Kjetil er i slutten av tredveårene og alenefar til Ingrid på fire år. Han jobber med reklame og forsøker så godt han kan å passe inn i tilværelsens gitte rammer. Det er lettere sagt enn gjort, og misnøyen vokser stadig.
Hun avsluttet med et så spennende og et smilefjes som vekket en mild, men overkommelig forakt hos meg.
I et forsøk for å få utløp for det voksende hatet for denne flerstemmige normaliteten begynner han å skrive en anonym blogg, Oppløsningsrepetisjonene. En dag skriver han et tilsynelatende uskyldig innlegg om mennesker som dekorerer husene med HOME-bokstaver, med en oppfordring om å ofre disse menneskene som "er med på å rive ned alle muligheter vi har til å bli et fungerende kollektiv, en organisme der hver av bestanddelene har en nødvendig funksjon". Innlegget som først var ment som en indre renselse fremprovoserer uønskede hendelser, og Kjetil får tilsendt dokumentasjon av ødelagte inngangsparti av lesere som har tatt oppfordringen bokstavelig.
I denne organismen kan ikke alle være hjerter, blodårer, nyrer og levre. Noen må være bakterier, nedbrytere, fasilitatorer og forråtnelsen som er nødvendig for at et nytt liv skal oppstå der gammelt liv har gått til grunne. Det skal være oss.
Romanen handler likevel om så mye mer enn dette. Jeg liker veldig godt fortellerstilen. Måten han observerer alt rundt seg, hvordan han beskriver seg selv i møte med andre. Det minner meg litt om Knausgårds ydmyke selv i Min kamp-bøkene. Vi får sympati med Kjetil. Han er en god far, men slites mellom å gjøre det riktige og forakten over det selvsamme. Han har tross alt lille Ingrid å tenke på. Det er ikke mange bøker som legger handlingen til mitt nærområde, så det er jo ekstra kjekt at Kjetil og Ingrid bor i Ålesund.
Det er denne tilliten vi voldtar og bedrar, barnets betingelsesløse tillit, når vi slutter å ta egne valg og lar oss selv bli til repetisjoner av andre liv. Dere har mislyktes i den eneste øvelse som skulle være umulig å feile i: Å være mennesker.
Jeg likte boka kjempegodt. Mye bedre enn jeg trodde jeg skulle gjøre. Og jeg hadde ikke lave forventninger. Bjørn Vatne kan skrive. Ingen tvil om det. Det er akkurat sånn jeg liker det. Det eneste som irriterer meg nå, er at ingen av mine bekjente har lest boka enda. Alle står nemlig i kø for å lese mitt eksemplar. Og jeg IVRER etter å snakke om den! Mannen min er nummer fire i kø, men måtte finne seg i å få høre litt om den likevel. Jeg har lest at Vatne allerede er i gang med sin andre roman. Jeg gleder meg.
God bok. Artemisia mener det er en god kandidat til neste års Bokbloggerpris, og jeg er helt enig.
Anbefales.
Leseeksemplar fått av Gyldendal.
.png)
9 kommentarer:
Jeg fikk lyst til å lese denne etter omtalen din. Det høres ut som du har funnet mye bra i denne boken og at den var verd tiden det tok. Ingenting er bedre.
Den er absolutt verdt det, astridterese! Jeg likte alt ved den og kunne ha sagt så mye mer. Gled deg!
Denne har jeg klar i hyllen, etter å ha lest omtalen din gleder jeg meg til å ta den med på ferie :)
Da bør du ta med flere, Tine, for denne leser du i et jafs. Umulig å legge fra seg.
Denne boken ligger klar i hylla mi, skal bare lese Lodz-boka en gang til :) Gleder meg til å lese denne, for alle som har lest den har likt den. Veldig god omtale av deg Ann-Helen! :)
Ser frem til å begynne på denne, jeg står nemlig i kø inne på ebokbib og er numero uno så det blir sikkert ikke så lenge til jeg kan kaste meg over denne! Flott omtale!
Jeg er midveis i boka, den er herlig. Den ligger å kikker på meg på skrivebordet og jeg tar etter den for jeg har så lyst til å lese videre, men kan ikke nå, for mange sesoroppgaver venter!
Gleder meg til videre lesing......
Takk! Kan ikke tenke meg at noen ikke liker denne boken. Ingunn. jeg hadde på samme måte som deg forrige uke. Måtte prioritere sensur mens jeg kastet lange blikk mot boka.
Flott omtale Ann-Helen. Er så enig , det er en veldig god bok. Håper mange leser den. Takk for link!
Legg inn en kommentar