RSS

Hjulskift


Vigdis Hjorth: Hjulskift, 206 sider

Like barn leker best?

Litteraturprofessoren Louise Berg nærmer seg de femti, har gått gjennom både samlivsbrudd og ekteskapsbrudd og ser ikke ut til å komme seg videre med boken hun har fått innvilget stipend for å skrive. Av en venninne lar hun seg overtale til å dra på Notodden Bluesfestival. De havner tilfeldigvis i campingvogna til Truls Olsen, en bilselger fra Skien. Louise og Truls finner tonen og fortsetter å treffe hverandre, til tross for den tydelige kulturforskjellen.

Den akademiske kultiverte møter den udannete brautete er en velkjent klisjé, men Hjorth legger det frem på en interessant og reflektert måte - uten å trå for nære den forslitte veien. Hun tar for seg fordommer og klasseforskjeller, og putter Louise og Truls` forhold i en gjenkjennende form. Jeg kjenner meg igjen i veldig mye, uten at jeg nødvendigvis behøver å innta rollen som den ene eller andre. Hjorth skriver svært godt. Det er både tankevekkende og morsomt å høre om de kontrastfylte situasjonene. Jeg ler meg skakk av å lese om Louise som blir tilbydt gryterett i en papptallerken når hun blir med Truls på venners-venners-fest, mens hun i sin krets får servert seksretters fancy middag med påfølgende akademisk (= umulig) gåte.

Denne boken falt jeg virkelig pladask for! Tema, språk, tilnærmingen og ikke minst hovedpersonene. Det er virkelig likandes. Det er nesten så jeg ble litt betatt av Truls. Jeg liker Hjorth bedre og bedre, og synes hun har blitt unødvendig latterliggjort i alle disse årene. Nå har jeg bare lest tre bøker, men det få stå sin prøve. Avslutningen alene er verdt lesingen.

Anbefales!

Historien om fru Berg


Ingvild H. Rishøi: Historien om fru Berg, 119 sider

I februar trefte Rishøi meg midt i fleisen, rett i hjartet, innerst i sjelen, gjorde meg mållaus med novellesamlinga La stå . No har eg lest oppfølgjaren, Historien om fru Berg, og er like stum av begeistring. Men om eg ikkje har mæle, har eg framleis orda, og folkens - dette er edelt metall. Gull, rett og slett. Skrivekunst av ei anna verd. Rishøi held fram der ho slutta i La stå. Ikkje kronologisk, ikkje samanhengjande, ikkje dei same menneska. Men dei same kjenslemessige, alvorstunge temaa som grip tak i deg og aldri slepp taket.

Det er fem noveller. Janis Joplin-novella har eg lese og skrive om før, og den likte eg ikkje noko særleg, men dei andre, åh, dei andre! Ei storesøster som mistar veslesøstera, men får ei niese. Ei lita jente som får ein hamster av den fråverande mor si. Ein gut som ser bror sin sakte bli ein annan og ein far som fortel om jentene sine. Alle er hjarteskjerande, nydelege, tankevekkjande. Rishøi gir oss blikket til små born, tankane til ein forelder, nabo, eit søsken. Lengten etter noko. Ho skriv om dei små teikna, dagane før, dagen som endrar alt, dagen etterpå og meir. Om skuldkjensle og sakn.

Men du veit. Hele tida mens jeg bøyde meg fram og snakka med henne og fikk ulven til å gape og hun smilte, så visste jeg at det var gærent. Så hadde jeg så innmari som en hodepine over øynene at Solveig satt hjemme med malin og at jeg ikke visste hva vi skulle ha til middag og at det var bare tre bleier igjen da jeg dro. Men jeg kunne ikke slutte. Det var som om jeg datt nedover en lang mørk sjakt, jeg kunne ikke slutte, jeg datt som i en drøm. Mes jeg stirra på henne og vrei ulven så den skar tenner. Jeg stirra på henne: beina og panna og hendene.

Eg har akkurat lest den siste novella, og det er med gråten i halsen eg oppmodar dykk: Les denne boka.

Anbefalast varmt.

Talent for lykke


Ari Behn: Talent for lykke, 93 sider

Det er vel ein kjend sak at Ari Behn ikkje har lukkast heilt med tekstene sine sidan debutboka. Ifølgje kritikarane, altså. No har ikkje eg lese debutboka, kun siste romanen Vivian Seving etc. , ei passe ok god bok, både positivt og negativt meint. Med Talent for lykke har Behn fått kritikarane til å vende om og trille seksarar i fleng. Tom Egeland kallar blant anna boka fremragende. Verkeleg, Tom Egeland?

Og han er slett ikkje den einaste. Eg gugla boka og ser den eine etter den andre rose dei fortetta forteljingane, det komprimerte språket, den knappe handlinga. Eg finn faktisk ikkje ein einaste dårleg omtale. Er det meg det er noko gale med? Eg synest slett ikkje dette er fremragende. Ja, det er fortetta historier, komprimert språk og knapp handling - og det er nettopp der problemet ligg. For meg da. Språket er godt, upompøst og fritt for klisjear. Heldigvis. For det gjer at nokre av forteljingane er smaklege, og endatil gode. Det var eit par som rykka litt i sjela mi, det skal eg innrømme.

Men dei er ikkje gode. Dei bergtek meg ikkje, dei let ikkje meg sitje att med ettertanke, klussar til kjenslene mine. Eg synest tvert om at, ja, no må eg vere frekk, det ser ut som herr Behn ikkje greier å bestemme seg, å kome seg vidare. Skal vi sjå, eg vil skrive om ein mann som drøymer, eller vent, om ein mann og sykkelen hans, nei ein mann som reiser frå familia si. Eg berre rablar ned det eg har, så kan eg finpusse etterpå. Men kor er pussefilla blitt av? Behn er kjend for å vere inspirert av den store Hemingway, som meinte at teksten skal vere som på toppen av eit isfjell, redusert og forenkla slik at kun det viktigaste er med. Så sant. Med det kan eg også slenge på at Hemingway også meinte dette: “The hard part about writing a novel is finishing it.” Talent for lykke er ei rekkje uferdige, fragmenterte tankestrøymingar.

Det skal vel ikkje vere så enkelt?

UTFOR


Sunniva Relling Berg: UTFOR, 205 sider

Hurra for lokalbiblioteket! Eg var innom for å hente to gamle, reserverte bøker, og fann ei eiga utstilling av Brageprisnominerte bøker. Splitter nye, og nesten alltid utlånte, bøker sto der og lyste mot meg. Eg raska med meg halvparten av dei, og bør kanskje unnskylde meg for å ha øydelagt utstillinga? Eg får vere rask, så ho blir fylt opp for andre lesarar.

Dette er ei av dei betre ungdomsromanane eg har lest. Saman med mor og far, flyttar skuleflinke Lea til ei øy. Lea blei mobba ved den gamle skulen sin, og foreldra håpar at det skal gå betre på den nye skulen. Her skal ho få ein ny start, og det går ikkje lang tid før ho blir kjend med naboguten Jonas og søskena Mads og Mia. Lea opplever eitt og anna som gjer at ho skjøner at det har hendt noko på øya, men ingen ser ut til å ville ta på seg ansvaret for å innlemme ho i løyndommane. Ho må sjølv forsøke å samle trådane, og når ho ein dag får eit brev frå Jonas si bestemor, dett bitane på plass.

Eg synest forfattaren skriv unekteleg godt, og er imponert over den unge alderen hennar. Ho skildrar ungdommane svært treffande, utan å leggje for mykje av handlinga i munnen på lesaren. Eg er like usikker på hovudpersonane som Lea er, like ivrig etter å forstå kva dei gøymer. Eg finn dei truverdige. Det einaste eg vil setje fingeren på, er at slutten kom litt for brått. Eg rekk liksom ikkje å tenkje over kva som har hendt før boka er ferdig. Eg saknar eit par sider til, ein litt mjukare overgang til avslutninga.

Det er heilt klart ei god bok. Anbefalast.

Stillstand


Agnes Ravatn, Stillstand, 126 sider

Og eg som synest Folkelesnad var morosam! Denne dama er så vittig at eg veit ikkje kva. Stillstand tek for seg relativt stilleståande stader og situasjonar. Ekstra artig er det at ho i første kapitlet har tatt turen til Ålesund. Ho sit på ein kafé i Kongens gate og observerar dei andre gjestane. Eg kjenner ein umiddelbar misnøye over at eg alltid går på kafé i andre sida av sentrum, men trøystar meg med at eg kanskje er ein av dei forbipasserande. Eg ler meg i hel av alt ho skriv, og er sjølvsagt rasande misunneleg på formidlingsevna. Ho skriv om alt det vi andre (for det er vel ikkje berre eg, og ho da?) tenkjer, men ikkje greier å feste på arket.

Ravatn søkjer blant anna innsikt i eit kloster, forsøker å finne humoren i Rorbua i Tromsø (men må i staden for vitsar, høyre på mørke detaljar frå livet som soldat i Afghanistan), let seg underhalde i tingretten i Oslo og kranglar med kioskdama på toget. Ho evnar å lage dei mest fantastiske situasjonar ut av heilt alminnelege ting. Eg kan ikkje få sagt det ofte nok: Det er ubeskriveleg og hysterisk morosamt. Eg gjentek: Ubeskriveleg og hysterisk morosamt. Les.

Eigentleg er treningsmotivasjonen influert av at eg såg Max Manus på kino, og gjekk ut av salen med ei kjensle av skam over å ikkje vere krigshelt. Eg tenkte at eit minstekrav eg bør stille til meg sjølv, er å vere i såpass god form at eg kan ta på meg å utføre ein velretta sabotasjeaksjon når situasjonen krev det, og flykte på ski i nokre dagar etterpå.

