RSS

Alle vil hjem. Ingen vil tilbake


Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake., 202 sider

Dette er oppfølgjar til den nydelege debutboka Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Ord kan ikkje beskrive kor bra ho er, kor godt eg likar ho. Eg er stum.

Les hvis du kan. Snarast.

Har det klikka for Lottie Biggs?


Hayley Long: Har det klikka for Lottie Biggs?, 234 sider

Det var Lesehesten fra Sørlandet som først gjorde meg oppmerksom på denne boken, og jeg har egentlig aldri greid å få denne fantastiske tittelen ut av hodet. Når den åpenbarte seg for meg i skolebiblioteket, var jeg snar å grabbe tak i den. Har det klikka for Lottie Biggs? er helt klart en bok for ungdommer, men temaet er tyngre enn det vanligvis pleier. Walisiske Lottie Biggs fyller femten år, har deltidsjobb i en skobutikk og har en lettere sarkastisk holdning til livets trivialiteter. Akkurat som en typisk tenåring. Men Lottie har den siste tiden dratt det enda litt lenger. Hun får ukontrollerte følelsesutbrudd, blir kastet ut av undervisningen og glemmer både tid og sted. Når Lottie en dag blir tatt for butikktyveri, må hun innse det. Hun er syk og trenger hjelp.

Denne boken likte jeg skikkelig godt. Forfatteren har selv jobbet ved Whitchurch High School (Lotties skole), og har skrevet boken spesielt med tanke på elevene sine. Boken er utformet som en slags dagbok, et engelskprosjekt Lottie har i kreativ skriving, hvor hun har valgt å ta utgangspunkt i egne hendelser. Lottie supplerer med tegninger og fotnoter, noe som gir fortellingen tyngde og humor. Det er en morsom bok om et vanskelig tema. Jeg liker at vi får fortalt det fra hovedpersonen selv, noe jeg tror er viktig både for alvoret og gjenkjennelsesfaktoren fra eventuelle andre som sliter med det samme. Noe jeg tror de fleste av oss på et eller annet tidspunkt har gjort, mer eller mindre.

En viktig bok om et viktig tema. Anbefales!

Bli hvis du kan. Reis hvis du må.


Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må., 171 sider

Barndomsvenene Tarjej, Kristian og Trygve veks opp i ei trygg lita bygd, der alle veit kven alle er. Etter militæret bestemmer dei seg for å verve seg til dei norske styrkene i Afghanistan. Ingen av dei kjem heim. Attende sit familie og vener med tankane, spørsmåla, sorga. Ei smerte så stor at ho skapar avstandar og bryt band. Kvifor reiste dei? Kva med dei som venta heime?

Boka er delt inn i fire delar, fortald av Tarjej, Jon Olav, Karin og Trygve. To av dei som reiste, to av dei etterlatte. Denne forteljarteknikken fyller ut hola, og gjer historia heilskapleg og sterk. Flatland gir hovudpersonane ei særeige røyst med å la dei fortelje vekselvis på nynorsk og bokmål, noko eg trur eg aldri har vore borti før. Dialekt ja, men ikkje fullstendig skifte av målform. Eg likte dei nynorske delane best. Det er som om orda inneheld meir styrke. Opplevinga blir forsterka; sorga blir tyngre og gleda meir lykkeleg.

Dette er truleg den nye yndlingsboka mi. Ei bok som kan få meg til å kjenne mykje. Sakn, lengt, sorg. Eg har lest om menneske busatt i den same bygda. Ein trygg barndom som likevel lagar djupe sår. Det gir meg ei taus sorg eg ikkje veit korleis eg skal takle. Flatland lar meg komme så intens nært at eg veit med heile kroppen at dette er ei historie eg seint vil gløyme.

Bli hvis du kan. Reis hvis du må er ei nydeleg, sterk bok om å bryte ut av ein tryggleik som ikkje lenger kjennes trygg. Takk til du anonyme som tipsa meg om denne boka for nokre månader sidan.

Anbefalast verkeleg på det sterkaste!

Honningtunger


Helene Uri: Honningtunger, 218 sider

-Det er så deilig befriende med en hjemmeværende kvinne som ikke tar det så nøye med at det er litt skittent i huset, sier Tamara etter en kort pause.

