RSS

Dyp rød 315

Helene Uri: Dyp rød 315, 206 sider

Jeg begynte raskt å lide av en post-predragsk blues, og jeg måtte innrømme at ensomme utløsninger hjemme ikke ble helt det samme. Jeg begynte å se etter en som kunne overta Predrags plass. Jeg vurderte både en AD, kollega og kronisk beundrer og beiler, samt en rørlegger, som hadde pusset opp naboens bad for en måneds tid siden. Rørleggeren hadde imidlertid allværsjakke fra Dressmann. Og AD-en uttalte ciabatta som s-iabatta, og bestilte det dessverre nesten hver dag i kantinen. Både rørleggeren og AD-en ble forkastet.

Dyp rød 315 er fargen på leppestiften Gina bruker. Gina er ung, sjølvsikker og ekstremt opptatt av ytre fasade. Ho speglar seg opptil fleire gongar om dagen, og har filma seg sjølv i ulike scenario for å kunne ta seg best mogleg ut frå alle vinklar. I boka er det Gina som pratar til psykiateren sin, i noko som kan verke som eit lydbandopptak. Gina fortel om seg sjølv og nemner ulike episodar frå barndommen med mamma, pappa og veslebror Gabriel. Vi skjønar at det har hendt noko. Psykiateren kjem stadig inn på temaet, men Gina er meir interessert i å fortelje om detaljerte sexhistorier. Ho har bøker der ho skriver ned talet på kompliment ho har fått, kor høgt (lavt) kaloriinntaket har vore og kor gode sexerobringane er på ein skala frå ein til ti. Gina meiner dette gir ho kontroll over situasjonen. Blant anna er ho ikkje saman med ein mann i meir enn åtte månadar. Når Gina sjølv blir dumpa, toppar det seg for ho og ho gjer noko som fører til at ho må ha desse samtalane med psykiateren.

Dyp rød 315 er annleis enn dei andre, typiske romanane Uri har skrive, men det er i same gate. Sterke, hemngjerrige kvinner som tar saken i eigne hender, berre at denne gongen opplever hovudpersonen ei identiteskrise fullstendig ute av kontroll. Ho har sidan barndommen gått inn i ei rolle ho trur omgjevnadane forventar av ho.

Uri si språklege interesse skin godt gjennom, noko som gir ei fin ramme. Eg synest dette er Uri si svakaste hittil, kanskje ikkje så rart sidan det jo er debutboka hennar (for vaksne vel å merke). Eg likte likevel boka veldig godt. Den tek opp eit alvorleg tema, og eg kan ikkje nekte for at denne Gina er både underhaldande og morosam. Enn så tragisk..

Anbefalast.

Frihetens vinder

Lois Leveen: Frihetens vinder, 455 sider. Oversatt av Monica Carlsen

Ettersom denne boken blir frontet som "Barnepiken hundre år tidligere", hadde jeg relativt høye forhåpninger. Relativt fordi jeg leste Ellikkens heller lunkne omtale før jeg begynte på boken. Optimist som jeg er, og Barnepiken-entusiast kastet jeg meg likevel i det. Og det tok lang tid det. Nærmere bestemt en fire ukers tid. I mellomtiden ble andre bøker fortært - men jeg var fast bestemt på å greie dette. Boka ble med som eneste håndveskelektyre i flyet til Bergen, jeg leste og fikk tilbakelagt enda litt til. Så ble det knappe hundre sider igjen til slutt og historien tok seg opp litt. Det så lovende ut. Men jaggu glemte jeg igjen boka på flybussen til sentrum. Er det stygt ikke å bli noe særlig lei seg? Jeg ble faktisk mer irritert over å miste vannflasken jeg akkurat hadde kjøpt, som også lå i posen. Vi får håpe en leselysten (og tørst?) sjel fant posen.

Nei, dette var ikke noe for meg. Boken var helt grei den, sikkert storslagen for flere, men jeg synes den var altfor kjedelig. Altfor lang. Hva den handler om? Huff, jeg orker ikke engang å skrive det. Jeg snylter meg i stedet til å linke til Ellikkens omtale. Frihetens vinder var dessverre ikke som forventet. Ironisk nok (for meg) var den plassert øverst i anbefaling-hyllen i bokhandelen jeg stakk innom etter å ha gått av bussen. Jaja, hver sin smak. Jeg hadde heldigvis Hamsuns Sult i kofferten.

Takk likevel til Cappelen Damm for lesereksemplar.