Anbefalast. Ravatn til folket!

Ru


Kim Thúy: Ru, 151 sider

Et vietnamesisk ordspråk lyder: "Bare folk med langt hår er redde, for ingen kan lugge folk i hår som ikke finnes." Altså forsøker jeg så langt det er mulig ikke å skaffe meg flere ting enn kroppens grenser tillater.

Ru betyr voggesong eller å vogge på vietnamesisk, og det er akkurat den kjensla eg får av å lese boka. Det er ein sjølvbiografisk roman, fletta saman av fragmentariske minner frå forfattaren sin barndom i Sør-Vietnam, flukta over Sinaibukta, opphaldet i flyktningeleir i Malaysia og eksilliv i Canada. Vi får også høyre om gjensynet med Vietnam og om mammarolla. Forfattaren skriv vakkert, med ei roleg, gyngane stemme som gir ro sjølv i dei mest oppskakande skildringane.

Noen kvelder, når soldatbrannmennene hadde drukket seg hinsides, kunne de skyte tvers gjennom gardinene for å få farfar til å ti stille. Men etter hjerteinfarktet farfar fikk før jeg ble født, sa han ikke et ord. Jeg har aldri hørt stemmen hans.

Ru er ei stillferdig bok, og vekslar mellom grusomme hendingar og morosame refleksjonar. Vi får innsyn i kjenslevekkande assosiasjonar, fortald heilt utan kronologi. Eit minne på ei side, eit anna på neste. Røynda og draumen byttar på merksemda. Det gir eit nydeleg språk, ei poetisk ramme og ei opprivande forteljing.

De måtte holde seg kalde for å forlate kvinnene som bar barna deres, som de aldri skulle vende tilbake til, som aldri hadde hørt dem røpe sitt virkelige navn.

Anbefalast.

Folkelesnad


Agnes Ravatn: Folkelesnad, 210 sider

Eg kan med handa på hjartet seie at eg nettopp har opplevd dei to mest morosame timane i heile mitt liv. Heilt ærleg. Det kan ikkje bli artigare enn dette. Eg har lest Folkelesnad.

For den trente lesar, ja, Agnes Ravatn er forfattaren av den nesten like kjekke, men heilt annleis, Veke 53. Også den boka blei lest i eitt, bøkene hennar er jo så morosame at det er ei skam å leggje dei frå seg. Ikkje har eg lyst heller. Ravatn viser at ho beherskar både skjønnlitterære og saklege tekster, og eg gler meg vilt til neste prosjekt - uansett kva det no er. I Folkelesnad har ho teke for seg 80 av dei mest leste veke- og månadsblada i Noreg, og vi skjøner allereie i forordet at dette blir hysterisk morosamt.

Vi får høyre om vekeblada Allers, Hjemmet, Norsk Ukeblad, dei tre søstrene og søskenbornet deira, KK. Den kristne filletanta Familien og sosiopatane Se og Hør og Her og Nå. Ravatn uttrykkjer blant anna skuffelse over at "Fra virkeligheten"-opplevingane ser ut til å ha bytta ut incestforteljingane med sørgjelege historier om eigarar som har mista sin beste venn, hunden. Babymagasina Gravid, Mamma og Foreldre & barn ser ut til å ha eitt felles mål, nemleg å førebu foreldre på at "nye uunngåelege katastrofar skal inntreffe". Testar av forskjellige typer stellebord avslørar nemleg at dei fungerer nærast som giljotinar. Skrekk og gru. Bladet Vi over 60 vil "banke inn i lesarane at dei er gamle og sjuke og snart oveflødige". Dette kjem til syne i dei trykte, umoglege oppgåvene, i form av uløyselege biletrebusar og sudokuvariantar.

Kvinneblada Det nye, Henne, Kamille, Woman, Cosmopolitan og Tara tilbyr ulike trylletriks som skal gjere kvinna vakrare. Redaksjonen i Kamille deler også dei beste partytriksa med lesarane sine, det vere seg å opne ei ølflaske med ein lighter og å utkonkurrere gutane med å ha tissekonkurranse. For "jenter kan også tisse veldig langt - hvis de står i bro". Ravatn har sjølvsagt også fordjupa seg i manneblada FHM, Vi menn og Mann - der stoffet krinsar rundt sex, sport, våpen, dingsar og sjølvmord (!). "Artiklane er som ei konstant påminning til mannen: Du kan alltids ta livet av deg, aldri gløym det!"

Interiørblada, pornoblada, pengeblada, matblada, friluftslivblada, treningsblada, jenteblada og dei alternative blada får også gjennomgå, men eg trur eg må gi meg her. Eg kunne ha haldt fram i det uendelege, men må spare litt til lesaren også. Det er så mykje å ta av at eg nesten ikkje veit kor eg skal begynne. Ravatn tek for seg overskriftene, innhaldet, oppslagstala, målgruppa, ja, alt som tenkjast kan om desse glossy tidtrøytene vi elskar å hate. Det er ubeskriveleg fantastisk og hysterisk morosamt, frekt, vittig og heilt sant. Dette er utan tvil årets artigaste bok. Skaff deg og les snarast.

Anbefalast sterkt!

Fvonk


Erlend Loe: Fvonk, 176 sider

Eg rakk ikkje å sure meg meir enn i underkant av eit døgn over ikkje å vinne denne boka i konkurransa til Forlagsliv førre veke, før boka lyste mot meg frå skulebibliotekt. Å, Manuela! Erlend Loe sine bøker er hos meg kategorisert som ein av dei sikre. Sjølvsagt må dei lesast. Og eg las. Men veit de, eg blei litt skuffa. Bittelitt. Det var moro, jau da, det skorta ikkje på det, men eg veit ikkje heilt. Kanskje eg ikkje var heilt klar for nevrotiske menn akkurat no. Førjulstider og alt. Kan hende eg har fått bakverk på hjerna?

Fvonk er ein mann av ubestemmeleg alder, lektor, men eg gjettar på femti. Minst. Etter at Gang- og mosjonsforbundet blei avvikla, har Fvonk vore heimeverande. Sambuaren har flytta frå han og dottera går på skule ein annan stad. Fvonk er einsam og livredd for ukultur og gravide damer. Ein dag får han sjølvaste Jens Stoltenberg som leigebuar, han er sliten og treng ei pause frå å styre landet. Dei finn trøyst i kvarandre og opplever mykje rart. Dei lagar blant anna syden i stova, bannar på serbisk og sender mms-bilete av bæsjen til statsministeren. Fordi han liknar på Jesus.

Eg ser jo at det er ei morosam bok. Yo bananaboy og Fvonk og Helga og alt det der. Eg lear på smilebandet berre av å skrive dette. Men det er eitt og anna eg ikkje var heilt nøgd med. Eg vil seie boka er ein god firar. Og det er jo ikkje så verst. Men, Loe, neste gong. Neste gong må du vippe meg av pinnen. Fullstendig.

Anbefalast. Sjølvsagt. Det er trass alt Erlend Loe. Der er aldri kjedeleg.

52/52 Bikubesong



Frode Grytten: Bikubesong, 325 sider



Folkens, det er straks jul! Det er rart å tenkje på at det er snart eit år sidan eg heiv meg på Bai si utfordring om å lese 52 noveller på 52 veker. Eg har ikkje haldt meg heilt innafor regelen, eg har lest litt her, litt der. Lite no, mykje da. Året har gått både raskt og seint, jamnt og trutt. Eg har lese mange mange noveller, men ikkje så mange av dei eg hadde tenkt å lese. Lesarglede har eg hatt, likefullt. Også denne gongen tek eg ei heil bok under eitt. Frode Grytten sin flotte roman Bikubesong frå 1999. Vel, roman og roman. Ein kan lese historiene både samanhengande og aleine. Eg har gjort litt av begge. To av novellene har eg skrive om før, men boka inneheld mykje meir enn dei. Eg har hatt ho liggjande lett tilgjengeleg dei siste vekene, og vips, var ho slutt.

Bikubesong er forteljingar om 25 forskjellige menneske som bur i Murboligen, ei boligblokk i Odda. Vi får høyre om prinsessa frå Burundi, som ikkje trur at nokon kan elske ho fordi ho er overvektig, noko elskaren hennar løyser med å ete seg like stor. Ein skuggeboksar som drøymer om å slå i hel far sin, fittetjuven som har seg med fleire av kvinnene i bygda - både gifte og ugifte. Her er gjennomsnittsnordmannen som blir intervjua av tv2 og partisekretæren som dett i sjøen i anledning eit offisielt ærend 1. mai. Arbeidaren som trugar sjefen sin med pistol fordi han har lege med kona hans, familiefaren som blir besett av ei ung jente som jobbar i daglegvarebutikken og fotballhelten som blir konemishandlar. Blant anna.

Frode Grytten skriv om kvardagsmenneske på ein framifrå måte. Språket hans er fargerikt og skildrande. Han tek for seg bygdeoriginalar på ein så morosam måte at kallenamnet i seg sjølv er nok til at eg umiddelbart skjønar kva slags type vi har med å gjere. Tema famnar alt i frå utroskap til kidnapping. Det er nydeleg. Det er absurd. Det er trist og hysterisk. Akkurat slik kvardagsmenneske skal vere. Eg har allereie fleire favorittar eg tenkjer å prakke på elevane mine. Berre så det er sagt; "Fittetjuven" er ikkje ein av dei. Eg var nemleg på eit kurs i haust der ei veldig flink dame anbefalte oss norsklærarane å lese nettopp denne saman med elevane. Eg er nok litt for prippen til å tore å leggje fram noko med ein slik tittel (og innhald, for den del). Men novella er god, altså.

