RSS

Julefortellinger

Aschehoug Forlag: Julefortellinger, 173 sider

Denne boka lånte eg kun fordi eg blei tipsa* om at Helga Flatland har skrive ei lita uavhengig historie om den første jula utan Trygve (frå dei fantastiske tre bøkene du veit). Men eg lurer på om det faktisk er eit utdrag frå eine boka? Bøkene mine er utlånt så eg kan ikkje sjekke. Fint var det uansett. Etter å ha lese den vesle forteljinga måtte eg sjølvsagt lese resten av boka og.

Eg kan informere om at Julefortellinger er ei lita perle av ei bok. Aschehoug har samla ei rekke forteljingar frå fleire av våre beste forfattarar. Nokre av forteljingane er heilt nye, medan andre er klassikarar verdt å repetere. Vi får høyre om ein julaftan frå Klaus Hagerup sin barndom og Tom Egeland fortel om korleis vesle Bjørn oppdaga at jula var oppdikta. Unni Lindell har skrive ein julekrim om kona som forgiftar ektemannen, Anne B. Ragde sin hovudperson er så einsam at ho gir mat til rottene som har flytta inn på loftet, og elles kan vi lese velkjende historier frå mellom anna Alf Prøysen, Leo Tolstoj og H. C. Andersen. Favoritten min er den første novella, "Myk pakke" av Johan Harstad. Ei trist, men fin forteljing om ein einsleg mann som ikkje vil vere aleine på julaftan.

Ei god bok som får deg i julestemning. Anbefalast.

* Eg har forsøkt å leite i kommentarane mine for å finne ut kven det var som tipsa meg, men kan ikkje finne det att. Eg synest å hugse at det var Askeladden? Tusen takk i alle høve.


Bellman & Black

Diane Setterfield: Bellman & Black, 363 sider. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Dette må bli et lynraskt innlegg mellom gavelevering, ostekakebaking og what not. Siste innspurt før julen ringes inn. Da jeg så at Setterfield skulle komme med ny roman, var jeg snar med å søke etter den hos biblioteket. Utlånt. Jeg satte meg på liste og ventet, ble utålmodig og kjøpte den. Dagen etter innkjøpet fikk jeg beskjed om at den var ledig. Typisk. Siden jeg eeelsket debutromanen hennes (Den trettende fortellingen - lest før min bloggertid, derfor link til Haugenbok.no) tenkte jeg uansett at boka var verd å beholde. Vel, jeg må revurdere den. Boka var ikke mer enn ok. Dessverre. Ok kan være vel og bra, men når den forrige var så god så hadde jeg forventet mer. 

England, tidlig 1800-tall: Tiårige William Bellman skyter en kornkråke med sprettert. Denne tilsynelatende forglemmelige pøbelstreken skal få fatale følger. Kornkråker glemmer nemlig aldri. Tiden går. Som voksen er William Bellman en av landsbyens mest suksessrike menn. Han driver onkelens spinneri, har funnet kjærligheten og fått fire vakre barn. Alt han tar i ser ut til å bli gull. Så begynner lykken å svikte. Moren hans dør, og i begravelsen ser han en svart skikkelse i øyekroken. En epidemi truer med å utslette familien hans, og i desperasjon inngår William et partnerskap med den svartkledde. 

Bellman & Black er uten tvil en gåtefull og fascinerende fortelling, men jeg synes den drivende spenningen uteblir. Mens jeg knapt greide å legge fra meg Den trettende fortellingen, var jeg utålmodig etter å bli ferdig med denne - for å få lese en annen bok. Det må likevel nevnes at plottet og historien er god, karakterene er troverdige og interessante. Jeg synes også at slutten løftet fortellingen et hakk. Men, sukk, jeg hadde jo gledet meg så enormt til en eventyrlig og sitrende leseropplevelse a`la Den trettende fortellingen. Nå vel, hun skriver forhåpentligvis flere romaner. Hun har uten tvil et fortellertalent, så jeg gir ikke opp enda.

Da må jeg få ønske alle mine lesere (nå høres jeg ut som et ukeblad) en riktig god jul, fylt av mange bøker og hyggelige stunder! 

Og ja, jeg anbefaler boka altså. Selv om jeg ble skuffa, er det ikke sikkert du blir det.

Jeg kommer snart

Selma Lønning Aarø: Jeg kommer snart, 207 sider

Hurra! Etter fem år med "taushet", har Selma endelig skrevet en ny bok.

Forfatteren Julie har oppnådd mye. Hun er gift med tre barn og har publisert flere romaner. Ser man bort fra livets uunngåelige rutiner, har hun lite å klage på. Hun huser endatil en au-pair for å få mer tid til det som betyr noe. Eller for å få mindre husarbeid. Det er bare en ting som er feil. Julie har faket orgasmer helt siden hun debuterte seksuelt som fjortenåring, men nå er hun lei. Hun kjøper en vibrator med 30 dagers orgasmegaranti fra Kondomeriet og låser seg inne på soverommet i en uke. Nå skal hun komme. Hun pakker med babyolje, Dagbladet, lettfordøyelig mat og Mr. Rabbit. Mens hun ligger der begynner hun å tenke over sin seksuelle historie, noe som fører til et tankespinn uten like.

For hundre år siden skulle ikke en kvinne ha lyst. Det var skammelig. En kvinne som tok valg på bakgrunn av hvem hun begjærte, ble utstøtt og straffet. Eller de straffet seg selv. Anna Karenina kastet seg for eksempel foran et tog. I dag er det skammelig ikke å ha lyst. Neppe så skammelig at folk kaster seg foran tog, men man vet jo aldri. Skammen har forskjøvet seg. Den flytter seg langsomt, men den flytter seg.

Jeg kommer snart er en festlig roman. Selma er sitt sedvanlige morsomme og kvikke seg. Hun skriver lekende lett iført en skarp og våken penn. Tankene vandrer, og vi får servert alt fra barndomsminner til essayistiske observasjoner fra samfunnet. Det seksuelle ligger latent gjennom hele boken, men historien tar snarere for seg alt som foregår rundt Julie. Jakten på det perfekte liv og om forventningene en har til seg selv. Men også forventningene fra menn, samfunnet og fra andre kvinner.

Anbefales.

Takk til Flamme Forlag for lesereksemplar.

Mors gaver

Cecilie Enger: Mors gaver, 258 sider

Marcel Mauss utdyper hau slik: "Når gaver gis og byttes, er ikke den mottatte tingen bare en ting. Selv når giveren har gitt den fra seg, er den fremdeles hans. Gjennom gaven har han et tak på mottakeren, slik eieren av en ting som er stjålet, har et tak på tyven. Hau følger enhver som har tingen i sin besittelse."

Cecilie Enger sin mor er rammet av Alzheimer og havner til slutt på sykehjem. Barndomshjemmet blir tømt og solgt i løpet av en helg, og under opprydningen finner Enger en bunke med lister. Moren har holdt rede på alle julegavene som har blitt utvekslet gjennom førti år, både gitt og fått. Med disse listene kommer flere av barndomsminnene til live, og Enger forteller om familien sin og gir samtidig et vakkert portrett av moren.

Det er blitt iskaldt inne. Panelovnene står bare på svak varme. Ute snør det fortsatt. I 1977 - jeg ser på listen - fikk jeg nye ski, i glassfiber, blå og oransje. Livet på treski var over. Jeg savner ikke tiden med treski, jeg savner ikke tunge skistøvler heller. Hvorfor blir jeg likevel så fylt av savn? Fordi det handler om fravær? Om alt jeg har glemt?

Mors gaver har fått mye positiv oppmerksomhet i media denne høsten, og det er ikke uten grunn. Dette er virkelig en fin bok. Enger skriver ikke bare familiens historie, hun formidler sorgen og ønsket om å holde fast ved tiden mens moren gradvis mister sin. Hun sier selv at "det er vemod over tapt tid, anger over det som er sagt og det som ikke er sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint". Med julegavelistene som ramme forteller hun om familiemedlemmer og venner, og tenker tilbake til tiden gavene ble gitt og fått. Vi får høre om grandtante Kaia, som var plaget av depresjoner og fikk elektrosjokk. Onkel Johannes som prøvde lykken som gullgraver i Amerika. Morfaren, som var yngst av ti søsken i den velstående Rønnebergfamilien fra Ålesund. Hun skriver om gavenes betydning og reflekterer over savn og minner. Om savnet etter moren. Hun har en nydelig fortellerstemme og vekker en nostalgisk og trist - men god - følelse hos meg, uten å bli unødvendig sentimental.