Hver tredje uke samles venninnene Tamara, Sara, Eva og Liss til syklubb. De syr ikke, men koser seg med god mat og drikke. Og selvsagt litt obligatorisk sladder. Tamara og Sara har vært bestevenninner helt siden de var små. Liss er klassevenninne av disse to, mens Eva bare har kjent de andre i et par år. Sånt blir det selvsagt bråk av. Når syklubben fyller 25 år bestemmer venninnene seg for å feire jubileumet med en tur til København. Alle skal være med, også Eva som bare har vært med i to år (hos disse jentene er nemlig ikke sånt en selvfølge).

Dette er en herlig forfriskende bok. Men med en bitter smak. Helene Uri kan kunsten med å karikere vennskap. Hun tar karrierekvinner, putter dem sammen med hjemmeværende og lar krigen begynne. Dette er ondskapsfulle kvinner på sitt beste. De strør om seg med "komplimenter", akkurat passe sukret. Jeg får frysninger, og minner fra de verste jentegjengene i barneskolen kommer ramlende frem.

Liss: At Eva ikke i det minste fatter at hun må bruke stringtruse under et sånt plagg!

Uri har et flytende, godt språk, og lar jentenes fortid kaste lys over nåtiden. Syklubbens medlemmer har skjeletter i skapet så det holder. Hemmelighetene flyter, og i København ligger alt til rette for en saftig oppvask. Hvert kapittel tar for seg en syklubbtirsdag hos en av jentene, og vi får kveldens meny listet opp. Her skal det være fint, og nåde den som bruker halvfabrikata.

-Kjente dere at hun hadde svidd de fløtegratinerte potetene da?, spør Tamara. - Ja, sier Sara. - Det var ganske tydelig. Men det verste var at hun sa at sjokoladepuddingen var hjemmelaget.

Det er en fornøyelig bok som er vanskelig å legge bort. Jeg fryder meg over de infame kvinnene, og priser meg lykkelig over at jeg ikke har sånne venninner. I motsetning til disse, ser jeg på venninneklubben som et fristed, blottet for fordommer og nervøsiteter. Noen av oss er selvsagt mye flinkere på kjøkkenet enn andre (ikke jeg!), mens de resterende (jeg!) koser seg like mye uansett.

Anbefales!

Kongens hjerte


Gaute Heivoll: Kongens hjerte

Eg var ein av dei som trykte Heivoll si Før jeg brenner ned langt, langt inn i brystet. No er eg nesten like begeistra over den nye boka hans, og det var jaggu skulebibliotekaren som lånte meg den også. Eg sto og såg på medan ho pakka opp (eg veit ikkje kven av oss som hadde dei villaste augene), reiv ut boka og jubla. Snill som ho er, lot ho oss få krangle over å lese ho først. Grådig som eg er, greip eg sjansen før nokon rakk å reagere. Manuela, du er ein knupp!

Kongens hjerte er ei stille, bankande bok om sjukdom og kjærleik. Og vidt forskjellig frå Før jeg brenner ned. Dersom du trudde du hadde lese alt av Heivoll, må du tru om att. For denne mannen kan omstille seg. Det er 1775 og Danmark-Noreg. Ein far og ei dotter er til undersøking hos dokter Deegen. Dottera har fått radesjuke, og skal til behandling i Kong Frederiks hospital i København. Faren får følgje henne i skuta over til København. Ho kjempar for livet, han kjempar mot døden. Kona og den andre dottera mista livet til sjukdommen, no har han berre henne att.

Det er ei kjenslerik bok. Heivoll skildrar så vi kan kjenne byllene, lukte såra, føle smerten. Boka er relativt tynn (da snakkar eg om sidetal, ikkje innhald), til gjengjeld er språket så konsentrert og bileta så intense at stemninga ligg over oss. Det handlar om ein far sin kjærleik til bornet sitt, draumar, håp og angst. Spenninga over korleis det går med dei to, er det som hindrar meg i å leggje ho frå meg når sjukdommen herjar på sitt verste. Ei frykteleg og nydeleg bok.

Anbefalast!