Eg synest skrivestilen til Grytten minner om ein av forfattarane frå mi heimkommune, nemleg Ronnie M.A.G. Larsen (det vil vel seie omvendt, sidan Grytten var først ute). Han har gitt ut ei bok med forteljingar om bygdeoriginalar og anekdotar frå øya Giske, deriblant Mannen med den blå kjeledressen og Fitte-Per (for nokre namn!). I likskap med Bikubesong, har Offa - forteljingar frå ei øy, eit munnleg og uhøgtideleg preg over seg. Forøvrig anbefalar eg begge. Gode bøker!

Når det gjeld novelleutfordringa, har det vore lærerikt og interessant. Eg har stifta kjennskap til nye forfattarar og blitt meir kjend med dei "gamle". Likevel kjem eg nok ikkje til å kaste meg på fleire utfordringar, fordi eg blir rett stressa når eg får press på meg. Ikkje at eg på død og liv hadde forplikta meg til å fullføre, men eg likar jo å halde ord. Og enda viktigare, eg har oppdaga mange, mange gode noveller. Mykje meir enn 52. Å nå 100 bøker før vi rundar 2012 ser derimot ikkje like lovande ut. Men eg har greidd 14 meir enn i fjor og desember har framleis nokre dagar att.

Oda!


Ketil Bjørnstad: Oda!, 353 sider

Denne har stått i hylla mi og venta lenge, lenge. Neste veke skal eg introdusere påbyggingsklassa mi for naturalismen, og da tenkte eg det var på tide å lese Oda!. Ein ting er sikkert, no har eg fått blod på tann. Om eg ikkje visste mykje om Kristianiabohemen frå før, så veit eg det i alle fall no. Og gler meg til å fortelje om dei til elevane.

Oda! er ein dokumentarroman, og vi får høyre om henne gjennom brev, dagbøker, replikkar og observasjonar. Ført saman av Bjørnstad sjølv. Det er vel ingen løyndom at forfattaren romantiserer Oda ein smule? (Her kan ekstra interesserte gugle litt, så får de nok fram eitt og anna.) Boka har ikkje kjeldeliste, men biletet og forordet i boka gir ein godt hint til kva vi får høyre om. Litteraturelskaren i meg er særs begeistra over å innsyn i kjende personar, som Fritz Thaulow, Edvard Munch, Sigbjørn Obstfelder og alle dei andre som figurerte på den tida. Meir, meir!

Boka opnar med ei Oda som ligg på dødsleie i Grønnegate 19, før ho går attende til barndommen hennar. Størst plass tek naturleg nok perioda Oda hadde rolla som bohemprinsesse. Ho giftar seg med Jørgen Engelhardt, separerer seg og begynner å måle. Ho blir eleven til Christian Krohg, forelskar seg i han og får skilsmisse frå Engelhardt. Ho giftar seg med Krohg sjølv om ho ser på Hans Jæger, Krohg sin beste venn, som sin store kjærleik. Krohg truar med å ta livet sitt dersom ho går frå han. Oda blir beundra og elska av fleire menn, noko ho ikkje greier å motstå. Ho går inn og ut av fleire forhold, blant anna med Jappe Nilsen, Sigbjørn Obstfelder og Gunnar Heiberg. Om ikkje fleire. Christian Krohg sit tålmodig heime og ventar. Borna er over alle haugar.

Ei historie har sjølvsagt alltid fleire side, men no var det denne sida eg fekk lese. Det var spennande, lærerikt, og gav absolutt meirsmak. Det finnest ein heil haug av litteratur om ein ønsker fleire side av saka. Hans Jæger har blant anna skildra trekantforholdet mellom seg og ei kvinne (Oda?!) som skulle gifte seg med ein målar i boka Syk Kjærlighed fra 1893. Av nyare litteratur kan Arvid Bryne sin dokumentar Christian Krohg. Journalisten nemnast.

God bok. Anbefalast!

CAT FIGHT


Ingunn Aamodt: Cat Fight, 141 sider

Jeg må innrømme at jeg har vært så sløv at jeg ikke engang har fått med meg at jeg er med i denne runden. Boken dumpet ned i postkassa og jeg leste den jeg. Og hihi (for å få frem tenåringen i meg), den var gøy! Hadde jeg vært 20 år yngre (æsj, så gammel jeg er!) hadde jeg nok listet opp Cat Fight som en av yndlingsbøkene mine. Det er mitt første møte med Marlena Evensen, men visstnok tredje og siste (?) bok i serien.

Marlena er fjorten og et halvt år. Hun har nettopp begynt å vise interesse for PO, som på sin side har vært forelska i Marlena helt siden de gikk i første klasse. Det er bare et lite problem: PO har blitt sammen med Tonje. Teite, ufyselege Tonje som tydeligvis har begynt å sminke seg i sommerferien. Marlena og venninnene Minda og Emma legger en plan for at PO skal forstå hvor ufyselig Tonje er. Plan A: Drite ut Tonje. De skal kjøpe en pakke kondomer, lirke pakken inn i skoleskapet hennes sånn at de faller ut når Tonje kommer for å hente bøkene sine. Hvis alt går etter planen, vil alle i klassen være vitne til opptrinnet, og aller helst skal PO forstå hvor teit hun er og slå opp. Hvis det ikke hjelper, må Marlena gjøre PO sjalu ved å flørte med den kjekkeste gutten i tiende klasse. Virker verken plan A eller B, må de ty til plan C: Dra til Moss..

Det sier seg selv at jeg ikke er i målgruppen for bokens lesere, men jeg synes den var kjempegøy. Ingunn Aamodt viser at hun mestrer både barnebøker (host! Pulverheksa!)og ungdomsbøker. Språket hennes er ungdommelig, lekent og akkurat sånn jeg innbiller meg at de unge oppfører seg i dag. Jeg arbeidet tidligere ved en barne-og ungdomskole, og ja, de var faktisk sånn. Er de ikke det da? De er sånn. Jeg var helt sikkert slik også, bortsett fra at LOL, serr og klemz ikke var blant vårt vokabular den gangen.

Boken handler ikke bare om kjæresteri, sminke og chatting, men tar også opp mer alvorlige tema - uten at jeg skal bevege meg inn på det nå. Jeg vil påstå at dette er i samme sjangeren som de populære tv-seriene Lizzie McGuire, Hanna Montana og iCarly. Lettleselige og god underholdning for unge jenter. Selv om Marlena er fjorten og et halvt år tror jeg nok bøkene passer best for de som er et par år yngre. Men jeg skal ikke være så altfor påståelig. Uansett vil jeg tro de fleste liker dette. Ellers kan det nevnes at det er et pluss for en veeldig søt bok, med bilder, smileys o og alt det der;)

Dette er ukens bok i Cappelen Damms bokbloggturne. I går blogget Aud, i dag er det jeg og i morgen tar Luxie opp tråden.

Jeg guglet litt, og jammen har ikke Marlena Evensen egen blogg også.

Drama med Hilde


Vigdis Hjorth: Drama med Hilde, 184 sider

Dette er ei dame eg har til gode å stifte kjennskap til (med unntak av Jørgen + Anne = sant, da). Eg har høyrt så mykje forskjellig om Vigdis Hjorth - da tenkjer eg på alt frå genierklæringar til Kristopher Scau sitt forfallsprosjekt for nokre år sidan, der han blant anna skulle lese Vigdis Hjorth-romanar. Han meinte at ho bruker "lange, følsomme setninger" han hadde vanskeleg for å ta innover seg akkurat da. Når ein ikkje sit i eit ope glasbur så kan kanskje lange, følsomme setningar vere akkurat det ein treng. Eg valde å begynne med ein av dei tidlege romanane hennar. Ganske tilfeldig, for det var kollegaen min som kom dragande med boka. Ho kjenner forfattarskapen hennar, og meiner forresten at Hjorth sine nyare romanar er mykje betre og av langt betre kvalitet. Eg får arbeide meg kronologisk framover og sjå om det stemmer. Noko eg ikkje tvilar på, altså.

Drama med Hilde handlar om ein dramalærar med namnet Hilde. Hilde lever opp til dette, og er ei av ei mest dramatiske kvinnene eg har lest om i ein roman. Ho er svært nevrotisk og greier stadig vekk å rote det til for seg, noko mannen hennar ser ut til å vere nokså oppgitt over. Ho overanalyserar alle situasjonar, noko som fører til at ho ikkje får med seg kva som blir sagt, og dermed må ho forsøke å skjule at ho ikkje fekk det med seg og så har vi det gåande. Ho er veldig impulsiv og kan til dømes få for seg at eit par nye øyredobbar er nettopp det som trengs for å få alt til å lukkast. Når ho får noko for seg, må det skje med ein gong. Får ho eit innfall av at ho passar betre med kort hår, ja, så kan ho ikkje vente til dagen etter når frisørsalongen er open. Ho finner fram saksa og klipper håret sjølv.

Det er ei veldig morosam bok. Hilde er eit komisk vesen og det er nesten beundringsverdig at ho klarer å komme opp i desse situasjonane. Men eg kjende eg blei oppgitt og flau på hennar vegne meir enn det var morosamt. Ho gjer i tillegg ein del ting eg synest var reint ekle. Ho suger stadig vekk på kontaklinsene sine og tissar jamnleg i vasken. Sistnemnde rett nok fordi badet er under oppussing og ho er redd for å gå på do i kjellaren. Måten ho øydeleggjer for seg sjølv med å vere så nervøs blir travelt. Det er nesten så eg får lyst til å gå inn i boka og kjefte (eller smekke) ho til fornuft.

Travelheita til side er det ei artig bok, og eg synest Hjorth har truffe blink med karakteristikken av denne håplause, usikre kvinna. Eg fekk metta mi av Hilde, men vil gjerne lese meir av Hjorth.

Anbefalast for dei som toler ein god porsjon nevrose.