Savn har kanskje ikke bare med minner å gjøre, de som dukker frem i ny og ne, ved synet av en gjenstand, en film, eller lyden av en sang, en lukt. Kanskje, tenker jeg, er savnet det alltid? Var det derfor mor repeterte alle ordtakene fra barndommen? laget fortellinger om foreldrene sine. Var det derfor hun skrev ned alle gavene? Ikke kastet noe. Eller er forklaringen så enkel som at hun ikke ville gi det samme til noen to år på rad?

En svært god bok. Anbefales varmt.


Songfuglen

Jan Roar Leikvoll: Songfuglen, 191 sider

Jakoba veks opp i ein by forboden for menn og befolka av kvinner. Dette kjønnssegregerte samfunnet gjer at tanta og mor hans vel å kle han opp som jente. Med lange fletter og iført kjole skal Jakoba unngå å ende opp som mennene utanfor murane, eller i bordellet innanfor. Han er i ferd med å bli ein ung mann, og hemmelegheita blir stadig vanskelegare å halde skjult. Jakoba si vakre songstemme kan redde han, men vil kjærleiken til tenestejenta Tikva hindre han?

 Dette er eigentleg mitt første møte med Leikvoll. Eg seier eigentleg fordi eg byrja å lese Bovara tidlegare i vår, men så havna dottera mi på sjukehuset med sprukken blindtarm og eg greidde aldri å konsentrere meg om handlinga der eg sat og vaka. Boka blei difor lagt vekk, og det blei ikkje til at eg tok ho fram att. Etter å ha lese Songfuglen og sett at både språk og handling er framifrå spennande, skal eg definitivt finne fram Bovara og gi ho ei ny sjanse.

Leikvoll skriv om underkasting og maktmisbruk, ikkje ulikt dei same temaa ein kan finne i forfattarskapen til Gerd Brantenberg og Geir Gulliksen, men og i mykje eldre klassikarar som Ludvig Holberg og Jonathan Swift. Likevel kjennest det nytt og annleis ut. Det er mykje usagt mellom linjene og språket er særs poetisk og stemningsskapande. Eg fekk kjensle av ei verd etter dommedag. Miljøet er lagt til ein namnlaus by, landskapet er mørkt og vagt, men ein kjenner seg likevel att på eit vis. Jakoba har valet mellom å la seg kastrere, men dermed å miste identiteten sin og kanskje Tikva, eller å tre ut av isolasjonen og risikere livet.

Songfuglen er ein fengslande roman med eit nydeleg og originalt språk.

Anbefalast.

Takk til Samlaget for leseeksemplar.

Offerlam

Erica Spindler: Offerlam, 394 sider. Oversatt av Helle C. Sundby

Tamtamtam! Jeg har lest krim. Og det gav faktisk mersmak.

Levningene etter et spedbarn blir funnet nedgravd i markene ved en vingård i Sonoma, California. Kriminalbetjent Daniel Reed følger et spor som fører ham tjuefem år tilbake i tid.

Så lenge Alex Clarkson kan huske, har det kun vært henne og moren Patsy. Når moren hennes tar selvmord, begynner hemmeligheter å avsløres. Daniel Reed var den siste som snakket med Patsy, og han avslører for Alex at moren hennes en gang var gift med en av Sonomas mest suksessfulle vinprodusenter. For tjuefem år siden hadde Alex en stesøster og en lillebror. En kveld forsvant lillebroren hennes sporløst fra sengen sin, og det vonde tapet ødela ekteskapet. Patsy tok med seg Alex og dro fra Sonoma.

Alex har vært plaget av mareritt siden hun var en liten jente og begynner å lure på om marerittene kan være fortrengte minner fra barndommen. Hun bestemmer seg for å dra til Sonoma for å finne ut mer om morens hemmelighetsfulle fortid, og for å overvære etterforskningen. Når hun kommer dit begynner mistenkelige ting å skje. Hver gang Alex kommer nærmere sannheten om morens fortid, blir en person myrdet. Alex` verste mareritt ser ut til å komme i oppfyllelse.

Denne forfatteren ligger visstnok på bestselgerlisten til New York Times. Hun begynte egentlig å skrive romantiske bøker, men tok etterhvert skrittet fra romantikk til spenning. Det tror jeg hun gjorde lurt i, for denne boken var full av sexscener av denne typen:

De ramlet ned på sengen og rev av hverandre klærne. Idet han trengte inn i henne, eksploderte hun i en voldsom orgasme som fikk henne til å skrike høyt under ham. s. 122

Til tross for klisjeer (kan man forvente annet av Harlequin?), så har denne boken høy spenningskurve og en overraskende slutt. Jeg lot meg underholde og mer kan jeg vel ikke forlange.

Anbefales.


Disse øyeblikk

Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk, 372 sider

Hun kan krype inn under de duftende brede granskjørtene og være helt alene. Der, hos de nifseste historiene, blir lyset silt gjennom sprinkler av barnåler og kvist, og mose i alle sjatteringer står frem i skogkanten som en myk trøst når alt er som verst.

Dette er ei nydeleg bok. Wassmo har sjølv sagt at ho har skrive ein roman om eit kvinneliv. Hennar eige liv i romanform. Ved å omtale hovudpersonen som "hun" distanserer ho seg, og det er kan hende enklare å fortelje om det vonde. Ho opplevde braksuksess med Tora-trilogien og fekk dei same spørsmåla om og om att. Kven er jenta som blei misbrukt? Er ho basert på ein ekte person? Wassmo nekta. Jenta var fiktiv. Da mora døydde såg ikkje Wassmo nokon grunn til å halde det skjult lenger. Farligheten skulle bli allmenn kjend. Det var hennar eigen far som misbrukte henne. Tora var basert på Wassmo sine eigne opplevingar. Også i dei andre bøkene finn vi spor av det sjølvopplevde. 

I Disse øyeblikk lettar Wassmo på sløret og fortel om ei jente som blir introdusert for vaksenlivet altfor tidleg. Jenta veks opp til å bli ei sterk kvinne som ikkje er redd for å stå for meiningane sine. Ho arbeider som lærar, før ho til slutt satsar alt på skrivinga. Vegen dit er likevel ikkje enkel. Ho må ta fleire vanskelege val. Nokre angrar ho på, andre ikkje. Men dei er nødvendige. Det er aldri populært å skilje seg ut. Sjølv om mannen drikk mykje og er utru jamnt, er det ho som får skulda for at ekteskapet tar slutt sidan ho "reiser frå mann og unger for å studere og realisere seg selv". I staden for å hylle henne, skuggar kvinnene i bygda unna. Janteloven er sterk. Men ho er sterkare.

Wassmo skriv ærleg og presist. Ho skreller vekk unødvendige ord, bruker symbolikk og poesi i språket. Alle er namnlause, unntatt dei døde diktarane ho av og til rådførar seg med. Som i dei andre romanane hennar, må du lese mellom linjene og tolke det usagte, noko som gjer boka til så mykje meir enn ein roman. Det er samansett, kunstnerisk og sårt. Ved å setje ord på sterke kjensler og vanskelege tema er det ikkje rart at Wassmo har skrive seg til å bli ein av dei mest elska forfattarene våre.

God bok. Anbefalast. 

Eg var så heldig å vinne boka, signert av forfattaren sjølv. Takk til Gyldendal. 

Oppdrag Mottro

Linda Eide: Oppdrag Mottro. Jakta på gamle dagar, 194 sider

Det er pinleg, men eg er truleg den einaste som ikkje har fått med meg kven denne morosame dama er. Eg trur faktisk dette var første gongen eg høyrde om Linda Eide. Fortvil ikkje. No veit eg det. With bells on! Dette er ei utruleg vittig bok.

Det var eigentleg ganske tilfeldig at deg leste denne boka. Måndag var eg ein snartur innom jobb, og da sto boka utstilt i skulebiblioteket. Eg hugsa så vidt innlegget, og det herlege biletet på omslaget gjer jo også sitt til at ein kvar får lyst til å lese boka, og tok ho med.

I denne boka forsøker Eide å finne ut kva som ligg i utrykket gamle dagar, om gamle dagar var mykje betre før og korleis gamle dagar lever i notida. For å få svar på dette, har ho dei siste ti åra jamnt ringt mor si, Mottro, som har svar på det meste. Sjølv lengtar Eide attende til ei tid ho ikkje levde i, medan mor hennar står trygt planta i ei ukjenneleg notid.

Tast tast tast (ringjer Mottro)

MOTTRO: Ja?
MEG: Hei, det er meg.
MOTTRO: Å hei, er det deg?
MEG: Ja. Fanst det homoar før?
MOTTRO: Nei, ikkje i mitt univers i alle fall. Eg ante ikkje kva det var.
MEG: No må du gi deg.
MOTTRO: Det er sant.
MEG: Men fanst det verkeleg ikkje homoar på Voss før?
MOTTRO: Nei. Jo forresten, det var ein dei snakka om.
MEG: Litt sånn dempa da? (...)

