Tiger, tiger

Margaux Fragoso: Tiger, tiger, 307 sider. Oversett av Kirsti Vogt

"Piker er aller vakrest når de er åtte," sa Peter etter at jeg hadde åpnet presangene mine. "men jeg blir litt trist av å se at du blir større."

Margaux er ute og sym ein varm sommardag. Her treffer ho Peter og spør om han vil leike med ho. Det vil han. Margaux er berre sju år. Han er femtien. Dei leiker saman dei neste femten åra. Tiger, tiger er Margaux eiga historie om kjærleiken mellom ein vaksen mann og ei lita jente. Margaux er sju år og manipulerast til å tru at ho elskar Peter, at ho treng Peter. Heime har ho ei sjuk mor og ein aggressiv og dominerande far. Hos Peter kan ho vere fri og føle seg elska.

Peter er tilsynelatande ein fantastisk mann. Han tek seg tid til borna, leikar med dei og forsvarar dei når dei har gjort noko gale. Mor til Margaux meiner han er ein atterfødt Jesus. Margaux og mora begynner å besøke Peter to dagar i veka, så oftare og oftare. Til slutt får Margaux dra dit aleine. Det begynner med klemmar, uskuldige kyss på munnen, sidan vil Peter ha ho til å ta av kleda sine. Når ho er åtte år viser han seg naken for ho. Han vil ha ho til å gjere ting ho ikkje har lyst til. Når ho nektar, spelar han på samvitet. Hjernevaskar ho til å tru at det dei har saman, er ekte og reint. På bursdagen sin får han endeleg vilja si. Det er nemleg berre ein ting han ønsker seg mest av alt.

Dette er eit sterk lesing. Margaux lindrar dei årelange smertene gjennom skrivinga. Det er modig av henne å fortelje historia si. Ho er ærleg og legg ikkje skjul på noko. Seier at å vere saman med ein pedofil kan vere som ein narkorus, at bornet si verd blir ekstatisk. Ho set også søkelyset på dei andre involverte, som umogleg ikkje kan ha skjønt kva som føregjekk. Peter var tidlegare dømt for misbruk av born. Foreldra til Margaux blei kontakta av naboar som hadde sett Peter og Margaux saman. Likevel valde dei enklaste utveg. Å late att augene. Dette er eit problem som ikkje må teiast i hel.

Det var hemmeligheter som gjorde det mulig for Peters verden å blomstre. Taushet og fornektelse er nøyaktig de kreftene alle pedofile setter sin lit til, slik at deres sanne motiver kan forbli skjult. (...) Pedofile er mesterlige bedragere, ettersom de også utmerker seg i selvbedrag - de lurer seg selv til å tro at det de gjør ikke er skadelig.

Ikkje la deg lure.

Ei sterk og god bok. Anbefalast.

Snakk til meg

Vigdis Hjorth: Snakk til meg, 267 sider

Bibliotekaren Ingeborg reiser til Cuba og opplever kjensler ho ikkje har kjent på lenge. Heime er ho middelaldrande, einsam og har ein son som aldri ringer opp att. I Cuba får ho kjenne tettleiken mellom menneska og kontrasten mellom fattig og rik. Her finner ho varme, vennskap og dragnad mot lidenskapelege Enrique. Vel heime begynner arbeidet med å få Enrique inn i Noreg.

Eg likar Hjorth betre og betre. Dette er ei av dei nyaste bøkene hennar, og det er interessant å sjå korleis skrivestilen har utvikla seg. Kan hende er det berre denne boka, men til skilnad frå dei andre romanane hennar, er denne heilt annleis bygd opp. Boka er nesten blotta for dialog, ho er full av tankestraumar og setningar som glir over i kvarandre. Det skapar ein intensitet, og det blir opp til lesaren å setje punktum. Puste. Språket har eit slags dagbokpreg, ein stum du-person som Ingeborg fortel historia si til. Det tek ikkje lang tid før vi skjønar at det er sonen ho snakkar til. Torgrim som studerer i Stockholm og ikkje har vore heime på lenge, ikkje skal heim på lenge.