Rapport fra et sandkorn


Kjersti Wold og Geir Vang: Rapport fra et sandkorn, 158 sider

Nasjonalt senter for realfagsrekruttering, RENATEsenteret, og Gyldendal Norsk Forlag lyste ut en romankonkurranse kalt romantikk - fysikk - mystikk i 2010. Ekteparet Wold og Vang leste om konkurransen i avisen, og hadde det første kapitlet klart senere samme dag. Dette var månedens (det vil si månedene, ettersom bibliotekaren vår var så uheldig å brekke foten, stakkar) lesesirkelbok ved skolen vår. Jeg liker ideen om å forsøke å få ungdommene interessert i realfag, men dette funket ikke for meg. Jeg synes boka var kjempekjedelig. Jeg har snakket med et par - tre andre fra skolen, og de var heller ikke særlig begeistret.

Fra omslaget
Thea, 16 år, snoker på nettet og lever livet sitt gjennom facebook. Samtidig ønsker hun seg en kjæreste. Men det er skummelt å risikere noe på ordentlig, hun frykter for å bli avvist, droppet og bedratt. Likevel bestemmer Thea seg for å forlate chatterommene og gå ut i verden. Der venter det henne en overveldende virkelighet – full av romantikk, fysikk og mystikk.

Jeg har ikke noe særlig å tilføye.

Dette var ikke noe for meg. Sorry, Manuela.

Dragejakten


Bjørn Ousland: Dragejakten, 40 sider

Dragejakten handler om en veldig, veldig bortskjemt prinsesse som får alt hun peker på. Men det er likevel ikke nok. Til bursdagen ønsker hun seg en drage, koste hva det koste vil. Kongen samler folket og lover at den som klarer å fange en drage, skal få halve kongeriket og få gifte seg med prinsessen (når hun er gammel nok). Flere prøver seg. Sterke og modige menn. Men ingen kan hamle opp med en fryktelig stor og farlig drage.

Omsider når nyheten Askeladden. Han og bestemoren sitter i en fattigslig stue langt inne i skogen, intetanende om alle heltene som har blitt oppspist eller skremt vekkk. Askeladden slenger ranselen på ryggen og drar i vei for å finne en drage. Tror du han klarer oppdraget? Jeg skal ikke røpe mer, men boka har en overraskende vri - som er både typisk og utypisk for eventyrene. Morsomt er det i alle fall.

Dragejakten er ukens bokbloggturné-bok. I går blogget Marielle, i dag er det jeg og i morgen fortsetter The Witch of the North. Dette er en billedbok med festlige og treffende illustrasjoner. Boken har store bokstaver og få setninger på hver side, ypperlig for de som er i begynnende lesealder. Historien spiller på de kjente folkeeventyrene om Askeladden, ispedd litt mer dagsaktuell lærdom, drager og ymse. Slutten heller dessuten mer i retning av Brødrene Grimm og Margrethe Munthe enn Asbjørnsen og Moes milde moral.

Jeg har stor sans for omskrivninger og "modernisering" av eventyr, og ler meg skakk av Bukkene Bruse på badeland. Denne boken når ikke helt det samme nivået som den, men den har en god andreplass. Jeg likte den og barna mine på fire og seks år likte den, så jeg konkluderer med at den passer for alle.

Anbefales.

Uke 40-51/52 Snart er det oss



Denne gangen smeller jeg til med en hel novellesamling, noe som betyr at jeg bare mangler en eneste novelle for å komme gjennom novelleutfordringen. Da må jeg nesten slå til med en skikkelig god en (eller lang?).


Ida Zachariassen Sagberg: Snart er det oss, 131 sider

Ida Z. Sagberg er for mange medbloggere kjent som bloggeren ziarah sier. Jeg leser bloggen hennes jevnlig, og kastet meg følgelig på tastaturet når jeg så at ivrige lesere kunne be om å få boka i posten. I forgårs kom boka, i går ble den lest og i dag kommer anmeldelsen. Jeg regner med forfatteren venter like spent på dette som jeg gjorde på boka. Ida, du er flink! Mer er det ikke å si om den saken.

Jeg bare tuller. Jeg skal selvfølgelig skrive litt mer. Boka består av elleve korte noveller, noe jeg setter pris på. Siden jeg liker å bruke noveller i undervisningen, er jeg veldig opptatt av at noveller ikke skal være for lange. Novellene tar for seg temaer som bla sorg, sjalusi, frykt og ensomhet - og hva man kan gjøre for å komme seg gjennom det. Ser vi egentlig hverandre? Hvor langt kan vi drive det før vi faller, og hvem skal hjelpe oss opp igjen?

I tittelnovella "Snart er det oss" blir vi kastet inn i en, for mange av oss, gjenkjennelig morgen. Stress, unger som maser, må komme tidsnok. Midt i denne hverdagen har det hendt noe som snur alt på hodet. Hovedpersonen må legge egen sorg til side og konsentrere seg om barna, om her og nå. En sjalu kjæreste er skildret i "Det føles så bra". Det er akkurat som om han leter etter årsaker for å såre henne, som om han ikke føler han fortjener kjærligheten hennes. Sjalusien har slått rot, og vil ikke slippe taket.

De to novellene jeg virkelig likte, er "Slå av lyset før du går" og "Forkjørsrett". Hovedpersonen i førstnevnte er livredd for brann, og skrur av alt hver gang hun går ut av leiligheten sin. Rutinene blir skildret inngående, og jeg føler medfølelse for denne tilsynelatende nevrotiske personen. Senere blir kilden bak angsten avslørt, og novellen får en mer alvorlig retning. I "Forkjørsrett" faller Synne og slår seg idet hun skal til å tegne et rødt hjerte på et trafikkskilt. En mann ved navn Oscar følger etter henne til sykehuset. Jeg vil ikke avsløre mer, fordi denne novellen har en trist, men herlig, overraskende vri. Jeg får tårer i øynene av å tenke på den, og synes forfatteren fanger stemningen i øyeblikket. Den er virkelig vakker. Jeg likte også "Han sa han skulle komme" veldig godt. Fragmentert og stillferdig.

Jeg synes dette var en fin debutbok. Forfatteren avslører et godt språk. Hun unngår klisjeer og sentimentalitet ved å konsentrere følelsene rundt hendelser, fokusere på det rundt. Alle disse små hendelsene som bygger opp livet vårt. Definerer oss. Historiene får fram sårbarheten ved å være. Være til, være igjen, være tilbake. Jeg ble ikke like glad i alle novellene, men de jeg likte skal jeg ta med videre. De sitter i.

Gratulerer med bokutgivelsen.

Anbefales!

Kom aldri nærmere


Sondre Midthun: Kom aldri nærmere, 230 sider

For eit par veker sidan var eg så heldig å vinne ei bok hos Bokelskerinnen. Etter å ha høyrt mykje fint, valde eg denne boka. Eg valde riktig. Dette er ei kjenslemessig bombe av ei bok. Allereie frå første side blir vi kasta rett inn i ei grufull hending, noko som legg føringa for resten av historia. Ein familie på tre er på hytta. Mor, far og guten deira. Familiehunden Eyolf er med. Han har vore med så lenge guten kan hugse, følgjer han overalt. Det er alltid dei to. Far fiskar, men får ikkje napp. I reint sinne, druknar far Eyolf og eit mørkt kapittel begynner.

Da farten gradvis avtok, og far irritert svingte bilen ut i veikanten, forsto jeg at han hadde fått med seg det jeg også hadde hørt, lyden av det tomme hundeburet som gled frem og tilbake i bagasjerommet.

Det er guten som har forteljarstemma. Faren sin motstridande åtferd ligg som eit bakteppe i alt guten foretek seg. Alt han gjer og ikkje gjer, korleis vil far reagere? Er far i dårleg humør, må han legge til sides eigne augneblinkar av nyvunnen lykke. Mor har trukke seg attende. Ho går meir og meir inn i seg sjølv. Som ein skugge er ho berre til stades. Redd for å gjere feil, gjere det verre. Lengten etter Eyolf gjer det også vanskeleg. Det openberre tomrommet alle lid under, men ingen nemner. Guten har eit anstrengt forhold til far. Han vekslar mellom å vere pappa og kamerat, uberekneleg og lunefull.

- Dette blir mellom oss, ikke sant, sa far, halvveis spørrende. usikkerheten i stemmen hans overrasket meg, vanligvis var det ikke forespørsler, men befalinger bak hemmelighetene våre. - Så klart, svarte jeg.

Guten tør ikkje å fortelje kva som foregår heime. Bestevennen Gustav trur Eyolf er sjuk, at han difor aldri er med dei på tur. Ein dag fortel Gustav at han skal få sin eigen hund.

Hver dag våknet jeg med frykten om at dette var dagen Gustav skulle få hunden foreldrene hadde lovet ham. Denne redselen ble det jeg forbandt med å være sammen med ham. Fra øyeblikket vi avtalte å finne på noe, og frem til vi møttes, var det bare hunden jeg tenkte på.

Midthun har skrive ei veldig fin bok. Kom aldri nærmere går langt under huda på meg. Eg kan kjenne redselen byggje seg opp, angsten for fars reaksjon. Eg synest han skriv svært bra. Guten si frykt og ønsket om anerkjenning er rørande lesing. Karakterane er sårbare og truverdige. Eg kan nesten ikkje tru at dette er ein debutroman. Anten har han gjort det svært vanskeleg for seg sjølv, eller så har han store ting i vente. Eg vel å tru det sistnemnde og begynner allereie å gle meg.

Anbefalast!

Minus meg


Ingelin Røssland: Minus meg, 269 sider

Ingelin Røsslands Minus meg skulle være ukens bok i Bokbloggturneen, men det har vært litt kluss med utsendingen av bøker. Jeg fikk boka for noen dager siden, og har hatt myye å gjøre, men just nu lukket jeg siste side. Jeg fikk beskjed om å skrive om boka når jeg hadde lest den, så her kommer det. De andre bloggerne har ennå ikke skrevet om boka, så jeg har ikke linket til dem.

