Lykken er så visst en sjelden fugl

I dag er en gledens dag. Jeg har nemlig omsider blitt ferdig med å lese denne mursteinen av en roman. O lykke!

På baksiden av boka lokkes det med at "den suksessfulle arkitekten Charles møter Kate, dei blir tiltrekt av kvarandre, men ingenting er gitt på førehand". Er det noe som er gitt på forhånd, så var det jeg, som etter å ha elsket Saman er ein mindre aleine og Eg elska ho, gikk ut fra at Lykka er ein sjeldan fugl skulle bergta meg på samme måte som disse enestående romanene. Men den gang ei.

Boken er en lang rekke med pjatt. 623 sider, for å være helt nøyaktig. Joda, Charles møter riktignok Kate et sted mellom side 300 og 350, de blir tiltrukket av hverandre, men hva er det egentlig som foregår på de resterende sidene? Det er side opp og side ned med tankestrømninger, lengsel, anger og jeg vet ikke hva.

Historien er typisk fransk, typisk Gavalda: Charles nærmer seg femti, jobber døgnet rundt og stopper opp og ser rundt seg. Kona hans er stadig utro, og selv om de lever sammen, er de følelsesmessig milevis fra hverandre. En dag mottar han et brev om at moren til barndomskameraten er død, og minnene strømmer på. Disse minnene leder ham til amerikanske Kate, en kvinne som er fostermor til både barn og dyr, bosatt på landet.

Anna Gavalda er like velformulert som alltid. Språket er vakkert, treffende og hun har en del morsomme metatekster. Jeg liker personskildringene. Gavalda er en kløpper på mellommenneskelige relasjoner, men må hun bruke over 600 sider på det? Boken har helt klart sine høydepunkt, men er jevnt over langdryg og kjedelig. Jeg satt stadig og ventet på å la meg fenge, noe som dessverre ikke hendte. Jeg sitter ikke igjen med en fullkommen leseropplevelse, men den var ikke helt forferdelig heller, da hadde jeg ikke orket å lese den ferdig. (Nå hører dere at jeg begynner å få dårlig samvittighet over all kritikken.)

Det var en tanke som stadig kom tilbake mens jeg leste, og det er at denne boken hadde egnet seg mye bedre som film..