Hjorth har skrive ei ærleg forteljing om kommunikasjon og togn. Det ligger ei audmjuk beundring over Ingeborg, som tør å ta dette livsomvendande valet, men eg kjenner samstundes ei medkjensle over saknet ho har etter sonen. Slik lesnad rippar opp i eigne kjensler, val og redsel for sjølv å ende opp med born som ikkje vil trenge meg når dei skaper eigne liv.

God bok. Anbefalast.

Inn i elden

Aina Basso: Inn i elden, 217 sider

Finnmark 1621: Fleire kvinner har blitt dømde til døden, skulda for trolldom og hekseri. Inn i elden fortel om dei to ungjentene Elen og Dorothe, som står på kvar si side av denne fælslege heksejakta. Dorothe, ei 16 år gammal rikmannsdotter og nygift med den nye futen i Vardø. 15 år gamle Elen, dotter av Kloke-Marja, som er kjend for si evne til å lese formularar og lindre smerte. Ho lar lærdommen sin gå i arv til Elen, som ein dag må bruke han på Dorothe.

Basso har sitt sedvanlege vakre språk, og eg må fleire gongar lese opp att dei same orda, om ikkje anna så berre for å nyte. Likevel tok det ikkje lang tid å gjennomføre boka. Forteljinga er spennande og særs vanskeleg å leggje vekk. Kapitla fortel vekselvis om Dorothe, vekselvis om Elen og ein og annan gong om trollskap. Denne forteljarteknikken gjer det veldig nervepirrande, og sjølv om lesaren skjønar kor det ber, er det like fullt god lesnad. God, men vond. At det er basert på ekte hendingar gjer det heller ikkje mindre interessant.

Eg meiner dette er Basso si beste hittil. Eg føler eg kjem nærmare innpå hovudpersonane. Historia er fortald på ein fengslande måte der lukten av svovel manar seg fram. Vi får medkjensle med fattigjenta Elen, men også unge og naive Dorothe. Eg synest djevelen si rolle gir historia meir karakter, og må innrømme at eg endatil blei litt skremd. Denne trur eg elevane mine vil like godt.

God bok. Anbefalast.

Rebecca

Daphne Du Maurier: Rebecca, 439 sider. Oversett av Helen Stibolt.

Puh, kor spennande! Ikkje vanskeleg å skjøne kvifor denne romanen har blitt filmatisert av sjølvaste Hitchcock.

Vi skal attende til 1930-åra. Maxim de Winter reiser til Monte Carlo for å drukne sorgene sine etter at kona hans, Rebecca, blir funne død. Her treffer han ei ung kvinne, som han giftar seg med og tek med heim til det engelske familiegodset sitt, Manderley. Den nye frua har vanskeleg for å finne seg til rette i godset, der minnet om Rebecca ser ut til å heimsøke både de Winter og tenarstaben.

Den avdøde fru de Winter regjerer framleis på godset, trass i at ho døydde for over eit år sidan. Hushalderska, fru Danvers, gjer sitt ytterste for at den nye fru de Winter skal føle seg uvelkommen. Ho minner henne stadig om Rebecca sine mange kvalitetar og at ho aldri kan leve opp til dei. Ho oppmodar endatil fru de Winter til å hoppe ut av vindaget og ta livet sitt. Vi har full sympati med hovudpersonen og forsøker å nøste opp i mysteriet saman med ho. Den einaste som ser ut til å ha ei negativ oppfatning av Rebecca, er Ben, ein av naboane. Kven var eigentleg Rebecca, og kva skjedde med ho?

Dette kallar eg god krim! Vi får vite kva som skjedde med Rebecca om lag halvvegs i boka, men det blir ikkje mindre spennande av den grunn. Tvert imot. Dei siste 100 sidene var det så nervepirrande at eg ikkje greidde å trekke pusten skikkeleg. De Maurier er utan tvil ein mester i å skildre sammensette karakterar med mørke løyndommar. Vi blir fortald historia gjennom den nye kona, som forblir utan fornamn, ei tilsynelatande naiv, ung jente. Vi kjem til Manderley for første gong saman med henne, utforskar det og kjenner oss like utilpass der som ho. Litt etter litt skjønar vi meir. Men vi har heile tida kjensla over at noko er skjult for oss. Språket er upåklageleg. Elegant. Akkurat som Manderley.