Vi får ikkje berre vite kva Mottro synest om mangt og mykje, men Eide fortel også velvillig om barndomsminner; det vere seg korleis dei feira jul, om livet til sjøs, feriar og bærplukking. Boka er i tillegg krydra med autentiske bilete. Med denne boka viser Eide at ho har glimt i auget og talent for skriving, kanskje ikkje så rart ettersom ho jo er utdanna journalist. Dei artige observasjonane og samtalane gir meg ikkje berre ein god latter, men det tar også meg attende til ei fordums tid.

Tast tast tast (ringjer Mottro)

MOTTRO: Ja?
MEG: Hei. Det er meg.
MOTTRO: Å, er det deg?
MEG: ja. Fanst det feite folk før?
MOTTRO: ja, bevares. Det fanst. Men det var jo meir eit særsyn, ikkje slik som no, at dei går i tog.

MEG: I tog?
MOTTRO: Viss du set deg ned og berre ser på folk, så kjem det jo feite folk forbi heile tida. Men det er kanskje helst i utlandet. Tenkjer ikkje på at det er så mange feite folk på Voss. Her ser folk helst sunne ut. Til og med dei som er litt tjukke. Det er ein fæla fart på mange av dei. (...)

God bok. Anbefalast.




Over det kinesiske hav

Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav, 248 sider

Det var dager med solskinn og drivende skyer, det var kvelder med regn fra sørvest, disige morgener der granene så vidt var synlige. Ikke helt mørkt, men likevel ikke lyst nok til å skjelne de nærmeste trærne fra resten av skogen. Asketreet urørlig. Påskeliljene i hagen, som små, hvite bål som brant spredt innover i et ukjent skyggerike. 
Plutselig var det høst.

Rett før krigen får et ektepar bygget sitt eget forpleiningshjem for unge og eldre "åndssvake" i en liten bygd helt sør i Norge. Begge jobbet med å forvalte Kristi kjærlighets ånd ved sinnsykehuset Dikemark, og meningen er å fortsette dette arbeidet i det nye huset. I underetasjen bor ekteparet sammen med sønnen og datteren. I overetasjen bor pasientene: Grubleren Christian Jensen, tause Matiassen, beleste onkel Josef og søskenflokken på fem. Mer enn femti år senere forteller sønnen i huset hvordan det var å vokse opp i et "galehus" fylt av annerledeshet. Krigen tar slutt, men snart rammes familien av en tragedie så stor at det vil forfølge dem resten av livet.

I likhet med Før jeg brenner ned og Kongens hjerte, har Heivoll hentet inspirasjon fra virkeligheten. Det er en fortelling som viser leseren hvordan myndighetene stemplet de som ikke kunne ta vare på seg selv. Vi skal ikke mer enn seksti år tilbake i tid før de såkalt evneveike ble sammenlignet med dyr, og tvangssterilisering var vanlig prosedyre. Tragedien som rammer familien bidrar også til at sønnen i huset ser på de voksne med nye øyne. De tidligere så kjærlige foreldrene har brått nok med sitt, og sønnen begynner så smått å tilbringe dagene sammen med søskenflokken på loftet.

Det er en fin historie. Heivoll skriver godt, men jeg synes likevel dette er den svakeste av hans siste utgivelser. Jeg savner mer dybde og instinkt i hovedpersonene, mer poesi i språket. Likefullt er det en viktig historie han formidler, verdien er gjennomtrengende. Men jeg vet at han kan bedre.

Takk til Tiden Norsk Forlag for lesereksemplar.

Fra A til Å

Fra A til Å

Lister! Finnes det noe kjekkere? Denne stjal jeg fra bokbloggen Migrating Coconuts,

Author you've read the most from: 
Heh, vi som har lest Sagaen om Isfolket (47 bøker) kan vel ikke annet enn å svare Margit Sandemo? Jeg leste også Heksemesteren (15 bøker) og Sagnet om Lysets Rike (20 bøker) i tillegg til en og annen frittstående roman) i min ungdom, så det blir vanskelig å toppe henne.

Best sequel ever: 
Hm, hm. Her må jeg nok svare Helga Flatlands trilogi. Alle tre er forøvrig like gode. Carl Frode Tillers Innsirkling 2 troner minst like høyt. Fantastisk litteratur!

Currently reading: 
Jeg har nettopp begynt på Gaute Heivolls nyeste roman: Over det kinesiske hav. Det handler om et ektepar som starter opp et fristed for "åndssvake". Begge jobbet med å forvalte Kristi kjærlighets ånd ved sinnsykehuset Dikemark, og meningen er å fortsette med dette arbeidet i det nye huset. Bokens omslag røper at de skal rammes av en tragedie så stor at det kommer til å forfølge dem resten av livet. Jeg har bare kommet til side noe-og-tredve, men liker det jeg har lest så langt. De to foregående romanene hans var jo svært gode, så Heivoll er allerede en favoritt hos meg.

Drink of choice while reading: 
Kaffe. Det pleier å gå i disse tre: Jeg drikker den svart fra kaffemaskinen min, lager meg en Neskafe cappuccino med tre suketter i, eller en iskald Tine Cappuccino - som helst har ligget i fryseren i en time. Mmm..

E-reader or physical books:
Jeg har aldri lest noe på nettbrett, Kindle eller hva det nå er som finnes av elektroniske lesegreier. Fysiske bøker er absolutt å foretrekke, men nå som utvalget av norske bøker tilsynelatende er bedre så kan jeg godt tenke meg en Kindle. Jeg fikk faktisk en i bursdagsgave for tre år siden (tror jeg), men det var omtrent bare engelske bøker å få tak i. Siden jeg ikke er så glad i å lese på engelsk så ble den bare liggende. En kompis ville kjøpe den, så da fikk han det. Jeg angrer egentlig ganske mye på det. Spesielt siden jeg faktisk - ironisk nok - har lest en del på engelsk siden. Kanskje jeg skal ønske meg til jul?

Fictional character you probably would have actually dated in high school: 
En jeg hadde hatt lyst til å date, eller en det er sannsynlig ville date meg? Om det er sistnevnte, må det vel bli han i En pingles dagbok eller noe sånt. Jeg var ikke akkurat den mest populære. Ellers høres han som hovedpersonen i Vigdis Hjorths Hjulskift datet ut som en jeg ville datet, da han var yngre selvsagt. 


Glad you gave this book a chance: 
Min kamp-bøkene av Karl-Ove Knausgård. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å lese dem (som så mange andre), men ble jo påvirket av alt snakket da, og vips! var jeg helfrelst. Det er ikke til å komme bort fra at det er god litteratur, og så blir en jo så godt kjent med hovedpersonen. Oppvekstroman på sitt beste!

Hidden gem book: 
Jeg må innrømme at jeg ikke er helt kjent med dette uttrykket, men forstår av det Ann Helen i Migrating Coconuts skriver at det dreier seg om en ukjent perle? Denne boken er ikke ukjent,ei heller forfatteren, men jeg synes hun fortjener litt ekstra omtale. Jeg snakker om Marit Eikemo og boken er Samtale ventar. En utrolig god og morsom bok om den manglende, ventende kommunikasjonen mellom mennesker. 

Important moment in your reading life: 
Å, herlighet, det er mange! Da jeg gikk i første klasse og læreren vår leste høyt hvert matfriminutt fra Ekornløven av Kari Vinje. Jeg elsket den boka og lånte den minst en gang i året frem til ungdomskolen. Jeg har selvsagt for lengst presentert den for dattera mi, og lurer misanten på om det ikke er på tide med en oppfriskning snart. Senere gav Vigdis Hjorths Jørgen + Anne = sant meg en real oppvåkning, og Jeg savner deg, jeg savner deg! av Peter Pohl gjorde så sterkt inntrykk på meg i åttende klasse at jeg låste meg inne på rommet mitt og gråt i tre dager (jeg var ganske dramatisk i mine yngre dager). Da jeg var rundt 20 ble jeg fullstendig bergtatt av Sagaen om Isfolket og gikk inn i en dyp depresjon etter å ha lest ferdig siste boken. Heldigvis kom J. K. Rowling og Harry Potter meg til unnsetning. Bøker er livet!

