RSS

Mysteriet mamma

Trude Lorentzen: Mysteriet mamma, 272 sider

Mamma har vært borte altfor lenge. Jeg vil forstå hvordan hun fortsetter å være i meg. Puste nytt liv i henne. Når jeg skriver, fins hun.

Fra Trude er tre til hun er 14 år er det Trude og mamma. De to sammen. Mor og datter. Bestevenner. En maidag i 1990 kommer den skjebnesvangre telefonen: Moren er død. Hun har tatt sitt eget liv. Førtiseks år gammel. Tilbake sitter Trude, 15 år gammel, morløs og full av spørsmål.

Mamma hadde ikke fullført kjærligheten.

Hvorfor skjedde dette? Hvordan er det mulig at den omsorgsfulle, sterke og tilstedeværende moren hennes kunne endre seg sånn helt over natten?

Over 20 år senere bestemmer Trude seg for å forsøke å komme til bunns i mysteriet. Hun finner frem morens eiendeler, et helt liv pakket ned i pappesker, og går systematisk til verks for å finne svar på spørsmålene. Hun går helt tilbake til tiden før morens fødsel, og frem til hvordan det kunne ha vært om hun levde i dag. Blant morens oransje oppvaskhansker og brødfjøl, fremdeles med smuler i, finner hun ikke et entydig svar på hvorfor moren valgte å forlate livet. Forlate henne. Hun har snakket med morens barndomsvenninner, kolleger, fagfolk og eksperter. Det finnes ingen fasit, men det finnes tegn på at noe var galt. At noe kunne komme til å rakne. Om en velger å tolke det dithen.

Mia Lorentzen var en munter og ressurssterk kvinne. Hun hadde utdannelse og var politisk engasjert. Hun vikarierte som rektor og hadde en inspektørstilling ved en videregående skole. Det var i denne stillingen vendepunktet skjedde. Det skulle være en tilstelning ved skolen. En elev skulle fremføre "Deilig er jorden" foran et fullsatt publikum. Pianoet ble trillet frem og eleven begynte å spille. Det lød skjærende falskt. Pianoet var ikke stemt. Som inspektør var det morens oppgave å ordne dette. Hun hadde glemt det. Hun var fullstendig rystet og kom seg aldri etter dette. Hun sluttet å se seg i speilet, avlyste avtaler, mistet matlysten. Fikk en slags indre uro som aldri ble stilt.

I løpet av få uker forandret Mia Lorentzen seg fra å være sprudlende og glad til å bli bekymret og urolig for det meste rundt seg. Det var nytteløst å forsøke å overbevise henne om at hun var dyktig. Hun hadde fått det for seg at hun ikke var god nok, at hun bare var i veien. Hun ble innlagt på psykiatrisk avdeling, og fikk forskjellige typer antidepressiva, utredning hos flere psykiatere. To ganger forsøkte hun å gjøre slutt på livet sitt. Uten hell. Tredje gangen lyktes hun.

Nå fantes det ingen som hadde hatt meg inne i magen. Ingen kunne huske å ha strøket hånda over meg mens jeg ennå lå der inne i fullkommen trygghet, ingen som en gang hadde lurt på om Agnete eller Drude eller kanskje Trude var det aller fineste jentenavnet. (..) Om kvelden ville ingen titte inn til meg lenger, ikke på mammamåten, for å forsikre seg om at jeg sov lunt og trygt, med dyna stappet innunder kroppen i en kokong. 

Mysteriet mamma er en kjærlighetserklæring fra en datter til en mor. Blant journaler og fakta skriver forfatteren poetisk og vakkert om savnet etter moren. Hun stiller nødvendige spørsmål ikke bare ved morens psykiske helse, men ved sin egen. Hvor mye av moren finnes i Trude? Vil hennes verden komme til å rakne helt plutselig? Med denne boken viser hun en viktig åpenhet ved mysteriet psykisk helse. Det er personlig og sårt, men også fint. Veldig fint.

Jeg håper jeg aldri fullt ut blir i stand til å forstå mysteriet mamma. Jeg vil ikke vite hvor vondt det er å være psykisk syk. 

Det angår oss alle. Anbefales.

Andre bloggere som har omfavnet boka: Ellikken, Rose-Marie, Silje, Anita, Gro, Janke og Bea.

3 kommentarer:

Tine sa...

For en flott omtale! Har sett at det er mange som har lest denne. Du skriver så fint om den, at jeg også får lyst å lese den.

Lena sa...

Takk! Ja, jeg forstår godt hvorfor så mange har lest den. Den er utrolig hjerteskjærende og fin.

Ellikken sa...

Det syns jeg også du skal gjøre, Tine. Denne historien har alle godt-vondt av å lese. - På et litt overordnet plan. Det er skammerlig at selvmord fremdeles den dag i dag er så tabubelagt og nedhysjet. For de pårørende er dette en ekstra belastning i en allerede utrøstelig situasjon.