Denne romanen har en pangbegynnelse som fenget meg fra første stund: Thomas er kulturjournalist i en av landets største aviser. Når han oppdager at den nye naboen, Flemming, er en poet, overtaler han ham til å la seg portrettere i avisen. Thomas skriver et tosiders stykke og høster mye skryt. Det går ikke lang tid før han får klager på feilsiteringer i stykket, og når han blånekter drar Flemming frem smarttelefonen sin hvor han har lydopptak av hele intervjuet. Thomas må legge seg helt flat når det avsløres at han ikke bare har pyntet på det meste i intervjuet, men også baksnakket sjefen og kollegene.
Og så, for å krone det hele, kom følgende forklaring på hvorfor jeg ønsket å spørre ham om privatlivet:"Jeg vet det er kleint, men redaktøren min elsker de greiene der. Den eneste boka hun har lest, er Fifty Shades of Grey, og jeg tror ikke hun forstod nok til å bli kåt engang." Da denne setningen trillet ut av Flemmings smarttelefon, kunne jeg se at sjefen min foretrakk en muskel i ansiktet.
Thomas får sparken, noe som gir familien en gyllen sjanse til endelig å flytte hjem til barndomsbygda. Vi forstår at dette er noe Thomas egentlig ikke har lyst til, men siden han har brukt jobben som unnskyldning overfor kona har han ikke lenger noe å gjemme seg bak. I hjembygda blir Thomas konfrontert med spøkelser fra fortiden. Persongalleriet utvides og lar oss komme nærmere inn på barndomsvenner, hvilket inntrykk Thomas har av dem og hvordan de oppfatter Thomas. Sistnevnte er spesielt interessant og åpner for flere ulike tolkninger. Hvem er egentlig Thomas? Han har utvilsomt et ønske om å bli oppfattet som et godt menneske, men grensen mellom det skrevne ord og levd liv ser ut til å flyte over i hverandre.
Historien om et godt menneske er en svært god bok. Det må sies at partiene om barndomskompisen Nico ikke fenget meg i like stor grad, men resten av historien er så godt konstruert at det mer enn veier opp for det.
Anbefales.
Tine og Gro har også blogget om boka.
.png)
8 kommentarer:
Veldig kjekt at du likte denne romanen, for det gjorde jeg også. (takk for linking) Hovedpersonen er ganske irriterende, og dummer seg jo ut, men heldigvis blir ikke leseren frustrert i prosessen :)
Hm, må nok revurdere denne...
Ja, jeg likte virkelig denne (minus støyet fra Nico), Tine. Fortellerstilen minner meg om forfattere som Carl Frode Tiller og Per Petterson. Du bør absolutt revurdere, Anita!
Takk for link :) Interessant å lese omtale der vi er helt uenig. Jeg syntes dette ble rotete og kjedelig og en nedtur i forhold til fjorårets veldig gode bok.
Etter motstridende stemmer, er jeg nå helt nøytral igjen når det kommer til denne. Merkelig nok appellerer ikke Emanuelsen eller bøkene hans til meg. Det er rart - ung og kjekk og moderne som han er. Kanskje er det fordi flere kalte den forrige som machoroman?
Vet ikke, men foreløpig stiller denne langt baki køa.
Jeg har ikke lest de tidligere bøkene hans, og pinlig) trodde faktisk at dette var en debutant. Men ser at det nok kan bli en nedtur om den forrige boka var så bra. Da skal jeg jammen prøve meg på den, selv om machoroman ikke appellerer heelt til meg.
Denne har jeg i hylla og gleder meg til å lese. Jeg har heller ikke lest de andre bøkene til Emanuelsen, men ut fra beskrivelsene tror jeg at Historien om et godt menneske er et bra sted å begynne for meg :-).
Det er det garantert. God lesning!
Legg inn en kommentar