Vi var løgnere

E. Lockhart: Vi var løgnere, 249 sider. Oversatt av Hege Mehren, MNO


Velkommen til den pene Sinclair-familien. Vi tror på utendørs trening. Vi tror at tiden leger alle sår. Vi tror - selv om vi ikke ville ha sagt det rett ut - på reseptbeagte piller og coctail før middag. Vi diskuterer ikke problemer på restaurant. Vi tror ikke på å vise vår fortvilelse. Vi biter tennene sammen, og det er mulig folk er nysgjerrige på oss fordi vi ikke viser følelser. 

Det er mulig vi nyter at folk er nysgjerrige på oss. 

Du er allerede interessert, ikke sant?!

Nå begynner det å bli en stund siden jeg ble ferdig med boka, og jeg føler ikke at jeg har nok stoff til å forme en bokomtale, men jeg må likevel si noen få ord for at noen, flere - alle - må få øynene opp for denne boka. Det var Bjørgs omtale som vekket min interesse, og ikke mange dagene etter fant jeg boka utstilt ved skolebiblioteket (kjekke, flinke bibliotekaren vår skuffer aldri!).

Boka ble med hjem, og jeg ble over the moon av denne spenningsladde innledningen. Det er 18 år gamle Cadence som har fortellerstemmen. Hun er eldst av arvingene og forteller om late somre på ferieøya, som er eid av Sinclairfamilien. Her har hun tilbrakt hver sommer siden hun var barn, sammen med de jevnaldrede søskenbarna sine. En sommer skjer det en alvorlig ulykke med Cadence, og hun ligger på sykehus i flere uker. I ettertid sliter hun med kraftige migreneanfall og hukommelsestap. Familien har fått streng beskjed fra legene om ikke å fortelle henne noe, for det beste er om minnene kommer tilbake av seg selv. Cadence opplever stor frustrasjon, og ivrer naturligvis etter å nøste opp i hva som egentlig hendte med henne. Det tar lang tid, men hun begynner så smått å huske hva som skjedde den kvelden. Når den brutale sannheten kommer for en dag, knuses den allerede bristende idyllen og fasaden kan ikke lenger opprettholdes.

Skap ikke bekymringer, sa hun. "Forstår du, Cady? Taushet legger seg som et beskyttende lag over smerten. 

Jeg elsker måten forfatteren tar i bruk språket for å uttrykke sorg, smerte, glede.

Først smeltet hodet og skuldrene mine, deretter hoftene og knærne. Ikke lenge etter var jeg blitt en våt dam som fløt sammen med de fine fargestykkene.  

Så trakk han en pistol og skjøt meg i brystet. (...) Den knallrøde skammen over å være uelsket fløt ut over gresset foran huset vårt, den stenlagte gangveien, og trappene til verandaen. Hjertet mitt sprellet blant peonene som en fanget ørret.

Ungdomsromaner trenger ikke nødvendigvis ha et enkelt språk. Hva som er enkelt, er ikke alltid lett å definere, men jeg mener et språk blottet for språklige virkemidler, et språk som ikke overlater noe tolkning til leseren. Ungdom trenger, liker, å bli utfordret. De trenger det! Det finnes altfor mange ungdomsbøker som mater leseren, overlater ingen ting til fantasien. Heldigvis gjør ikke denne boka det. Denne boka har fantastiske skildringer, en intelligent fortelling og slutten, vel jeg så ikke det komme.

It blew my mind.


Hun ba meg oppføre meg normalt. Fordi jeg var det. Fordi jeg kunne. Hun sa jeg skulle trekke pusten og rette meg opp. 
Og jeg gjorde som hun sa. Igjen. 

Ja, så hadde jeg visst en del å si likevel. Figures.

Anbefales. Les den da. Vær så snill.