Just finished: 
Jeg har omsider fått ut fingeren og lest The Catcher in the Rye av J. D. Salinger. Og ja da, jeg leste den på engelsk. Jeg har ikke tenkt å blogge om den, for let`s face it, hva mer kan jeg tilføye? En storartet bok. Jeg digget språket. Phony og goddamn og sunovabitch (så for meg Lilly i How I Met Your Mother hver gang jeg leste det ordet).

Kinds of books you won't read: 
Jeg er litt sånn bakvendt og leser ikke så mye krim, som jeg har forstått resten av Norges befolkning gjør. Faktisk leste jeg i et intervju i et gammelt Norsk Ukeblad i dag på legekontorets venteværelse at Lise Fjeldstad sier at hun må være den eneste voksne i Norge som ikke har lest noe av Unni Lindell og Karin Fossum (tror jeg det var), men neida, jeg har heller ikke det - om vi ikke teller med Lindells ungdomsbøker om Anna. Jeg orker ikke sånne Superstjernebøker med bilde av en vever og yppig dame omslynget av en langhåret og muskuløs mann på omslaget, og unngår helst bøker som alle andre trykker til brystet - som feks Cecilia Samartin (men det er mest på trass). Ellers er jeg ganske altlesende.

Longest book you've read: 
Jeg vet faktisk ikke. Det må vel bli (når jeg en gang bestemmer meg for å lese videre) Min kamp 6. Jeg gikk litt lei og kom til side 300 og noe.

Major book hangover because of: 
Denne var verre. Det må vel bli depresjonen jeg gikk inn i da jeg avsluttet Sagaen om isfolket. ganske heavy å gå fra å lese og tenke og puste Isfolket i et halvt år, til ikkeno. 


Number of bookcases you own: 
En på loftet og tre på stua. Jeg solgte dessuten en vi hadde på kontoret da vi skulle rydde plass til et barnerom.

One book you have read multiple times: 
Ekornløven av Kari Vinje, det meste av Astrid Lindgren. Biografien om Eleanor Roosevelt (usikker på nøyaktig hva den heter) leste jeg om og om igjen som barn. I voksen alder merker jeg at jeg glatt leser Agnes Ravatn flere ganger, og har vel pløyd gjennom Folkelesnad noen ganger.

Preferred place to read: 
Jeg leser overalt og blir heldigvis ikke bilsyk. Men favorittstedet er nok på kjøkkenet eller i sofaen.

Quote that inspires you/gives you all the feels from a book you've read: 
"Å lese er som å tenke med en annens hode i stedet for sitt eget." Arthur Schopenhauer

Reading regret: 
Jeg er såpass nysgjerrig at jeg gjerne leser bøker jeg på forhånd vet er dårlige, så da kan jeg nesten ikke angre. Om ikke de gir meg en god leseropplevelse, så føler jeg som oftest at jeg sitter igjen med noe likevel. Men Pornopung av Mads Larsen, (Frognerfitter) og Golddigger av Alexia Bohwim er nok bøker jeg kunne spart meg.

Series you started and need to finish (all books are out in the series): 
Min kamp-bøkene av Karl-Ove Knausgård må jeg fullføre, eller rettere sagt vil jeg fullføre. Teller de forresten? Er det snakk om serier jeg ikke har fullført enda, så kommer jeg ikke på flere. Er det snakk om serier jeg har fullført, så leste jeg egentlig resten av bøkene i Twilight-sagaen og Dødslekene bare fordi jeg måtte. Jeg synes den første boka i begge de seriene var myye bedre enn resten.

Three of your all-time favorite books: 
Umulig å svare på, men jeg får si Kjærlighetens bok av Nicole Krauss, Ekstremt høyt og utrolig nært av Jonathan Safran Foer og Påskeparaden av Richard Yates (som jeg hadde helt glemt da Bjørg ba oss liste opp de fem beste bøkene). Nei vent, Morgon og kveld av Jon Fosse må også være med. Og Is-slottet av Tarjej Vesaas. Jeg kunne sagt minst fem til (egentlig 20), men jeg tror jeg stopper her.

Unapologetic fangirl for: 
Alle jeg nevner nedenfor.

Very excited for this release more than all the others: 
Jeg blir ellevill hver gang Agnes Ravatn, Ragnar Hovland, Helene Uri, Selma Lønning Aarø, Helga Flatland, Carl-Frode Tiller, Jonas Gardell, Olaug Nilssen, Kate Morton og Henrik Langeland (unntatt Verdensmestrene-serien, for mye sport!) Trude Marstein, Vigdi Hjorth, Nicole Krauss, Jonathan Safran Foer og sikkert mange flere. Meget glad i norsk samtidslitteratur altså.

Worst bookish habit: 
Jeg MÅ skrive bokomtale med en gang jeg er ferdig med boka, eller i alle fall før jeg begynner på neste bok - for å greie å bevare og gjenskape følelsen og minnene om den på best mulig måte. Du forstår sikkert at dette stresser meg en del da jeg ikke alltid har tid eller lyst til å hive meg i gang med å skrive. Går det et par dager uten at jeg har rukket å skrive, er det nesten ikke vits. Med mindre boken er veldig god, har jeg glemt halvparten allerede.

X marks the spot: start at the top left of your shelf and pick the 27th book: 
Sunniva Relling Berg med Beina i gitaren. En fin bok.

Your latest book purchase: 
Dustedagboka. Gave til en venninne av dattera mi som skulle feire bursdag.

Zzz-snatcher book (last book that kept you up WAY late): 
Ingen. Jeg greier ikke å lese om kvelden, jeg sovner bare - enn så spennende boka er. 

Det var meg. Hva med deg?

Stort og stygt

Olaug Nilssen: Stort og stygt, 156 sider

Eg har vore fan av Olaug sidan eg las Få meg på, for faen!. Ho er morosam, levande og kontroversiell. "Ho tør, der andre teier" - for å sitere Tor, som hadde fast spalte i musikkbladet Topp (den gongen det handla om musikk).

I anledning Det Norske Teatret sitt 100-årsjubileum skreiv Nilssen skodespelet Stort og stygt. Bestillingsverket hausta strålande kritikkar etter urpremieren 2. mars i år, og etter å ha lese dramaet sjølv kan eg ikkje anna enn å føye etter i rekkene.

i Stort og stygt møter vi to nabopar. Det eine paret har ein son på to år og strever med å kome seg gjennom kvardagen, det andre paret ventar sin første son og ser på foreldrerolla frå eit teoretisk og pedagogisk standpunkt. Etter å ha observert foreldreparet i naboleilegheita kjefte og streve med sonen sin gjentekne gongar, er dei overtydd om at dei har med omsorgssvikt å gjere. Dei ventande foreldra har ein spikra plan om korleis dei skal handtere foreldrerolla, og har lest det meste av litteratur som skal førebu deg til nettopp dette. Det andre paret har nok med å forsøke å løyse tidsklemma, og opplever stor meistring dersom dei får sonen til å høyre etter berre ein gong i løpet av dagen.

Dette stykket burde alle få med seg. Her får vi eit eksemplarisk døme på korleis teori og praksis ikkje alltid utartar seg som førespegla. Vi har det eine paret som lever midt i "småbarnshelvetet" (ja, lesar, du har lov til å nikke anerkjennande) med trassalder og rutinebygging, og det andre paret, strukturerte og tilsynelatande perfekte. Stort og stygt viser oss likevel meir enn den tragikomiske situasjonen som oppstår mellom dei to familiane. Det set ord på kjensler som kvar ein forelder har kjent på. Følelsen av ikkje å strekke til, eller uroen for alt som kan gå gale. Og motsett: Peikefingeren vi alle av og til har hatt lyst til å vifte med til dei som ikkje gjer ting slik vi ville ha gjort dei. Det eine paret får også kjenne sorg og avmakt idet det innser at det er noko annleis med barnet deira.

Som klangbotn for stykket har Nilssen latt seg inspirere av Haldis Moren Vesaas sitt nydelege, men fæle dikt "Voggesong for ein bytting". Eg synest det er så sterkt og fint at eg tok meg fridomen til å kopiere det her:

Voggesang for ein bytting
Halldis Moren Vesaas

Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.

Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.

Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
- No trur eg du endeleg sovnar…

Eg anbefaler både boka og stykket. Om det blir sett opp i Ålesund, skal i alle fall eg sikre meg ein billett.

Gav det meirsmak? Ho har skrive andre bøker. Eg har ikkje skrive om alle, men du kan finne meir Olaug Nilssen herher og her.

Takk til Samlaget for lesareksemplar.

Goldddigger

Alexia Bohwim: Golddigger, 346 sider

Ja, så har man altså lest bok nummer to forfattet av denne kvinnen. Golddigger handler om Angelica Borg, som nettopp har gitt ut sin første roman. Angelica er overfladisk, usikker, nymfoman og en av de mest latterlige karakterene som har blitt festet til papiret. Hun er gift, men greier ikke å bestemme seg for om hun elsker eller hater mannen sin, hun bruker dop, oppfører og kler seg som en hormonell fjortis.

