RSS

Evig søndag

Linnea Myhre: Evig søndag, 192 sider

Jeg kan ikke overnatte hos noen, jeg kan ikke spise middag hos noen, jeg kan ikke spise noe som helst hos noen, og jeg kan ikke ta imot besøk nær et planlagt måltid i frykt for at de ikke skal gå tidsnok. I timene etter kveldsmat klokken 19 blir alt mørkt, ikke bare ute, men også bak øynene, og jeg ønsker meg selv død mens jeg googler giftstoffer, medikamenter og metoder jeg kan bruke for å ta livet mitt uten å merke det. Jeg tenker ikke lenger på noe annet enn døden og måltidene mine, og får jeg ikke spise akkurat det jeg har planlagt, blir jeg fullstendig fra meg.

Linnea Myhre er kjend som forfattaren bak bloggen Alt du vet er feil, ein blogg eg stadig var innom for å få meg ein god latter (ho har slutta å blogge). I bloggen var Linnea veldig morosam, og serverte syrlege kommentarar om folk og anna ymse. Eg hugsar godt at ho la ut eit bilete av ein daud måse med underteksten "Trine Grung". Ubetaleleg. Linnea er like morosam i boka si, men men med ein mykje meir alvorleg undertone. Sjølvsagt. Ho skriv nemleg om korleis det er å leve med eteforstyrring og depresjon. Korleis ho forsøker å ha eit normalt liv utanfor seg sjølv, utanfor Internett og leilegheita sine fire veggar. Ho skriv om korleis det er å forsøke å vere saman med andre menneske og gjere normale ting, som å gå på butikken, dra på fest, men alt ho kan tenkje og føle er mat. Mangelen på mat, for mykje mat, at ho er tynn, mest tjukk, kor tid neste måltid skal vere, om ho kan unne seg middag, korleis ho kan forbrenne vekk middagen, korleis ho kan få det til slik at ho ikkje lenger treng å føle. Ikkje lenger treng å leve.

Eg likte boka veldig godt. Sjølv om eg har lese fleire av blogginnlegga hennar, tok eg meg sjølv i å bli overraska over kor bra ho faktisk kan skrive. Språket held same stilen som før, berre ei betre og reinska utgåve. Ho utleverer seg på det mest sårbare, brutalt ærlege, men har likevel denne svarte humoren vi er så glad i. Det er trist å lese om korleis ho kjempar seg gjennom dagane, kor skuffa ho blir når ho vaknar og oppdagar at det framleis er mange timar att av døgnet. Ho vil ikkje tenkje eller føle, vil ikkje vere seg sjølv. Ho greier ikkje å fortelje mora kor glad ho er i henne, men mor er heldigvis sterk, ho er der for Linnea uansett. Eg tenkjer med gru på korleis det kunne ha gått, kan gå, for dei som ikkje har ein støttande forelder bak.

Jeg skulle feire julaften. Dog ikke hos mamma, men hos pappa, kun et steinkast unna sykehuset. Hvor jeg naturligvis ikke passet inn, jeg spiste jo ikke like mye som de andre, og det var tross alt all denne spisingen julen dreide seg om, var det ikke? jeg kompenserte dog med sjokolade, hele 20 biter spiste jeg, det var jo julaften, den eneste dagen i året hvor alt er lov, selv for en anorektiker syngende på sitt siste vers. Men heller ikke dette så ut til å tilfredsstille selskapet, for tenk om jeg skulle dø denne julekvelden, utelukkende på grunn av at jeg ikke hadde spist like mye som de andre. 

Utdraget nedom måtte eg lese høgt for mannen min, som flira og sa seg einig i at det er godt det finst fleire som meg. Eg har også store problem med å forstå eller hugse enkelte ting sjølv om eg har blitt det fortald aldri så mange gongar. Tyskland kan eg, men kva eg ikkje kan det skal eg ikkje eingong begynne å snakke om. Linnea kan i alle fall noko som ikkje alle andre kan. Ho kan feste kjenslene sine på papiret, og det er slett ingen dårleg eigenskap.  

Smarte mennesker bruker så mange ord for å gjøre seg forstått. Man henvender seg på den måten kun til leserne som allerede er smarte, og som ennå kan huske starten på en fem linjer lang setning ved setningens slutt. derfor hopper jeg over tankereferatene og går til avsnittene hvor det finnes handling. Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å lære, men jeg har innsett at jeg verken kommer til å forstå eller huske noe av det. Jeg husker for eksempel ikke hvor Tyskland ligger, selv om jeg har visst det veldig mange ganger.

God bok. Anbefalast.

2 kommentarer:

Synne sa...

Denne har jeg så lyst til å lese! Fikk enda mer lyst til det etter dette innlegget. Jeg er i en stim med personlige dagbok-lignende bøker, og denne passer rett inn. Takk for påminnelsen!

Lena sa...

Vær så god. Jeg likte den kjempegodt, slukte den på en dag. Nå holder jeg på med "Hvis jeg forsvinner, ser du meg da".