RSS

Furuset

Linn Strømsborg: Furuset, 219 sider

Aller først: Hei, jeg finnes! Bloggen har så absolutt kommet i siste rekke denne sommeren. Det er mye som har skjedd, av både ventede og uventede hendelser. Jeg har ikke fått lest så mye som jeg ønsker, og fått blogget enda mindre. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å utvikle negative tendenser om jeg ikke snart får tid til å lese mer, så det blir forhåpentligvis en bedring på dette områet.

Nok om det. Jeg fikk heldigvis tid til å lese denne boka. Furuset handler om 24 år gamle Eva, som er oppvokst nettopp der. Hele ungdomsperioden lengter Eva etter å komme seg bort fra Furuset, men når hun er ferdig utdannet statsviter og skal flytte ut av kollektivet flytter hun i stedet hjem til far og mor. Til Furuset. Stedet som holdt henne tilbake, har igjen huket tak i henne. Hun gjenforenes med den gamle vennegjengen og får jobb i den lokale videosjappa. Hun har rett og slett havnet flere sesonger tilbake i livet. Voksenlivet hun så lenge har drømt om, lar vente på seg. Hun går inn i en slags dvale, et "på stedet hvil" og finner nok en trygghet i de kjente rammene fra barndommen. Men når de samme rammene rundt henne begynner å briste, forstår hun at det er på tide å komme seg videre. Det svenske bandet Kent gir et fint bakteppe gjennom hele romanen.

Kanskje synger du egentlig om å være femten år, den følelsen man aldri kommer til å forstå fullt og helt  igjen, men som alltid er her. Som et ekko av den tida der vi følte at vi vokste ut av byen vi bodde i, stedet vi måtte se på hver eneste dag, menneskene vi måtte forholde oss til, alt vi måtte gjøre.

Jeg likte boka bedre og bedre. Det er en fin og troverdig fortelling. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i denne romanen. Jeg kjente meg såvisst igjen.

Anbefales.

Takk til Flamme Forlag for leseeksemplar.

4 kommentarer:

ellikken sa...

Ille at jeg enda ikke har fått lest denne. Fint om du kan mase litt hele tiden, for jeg viiiil jo. At også du liker den er den endelige overbevisning for meg.

- Men bare 19 sider...? ;-)

Lena sa...

Hahaha, det var derfor jeg rakk å lese den. Neida, bra du passer på. Jeg likte den som sagt bare bedre og bedre, siste halve gikk i et jafs. Jeg gugla henne og ramla innom bloggen hennes, Strekhjerte, o

Lena sa...

Møkka-iPhone! ...og så at hun og Heidi Furre hadde give away

Lena sa...

Arg! Heidi Furre skrev Parissyndromet, som er så bra. Nå logger jeg av, får hjerteinfarkt av denne mobilen.