Dette er uinteressant, overfladisk og direkte pinlig. Jeg vet ikke hvorfor jeg gidder å bruke tid på å gi min mening om denne boken, for dette er noe av det dårligste jeg har lest. Den er til og med dårligere enn Frognerfitter. Den er Frognerfitter, bortsett fra adskillig flere sexscener. Boken ble utgitt i 2012, og det er tydelig at forfatteren har latt seg inspirere av Fifty Shades-trilogien.

Jeg kan lese flere steder på nettet at bøkene hennes har et snev, eller mer, av selvbiografi i seg. Dersom forfatteren er det minste lik noen av hovedpersonene i bøkene sine er det bare trist, for mer fjollete litterære personligheter skal man lete lenge etter. Jeg har vel ikke opplevd maken siden Mads Larsens møkkabok.

Nå er jeg ferdig. To av tre bøker har overbevist meg. Dette er ikke verd å bruke mer tid på.

Styr unna.

Frognerfitter

Alexia Bohwim: Frognerfitter, 279 sider

Jeg holdt glasset med tequila opp mot lyset og skimtet at bunnen var dekket av hvitt pulver. Jeg skjønte at det var amfetamin. Noen prøvde å dope meg. I dag igjen. Bånnski.

Denne romanen med det noe oppsiktsvekkende navnet har jeg lenge vært litt nysgjerrig på. Ja da, på grunn av tittelen. Hvem er ikke det? Men jeg trodde faktisk at den var litt mer interessant enn som så. At handlingen var litt i samme gate som Wonderboy og Fyrsten. Ikke på langt nær så bra selvsagt, men at jeg skulle få lese om frustrerte frognerfruer og rikmannslivet deres.

Nei. Det er ingen fruer her. Bare forfyllede ungdommer og unge mødre som overlater barna til foreldrene sine for å feste, drikke, ta narkotika og ha sex. Jo da, det kunne blitt en bra historie. Men det blir for mekanisk. For kaldt. Hun holder seg til et overflatisk nivå, noe som gjør at jeg sjelden kommer forbi den refererende fortellerstilen. Språket er blottet for fornemmelse, jeg kommer aldri under huden på hovedpersonen, og i stedet for å føle sympati,  irriterer jeg meg grønn over oppførselen hennes. Hvor er følelsene? Jeg liker å kjenne boken, lukte, smake. Jeg har lest amatørmessige blogger av tidligere narkomane skildret bedre enn dette. Det sies at deler av boken er biografisk, men jeg kan ikke la være å lure på hva som egentlig er budskapet her? Ikke ta dop? Nei da, vi skal ikke det. Men det er ikke takket være denne boken.

Bortsett fra å lure på hvem de forskjellige nevnte karakterene er, gav Frognerfitter meg fint lite.Men jeg er ikke snauere enn at jeg kaster meg i gang med hennes tredje roman, Golddigger. Siden jeg likevel lånte den samtidig. Kanskje den er mer i nærheten av hva jeg forventet meg av denne? Tvilsomt. Men jeg ser jo mye dritt på tv, så hvorfor ikke senke standarden litterært også? Av og til er det greit med litt tanketom underholdning.

Tørk aldri tårer uten hansker

Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker, 284 sider. oversatt av John Erik Frydenlund

Jeg elsker denne boken! Jeg elsker bøkene til Jonas Gardell! Jeg elsker Jonas Gardell. Jeg har aldri møtt ham, men jeg elsker ham.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne nå når jeg skal skrive om denne fantastiske boken. Skal jeg åpne med å fortelle at tittelen viser til åpningssekvensen, hvor en sykepleier blir bedt om aldri å tørke tårene til en aidssyk pasient, uten hansker - og dermed avsløre fordommene bokens historie vil vise? Eller burde jeg fokusere på den indre striden bokens hovedpersoner står overfor, både hos seg selv og omverdenen? Kanskje jeg kan konsentrere meg om den nydelige oppvekstromanen, som den jo også er? En fortelling om å komme ut, om å finne seg selv og glemme de andre. En fortelling om kjærlighet.

Vi er i Sverige i begynnelsen av 80-tallet. HIV og Aids er fremdeles ukjent for folk flest. Det snakkes om en dødelig lungebetennelse, ekle kreftformer og ymse infeksjoner.

Det som fortelles i denne historien, har skjedd. 
Det skjedde her, i denne byen, blant de menneskene som lever livet sitt her.
I en by der de fleste fortsatte å leve sine liv som om ingenting hadde hendt, begynte unge menn å sykne hen, visne bort og dø.
Jeg var en av dem som overlevde, og som derfor kan fortelle.
Dette er min og mine venners historie. 

Dette er første boken i en trilogi som vil stå ferdig i februar 2014. I del 1 Kjærligheten møter vi unge og usikre Rasmus, enebarn og høyt elsket av foreldrene sine. Han flytter til Stockholm for å studere, og kastes samtidig inn i de homofiles verden. Benjamin, som er Jehovas vitne, går fra dør til dør og forkynner Guds ord. En dag ringer han på hos Paul, intetanende om at livet hans, troen, aldri skal bli som før. På selveste julaften velger Rasmus å ikke reise hjem til foreldrene. Han har blitt invitert på fest til Paul. Foreldrene er sønderknuste. Rasmus er overlykkelig. Han har lagt hjembygda Koppom bak seg. Hos Paul møter han Benjamin, som med en gang vet at det er Rasmus han har ventet på i hele sitt liv. De forlater festen sammen og fortellingen om kjærlighet kan begynne.

Hvordan skulle de kunne vite, hvordan skulle de kunne ane at denne dødelige nye sykdommen som nå så ut til å ha nådd Sverige, men som bare rammer homofile, at akkurat denne sykdommen fullstendig skal forandre deres liv, også der i den lille verdenen, i Koppom, at sykdommen skal komme og feie med seg lykke, liv og fremtid - og deres engstelig oppstilte nissedekorasjoner vil ikke kunne verge dem mot noe som helst.

Historien veksler fram og tilbake i tid. Vi kommer stadig tilbake til scener fra et dødsleie, og aner at det er en av hovedpersonene som ligger for døden - rammet av denne nye, dødelige sykdommen som har kommet fra USA. Det er grusomme beretninger og rørende skildringer om hverandre. Det halvdokumentariske styrker fortellingen, språket er levende og ekte. Tv-serien basert på bøkene har allerede blitt vist - og elsket - i Sverige. I Norge blir den sendt en gang i tiden før jul. Å, som jeg gleder meg!

Jeg har en gang lest at Jonas Gardell er en av få som greier å få publikum til å gå fra å strigråte til å gapskratte på et øyeblikk. Og tilbake igjen. Med bøker som Slik går nok en dag av våre liv for aldri mer å komme igjen, En komikers oppvekst-trilogien viser han nettopp det. Han kan skildre det trivielle så festlig og det vonde så sårt, og viser en treffende allsidighet i temaene han tar opp. Gardell er en storfavoritt hos meg, og jeg leser helst alt han gir ut. Jeg har enda til gode å overvære et av stand up-showene hans, men en dag. Da!

Fremdeles ikke overbevist? Da skal du lese Ellikkens nydelige og høyst overbevisende omtale - som jeg uhemmet har stjålet informasjon fra. Sånn er det når en ikke er fullstendig opplyst. Ydmyke takk og beklagelser fra meg, Ellikken.

Anbefales varmt.

Takk til Vigmostad & Bjørke for lesereksemplar.

Det finnes ingen helhet

Helga Flatland: Det finnes ingen helhet, 220 sider

Dette er siste boka i Flatland sin trilogi om dei etterlatne av barndomskameratane Tarjej, Kristian og Trygve. Denne har eg gleda meg til heilt sidan eg fekk nyss i at det skulle ei tredjebok. For å forstå fullt ut kva denne serien handlar om og kor gode desse bøkene er, tar eg meg fridomen til å repetere innlegget eg hadde om første boka Bli hvis du kan, reis hvis du må: 

Barndomsvenene Tarjej, Kristian og Trygve veks opp i ei trygg lita bygd, der alle veit kven alle er. Etter militæret bestemmer dei seg for å verve seg til dei norske styrkene i Afghanistan. Ingen av dei kjem heim. Attende sit familie og vener med tankane, spørsmåla, sorga. Ei smerte så stor at ho skapar avstandar og bryt band. Kvifor reiste dei? Kva med dei som venta heime?