Hjertet til 12 år gamle Linda stopper idet hun gjør sitt livs beste stup. En mystisk gutt som kaller seg Njål greier å få det i gang igjen, og Linda skjønner at hun må ordne opp i saker og ting. I tilfelle hun skulle dø en gang til. Linda lider nemlig av en alvorlig hjertefeil. Rett før det skjebnesvangre stupet ble Linda sammen med Oscar, men hun tenker stadig mer på Rune. Fine Rune som hun ikke har sett siden i sommer. Linda og bestevenninnen lager en liste over alt de skal gjøre når de fyller 13, blant annet å kysse og å reise uten voksne. Sistnevnte skjer før hun vet ordet av det - og vips befinner hun seg på vei sørover. Hun treffe Rune igjen. Skal hun dø, så skal hun i alle fall ha en lykkelig slutt.

Dette er en ungdomsbok, men jeg lot meg likevel rive med. Rundt disse tenåringsintrigene ligger en viktig ramme; Skillet mellom liv og død. Hvordan er det å dø, og hvordan er det å leve? Jeg likte boken veldig godt, og enda bedre etter den overraskende slutten. For ikke å snakke om den treffende tittelen. Temaet er ikke ulikt Alf Kjetil Walgermos nydelige Mitt bankande hjarte, men historiene er vidt forskjellige. Den ene er likevel ikke dårligere enn den andre.

Anbefales.

39/52 "Matt 18,20"



Eg kjenner at det er på høg tid med fleire noveller. Eg har lest fleire, men ikkje tatt meg tid til å skrive om dei. Difor har eg ikkje kome lenger enn til veke 39 i novelleutfordringa. Tor Åge Bringsværd si kjende "Matt 18,20" kan ein vel strengt tatt ikkje unngå å ta med. Novella er nærmast obligatorisk ved skulen, og eg har sjølv nettopp fått inn ein bunke analysar av ho. Det kjekke med denne (bortsett frå at ho er knakande god) er at tema og bodskap er veldig lett å forstå. Om ein ikkje får med seg at det handlar om dobbeltmoral, så har ein i alle høve skjønt det viktigaste.

Det er ein varm dag. Presten held preike og temaet for dagen er Matt 18,20: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem." Med eitt går kyrkjedøra opp og ein svart mann blir synleg. Menneska i kyrkjelyden vil ha han ut derifrå, seier at det er ei kyrkje for kvite, men mannen rører seg ikkje. Dei blir meir pågåande, ropar stygge ord, spyttar og slår. Mannen er like taus og rikkar seg ikkje. Til slutt kjem politiet og tek mannen med. Same kveld blir han dømt for gudsbespotting og dømt til døden av ein einstemmig jury. Når bøddelen forteller kona si at mannen hadde djupe neglhol i handflatene, skjønar lesaren at det var Jesus.

Dette er ei svært bra novelle. Enkel, men djup. Relativt kort handlingsgang og proppfull av symbolikk og verkemiddel. Eg vil påstå at dei fleste tek parallellane til bibelhistoria, og seier ikkje meir om det. Om du ikkje har lest denne novella før, har du ei god forteljing i vente.

Anbefalast.

Det nattblinde folket


Wenche Hauge: Det nattblinde folket, 136 sider

Ei barndomsvenninne kviskra meg i øyret og fortalde om denne boka. Eg ante ikkje at nokon frå mi eiga fødeøy hadde gitt ut noko av slik skjønnlitterær art, og sette umiddelbart alle midlar til for å få skaffe ho. Det var ikkje vanskeleg. Klart ein og anna valderøying har denne boka i hylla. Jau da. Same dag hadde eg boka i hende.

Det nattblinde folket er ei novellesamling. Ti noveller med fokus på bedehusmiljøet på Valderøya. Dei har ei kritisk vinkling og tek for seg unge jenter på veg inn i vaksenlivet. Nokre av dei har funne trua for lenge sidan, andre tvilar eller er på veg anten inn eller ut av dette miljøet. Felles for alle er at dei har ei kjensle av å bli pressa inn i noko dei ikkje kjenner seg heilt konfortable med. Dei kjenner seg aleine, forvilla, søkjande. Likevel er det ikkje nok å bli frelst. Vil Gud verkeleg straffe dei som likar rockemusikk, smakar alkohol eller dansar jazzballett? Blei den unge jenta utsett for ei bilulukke fordi bror hennar trongde eit varsel frå Gud?

Wenche Hauge gav ut Det nattblinde folket i 1986, da eg berre var seks år. Det seiast at ho var i dette miljøet, men braut ut. Eg vil difor tru at mykje av tankane og kjenslene i novellene er sjølvopplevde. Ho brukar sterke ord om straff og synd, og siste novella tek for seg ei som har blitt hjernevaska. Eg har spurt meg litt rundt om korleis folk reagerte da boka kom, og fekk til svar at det var ikkje populært. Ingen skulle lese boka, men alle visste kva som sto i ho. Boka og Wenche skulle tiast i hel. Det kan ikkje ha vore enkelt når ein kjem frå ei lita øy der alle kjenner alle.

Hauge har eit flytande språk med mange gode skildringar. No var det ikkje stiltonen som appellerte til meg i denne omgang, men nærleiken og temaet. Det er klart ein må lese boka når ein kjem frå same staden. Eg synest det er spennande å få innblikk i ungdomstida hennar. Sjølv om det er fiktive noveller, kan ein trekkje ein klar tråd gjennom dei. Dersom eg skal vurdere boka litterært, blei novellene litt for einsformige for meg i lengda. Ulike handlingar, men lik problemstilling. Likevel er det ei viktig problemstilling. Ho hadde noko ho trongde å seie, og ho fekk sagt det. Eg synest ho er tøff som torde.

Skilpaddemåne


Alice Hoffman: Skilpaddemåne, 214 sider

Eg held fram med Hoffman-manien, eg. Det har gått litt trått med vekas bok, men det skuldast mykje rettearbeid. Boka er god. Sjølvsagt. No blir det ei lita Hoffman-pause medan eg les andre ting, til dømes boka eg vann hos Bokelskerinnen. Eg fekk velje bok sjølv, og har snart Sondre Midthun sin debutroman i hende. Jippi!

Attende til Hoffman. Boka inneheld både skjelpadde og måne, mystikk og styggedom. Vi skal til Verity, Florida og oppleve heite scener, og da snakkar eg ikkje nødvendigvis om temperaturen i lufta. Sjølv om også den ligg ganske høgt på gradestokken. Spesielt i mai, da dagane er uuthaldeleg fuktige og varmen dirrar i lufta. Innbyggjarane i Verity veit at mai er ein månad da uventa ting skjer, nyutklekka skjelpadder forvekslar lyktestolpane med månen og kjem myldrande over vegen, og skikkelege menneske mistar alle hemningar.

Dei nyinnflytta, einslege aleinemødrene har flytta til Florida for å starte på nytt, og er inkjeanande om at desse maidagane kan heimsøke ein. Bethany har skifta identitet for at ho og dottera skal komme seg unna ein hemnlysten eksmann medan Lucy forsøker å etablere seg som journalist, og er mor til byens slemmaste gut. Ei kvinne blir drepen og politimannen Julian blir vikla inn i mysteriet. Julian er så stygg at mor hans gav han vekk rett etter fødselen, men kan likevel gjere kvinnene i byen ubereknelege av begjær.

Dette er rett og slett typisk Hoffman. Ho skildrar så levande at det konkrete og abstrakte glir over i kvarandre. Det er rom for mystikk, og det uforståelege står med eitt så klart. Eg gløymer at det er ei bok, skal til å spole tilbake til ei hending eg berre sjå ein gong til, før realiteten innhentar meg. Eg vil stadig ha meir.

Anbefalast.

Alt som er


Brit Bildøen: Alt som er, 279 sider

Eg er glad eg ikkje gjorde meg vanskeleg. Ikkje at det var noko umiddelbar fare for det, eigentleg. Å, for ei vakker bok. Og ja, det er akkurat sånne bøker eg elskar. Val, kjærleik, anger, kjensler, alt det der klisset. Eg trykkjer det til brystet og les til eg ikkje greier å ta til seg meir. Det rommar mykje, hjartet mitt.

Alt som er handlar om ein familie i tre generasjonar. Lluis, Mariann sin spanske morfar, forlot kvinna han elska i Marokko for å gifte seg med ei han var lova vekk til. Maria, mor til Mariann, følgde hjartet sitt og flytta til Noreg saman med mannen ho elska. Er kjærleiken sterkare enn saknet etter heimlandet? Når Mariann treffer Endre, er det som om tid og stad sluttar å eksistere. Det er berre dei to. Likevel ser det ikkje ut til å vere nok. Kan lengt aleine halde to elskande saman? Kva vel Mariann og kva vel Endre? Korleis vil desse vala prege livet deira?

Bildøen skriv vakkert og poetisk om sakn og togn. I boka tek ho for seg alt som er, og alt som ikkje fekk vere, og samlar det i den gamle tømmervillaen til familien Storm-Eriksen. Der står eit rom som blei til overs, fylt opp av løyndommar og sanningar om familiemedlemmane.

Ei nydeleg bok. Anbefalast.

Isdronningen


Alice Hoffman: Isdronningen, 175 sider

No har eg store planar om å komme på Alice Hoffman-kjøret. Sist las eg berre to, og ville med vilje spare godane til seinare. Men dama har jo skrive fleirfaldige bøker, så no tenkjer eg det er på tide å rasjonere ut litt. Denne gongen lånte eg tre (men eg var nesten fysisk nøydd å drage tre-fire til ut av hendene mine da eg var hos biblioteket - ein har da tv-seriar å følgje med på også), og begynte altså med Isdronningen.

