Um sakne springe blome

Cathrine Blaavinge Bjørnevog: Um sakne springe blome, 137 sider


kjærleiki mi

Bjønn um dage Mann um natte

Me lyt møtast im morgume

O kom aup me

kom kom


Ja da, det er den. Boka med det rara namnet. Og enda rarare språket. Um sakne springe blome. Smak på det. Kva betyr det? Kva for eit språk er det eigentleg? Har du prøvd deg på henne? Eller blir du vettskremd av tanken? Det er ikkje så uvanleg, det. Eg veit om mange som kvir seg for å lese nynorsk, og enda fleire som kvir seg for å skrive nynorsk. Det er veldig synd, for nynorsk er eit nydeleg språk og slett ikkje så vanskeleg som ein trur. Forfattaren sjølv hadde ein kollega som fekk mareritt av nynorsken hennar, og det løyste ho med å lage eit heilt nytt språk. Diktsamlinga er altså ikkje rein nynorsk (for dei som kanskje trudde det!), men snarare ei blanding av nordisk, gammalnorsk og dialekter. Resultatet er eit fortryllande lyrisk og mektig språk.

Det er suggererande rytmar av smertefulle bøner frå ei mor. Ei mor som saknar og ventar på mannen sin. Dikta er ikkje enkle å forstå, for lik språket er handlinga langt frå lettfatteleg. Dikta gir rom for ulike tolkingar, men vi tar til oss stemninga og føler sorga. Vi får kjenne på ei fortviling ulikt noko anna eg har lese. Ein kan finne referansar både til "Kvitebjørn Kong Valemon", "Østenfor sol, vestenfor måne" og ymse legender. Det er mytisk og gåtefullt, og kvar gong eg les oppdagar eg nye lag av betyding. Eg blir ikkje lei, sjølv kor sterk lesnad det er. Tvert imot veks det i meg. Dei kallar på meg og eg kjem etter. Vil ha meir.

Um sakne springe blome fekk så mange stemmer i nomineringa til Bokbloggerprisen 2016, at ho har hamna på kortlista. Dei nominerte bøkene har som kjend fått kvar sin månad å bli heidra, og i april er det denne som er i fokus. Det er Eli og Beathe som har ansvar for samlesinga. Følgjer du desse to på Facebook eller Instagram, har du heilt sikkert fått med deg alle postane, deriblant Beathe sine legendariske SKAM-memes. Ein kan ikkje skulde dei for å ha gjort ein slett jobb med å gjere boka synleg i media. I love it og håpar fleire lar seg bergta av denne sterke diktsamlinga.


Deltar du i samlesinga? Visste du at du kan vinne alle bøkene frå Samlaget som har vore nominerte til Bokbloggerprisen dei siste åra? Det einaste du treng å gjere er å delta i hendinga. Easy peasy, altså.


Eg sku inkje ha ropa so høgt efte de

E sku inkje ha bore ei lengsle so tung

Meist ve di kome svei deu augo minne blinde af ljos

O deu kransa me   krona me di


Dikta er nok ikkje for alle, men det er for meg. Og kanskje for deg? Prøv da.

Deu er sleitt inkje vanskeleg. 

Senteret

Victoria Durnak: Senteret, 157 sider

Elsa blir gravid og flytter til Skien for å komme bort fra alt; barnefaren som ikke vil ha noe med henne eller babyen å gjøre, foreldrene hun ikke lenger har kontakt med, et liv hun ikke lenger ønsker å ha.

Babyen blir født; en liten jente hun ikke klarer å knytte seg til sånn hun ønsker. Sånn hun har lest at er normalt. Hun gir henne mat og passer på at hun får nok søvn, men er ikke glad i henne. Hun føler ikke at det er hennes baby. Hun tilbringer stort sett dagene nede på Herkules, et kjøpesenter i utkanten av byen. Hver dag triller hun dit og ser på andre mennesker. De som arbeider der og de andre som er innom. Hun observerer dem og lærer seg å gjenkjenne rutinene deres.