Boka er delt inn i fire delar, fortald av Tarjej, Jon Olav, Karin og Trygve. To av dei som reiste, to av dei etterlatte. Denne forteljarteknikken fyller ut hola, og gjer historia heilskapleg og sterk. Flatland gir hovudpersonane ei særeige røyst med å la dei fortelje vekselvis på nynorsk og bokmål, noko eg trur eg aldri har vore borti før. Dialekt ja, men ikkje fullstendig skifte av målform. Eg likte dei nynorske delane best. Det er som om orda inneheld meir styrke. Opplevinga blir forsterka; sorga blir tyngre og gleda meir lykkeleg. 

Dette er truleg den nye yndlingsboka mi. Ei bok som kan få meg til å kjenne  mykje. Sakn, lengt, sorg. Eg har lest om menneske busatt i den same bygda. Ein trygg barndom som likevel lagar djupe sår. Det gir meg ei taus sorg eg ikkje veit korleis eg skal takle. Flatland lar meg komme så intens nært at eg veit med heile kroppen at dette er ei historie eg seint vil gløyme. 

Bli hvis du kan. Reis hvis du må er ei nydeleg, sterk bok om å bryte ut av ein tryggleik som ikkje lenger kjennes trygg. Takk til du anonyme som tipsa meg om denne boka for nokre månader sidan.

I oppfølgjaren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake har eg skrive at ord ikkje kan beskrive kor bra ho er, kor godt eg likar ho. 

I Det finnes ingen helhet får vi innsyn i korleis dei etterlatne har det, fem år etter hendinga. Kva som har skjedd sidan sist, korleis dei har greidd å kjempe seg attende til kvardagen. Dei to første bøkene har vist oss moglege årsaker som førte til avgjerda om å reise, i denne får vi sjå korleis ei bygd lamma av sorg sakte kjem ut av dvalen. Det er ei nydeleg, sårbar og tankevekkjande forteljing. Samstundes kjennest det litt feil å kalle det ei forteljing. Forteljinga er på ein måte ferdig. Det er det som skjer etterpå det handlar om. I denne boka er det Karin, Hallvard, Bjørn og Ragnhild som fører ordet. Sistnemnde er kommunelege i bygda og kjende godt dei tre gutane. Ho veit også kva sorga gjer med dei som er att. Bjørn reiste til Afghanistan saman med dei tre andre, men kom heim aleine - utan heltestatus. 

Helga Flatland blir sagt å vere ein av dei viktigaste samtidsforfattarane, og det er ikkje utan grunn. Ho skriv svært godt, skildrar mellommenneskelege forhold på ein trygg og sterk måte. Språket er særs godt, og ho er like god på begge målføre. Da eg tidlegare i år var med som litterær konsulent i arbeidet med å lage ei ny norskbok for yrkesfaga, var det ein ting forfattarane var samde om allereie under jobbintervjuet: Dei skulle ha med eit utdrag av Helga Flatland sin roman. Og slik blei det.  

Eg avsluttar med å repetere meg sjølv nok ein gong: Ord kan ikkje beskrive kor bra desse bøkene er, kor godt eg likar dei. Eg er stum. Treng eg seie meir?

Anbefalast på det sterkaste. 

Takk til Aschehoug for lesareksemplar.

Dette burde skrives i nåtid

Helle Helle: Dette burde skrives i nåtid, 153 sider. Oversatt av Trude Marstein

- Jeg er så glad for at du og Per har begynt å være sammen, sa hun. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, jeg tenkte mest på håret hennes. - Indeed, sa jeg, og hun nikket et par ganger, jeg hadde ikke fått trukket opp sokkene ordentlig inne i støvlene, de krøllet seg under foten.

I denne boken møter vi en ung kvinne som flytter inn i et hus ved en jenrbanestasjon i en småby. Hver dag reiser hun med tog til København. Hun skal egentlig studere ved universitetet, men kommer seg aldri dit. Hun tilbringer i stedet dagene med å vandre rundt i byen, sjelden med et åpenbart mål. Hun sover dårlig og tenker tilbake på tidligere forhold, noe som forstyrrer skrivingen hennes.

Siden jeg likte så godt Helles forrige roman, Ned til hundene, var jeg sikker på at denne kom til å falle like godt i smak. Men den gjorde ikke det. Hvorfor ikke, greier jeg ikke helt å sette fingeren på. Hun har det samme, dempede språket, skriver om like trivielle ting og jeg får akkurat samme følelsen når jeg leser. Likevel ble jeg ikke bergtatt. Jeg kom liksom aldri inn i historien, men tok meg i å dagdrømme og tenke på annet oftere enn tillatt. Kanskje er det meg, jeg vet ikke.

Rydde ut

Helene Uri: Rydde ut, 258 sider

Du kan skrive deg selv inn i boken, sier hun. Nei, sier jeg. Og meg! sier venninnen min. Jeg skriver ikke på den måten, sier jeg, har aldri gjort det og kommer aldri til å gjøre det. Å jo, sier venninnen min. Jeg kan love deg her og nå at jeg aldri kommer til å skrive en bok der jeg selv er med, sier jeg irritert og skjenker i mer te.

Helene Uri er i gang med en ny roman om lingvisten Ellinor Smidt, som drar fra Oslo til Finnmark for å forske på utdøende samisk språk og historier som av den grunn forsvinner. En dag ringer de fra pleiehjemmet og forteller at Uris mor har gått bort og dermed står opphavet til Uris egne historier, forbindelsen til fortiden, i fare for å bli borte. Romanen deler seg derfor i to parallelle fortellinger, en om den fiktive språkforskeren og en selvbiografisk om Uris jakt på egen slekt.

Dette er ulikt noe jeg tidligere har lest av Uri, og jeg tror jeg har lest samtlige av hennes romaner unntatt Engel i nylon - som jeg måtte legge bort etter å ha lest noen få sider og skjønt at historien blir tristere enn jeg greier i dag. Men kanskje jeg orker senere, når barna mine er eldre. Vi får se. I alle fall, i Rydde ut blir vi (endelig) bedre kjent med privatpersonen Uri. Hun er åpen om savnet etter moren, noe som gir historien en varm nerve. Samtidig er hun en formidler som tar leseren med i skapelsesprosessen. Vi får høre hvordan og hvorfor hun velger å forme Ellinor Smidt som hun gjør, hva som er med fra hennes eget liv og hvordan Uri selv overlater fortellingen til tilfeldighetene og liksom blir styrt i egen retning. Hun viser leseren at hvordan vi velger å møte verden først og fremst er preget av hvem vi selv er.

Jeg synes den selvbiografiske delen kler Uri og tar gjerne mer av den slags.

Anbefales.

Takk til Gyldendal for lesereksemplar.

Frå Ragnar til alle. E-post i utval

Frå Ragnar til alle. E-post i utval, 143 sider

Fra: Ragnar Hovland
Sendt: 26. september 2001 11:35
Til: Samlaget
Emne: Råd i kvardagen

Har du stundom ei kjensle av at ingen legg merke til deg? Ta kjensla på alvor og gjer noko med det: Gå heile trappa, frå 1. til 5. høgda, opp og ned ein 10-15 gonger. Trø hardt og tydeleg. Etter ei stund vil truleg folk begynne å lure på kven det er.

-------------------------------------------------------------------------------------

Ragnar Hovland var i ei årrekke litterær konsulent ved Det Norske Samlaget. Han hadde kontortid eit par dagar i veka, og desse dagane blei dei andre tilsette bombardert med Ragnar Hovland sine kortare og lengre e-postar med ymse tema. For mange av kollegaene blei dette vekas høgdepunkt, og det skjøner eg godt for denne fyren er vittig. Eg har lest fleire bøker av han før, men det er som om eg frå kvar gong gløymer kor morosam han faktisk er.

Fra: Ragnar Hovland
Sendt: 8. april 2002 13:04
Til: Erle M. Stokke
Emne: Automatisk svar når du er borte frå kontoret: Dersom vi hadde hatt president...

Eg er Ragnar Hovlands fråversassistent. Hovland, eller The Boss, som vi gjerne kallar han her, er ikkje på kontoret. Normalt sett er han her på ons- og torsdagar, men kva er "normalt" i vår tid? Elles slit eg med litt angst for framtida, men det har kanskje berre med årstida å gjere?

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Boka er ei samling av e-postar han sende til dei tilsette i løpet av 2000-2009, og vi får blant anna lese om forbrukartestar, livsfunderingar om mangt og mykje, hjartesukk frå den einsame fråversassistenten, funfacts om pungdjevlane - med tilhøyrande bilete og meir. Mykje meir. Eg kan ikkje anna enn å plukke ut nokre eksempel, men tru meg når eg seier at desse små dryppa ikkje er i nærleiken av å vise kor artig denne boka faktisk er.