Handlinga går føre seg i USA. Stemninga er heitt, og det er varmt og klamt. Som det oftast er i Hoffman sine bøker. Isdronningen opnar med at boka sin åtte år gamle forteljar ropar i sinne mot mor si at ho ønsker ho aldri meir får sjå ho. At ho håpar ho skal forvinne. Like etter døyr mor hennar i ei bilulukke. Ho og broren veks opp hos bestemora. Forteljaren bestemmer seg for aldri meir å ønske noko. Aldri meir la noko eller nokon komme innpå ho. Ho blir stille, held inne orda, held ute menneska. Ho blir ei isdronning.

Når bestemora døyr flyttar forteljaren til Florida, der broren og svigerinna bur. Broren hennar er meteorolog og forskar på menneske som har blitt truffe av lynet. Ein dag blir ho sjølv truffe av lynet, men overlever, og blir kjend med den mystiske Lazarus Jones - ein legendarisk mann som var død i 40 minutter etter å ha blitt truffe av lynet. Kaldt møter varmt, og medisinske forklaringar kan ikkje gjere greie for dei mystiske tinga som skjer.

Hoffman er kjend for sin magiske realisme, og denne gongen spinner ho forteljinga rundt eventyr og myte. Ho er særs oppteken av Brødrene Grimm, og filosoferar om liv og død, tanke og handling. Eg likte boka godt, og hugsar attende til min eigen barndom der eg og bror min sat på fanget til morfar, som las høgt frå Brødrene Grimm. Ganske bestialske eventyr for små born.

Dei neste bøkene eg skal kaste meg over, er Skilpaddemåne og Lykkens datter, men før det skal eg prøve meg på Brit Bildøen si Alt som er. Akkurat mi type bok, ifølgje ein kollega av meg. Eg skal ikkje gjere meg vanskeleg, og tek sjølvsagt oppmodinga på strak arm.

Men i alle fall, Isdronningen anbefalast.

MOT


Taran L. Bjørnstad (red.): MOT, 110 sider

Høsten bokbloggturne er i gang! Det har den for så vidt vært en stund nå, men dette er første runden for min del. I går blogget Ungdomsboka om ukens bok, i dag er det min tur og i morgen fortsetter Marielle. Vi har lest MOT, en novellesamling bestående av ni noveller. Om mot, for mot, mot deg, mot meg. Ni forskjellige forfattere har gitt sitt bidrag til denne boken, bla Harald Rosenløw Eeg, Lars Mæhle, Charlotte Glaser Munch og Anette Münch. Dette er helt klart rettet mot ungdommer, og jeg synes flere av novellene var litt i enkleste laget - om en kan si det.

De tre første var tøffe (jeg tør ikke skrive tittelen på førstnevnte), jeg er jo en sucker etter alt som har med skole å gjøre. Bjørnstads "Dette blir mellom oss" tar en annerledes vri enn forventet, og temaet er alvorlig og dypt. Jeg må le litt når jeg ser at Ungdomsboka heller ikke skjønte så mye av "I vinduet" - om ikke annet får vi i hvert fall servert en en vakker og tankefull novelle. Den jeg virkelig likte, var Mæhles hovedperson Aron i "Same kva som hender". Her skildrer han en tøffing som egentlig er myk og god på bunnen.

MOT er en god og lettlest bok. Temaene er viktige og aktuelle. Anbefales for tenåringer og oppover.

Fremdeles et kvarter igjen til midnatt. Puh, jeg rakk det!

Etter dansen


Gunnhild Corwin: Etter dansen, 203 sider

Tidligere lo folk når de møtte meg. Nå gråter de. Det er tungt å forholde seg til.

Åtte år har gått sidan familien Corwin mista dottera si. I 2002 tapte Ida kampen mot kreften, berre 19 år gammal. Ho var ei livsglad jente som elska å danse. Ei uskyldig forkjøling viser seg å vere akutt lymfatisk leukemi, og familien må førebu seg på det verste. Å miste Ida. I Idas dans fortel mor hennar, Gunnhild, om dei siste 14 månadane av Ida sitt liv. Eg har ikkje lest denne boka, men veldig mange av elevane mine har. Når eg spør kva dei har lese av bøker, er svaret nesten alltid Regines bok og Idas dans. Paradoksalt nok bøker eg bevisst unngår. Fordi det blir for vanskeleg, for sterkt. Veit eg at nokon i boka døyr, vil eg helst ikkje lese ho. Elevane mine er sterke. Les dei sjeldan, så les dei i alle fall godt. Og med heile kroppen. Alle kjenslene. Det er tøft.

I Etter dansen fortel Gunnhild om tida etterpå. Ho skriv om sorg og tabu, forbodne tankar om liv og død, om kjærleik. Ingen sørgjer betre eller dårlegare enn andre. Gunnhild si sorg er ikkje verre enn dei andre som mista Ida. Men det er hennar sorg. Ho mista bornet sitt. Søskena mista systera si og vennene mista venninna si. Alle sørgjer forskjellig. I denne boka set Gunnhild fokus på livskunst, og skriver om vala ho har tatt. Valet om å leve det livet ho har - ikkje det livet ho kunne ha hatt. Sorga er framleis like sterk, men ho har lært seg å gi ho rom, tid. Med sorga som naturleg følgje omfamnar ho livet og alt det har å by på. Og det er ikkje lite.

Utfordringene ligger rett foran meg. Det er opp til meg å møte dem eller la dem bli liggende.

Når denne boka dukka opp i postkassa mi, måtte eg revurdere litt. Eg måtte i alle fall begynne med Idas dans, men ho var umogleg å få i hende. Framleis utlånt overalt. Det er bra. Eg fekk gjere ein vri. Eg leste Etter dansen og greidde ikkje å leggje ho frå meg. Gunnhild skriv om glede og smerte om kvarandre, og at ho treng å føle begge for å leve mest mogleg, best mogleg.

Det er ei trist og vakker bok, ei påminning om å ta vare det vi har, dei vi har.

Jeg trenger ikke dra på yogakurs til India, fikse rynkene med Botox, være evig ung, ha sex i taklampa, eller drikke kald chablis for å bli lykkelig - skjønt en kald chablis hjelper godt. Lykken er innen rekkevidde. I meg.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar. Anbefalast varmt.

Kjerringer


Helene Uri: Kjerringer, 459 sider

Frøydis, Celeste, Jenna og Ella møter hverandre på et kveldskurs i latin, og blir raskt gode venninner. Snart finner de ut at alle har minst en mann som er med på å gjøre livet deres hakket verre. Nå har de fått nok. Noe må gjøres for å stoppe disse drittsekkene. De fire venninnene bestemmer seg for å danne en liga. Ligaen får namnet Kjerringer, og mennene skal hevnes. Grundig.

Jeg digger Kjerringer og jeg digger Helene Uri. Hun har en skarp tunge, finurlige observasjoner og tar menn på kornet. Det er en fornøyelse å lese om de vanvittige hevnaksjonene, og vennskapet som vokser seg sterkere mellom kvinnene. I kjent stil blander Uri inn fakta, og leseren blir både underholdt og undervist. Jeg liker henne bedre for hver bok jeg leser, og kjenner at hun får frem feministen i meg. Jeg håper virkelig boken blir til film, for dette var bra saker. Mennene tåler det, og vi tåler det i hvert fall.

Jeg anbefaler boka og heier på kjerringer!

Alle vil hjem. Ingen vil tilbake


Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake., 202 sider

Dette er oppfølgjar til den nydelege debutboka Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Ord kan ikkje beskrive kor bra ho er, kor godt eg likar ho. Eg er stum.

Les hvis du kan. Snarast.

Har det klikka for Lottie Biggs?


Hayley Long: Har det klikka for Lottie Biggs?, 234 sider

Det var Lesehesten fra Sørlandet som først gjorde meg oppmerksom på denne boken, og jeg har egentlig aldri greid å få denne fantastiske tittelen ut av hodet. Når den åpenbarte seg for meg i skolebiblioteket, var jeg snar å grabbe tak i den. Har det klikka for Lottie Biggs? er helt klart en bok for ungdommer, men temaet er tyngre enn det vanligvis pleier. Walisiske Lottie Biggs fyller femten år, har deltidsjobb i en skobutikk og har en lettere sarkastisk holdning til livets trivialiteter. Akkurat som en typisk tenåring. Men Lottie har den siste tiden dratt det enda litt lenger. Hun får ukontrollerte følelsesutbrudd, blir kastet ut av undervisningen og glemmer både tid og sted. Når Lottie en dag blir tatt for butikktyveri, må hun innse det. Hun er syk og trenger hjelp.

Denne boken likte jeg skikkelig godt. Forfatteren har selv jobbet ved Whitchurch High School (Lotties skole), og har skrevet boken spesielt med tanke på elevene sine. Boken er utformet som en slags dagbok, et engelskprosjekt Lottie har i kreativ skriving, hvor hun har valgt å ta utgangspunkt i egne hendelser. Lottie supplerer med tegninger og fotnoter, noe som gir fortellingen tyngde og humor. Det er en morsom bok om et vanskelig tema. Jeg liker at vi får fortalt det fra hovedpersonen selv, noe jeg tror er viktig både for alvoret og gjenkjennelsesfaktoren fra eventuelle andre som sliter med det samme. Noe jeg tror de fleste av oss på et eller annet tidspunkt har gjort, mer eller mindre.

En viktig bok om et viktig tema. Anbefales!

Bli hvis du kan. Reis hvis du må.


Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må., 171 sider

Barndomsvenene Tarjej, Kristian og Trygve veks opp i ei trygg lita bygd, der alle veit kven alle er. Etter militæret bestemmer dei seg for å verve seg til dei norske styrkene i Afghanistan. Ingen av dei kjem heim. Attende sit familie og vener med tankane, spørsmåla, sorga. Ei smerte så stor at ho skapar avstandar og bryt band. Kvifor reiste dei? Kva med dei som venta heime?

Boka er delt inn i fire delar, fortald av Tarjej, Jon Olav, Karin og Trygve. To av dei som reiste, to av dei etterlatte. Denne forteljarteknikken fyller ut hola, og gjer historia heilskapleg og sterk. Flatland gir hovudpersonane ei særeige røyst med å la dei fortelje vekselvis på nynorsk og bokmål, noko eg trur eg aldri har vore borti før. Dialekt ja, men ikkje fullstendig skifte av målform. Eg likte dei nynorske delane best. Det er som om orda inneheld meir styrke. Opplevinga blir forsterka; sorga blir tyngre og gleda meir lykkeleg.

Dette er truleg den nye yndlingsboka mi. Ei bok som kan få meg til å kjenne mykje. Sakn, lengt, sorg. Eg har lest om menneske busatt i den same bygda. Ein trygg barndom som likevel lagar djupe sår. Det gir meg ei taus sorg eg ikkje veit korleis eg skal takle. Flatland lar meg komme så intens nært at eg veit med heile kroppen at dette er ei historie eg seint vil gløyme.

Bli hvis du kan. Reis hvis du må er ei nydeleg, sterk bok om å bryte ut av ein tryggleik som ikkje lenger kjennes trygg. Takk til du anonyme som tipsa meg om denne boka for nokre månader sidan.

Anbefalast verkeleg på det sterkaste!

Honningtunger


Helene Uri: Honningtunger, 218 sider

-Det er så deilig befriende med en hjemmeværende kvinne som ikke tar det så nøye med at det er litt skittent i huset, sier Tamara etter en kort pause.

Hver tredje uke samles venninnene Tamara, Sara, Eva og Liss til syklubb. De syr ikke, men koser seg med god mat og drikke. Og selvsagt litt obligatorisk sladder. Tamara og Sara har vært bestevenninner helt siden de var små. Liss er klassevenninne av disse to, mens Eva bare har kjent de andre i et par år. Sånt blir det selvsagt bråk av. Når syklubben fyller 25 år bestemmer venninnene seg for å feire jubileumet med en tur til København. Alle skal være med, også Eva som bare har vært med i to år (hos disse jentene er nemlig ikke sånt en selvfølge).

Dette er en herlig forfriskende bok. Men med en bitter smak. Helene Uri kan kunsten med å karikere vennskap. Hun tar karrierekvinner, putter dem sammen med hjemmeværende og lar krigen begynne. Dette er ondskapsfulle kvinner på sitt beste. De strør om seg med "komplimenter", akkurat passe sukret. Jeg får frysninger, og minner fra de verste jentegjengene i barneskolen kommer ramlende frem.

Liss: At Eva ikke i det minste fatter at hun må bruke stringtruse under et sånt plagg!

Uri har et flytende, godt språk, og lar jentenes fortid kaste lys over nåtiden. Syklubbens medlemmer har skjeletter i skapet så det holder. Hemmelighetene flyter, og i København ligger alt til rette for en saftig oppvask. Hvert kapittel tar for seg en syklubbtirsdag hos en av jentene, og vi får kveldens meny listet opp. Her skal det være fint, og nåde den som bruker halvfabrikata.

-Kjente dere at hun hadde svidd de fløtegratinerte potetene da?, spør Tamara. - Ja, sier Sara. - Det var ganske tydelig. Men det verste var at hun sa at sjokoladepuddingen var hjemmelaget.

Det er en fornøyelig bok som er vanskelig å legge bort. Jeg fryder meg over de infame kvinnene, og priser meg lykkelig over at jeg ikke har sånne venninner. I motsetning til disse, ser jeg på venninneklubben som et fristed, blottet for fordommer og nervøsiteter. Noen av oss er selvsagt mye flinkere på kjøkkenet enn andre (ikke jeg!), mens de resterende (jeg!) koser seg like mye uansett.

Anbefales!

Kongens hjerte


Gaute Heivoll: Kongens hjerte

Eg var ein av dei som trykte Heivoll si Før jeg brenner ned langt, langt inn i brystet. No er eg nesten like begeistra over den nye boka hans, og det var jaggu skulebibliotekaren som lånte meg den også. Eg sto og såg på medan ho pakka opp (eg veit ikkje kven av oss som hadde dei villaste augene), reiv ut boka og jubla. Snill som ho er, lot ho oss få krangle over å lese ho først. Grådig som eg er, greip eg sjansen før nokon rakk å reagere. Manuela, du er ein knupp!

Kongens hjerte er ei stille, bankande bok om sjukdom og kjærleik. Og vidt forskjellig frå Før jeg brenner ned. Dersom du trudde du hadde lese alt av Heivoll, må du tru om att. For denne mannen kan omstille seg. Det er 1775 og Danmark-Noreg. Ein far og ei dotter er til undersøking hos dokter Deegen. Dottera har fått radesjuke, og skal til behandling i Kong Frederiks hospital i København. Faren får følgje henne i skuta over til København. Ho kjempar for livet, han kjempar mot døden. Kona og den andre dottera mista livet til sjukdommen, no har han berre henne att.

Det er ei kjenslerik bok. Heivoll skildrar så vi kan kjenne byllene, lukte såra, føle smerten. Boka er relativt tynn (da snakkar eg om sidetal, ikkje innhald), til gjengjeld er språket så konsentrert og bileta så intense at stemninga ligg over oss. Det handlar om ein far sin kjærleik til bornet sitt, draumar, håp og angst. Spenninga over korleis det går med dei to, er det som hindrar meg i å leggje ho frå meg når sjukdommen herjar på sitt verste. Ei frykteleg og nydeleg bok.

Anbefalast!

Fantomsmerter 24-38/52




No ligg eg så langt bak i novelleutfordringa at eg tel med alle femten novellene i boka. Eg føler meg litt som ein fjuskar, men det er jo femten separate noveller så det er jo "lovleg". Poenget var uansett ikkje å skrive om 52 forskjellige noveller, og ein treng heller ikkje å skrive om alle - og det har eg heller ikkje gjort. (De høyrer at eg har eit forklaringsbehov overfor meg sjølv.)

Eg har lest mange fleire enn 52 allereie, og oppdaga nydelege, romslege, banebrytande historier. Og dei har eg skrive om. Eg har også lese middelmådige, lettgløymde forteljingar som eg ikkje føler for å utlevere noko vidare. Denne gongen har eg lest Bjarte Breiteig si novellesamling Fantomsmerter, debutboka hans frå 1998. Han er ein av mine absolutte favorittnovellistar, noko som blant anna fører til at eg prakkar novellene hans på stadig fleire elevar (eg er hellig overbevist om at dei vil takke meg seinare).


Bjarte Breiteig: Fantomsmerter, 183 sider

Fantomsmerter inneheld som sagt femten noveller. Det gjennomgåande temaet er tap og smerte, noko tittelen tilseier. Eg elskar forresten tittelen! Så kraftfull og ladd. Breiteig har eit framifrå godt språk, og ei unik evne til å skildre menneska sine innestengde kjensler. Eg kan føle smerta deira i dei usagte orda, distansen i dei skuldbundne handlingane. Eg synest ikkje alle novellene er like gode, men dei går til gjengjeld under huda på meg og lar meg sitje att med ei kjensle av noko uavklart.

"Ung gutt i snø" kjende eg til frå før. Veldig godt. Ho står nemleg i læreboka til vg1-elevane mine, så eg har gjort sport i å analysere ho saman med dei nye elevane. Vi funderar mykje på kven dei er og kva dei har gjort. Eg styrer dei inn på det eg har tolka det som, og så idèmyldrar vi om kva vi trur kan skje vidare. Jammen blei eg forbausa når mannen med sixpence dukkar opp i fleire av novellene. No har eg fått eit meir heilskapleg inntrykk av både han og den unge guten. Novella kan framleis godt lesast aleine, men det er likevel interessant å finne ut kvifor guten ligg i snøven, og at mannen i sixpence mista guten sin (noko vi har vore inn på kvar gong. No veit vi!).

"Noe godt fra bakeriet" er ein ny favoritt, takka vere Stine. Ein vaksen mann vitjar mor si, som verkar meir stakkarsleg enn sist han såg ho. Huset hennar er rotete, duken er skitten og mora surrar med husken sin. Han synes synd i ho og foreslår at dei spelar kinasjakk. Han må stadig minne ho på at det er hennar tur, og synes det er pinleg kor dårleg ho er til å spele. Medan dei speler, kjem mora med spørsmål om arbeidet. Han lyg til ho - og der kjem vendepunktet. Ho gjennomskuar han (trur eg), skiftar taktikk og gjer eit elegant kjempehopp med kulene. No er det ho som har overtaket og må minne han på at det er hans tur. Ei fantastisk novelle om sårbarheit.

Eg likar at personane i novellene kjem attende i fleire av dei andre novellene. Det skaper spenning og gir framdrift til forteljingane. Ein kan lese dei frittståande, men eg synest dei kjem best fram i lys av dei andre. Unntaket er dei to ovanfor, som kanskje gjer seg best aleine.

Anbefalast!

Dødslekene


Suzanne Collins: Dødslekene, 453 sider

Reality-tv på sitt mest grusomme! Eg har høyrt mykje bra om denne trilogien, og såg meg nøydd å lese i alle fall første boka når inkje mindre enn tre elevar sit med denne boka på pulten. Eg fekk låne ho av eine eleven, og skal jaggu låne dei to andre også. For dette var spennande.