Brilleland er en av butikkene på senteret jeg liker aller best, Her er det god plass til vogna og lyset er behagelig. Det er så deilig å være et sted der alt er så velorganisert. Brillene uten styrke henger med fin avstand til hverandre på veggene. Linsevann og brillepuss på rekke og rad i den store glassmonteren. 

Jeg kjenner meg litt igjen i denne hvileløse vandringen, og tror jeg var innom den lokale butikken minst en gang per dag da eldstejenta var baby. Til forskjell fra Elsa, hadde jeg heldigvis et nettverk. Venninner, og barnefar, som kom fra jobb hver dag og avlastet meg. Det ble likevel mange lange dager, kun hun og jeg hele tiden. Vi hadde våre rutiner; søvn, amming, mer søvn og amming. Jeg var veldig knyttet til henne, men må innrømme det kunne bli kjedelig til tider. Men jeg hadde det bra og hun hadde det bra. Vi hadde andre.

Elsa har det ikke bra. Ingen har godt av å være så mye alene. Hun søker vennskap og ser seg ut folk hun ønsker å bli kjent med i kjøpesenteret, men blir ofte avvist. De som søker kontakt med Elsa, avviser hun. Hun sliter med fødselsdepresjon, men sier det ikke til noen. Det kan være vondt å lese, men forfatteren innehar en lun humor som letter det såre og får i stedet frem en underfundig og parodisk fortelling.

Anbefales.

Leseeksemplar fått av Flamme Forlag.

Svikne dagar

Elena Ferrante: Svikne dagar, 221 sider

Eg innrømmer det. Trass i at eg las, og likte, første boka i Napoli-kvartetten og eg har alle fire bøkene i hylla - så blei det med den eine. Eg har inga anna unnskyldning enn den eviglange #tbr-lista mi, som ser ut til å vekse i takt med åra som går. Eg følte eg hadde meir kontroll for nokre år sidan, både på lista, bloggen og kva bøker eg hadde i hylla. No tar lista stadig nye rekordar, bloggen er kraftig forsømt og det er snart like spennande å finne bøker i eiga bokhylle som det er å få post. Eg tar meg sjølv i å få same panikken i augene av tjukke bøker, som eg ser at elevane mine får. Og det er jo ingen bokelskar verdig. Men det er så mange bøker eg vil lese, og da er det kjærkome med dei tynne flisene og dei enkeltståande romanane. Det finst rett og slett for mykje bøker til at eg kan prioritere å lese murstein etter murstein, eller fire på rappen av same forfattar. Same kor gode dei er. Da må ein heller rasjonere dei ut. Det skal bli. Men ikkje enda. Eg skal berre lese (set inn det som passar) først.

Svikne dagar er ei av dei bøkene som fanga meg umiddelbart etter å ha lese første sida. Romanen handlar om Olga, som blir forlatt av mannen sin etter å ha vore gift i tolv år. Olga kan ikkje akseptere sviket, og er sikker på at mannen hennar vil kome tilbake til henne, dei to borna deira og schaferhunden Otto. Dagane går, og ho blir etterkvart så oppslukt av raseri at ho knapt ensar anna enn sjalusien som rir henne.

Eg levde i ei frykt for ikkje å hugse at eg måtte dra og hente Ilaria på skolen; og når eg sende Gianni på butikken for å handle inn det nødvendige, var eg alltid redd det kunne skje han noko, eller verre, at eg blei så innestengd i tankane mine at eg gløymde heile han og ikkje eingong hugsa å sjekke at han var komen tilbake. 

Olga er så djupt inn i eige tankestraumar at ho ikkje greier å ta vare på borna og hunden, og knapt nok seg sjølv. Ho mistar kontakten med røynda og kjempar mot dei destruktive kreftene som er i ferd med å sluke henne. Du føler med henne, men får likevel lyst til å filleriste henne, ropte at ho må ta seg saman. Ta seg av borna. I slutten av boka eskalerer det når både sonen og hunden blir akutt sjuke og Olga ikkje evnar å skaffe hjelp. Det er smertefull lesnad.