Fra: Ragnar Hovland
Sendt: 29. mars 2007 12:42
Til: Det Norske Samlaget
Emne: Visning

Eit klassisk Berit Teppen-visittkort ligg no til framvisning på prosjektkontoret. Berre i dag.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Ei særs lattervekkjande bok. Anbefalast sterkt.

Takk til Samlaget for lesareksemplar.




Fugletribunalet

Agnes Ravatn: Fugletribunalet, 208 sider

I år blir det ein særs god bokhaust. Agnes Ravatn har (endeleg!) skrive ei ny bok, Ragnar Hovland sine e-postar i utval har kome i bokform (eg er allereie i gong med ho, hysterisk morosam bok.), Erlend Loe, Selma Lønning Aarø og Helene Uri kjem med nye romanar. Og sjølvsagt fleire, men det er desse eg er mest oppteken av.

Men no skal det handle om Ravatn. Har du gløymt kven denne fantastiske dama er (går det an ikkje å vite det?), eller kva ho har skrive før, kan eg friske opp minnet ditt her, her og her. Har du ikkje lese noko av ho før? Ein. Skam deg. To: Gjer noko med saken snarast råd. Ho er truleg den mest morosame dama i landet.

Fugletribunalet handlar om tv-kjendisen Allis Hagtorn, som etter ein skandale rømmer frå offentlegheita. Ho får seg jobb som hushjelp og gartnar for einstøingen Sigurd Bagge, i ein eldre trevilla i ein nokså aude stad ved fjorden. Ved å fokusere på dei daglege gjeremåla forsøker Allis å ta ein dag av gongen og gradvis bygge seg opp att, men Sigurd Bagge si lunefulle åtferd gjer ho stadig meir usikker. Kva gjer han på arbeidsrommet sitt heile dagen og kvar er kona hans? Sigurd Bagge har mange løyndommar og Allis har vanskeleg for å slappe av i nærleiken av han. Likevel er ho meir fascinert enn skremd, og sjølv om ho står fri til å reise når ho vil, vel ho å bli.

Både Allis og Bagge har av ulike grunnar trekt seg attende frå samfunnet og forsøker å finne rotfeste i einsemda. Allis ser ut til å gløyme kvifor ho reiste frå alt, og ho blir stadig meir opptatt av Bagge. Bagge gir lite av seg sjølv, noko som gjer ho frustrert og lengtande etter meir.

Eg skalv lett. trekte pusten djupt. han tok eit steg fram, bøygde seg mot meg. Han lente seg ned til meg. Så la han ansiktet mot kinnet mitt, leppene mot øyra mitt. Eg lukka augo, den varme pusten hans mot øyra sende lyn nedover ryggsøyla.
Hore.
Han reiste seg og snudde seg mot fjorden, mot månen. Så gjekk han sakte opp trappene.

Ravatn har nok ein gong skrive ei glimrande bok. Med Fugletribunalet viser ho at ho er meir enn berre humor og kvikke replikkar. Historia er meir intens og djuptpløygande, og slutten tar ei overraskande mørk vendig. Ravatn skildrar menneskesinnet på ein truverdig måte, ho bruker naturen og fargane og gir små drypp av hint som driver historia framover. Det er ikkje berre Allis som blir oppgitt over Bagge, men lesaren vil nok også rive seg i håret av frustrasjon over denne kompliserte framferda. Forholdet deira gav meg assosiasjonar til klassikarar som Jane Eyre, Stormfulle høyder, Skjønnheten og udyret og alle desse ambivalente tosemdene. Når alt kjem til stykket, er vi berre menneske som vil bli elska.

Ei veldig god bok. Bravo, Ravatn!

Takk til Samlaget for lesareksemplar.



Vareopptelling

Erlend Loe: Vareopptelling, 130 sider

I Vareopptelling blir vi kjent med den aldrende lyrikeren Nina Faber. Hun har ikke gitt ut noe på år og dag, men etter et lengre opphold i Istanbul utkommer hun med diktsamlingen Bosporos. Boken følger Nina den dagen diktsamlingen blir utgitt, og flere aviser har anmeldt den. Slaktet den. Nina har lagt altfor mye i Bosporos til å finne seg i dette. Hun bestemmer seg for å oppsøke personene som har anmeldt diktsamlingen og gi dem en ordentlig lærepenge.

Det slår i ytterdøren og Nina blir med ett klar over at hun har stått lenge blant Kulpes bøker og helt mangler en plan for hva som skal hende når han kommer hjem.Hun blir dessverre nødt til å slå ham litt, tenker hun. 

Erlend Loe er bankers. Når han gir ut noe nytt, må det selvsagt leses. Han er seg selv lik. Morsom og tørrvittig. Det er typisk Loe. Boken har flere sekvenser som er hysterisk morsomme, få karakterer og festlige dialoger. Men jeg synes likevel at det mangler noe. I likhet med Fvonk er det ett og annet som gjør at den ikke kommer helt til topps. Jeg savner mer handling, tettere oppfølging - de fandenivoldske og til tider meningsløse, men akk, likevel så herlig treffende kommentarene bøkene hans er så fulle av. Men jeg synes Vareopptelling er hakket bedre enn Fvonk, og når jeg sier at jeg synes den mangler noe så mener jeg at jeg ikke lo konstant, bare nesten. Mer kan man vel knapt forlange. Loe får bare skylde seg selv for å ha lagt lista så høyt.

Etter å ha lest denne artikkelen kan man undre seg hvorfor Loe har skrevet denne boken, og til hvem. I alle tilfeller er det en festlig historie og verdt lesingen.

Anbefales.

Takk til Cappelen Damm for lesereksemplar.

Gulldronning, perledronning

Margaret Skjelbred: Gulldronning, perledronning, 208 sider

Vaksne Signhild sit ved senga til morfaren, som ikkje har lenge att. Minnene tek ho attende til sommaren ho var sju år. Noko forferdeleg har hendt med Signhild, ho har forsvunne inn i "Berget det blå" og morfar skal lokke ho ut derifrå. Dette gjer han forsiktig ved å fortelje hennar historie i form av kjende eventyr og skikkelsar. Etter år med forsømming og omsorgssvikt, er morfar det einaste trygge i livet hennar. Han tar med den målbundne prinsessa enda lenger inn i Berget og saman tek dei opp kampen mot det vonde trollet.

- Fortell, morfar, fortell! Fortell! Fortell! - Vent nå, gulldronning, perledronning, hør nå litt på meg, sier morfar og setter sykkelveskene fra seg.

Også i denne boka tar Skjelbred i bruk bornet som forteljar, og den vaksne lesaren må sjølv tolke det usagte mellom orda. Det er skjørt og vakkert, men samtidig ei vond og intens forteljing. Historia handlar ikkje berre om Signhild, men gir oss eit gløtt inn i tre generasjonar med liding og svik. Morfar forsøker å bøte på tidlegare feil ved å vere fullstendig sjølvoppofrande for det vesle barnebarnet sitt. Det er ein smertefull prosess, men med kjærleik og tolmod går det den rette vegen.

Dette er ei av dei nydelegaste, men samtidig urovekkande og fælslege bøkene eg har lese. Hjartet mitt blør..

Det er ikke i minnelige tider og ikke i uminnelige tider heller. Det er her og nå. Og det er nå han ikke hører meg lenger.

Anbefalast sterkt.

Slangemønster

Minette Walters: Slangemønster, 362 sider. Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Dere som følger bloggen min, vet at jeg ikke er videre begeistret for krim. Men jeg leser jo en og annen krim i løpet av året og da er ikke Walters å forakte. Nå har jeg vel lest en fem-seks av hennes bøker, og de gir mer eller mindre alltid mersmak. Denne var intet unntak.

Slangemønster handler i all hovedsak om et mord (?) som skjedde for over 20 år siden, nærmere bestemt i London, november 1978. Det er "Gale-Annie" som blir funnet død i rennesteinen like ved huset i gata hvor hun bor. Ingen ser ut til å bry seg om at denne kvinnen er død, og til tross for at flere ting tyder på at hun ble offer for en ugjerning, blir saken henlagt ganske snart. En av naboene hennes, Mrs Ranelagh er overbevist om at hun ble myrdet, men blir ikke hørt. 20 år senere har Mrs Ranelagh fremdeles ikke glemt denne saken og begynner å etterforske hendelsen på egen hånd. Og alt peker mot mord.