I nasjonen Panem ligg den høgteknologiske og rike hovudstaden Capitol. Capitol er omkransa av tolv distrikt der innbyggjarane svelt og eig minimalt. Styresettet i Capitol er miskunnlaust, noko dei viser med å kontrollere utkantdistrikta på ein pinefull og skånsellaus måte. For at distrikta ikkje skal gjere opprør fekk dei eit årleg realityprogram, direktesendt på tv: Dødslekene.

Regelen for Dødslekene er enkle. Som straff for opprøret må hvert av distriktene sende en gutt og en jente, som blir kalt tributter, for å delta. De tjuefire tributtene blir sendt ut på ein enorm utendørs arena som kan romme alt fra en glohet ørken til en frossen ødemark. I løpet av en periode på flere uker må deltakerne kjempe for livet. Den siste tributten som overlever, vinner.

Alle ungdommar mellom tolv og atten kan risikere å bli trekt ut. Ein blir kvalifisert det året ein fyller tolv. Året etter får ein dobbel oppføring, og slik går det heilt til ein er atten år og står oppført heile sju gongar. Ein kan i tillegg velje å bli oppført fleire gongar i bytte mot til dømes matrasjonar. Til fleire oppføringar ein har, til høgare sjanse har ein for å bli trekt ut. Frå distrikt 12 har seksten år gamle Katniss fått namnet sitt oppført tjue gongar. Sjokket blir difor stort når hennar tolv år gamle søster Prim blir trukke ut. Katniss bestemmer seg for å byte plass med ho, og signerer såleis nærmast sin eigen dødsdom. Let the games begin..

Eg er vanlegvis ikkje ein stor fan av slik litteratur, men her kan eg ikkje seie anna enn at dette er like spennande som det høyrast ut.

Anbefalast!

Bumerang


Tatiana de Rosnay: Bumerang, 286 sider

Planen om å lese litteratur frå mi eiga bokhylle går så det susar om dagen. Denne boka kjøpte eg i høve eit brannskadesal tidlegare i år, og no fekk eg endeleg lest ho. I likskap med Saras nøkkel, er også denne boka ein bestseljar. Eg skjønar kvifor; Her er spenning så det held, men eg held ein knapp på Saras nøkkel (sjølv om eg også der hadde eitt og anna å setje fingeren på). Det blei litt for enkelt, og ikkje så vanskeleg å gjette seg til den store løyndommen. Men eg synest forfattaren har skapt eit godt familiebilete av den skilde familiefaren som strever med å kome inn på borna sine. Ho pirkar sjølvsagt berre i overflata, men det gir historia litt meir tyngde. Og så er det jo ein real page turner. Litt enkel, men veldig spennande lesing. Eg innrømmer at eg fann det særs vanskeleg å leggje frå meg boka.

I høve 40-årsdagen hennar, overraskar Antoine systera si, Melanie, med ein helgetur til sommarens ferieparadis. Her kjem gløymde minner fram, spesielt sidan dei ikkje har vore der etter at mora deira døydde. På veg heim skal Melanie til å fortelje noko urovekkjande frå barndommen da ho plutseleg køyrer av vegen og blir hardt skada. Attende sit Antoine, utan ein skramme og undrar seg på kva ho skulle til å seie. Han begynner å grave i familiehistoria, og oppdagar løyndommar som aldri var meint for dei å finne ut av. Elles er personane typisk franske; vakre, seksuelle og vellukka. Som alltid.

Eg blei litt skuffa over desse løyndommane, men likte som sagt likevel boka. Forfattaren greier å halde spenninga oppe, sjølv etter å ha avslørt hovudplottet. Det er vel ei slik bok som kan passe under kategorien strandlektyre?

Anbefalast.

Hvit tiger


Aravind Adiga: Hvit tiger, 265 sider

Dette er fortellingen om Balram Halwai, som er født og oppvokst i en fattig landsby i India, og arbeider seg fram til en rik og suksessfull gründer. Boken er formet som et slags høyttenkende brev, hvor Halwai skriver ned historien sin til ingen ringere enn Kinas president, Wen Jiabao. Halwai får jobb som privatsjåfør for Mr. Ashok, en av landsbyens velstående menn, noe som gjør at vi blir innlemmet i dagens India gjennom et samfunnskritisk øye. Halwai beskriver seg selv som en hvit tiger, det sjeldneste av alle dyr. Han er den eneste av kameratgjengen som kan å lese og skrive, og han nekter å bli i buret sitt. Hvit tiger vant Bookerprisen i 2008.

Hvit tiger minnet meg litt om Peer Gynt (noe tydeligvis alt gjør nå for tiden); en røverhistorie, men med et mye tyngre alvor. Tenk "Slumdog millionaire" (som jeg kun har sett, ikke lest), en fabelaktig fortelling. Jeg synes boka var god, vittig, rørende og grusom.

Anbefales.

Vivian Seving etc.


Ari Behn: Vivian Seving etc., 158 sider

Min første Ari Behn! 

Dette var en fascinerende historie. Boka er satirisk og tar for seg Vivian Seving, en prinsesse som nettopp har blitt enke etter at mannen hennes, prins Franz av Veiburg, dør av aids. Uten å røpe for mye, kan det nevnes at Vivian ikke er den hun gir seg ut for å være, noe kjendisbloggeren Max Schmoulders bestemmer seg for å gå til bunns i. Og så skjer det mangt og meget. Jeg synes deler av boka er veldig morsomme, for eksempel når prinsene synger karaoke til Bros` slager "When will i, will i be famous", når Vivian reiser til Gazastripen i den hensikt å donere bort formuen sin til hiv-arbeid - noe palestinerne takker nei til. Den felespillende Slåtte-Per og Vivians far er også med på å løfte boka. Her finner vi hentydninger til velkjente Se og Hør-reportasjer blandet med en god dose nasjonalromantiske og dagsaktuelle hendelser.

Jeg synes Ari Behn har laget en fin liten satirisk fremtidsutgave av nåtidens Peer Gynt, men slutten blir litt for rotete og drar ned helhetsinntrykket. Men jeg liker ideen, og språket er heller ikke så verst.

Klassikarar og krykkjer

Det har vore lite blogging i det siste, og novelleutfordringa er så neglisjert at det begynner å bli pinleg. Eg har tenkt at eg skulle ta eit krafttak i heile sommar, men det stoppa med tanken. Men eg har tenkt å halde ut, og skal ha på plass 52 noveller før dei 52 vekene har gått. I morgon begynner arbeidet igjen, og eg synest nesten det har vore så lenge ferie at eg ikkje hugsar korleis det er å arbeide. Jobb, kva er det?

Det skal skje mykje spennande dette skuleåret. Eg skal vere kontaktlærar for første gong, eg skal ha klassar eg aldri har hatt før og vi skal starte ei heilt ny linje. Eg ser fram til eit kjekt skuleår. Einaste minuset er at eg må starte det nye skuleåret med krykkjer. Eg blei nemleg påkøyrd i syden! Ikkje av ein bil, men av ein slags diger 6-mannssykkel der eg sto og passa mine eigne saker på gangvegen. Der fekk eg igjen for å ha lege og lata meg på solsenga dag etter dag. Eg som var så klar for fjellturar og spinning når eg kom heim. Så no har eg sete i rullestol sidan torsdag, og fått spesialtransport ombord i flyet (gjett om borna mine elska det!), vore på spansk sjukehus og har bytta ut pastillar med smertestillande. Men men. Eg er glad det ikkje gjekk verre. I går bytta eg ut rullestolen med krykkjer, og kjenner meg straks meir mobil.





Men over til det innlegget eigentleg skulle handle om. Klassikarar. Eg har i alle fall fått gjort noko "nyttig". Eg kan krysse to klassikarar av lista mi. Harper Lees Drep ikke en sangfugl og F. Scott Fitzgeralds Den store Gatsby. Eg valde desse fordi dei er kjende, mykje omdiskuterte og dei ser alltid ut til å vere pensum ved amerikanske skular (tv-seriar). Da må dei lesast. Eg ser ikkje noko poeng i å skrive omtale, sjølv visste eg nøyaktig kva dei handla om før eg hadde lest dei. No veit eg litt meir, og blei sjølvsagt ikkje skuffa. Gode bøker som fortener merksemd og lesarar. Anbefalast!



Eg kan også krysse enda ein nobelprisvinnar av lista; Herta Müllers Pustegynge frå 2009. Boka tek for seg Leopold Auberg, som 17 år gammal blir send til arbeidsleir i Sovjet. Her blir han i fem år, og det er desse forferdelege åra vi får høyre om. Noko som er med på å gi boka litterær tyngde, er at historia til Leopold er basert på opplevingane til ein tidlegare fange, Oskar Pastior. Han skulle eigentleg skrive boka saman med Müller, men døydde plutseleg i 2006.

Eg skjønar kvifor Müller har fått Nobels litteraturpris. Ho skriv nydeleg og poetisk. Eg trur ikkje eg har opplevd å lese liknande før. Ho brukar ord og bilete for alt det er verdt, men greier likevel å drage det enda lenger. Ord er ikkje lenger ord. Bilete er så mykje meir enn eit bilete. Det er fortetta og avslørande, skapande og ærleg. Ho skildrar fryktelege og brutale hendingar, og lar lesaren komme så nær som mogleg. Det er kjenslemessig og levande. Det er kunst. Kapitteloverskriftene er ei fryd aleine. Eg kunne ha skrive utdrag i fleng, men no ligg boka ute på stova og det blir for mykje styr for meg å humpe meg inn dit, så eg lar det vere. Det tok litt tid å lese boka, for eg måtte suge til meg alle inntrykka, orda, bileta. Eg ville lese orda om og om att, ete dei opp. Stele dei.

Anbefalast sterkt.