Svikne dagar er ei av dei beste bøkene eg har lese. Språket, orda, det set seg i tankane og ein greier ikkje å flykte frå dei. Dette er ikkje ei bok du les for å hygge deg. Tvert imot er det ei vond forteljing som minner oss på at ingenting er konstant, at vi berre er dyriske; menneske styrt av kjensler og fornuft. Kvar dag er ein kamp mellom desse to, og ein må heile tida meistre å halde dei i balanse. Av og til sigrar det eine over det andre, og da kan alt ryke om vi ikkje kjem oss opp att. Kva da?

Anbefalast!

Leseeksemplar fått av Samlaget.

Hest, hest, tiger, tiger

Mette Eike Neerlin: Hest, hest, tiger, tiger, 127 sider

Sjarm-alarm!

Dette må vere årets finaste forteljing. Eg veit ikkje heilt korleis eg skal kategorisere henne, men eg tenkjer at om Ragnar Hovland hadde slått seg saman med Maria Parr, så hadde resultatet blitt nokolunde som denne boka.

Honey bur saman med mor og storesyster Mikala, som er hjerneskadd. Dei to systrene har ikkje same far. Far til Mikala bur i Nederland og far til Honey bur eit par gater unna. Honey er saman med far annakvar helg og av og til i vekedagane, når han kjem for å spandere kakao (det vil seie; låne pengar av henne. Kakaoen har ho enda ikkje sett snurten av).

Mikala interesserer seg primært for to ting; reseptkonvoluttane sine og tv-serien Matador, som er noko frå den gongen mor og far var barn. Ho har alle dei 24 episodane på dvd, og når ho ikkje driv og sorterer reseptkonvoluttar, sit ho klistra til tv-skjermen. 

Hest, hest, tiger, tiger har namnet sitt frå eit kinesisk uttrykk, mama huhu, som tyder nettopp hest, hest, tiger, tiger. Kinesarane bruker uttrykket om noko som ikkje er heilt bra, men som likevel kunne ha vore verre. Det er akkurat slik Honey har det. Vi skjønar at ho er eit neglisjert born, med ei syster som krev mykje merksemd, ei mor som er sliten og ein far som er mest opptatt av å ta seg ut og å skaffe pengar - sannsynlegvis på uærleg vis. Likevel kunne det ha vore verre. Dei er fine folk, som gjer så godt dei kan, sjølv om det ikkje alltid er i nærleiken av godt nok.

Honey er van med å klare seg sjølv, men liker å gjere alle til lags og svarer derfor gjerne ja på spørsmål ho kjem ut for, sjølv om det kanskje ikkje er rett svar. Dette gjer at ho ofte hamnar i dei raraste situasjonar. Ho tar til dømes ein busstur ho ikkje var meint å ta, berre fordi sjåføren spør om ho ikkje skal vere med. Ho tar plassen til ei som ikkje møter på eit kveldskurs i kinesisk, når læraren spør om det er ho som er Karen. Ho endar opp som besøksvenn til ein gammal mann på ein pleieheim fordi dei trur ho heiter Naja og er barnebarnet hans. Alt dette fordi ho ikkje torer å seie nei når folk spør henne om noko.

Ein kan godt seie at eg var litt sånn paff. Eg kunne sjølvsagt ane at dette var i ferd med å bli ein enormt pinleg situasjon, men eg kunne ikkje finne på noko anna enn å gå med. Først bussturen, no dette her. 

Det er ei sår bok som fortel om ei ung jente som har altfor stort innblikk i dei vaksne si verd. Honey tenkjer på alle andre før ho tenkjer på seg sjølv, også når ho snakkar usant er det for å skåne andre. Historia er i tillegg utruleg vittig, og forfattaren greier å kombinere humor og alvor sånn at det aldri tippar over og blir for mykje av det eine eller andre. Det er tragikomi på sitt beste.

Hest, hest, tiger, tiger er ei bok du les kjapt, men historia sit lenge. Boka er meint for born, men kan like gjerne nytast av vaksne.

Anbefalast varmt.

Leseeksemplar fått av Samlaget.

