RSS

SINNE

Godt nytt leseår! 

Det er lenge sidan sist eg var inne og skreiv her på bloggen. Sist eg skreiv var det også lenge sidan, før der igjen var det lenge sidan og slik har det vore dei siste tre-fire åra. Eg har tenkt mykje på bloggen, og kva eg skal gjere med den. Om eg skal slette alle innlegga, fjerne bloggen for godt eller la den vere. Å blogge er dessverre ikkje noko alternativ lenger. Det er trist å tenke på å skulle fjerne noko eg har vore så glad i, og brukt så mykje tid på. Ikkje minst noko som har opna så mange dører og gitt meg fleire gode vennskap og kjenningar. Jobbtilbud, endatil. Bloggen opna ein heil ny verden for meg da eg starta den i 2009. Plutseleg fann eg likesinna, som også likte å lese og snakke like mykje om bøker som eg sjølv gjorde. Det var som å komme heim. Ein draum blei til. Og bøker blei lese. Slukt, diskutert, dissekert. Det har vore så kjekt! Det er framleis kjekt, men det er denne tidsklemma, da.. 

Eg har alltid likt å skrive, men det tar tid å skrive om bøker, og tid er noko eg ser ut til å få mindre og mindre av. I alle fall følast det slik. Derfor blei det frigjerande å oppdage Instagram. Å kunne poste eit bilete, kanskje til og med utan tekst om boka eg har lese, men likevel tipse andre om den - det var rett og slett gull. Spesielt sidan eg har ein draum om å skrive bok sjølv. Det er tidkrevjande, det. Men veldig kjekt. For nokre år sidan bestemte eg meg for å ta meg saman. Skulle det bli bok, måtte eg begynne å skrive bok. Ikkje berre snakke om det. Så da gjorde eg det, og det gjekk kraftig ut over bloggen. Men eg fekk framleis vere med i bokbloggargjengen. Dei er kjekke på den måten. Dei fleste bokbloggarane er heldigvis også på Instagram, så praten heldt fram der. 

Og det blei bok! Rettare sagt blir. I april kjem nemleg min første ungdomsroman. Den heiter Sinne. Det er historia om 15 år gamle Synne, som har ADHD. Det boblar og kokar inni henne. Ho skjeller ut lærarar og elevar, og endar ofte på kontoret til rådgivaren ved skulen. Rådgivaren vil at ho skal begynne med medisin igjen. Heldigvis har Synne bestevennen Torunn. Men to nye elevar i klassen skaper problem: Kine, som er ein ufordrageleg influensar med mange følgjarar på Instagram, og mystiske og pene Johan, som må ha O`boy og brødskiver med jordbærsyltetøy kvar dag. - Litt alvor, mykje drama og ein dæsj med kjærleik. Det er ganske surrealistisk å sjå si eiga bok i netthandelen, og enda meir absurd blir det nok å sjå den i butikkhyllene. Men det er utruleg kjekt. 

Sjølv om bloggen har tatt mykje av tida eg kunne ha brukt på å skrive bok, har den også gitt meg mykje. Faktisk trur eg ikkje det hadde blitt bok utan bloggen. Eg hadde ikkje fått følt på skrivegleda, som boblar fram kvar gong eg set meg ned for å skrive bokomtalar. Ikkje hadde eg blitt kjent med dei nydelege bokbloggarane, eller funne fram til all den fantastiske litteraturen. Eg hadde truleg berre hatt meir tid tid å lese. Eller sjå på Netflix. Mens eg drøymde om ein dag å skrive bok. Dette gjorde eg også meir av før, men eg har heile tida hatt noko viktig på sidelinja: Ein heiagjeng. Bokbloggarar som har oppmoda meg. Ikkje berre til å lese, men til å skrive. Dei kan nemleg meir enn å melde bøker. Mykje meir. 

Ein av dei første eg blei kjent med, er Eli som står bak Ellikkens bokhylle. Eg hugsar framleis den dagen eg oppdaga bloggen til Eli. Vi skulle lese ungdomsboka Jasper Jones i høve ein bokbloggturne arrangert av Cappelen Damm (Herregud, ein turne? Og herregud, det er ti år sidan!), og det gneistra av omtalen hennar. Ho legg sjela si i bokomtalane, og kan skrive fletta av profesjonelle bokmeldarar. Ho skriv så godt, så levande og ekte at det er umogleg ikkje å få lyst til å lese boka ho meldar - sjølv om det er slakt. Ein dag håper eg det er Eli si bok som står i hyllene. 

Eli, utan deg hadde det aldri blitt bok. I alle fall ikkje Sinne. Tusen takk! 

Bokbloggarar, takk for ti fantastiske år! Måtte det bli mange fleire på Instagram. 


Bloggen blir nok brukt sporadisk framover, kanskje eitt innlegg i året, kanskje fleire. Eg får sjå. Men det kjem ikkje lenger til å handle om andre bøker. Kun om mi eiga bok, forhåpentleg i fleirtal med tida - og det kjem til å handle om skrivinga. For no er eg endeleg på veg. 


 Sånn ser den ut. Boka mi. Eg håper du vil lese. 

6 kommentarer:

ellikken sa...

Jeg er så rørt og glad på dine vegne! Og så ble jeg så rørt over din hilsen, jeg må bare takke _veldig_ både for flotte ord, din berikelse av bokblogglandia OG at du viste meg den tillit å lese manuskriptet til Sinne. Det var aldri noen tvil i min sjel at boka var liv laga, tenk at den snart kommer ut til FOLKET!

Tusen takk for tilfeldighetene som førte oss over til hverandres blogger, for boblene vi har delt og all inspirasjonen du har gitt meg alle disse årene.

Stolt supporter,

Elida sa...

Stolt supporter av denne boka, Ann Helen!

Ingalill. sa...

Superfan av dere begge!!

annkolaas sa...

Tusen takk, alle! Og ditto deluxe!

Groskro sa...

Jeg vil bare si at jeg er fan av bloggen din, og av Instagram-kontoen din, du har så fine bilder.

Og nå gleder jeg meg til april. Da skal jeg gå i butikken og handle boka di, for den skal leses. Og så håper jeg at du kommer til å få stor suksess med den, men med de kompetente testleserne som du har hatt så går det nok bra!

Masse lykke til!! Jeg heier på deg fra Østlandet :)

Gro :)

annkolaas sa...

Så hyggeleg å høyre. Tusen takk, Gro!