Selma Lønning Aarø

Jeg lovde meg selv ikke å begynne på neste bok før jeg har skrevet noen ord om boka, men jaggu satt jeg med neste bok i hendene før fingrene mine rakk frem til tastaturet. Skal bare lese begynnelsen, litt til og litt til. Slutt. Og plutselig har jeg lest et par-fem bøker den siste uken. Men de siste par bøkene er det den samme forfatteren som har skrevet, så jeg skal i hvert fall greie å si litt om de. Og ja, som overskriften tilsier, er det den fantastisk talentfulle Selma Lønning Aarø som har ført pennen. Eller tastaturet.

Først ute var En rekke avbrutte forsøk.
Er det noe jeg ser ut til å falle fullstendig for, så er det metatekster. Tekst om teksten og forfatterkommentarer liker jeg svært godt. Jeg finner det morsomt, til tider hysterisk, virkelighetsnært, og ikke minst føler jeg meg mer knyttet til det forfatteren forsøker å formidle.

Romanen er en slags selvbiografi hvor Selma (ja, jeg tar meg friheten til å omtale henne ved fornavn) forteller en rekke historier fra barndoms- og ungdomstiden. Siden familien har en sentral del i handlingen, bestemmer hun seg for å vise dem manuset etterhvert som hun skriver. Det viser seg at ikke alle familiemedlemmene husker likt, og spesielt moren og storebroren har helt andre oppfatninger om hvordan det egentlig hendte. Selma begynner dermed å gjemme manuset sitt, men moren greier likevel å snuse det opp. Til slutt truer moren med å ikke snakke med Selma mer dersom hun gir ut boka, og tilbyr henne penger når det ikke lykkes.

Dette er en herlig blanding av en oppvekstroman fra Selmas 80-tall, og kommentarene fra familiemedlemmene gjør at romanen får en annerledes og spennende vri. Jeg lo meg gjennom hele boka, og kjente meg igjen i mye, spesielt kommentarene fra moren. Det er nesten som å høre min egen mor, som forøvrig også har en helt annen oppfatning av mine barndomserindringer enn hva jeg har.



Vill ni åka mera? er faktisk romanen Selma skrev rett før En rekke avbrutte forsøk, og også litt av grunnen til at hun bestemte seg for å skrive en slags selvbiografi. I boka er det en blind, jødisk mann som har fortellerstemmen, og selv om den fikk glimrende kritikker, var det enkelte som lurte på hvordan hun kunne skrive om en blind, jødisk mann. Hadde hun noe kunnskap om det, liksom? Og dermed tenkte hun at hvis hun skriver om selvopplevde hendelser kunne ingen komme her og si at hun ikke visste noe om det. Ettersom det er hun selv som er hovedpersonen.

Romanens tittel gir hentydninger om det å kjøre karusell på tivoli, og tivolimannen roper: Vill ni åka mera? Ja!!! Du kjører mer og mer, fortere og fortere, og faller til slutt av. I selve rammehistorien er det en blind, jødisk mann som står utenfor badet sitt og forteller livshistorien sin til kjæresten, som har låst seg inne. Han nøster opp flere historier om seg selv, foreldrene sine, hendelser kjæresten har fortalt ham tidligere, ja, alt han kan komme på å si henne for å få henne til å komme ut derfra. Hvorfor denne tivolihentydningen? Jo, fordi kjæresten til hovedpersonen ble voldtatt av en tivolimann da hun var tolv år. Jeg synes tittelen passer perfekt til romanen, men ifølge forfatteren selv var det flere som synes den var teit og upassende. Se selv her.

I denne romanen viser Selma at hun mester skrivestilen; hun skriver vakkert, levende og skildrer på en måte som gjorde at jeg virkelig satte meg inn i handlingen. Hun kan gå fra å skrive en nydelig og alvorstung roman, til i neste omgang en bok hvor hun leker seg med ordene på en gøyal og absurd måte.

Selma Lønning Aarø har på kort tid blitt en av mine favoritter. Vill ni fortfarande åka mera anbefaler jeg også sterkt Venstre hånd over høyre skulder, Selmas nyeste roman.