstiden blir forventet å være sorgløs og enkel, men sånn er det ikke alltid. Tvert imot.

Liker du bøker som Elanor & Park og Faen ta skjebnen, vil du elske Dager med blå himmel. Det gjorde i alle fall jeg. Og du, det er slett ikke så trist som det høres ut. Eller jo, det er det, men det er likevel en bok full av humor og varme. Og fun facts. Gud, som jeg elsker fun facts.

Anbefales.

Psst. Ellikken og Kari likte også boka.


Sist, men ikke minst. Et digert, rungende og viktig: Gratulerer med dagen, medsøstre!