Harpiks

Ane Riel: Harpiks, 280 sider

Sju år gamle Liv Haarder bur ute på ei halvøy saman med mor, far og fleirfoldige dyr. Mor har blitt så tung og stor at ho ikkje lenger kan forlate soverommet, og far fyller opp huset med så mykje skrot at dei knapt får plass til å vere der. For at Liv skal sleppe å byrje på skulen, melder far ho død og plasserer henne i ein container utanfor huset. Det bur ikkje andre folk i nærleiken, og det er berre far som reiser inn til fastlandet når det er nødvendig. Liv får berre bli med om natta, når dei gjer innbrudd hos andre. Ei natt blir dei nesten oppdaga og ein nabo frå fastlandet ser eit lite born springe mot huset på halvøya. Han får det ikkje til å stemme, ettersom jenta deira blei meldt død for mange år sidan. Han reiser ut til halvøya for å sjekke ut nærmare, og oppdagar litt av kvart om familien Haarder.

Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var der også, men ham oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det snødde lite grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året. 

Anne Riel vann Glassnøkkelen 2016 for beste nordiske spenningsroman, og det er ikkje vanskeleg å forstå. Romanen byrjar med denne pangopninga og spenninga held seg like høgt gjennom heile boka. Samtidig er det er så mykje meir enn berre spenning. Det er ein samansett roman, som forsøker å vise lesaren kvifor det har blitt som det er. Delar av forteljinga er fortalt av sju år gamle Liv, delar er brev frå mor, som etterkvart mistar stemma og må skrive. Det er til tider så fælsleg og grotesk at det nesten ikkje er til å halde ut, men samtidig ligg det ein rørande kjærleik over det heile. Djupna i historia gav meg assosiasjonar til Margret Skjelbred sine mørke, men nydelege romanar. Dette er ei historie som kjem til å sitje i meg lenge, både på godt og vondt.

Anbefalast.

Leseeksemplar fått av Aschehoug.

Gaven

Ellen Vahr: Gaven, 392 sider


Anne Brannfjell var visstnok ei av dei mest brukte signekonene i Noreg. Like kjend som dagens Snåsamann. Folk kom til henne frå alle kantar av landet for å få lækjande råd utan at ho tok betalt for tenestene sine. Ellen Vahr er tipptippoldbarnet hennar, og har no skrive bok om den spennande tipptippoldemora si.

Boka byrjar med å fortelje om 15 år gamle Anne, som er husmannsjente og arbeider litt ved nabogarden saman med mor si. Ein dag ho er ute i skogen, treff ho Elseby, ei klok kone som lærer henne opp i korleis ho kan bruke urter og plantar som lækjemiddel. Elseby lar også Anne innsjå at ho har ei gåve i form av klarsyn. Denne gåva er derimot ikkje noko Anne kan gå rundt og skryte av, for lova gjer det forbudt å hjelpe andre om ein ikkje er utdanna ved universitetet. Ho forsøker derfor å fortrengje evnene sine, noko som ikkje blir så lett. Ho får etterkvart arbeid ved ein velståande familie i Christiania, men livet tar ei annleis vending enn ho trudde. Når ho endeleg vågar å stole på evnene sine, gir dei henne krefter til å finne tilbake til det livet ho drøymer om.

Eg las boka på Kindlen min og må seie eg blei overraska da eg sjekka at bokutgåva har heile 392 sider. Hadde eg skulle gjetta, ville eg sagt rundt 200 sider, for det kjendes sånn ut. Det er med andre ord ein page-turner, og det er jo aldri eit dårleg teikn. Det er ei fin forteljing med god flyt. Eg fekk assosiasjonar til seriar som Livets døtre og Sagaen om Isfolket, dog med eit meir dempa tema. Eg synest denne gåva godt kunne få kome meir fram enn det ho gjorde i boka. Ho ligg mest og ulmar i bakgrunnen. Men så er dette forteljinga om Anne før ho byrjar verket sitt for fullt, altså er det berre naturleg at det kjem litt i kulissene. Eg tenkjer at det er fint av Vahr å heidre tipptippoldemora på denne måten og gi henne ei stemme i vår tid.

Ei bok verd å lese.

Leseeksemplar fått av Aschehoug.

Langlista er ute!