Minette Walters er seg selv lik. Har du lest en av hennes romaner, vet du hvordan hun bygger opp spenningen. Hun utelater ingen detaljer og boken er full av rapporter, korrespondanser og annet som er med på å nøste opp mysteriet. Walters er mester i å gå i dybden, og den til tider kompliserte historien er ytterst imponerende. De fleste er mistenkte og vi får ikke vite hvem som er skyldig før helt til slutt. Akkurat slik en god krim skal være.

Anbefales.

Min leserprofil

Som så mange andre medbloggere, kaster jeg meg på trenden med å fylle ut leserprofilen min. Undersøkelsen er lånt av Bokhora og oversatt til norsk. Kopier gjerne til din egen blogg eller svar i kommentarfeltet.
1. Hvilken bok leste du sist?
«Tredve dager i Sandefjord" av Vigdis Hjorth. En likandes bok.
2. Hvilken bok skal du begynne på nå?
Like dum som alltid, dro jeg med supertykke "Balansekunst" til føden og tenkte jeg skulle få god tid til å lese. Som nybakt trebarnsmor er ikke lektyre det første en tyr til når en har litt tid for seg selv. I alle fall ikke av den typen. Da er blad av typen Bam og Spedbarnsboken plutselig meget interessante. 
3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?
Jeg er ikke sikker. Det ser ut som en god blanding, men tror faktisk at jeg har litt flere kvinnelige. Isfolkets 47 bind gjør nok også sitt til å opprettholde balansen.
4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende?
Jeg pleier alltid å sjekke hvor mange sider boken har, gjerne flere ganger. Når en har så mange andre bøker en vil lese, blir det litt fokus på hvor lenge en har igjen. Men samtidig er det dumt at en skal bli stresset av det. Lesing skal jo være lystbetont og kjekt. Når det er sagt, sjekker jeg sidetallet flere ganger selv om jeg aldri ønsker at boka skal ta slutt også. Jeg pleier også å se på omslaget om og om igjen, spesielt dersom de er bilde av noe en kan kjenne igjen i historien.
5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv)
Jeg leser omtaler, blogger og sluker det meste av mine yndlingsforfattere. Jeg er så heldig å være med i en lesesirkel, og der tipser vi hverandre om gode bøker. Vi er faktisk så opptatt av å snakke om bøker at det er sjelden vi husker å diskutere det som var månedens bok - og like ofte glemmer vi å velge ut neste måneds bok. 
6. Når er en bok for lang?
Når den ikke greier å fenge meg. Men jeg kan også synes en fengende bok har for mange, unødvendige passasjer. 
7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?
Helst ikke. Jeg liker å skrive selv, og er veldig interessert i hvordan språket er bygget opp. Siden jeg er norsklærer, føler jeg også at jeg bør lese på norsk. Men jeg leser engelsk også altså. Bare ikke så mye. 
8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?
Agnes Ravatns "Stillstand" og "Folkelesnad". Det er så hysterisk treffende og morsomt at alle bør lese alt av henne. Jeg gleder meg vilt til hennes nyeste, som kommer i høst. Da jeg spurte en elev i fjor om tips til hva en lærebok i norsk bør inneholde, kom svarer kjapt: "Mer Ravatn, mindre Ibsen!".
9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall – når gir du opp?
Jeg forsøker i det lengste å holde ut en kjedelig bok. Ikke sjelden tar den seg opp, og tenk om jeg hadde gått glipp av det! Men det hender jeg bare gir meg. Det finnes for mange gode bøker til å lese ferdig de kjedelige.
10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din – og hvilken finnes ikke?
Samtidslitteratur og debutanter er kraftig overrepresentert, men jeg har også en god del klassikere som venter på å bli lest. Barnas bokhyller er også stappfulle. Det finnes ikke fantasy, bortsett fra Harry Potter og Ringenes Herre (nei, jeg har ikke lest og kommer ikke til å lese, sistnevnte). Krim har jeg ikke så mye av, men du finner en bok eller ti om du ser etter. 
Nå, hvordan lyder din leserprofil?
        
Siden det kom litt klager på at flere av bloggerne er så private og anonyme, slenger jeg med bilde av familiens siste tilskudd, et par timer gammel. Er han ikke njuudelig, vel?

Tredve dager i Sandefjord

Vigdis Hjorth: Tredve dager i Sandefjord, 265 sider

Jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har lest av henne, men det begynner å bli en del og ennå er det ikke nok. Jeg digger Vigdis Hjorth! Denne boken er selvbiografisk, og handler om da Hjorth måtte sone en måned i fengsel grunnet promillekjøring. Noe av det vet vi er "oppspinn", for eksempel er det ikke forfatteren Vigdis vi møter, men dramatikeren Tordis. Jeg går også ut fra at andre navn og eventuelle yrker er anonymisert, men ellers tror jeg det meste stemmer ganske overens med hvordan hun opplevde oppholdet bak murene. 

Boken begynner som en slags rapport, med datoer og notiser fra tiden før soningen, siden går fortellingen over til en mer romanaktig form. Tordis beskriver hvordan det er å skulle forholde seg til autoritære regler i en hel måned. Det er regler for leggetid, arbeid, besøkende og mat. Ingen av de innsatte vet hvem hun er fra før, Tordis gjør sitt ytterste for å skjule både at hun er akademiker og har greit med penger. Måten hun skiller mellom "jeg" og "de andre" viser at hun har fordommer, noe hun ikke legger skjul på. Hun unngår å bruke fremmedord og nedgraderer diskusjonsemnene til deres nivå, om sex, rus og menn - selv om hun har mest lyst til å snakke om hjernvaskdebatten hun i all hemmelighet leser om i Aftenposten. Det hersker en egen kultur i fengselet, en slags jantelov hvor man ikke skal tro man er bedre enn andre. 

Hun skriver om dagene som stort sett består av å sy høner og strikke tøfler. De innsatte blir beskrevet på en særdeles vittig måte, jeg får faktisk lyst til å ta meg en tur i fengselet. Da er det god litteratur altså. Likevel ligger det et alvor bak. Hjorth forteller i et intervju at tiden i fengselet ikke legger opp til at de sonede skal føle anger, men at det tvert imot er mer naturlig å skryte av handlingen. Hun lærte mer om de som av ulike grunner faller utenfor samfunnet, men at fengselet i seg selv ikke er grunnen til at hun ikke vil kjøre i fylla igjen. 

En ærlig bok. Anbefales. 

Du skal elske lyset

Margaret Skjelbred: Du skal elske lyset, 342 sider

Før du les vidare skal du vere klar over ein ting: Dette er ei fantastisk bok! Mor til venninna mi, som eg lånte boka av, las visstnok alt ho kom over av Skjelbred sine bøker den gongen ho blei kjend med forfattarskapen hennar. Det skjøner eg godt, og eg har sjølvsagt tenkt å gjere det same. For dette er bra. Sterkt. Nydeleg og trist. 

Åtte år gamle Alva er lykkeleg og bur saman med far, mor og veslesøster da verda ein dag rasar saman. Far dør i ei ulykke og ingenting blir som før. Mor tar med søstrene og flytter heim til foreldra sine, som ho mista kontakten med da ho valde å gifte seg utanfor Menigheten. Her blir Alva møtt av ein heilt ny røyndom, ein kvardag der skam og skuld er integrert i kjenslene. Mørket sigrar over lyset, og ingen hjelper vesle Alva i sorga over å ha mista den livsglade og gode pappaen sin. 

- Men jeg siger eder at hver den som ser paa en kvinde for at begjære henne, har alt drevet hor med henne i sit hjerte, sier Matteus. Bestefar leste skriftstedet fra prekestolen i formiddag. Han løftet blikket fra boken, og et lite lyeblikk stirret han rett inn i skammen min. Jeg har vekket begjær, jeg er en horkvinne.

Denne forteljinga er skremmande og forferdeleg, men evnar også å vise håp. At vi får oppleve det gjennom åtteåringen Alva gjer det så mykje meir forsterka. Ho skildrar den tause, men strenge bestefaren, mora som går meir og meir inn i seg sjølv, og veslesøstera som er for lita til å skjøne. Bestemor er den einaste som gjer eit forsøk på å vise kjærleik og omsorg for Alva, i ein kvardag der frykt og forbud regjerer. Innimellom kapitla er det den eldre Alva som ser attende på livet sitt, og som litt etter litt avslører store løyndommar innanfor Menigheten. 

- Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Jeg er ikke ren av hjertet og skal ikke se Gud.

Eg kunne ha skrive så mykje meir, men eg er redd for å røpe, for å leggje til rette for ein ny lesar. Dette må lesast aleine, opplevast på eigne premiss. 

Anbefalast sterkt. God bok.