Xeroxdager

Caroline Kaspara Palonen: Xeroxdager, 151 sider

Det er Mildrid som er hovudpersonen i Xeroxdager. Mildrid er ung, tankefull og sambuar med sveisaren Ove. Mildrid arbeider på eit kontor, er over middels glad i å kopiere og har ein venn i katten Xerox. Ein dag bestemmer Ove seg for å bli student. Han blir kjend med Sara og fleire medstudentar. Litt etter litt begynner Ove å få andre interesser. Han vil ikkje lenger drikke cola eller ete ferdigmat. Han vil dyrke spirer på kjøkkenet, dra på Quizkveld og ete tapas. Mildrid er tilfreds slik det er, og har ikkje lyst til å endre på noko.

Mildrid skjøner at avstanden mellom henne og Ove er i ferd med å vekse, men ho greier ikkje å forsone seg med det. Ein dag finner ho ei rosa truse bak senga deira og i staden for å konfrontere Ove, byggjer det seg opp eit sinne i ho der ho går rundt i si eiga tilvere og forsøker å halde fast ved det gode, trygge.

Eg likte boka veldig godt. Sjølv om temaet til tider er leitt og tungt, får vi det med eit skeivt og humoristisk blikk. Forteljarstemma har ein veldig markant, naivistisk måte å sjå verda på - ikkje ulikt Erlend Loe sin stil. Mildrid er svært oppteken av det kvardagslege, og ser ikkje ut til å vite heilt kva rolle ho skal innta i dei ulike situasjonane. Ho kan framstå som ein enkel sjel, men har samstundes ei udefinerbar tyngde ved seg. Ho tek stadig kopiar av eit bilete ho har av seg som born, noko som gir oss signal om at ho har opplevd noko vanskeleg.

Brita vinker meg inn i glassburet sitt. Brita sier at der er mange ting hun ike forstår, og at hun har evnen til å la mye av det passere. Men dette kan hun ikke akseptere. Brita sier at det må bli slutt.
Hun sørger for at alle i kontorlandskapet hører den lille praten vår. For det var en prat hun ba om. Men jeg prater ikke. Det er ikke lagt opp til at jeg skal si noe. jeg skal bare stå her og forstå at jeg har oppført idiotisk og uaktsomt i ei tid hvor den sårbare lille bedriften vår henger i en altfor tynn tråd. Om krisa kommer, så vil det være min feil. da er det jeg som har ønska deg velkommen med den skjødesløse bruken av bedriftens A4-ark.

Ei fin bok om å vere ung og usikker, og redselen for trivielle truslar. Eg likte boka veldig godt. Anbefalast.

Takk til forfattaren for lesareksemplar.

Men fjernkontrollen min får du aldri


Are Kalvø: Men fjernkontrollen min får du aldri, 119 sider
Det er ei skam, men sjølv kor mange kåseri eg har lest av Are Kalvø, så er dette den første boka eg har lest. Men eg har ei god unnskyldning, og det er at eg følgjer med heimesida hans og dermed får servert rykande ferske og dagsaktuelle tekster. Enkelt og greitt. Når eg skal undervise om kåseri, er det berre å hente ut eit splitter nytt frå sida hans, så får elevane høyre om noko som skjer akkurat her og no.

Men fjernkontrollen min får du aldri tar for seg det som går føre seg i media, både framom og bak. Vi får tabloidoverskrifter, teikeseriar, Hallo-dame, scener frå blant anna Laurdagsrevyen og Brennpunkt. Pål T. Jørgensen og Davy Wathne dukkar med jamne mellomrom opp, og deler dei sedvanlege vitsane sine. Ein av teikneseriane ser også føre seg eit tenkt mimreprogram der Varg Vikernes er gjest, og får tenne på ein modell av ei stavkyrkje og møte to unge fans. Knut Nærum står for dei slåande illustrasjonane.

Det er sjølvsagt fantastisk morosamt, og eg lo meg skvett i hel fleire gongar. Grunnen til at eg plukka opp boka var fordi eg skulle finne noko passande til undervisinga, men eg trur ikkje elevane mine er heilt i målgruppa. Sjølv om det er artig og framleis dagsaktuelt, vil nok dei færraste av dei ta referansane til 90-talsprogramma og dermed miste den heilskaplege ramma. Trur eg da. Men eg kan ta feil.  Det har skjedd før, og vil truleg skje igjen. Eg fekk i alle fall ei svært god lesaroppleving.

Anbefalast.