Lørdag 7. januar kommer som kastet på meg hvert år. Nok en gang har jeg glemt å fokusere på norsk litteratur, og brukte blant annet juleferien på amerikansk fanfiksjon og engelsk griplit. Ved nyttår kom påminnelsen om 7. januar og jeg våknet fra dvalen og kastet meg rundt for å rekke å pløye gjennom norske bøker jeg har hørt mye bra om, men enda ikke rukket å lese. Som sagt, så gjort. Jeg rakk tre bøker på to dager og det var absolutt verdt det, for bøkene var knallbra og måtte med på lista. Hva er det slags liste jeg snakker om, sier du og hva er så spesielt med 7. januar? (Den drevne og opplyste bokblogger kan glatt hoppe ned til neste avsnitt) Jo, vi bokbloggere er så fancy at vi har opprettet vår egen pris, Bokbloggerprisen, som deles ut i september hvert år. Vi har Bokhandlerprisen, lytterprisen, barnebokprisen og alskens andre litterære priser, så hvorfor ikke en bokloggerpris, hvor bokbloggerne stemmer frem de beste bøkene? I 2017 skal altså Bokbloggerprisen 2016 deles ut, og det er fjerde gangen vi stemmer frem to vinnere: Årets roman og åpen klasse.

Jeg har vært med og nominert helt fra starten, og mine favoritter har vunnet hvert år så det kan se ut som vi bloggere er ganske så samstemte. I dag ble langlista offentliggjort og det kan dessverre se ut til at jeg for første gang er grundig uenig med de andre bokbloggerne, for bare to av mine fjorten (!) nominerte er med. Men Vigdis er heldigvis bankers. Puh!

Sånn ser årets langliste ut:

Årets roman

• Leiligheten – Nora Szentiványi (Oktober)
• Jane Ashlands gradvise forsvinning – Nicolai Houm (Tiden)
• Du er så lys – Tore Renberg (Oktober)
• Hviskeren – Karin Fossum (Cappelen Damm)
• Hennes løgnaktige ytre – Selma Lønning Aarø (Cappelen Damm)
• Arv og Miljø – Vigdis Hjorth (Cappelen Damm)

Åpen klasse

• Bøddel av Torgrim Sørnes – dokumentar (Vigmostad og Bjørke)
• 60 damer du skulle ha møtt – Jenny Jordahl og Marta Breen – tegneserie (Forlaget Manifest)
• Um sakne springe blome – Catherine Blaavinge Bjørnevog – lyrikk (Samlaget)
• To søstre av Åsne Seierstad – dokumentar (Kagge)
• Blodskraft av Lise Grimnes – ungdomsroman (Aschehoug)
• Lars er LOL av Iben Akerlie – ungdomsroman (Aschehoug)

Sånn så min liste ut: 

Årets roman

* Arv og miljø av Vigdis Hjorth 1. plass

* Varsjøen av Thomas Marco Blatt 2. plass

* Brevet til Rosalin av Øystein Orten 3. plass 

* Vær snill med dyrene av Monika Isakstuen 4. plass

* Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg 5. plass

* Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø 6. plass

* Du dør ikke av Linn Strømsborg 7. plass

 

Åpen klasse

* Hvem er jeg når du blir borte? av Kathrine Nedrejord 1. plass

* En bror for mye av Linde Hagerup 2. plass

* Kan jeg bli med deg hjem av Marie Aubert 3. plass

* Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm 4. plass 

* Slagside av Heidi Sævareid 5. plass

* Bare la meg være i fred av Bergljot K. Nordal 6. plass

* Det hjelper ikke å blunke av Lene Ask 7. plass

Jeg er ganske skuffet over at flere av disse ikke kom med, men må også innrømme at det er flere på langlista jeg ikke har lest. Altså regner jeg bare med å få en positiv overraskelse, for vi bokbloggere er drevne lesere og nominerer ikke på måfå. At jeg har flere gode leseropplevelser i vente, er også en hyggelig tanke. Nå må jeg sette meg ned og sprenglese atter en gang, sånn jeg kan få nominert innen fristen, for langlista skal kortes enda mer ned innen januar er omme. Samlesingen begynner allerede 1. februar og da må jeg være klar.

Er du fornøyd med langlista? Fikk du med favorittene dine?