RSS

En langdryg symfoni



Da var det duket for vårens siste runde i Cappelen Damms bokbloggturne - for min del i alle fall. I går var det Marielle som blogget, og i morgen tar Eirinsurr opp tråden. Du kan også følge bloggerne direkte på facebook.

Enmannsorkester er debutromanen til Eivind Buene, en norsk samtidskomponist fra Oslo (ja, jeg har googlet). Han har en solid musikkutdannelse, noe som også preger romanen. Enmannsorkester er en symfoni av en bok; ledet an av fem ulike karakterer som flettes sammen i et eksploderende crescendo under en fiolinkonsert av Alban Berg.

Boken er gjennomsyret av musikk, dog av den klassiske varianten. Hvert kapittel tar for seg en av de fem hovedpersonene, hver med sine laster: Masterstudenten Sondre Sæter, småbarnsmoren Anna Dahl, komponisten Tristan Szabo, fiolinisten Johannes Hellweg og universitetslektoren Arvid Pettersen. Den ene kjedeligere enn den andre. Dessverre. Jeg føler meg råtten når jeg skriver dette, men jeg greide ikke å la meg fenge. Det føltes litt ut som da jeg gikk på barneskolen og lærte om klassisk musikk. Oppgaven vår bestod av å lytte intens, og notere hver gang vi oppdaget et nytt instrument. Intensiteten økte, og det endte med et formidabelt samspill av stemningsfulle melodier.

Boka spilte riktignok på alle strenger. Jeg leste intens, merket meg hver nye person som dukket opp i handlingen, hastigheten økte (jeg begynte å skumlese) og smeltet sammen i et ekstatisk samspill idet alle fem hovedpersonene når målet i fellesskap (jeg opplevde en enorm lykke over endelig å kunne si meg ferdig med boka).

Har jeg ikke noe fint å si? Jo. Jeg liker svært godt den treffende tittelen, og omslaget. Buene er uten tvil talentfull. Han har komponert flere musikkverk (google igjen) og språket i boka er godt. Han har forflyttet komposisjonen over til papiret, og han skriver bra, kanskje litt for bra. Jeg er en enkel sjel og falt av allerede i første kapittelet. Men hoppet på igjen da dirigenten sto klissvåt foran forsamlingen. Men så falt jeg av igjen.

Enmannsorkester en en musikalsk bok. En langdryg symfoni, med korte, hastige kapitler. Lik et musikkstykke reddes stykket av en omsluttende avslutning. Dog for meg var det for sent. Jeg hadde allerede utviklet et passiv-aggressiv forhold til disse tonene. Men ikke ta det så tungt, jeg har egentlig aldri hatt sansen for klassisk musikk. I`m an auslander und sprechen nicht gut deutsch.

4 kommentarer:

Thomas sa...

Fin anmeldelse! Ga et godt bilde av hva du synes. Takk!

Mammadamen sa...

Jeg leser jo denne boka nå, men det går litt sakte, ja ...

Jeg vil gjerne si tusen takk for at du stemte på meg i Nivea Awards. Jeg ble veldig glad for det, og setter utrolig stor pris på at bloggevenner gjør slikt for meg:-) Tusen takk!

Klem Mammadamen:-)

Lena sa...

Thomas: Takk for det! Ekkelt å gi negativ omtale, men det er som sagt min oplevelse:)

Mammadamen: Ingen årsak. Bare kjekt å gi sin stemme til noen som fortjener det:)

Eirin sa...

Likte kjempegodt innledningen her! Litt enig med deg. Det gikk litt sakte fremover.