RSS

Brevet fra Betsy

Marianne Storberget: Brevet fra Betsy, 315 sider

Bonn, 1847: Hjalmar Kjerulf ligger for døden i en fattigslig leilighet. Han blir pleiet av den nære vennen, billedkunstneren Hans Gude og broren, komponisten Halvdan Kjerulf. Deretter hopper historien frem og tilbake i tid, og vi får høre om forskjellige hendelser fra livet til Kjerulfene, som næret vennskap med blant andre Johan Sebastian Welhaven og Peter Asbjørnsen. Det er duket for interessant lesning, tenker du kanskje? Men neida.

Storberget har skrevet doktorgrad om vennskap mellom menn på 1800-tallet, noe som inspirerte henne til å skrive denne romanen. Dog, hun påpeker å ha tatt seg store kunstneriske friheter i fortolkningen. Jeg skjønner at hun finner dette temaet interessant, for det gjør jeg også. Jeg behøvde bare å skanne navnene på baksiden, så var jeg solgt. Men altså: Hva er dette? Hvilke kunstneriske friheter? Boken handler jo ikke om noe! Har hun fortolket ut alt det spennende? Det må da være noe som skal drive handlingen fremover, foruten dette vennskapet? Hvorfor Storberget har funnet det for godt å skrive 300 sider om dette intetsigende trekantdramaet er meg en gåte.

Det er greit å være litteraturinteressert, men det må da være grenser for hva en gidder å lese. Jeg synes boka var svært tung å komme gjennom, mye på grunn av den tamme handlingen. Ikke lærte jeg noe nytt heller. Bortsett fra at to av vennene har sett seg ut denne Betsy, som endelig kommer med dette brevet når det er tre sider igjen av boken. Og det var ikke akkurat noen åpenbaring det heller. Nei, dette gav meg ingenting.

PS. Tittelen er også kjedelig.

PPS. Språket var heller ikke noe å hoppe i taket over.

Uansett: En er da litt høflig.Takk til Aschehoug for lesereksemplar.

5 kommentarer:

Bjørg, mellom linjene. sa...

Eg humrer litt over omtalen din, eg.

Lena sa...

Hehe, jeg var ikke ferdig.

Beathesbokhylle sa...

Huffda,jeg som spurte om å få denne fra forlaget for jeg syntes denne virket så bra... jaja, jeg kan jo like den for det men nå ble forventningene skrudd kraftig ned.

Lena sa...

Det kan jo hende du liker den. Etter litt gugling, fant jeg en som skamroste den. Men jeg synes dessverre den var dørgende kjedelig.

ellikken sa...

Nå fniser jeg hjertelig inni meg!