Anbefalast! God bok.

Om mus og menn

John Steinbeck: Om mus og menn, 113 sider. Oversett av Haakon Bugge Mahrt

No snakkar vi! Kven trenger krim når ein kan kose seg med drama? I år er det 110 år sidan Steinbeck blei fødd, og det må sjølvsagt markerast. Eg har lenge tenkt å skulle lese denne klassikaren, men det har liksom aldri blitt. Før no. Eg kjøpte ho på Mammutsal i går (ja, kremt, eg skulle ikkje kjøpe bøker i årets sal, men det blei med denne altså. Ei bok må ein unne seg. Ok, to, men den andre var ei gåve så det tel ikkje). Boka skiltar med å vere "romanen det tar to timer å lese og tyve år å glemme". Eg såg filmen da han kom ut (den frå 1992, det finst fleire), og hugsar han framleis, så det stemmer nok det.

I Om mus og menn får vi følgje to reisande gardsarbeidarar. Kloke, autoritære George og høge, sterke, men mentalt tilbakeståande Lennie. Lennie er svært glad i det som er mjukt, deriblant fløyel, jentehår og lodne dyr. Han kjenner ikkje alltid kreftene sine, så ei relativ uskyldig hending ender så altfor ofte i tragedie. Noko som også førte til at George og Lennie er på flukt frå garden dei sist arbeidde ved.

Draumen om ein dag å få råd til sin eigen gard, er det som driv George og Lennie i dei elles spinkle kåra. Dette er i 1930-åra i California, midt under depresjonen. Boka tek opp sentrale tema som rasisme, einsemd og fordommar. Boka er svært omdiskutert, og er viktig pensum, men også sensurert vekk fleire stader i USA. Grunnen skal vere boka sitt vulgære språk og at ein kan oppfatte bodskapen som eit forsvar mot eutanasi.

Eg likte boka svært godt. At ho ikkje er så tjukk, er også positivt om det er snakk om å bruke ho i undervisinga. Og det er det jo.

Anbefalast.

Mørke dager

Belinda Bauer: Mørke dager, 345 sider. Oversatt av André Savik

En morder går løs i Shipcott, et lite samfunn hvor alle kjenner alle. Det første offeret er en eldre kvinne som blir funnet død i sitt eget hjem. Den lokale politimannen Jonas Holly blir satt på saken, men må snart vike unna for den innleide og høyst ubehagelige inspektøren Marvel. Neste offer er like rundt hjørnet, og det viser seg at alle ofrene har en ting felles: De er pleietrengende i større eller mindre grad. Holly har selv en syk kone hjemme, og gjør sitt ytterste for å hindre henne i å bli drapsmannens neste offer. Samtidig mottar han anonyme beskjeder fra drapsmannen, som ser ut til å følge med på hvert skritt Holly tar.

Janei, jeg vet ikke jeg. Det er en ok bok. En god bok, egentlig, men krim fenger meg bare ikke. Omslaget reklamerer med at det er "sannsynligvis den mest sjokkerende slutten du kommer til å lese i år", og da er det i grunnen over for meg. Da blir jeg opphengt i denne tilsynelatende sjokkerende slutten som selvsagt ikke kommer. Synes jeg da. Morderen viste seg riktignok ikke å være den jeg gjettet meg til, noe jeg forøvrig mener ville ha vært en langt mer overraskende slutt (Her er vi selvgode, gitt).

Det var passe spennende, men jeg synes den mangler det lille ekstra. Jeg savnet en mer nervepirrende historie a`la Nattefokk eller Piken og døden, eller det heseblesende tempoet som fikk meg til å sluke Millennium-trilogien. Jeg leser ikke mye krim, men når jeg først leser det så forventer jeg å bli overrasket, skremt, at det faktisk er så uhyggelig og sjokkerende som de skal ha det til. Der synes jeg Mørke dager kom til kort.

Men den hadde sine lyspunkt, så den får en 4-er.

Takk til Cappelen Damm for lesereksemplar.