Selvportrett ved gravstøtte

Thomas J.R. Marthinsen: Selvportrett ved gravstøtte, 292 sider

Denne boka lånte jeg ved biblioteket allerede i juli i år, sammen med en stor bunke andre bøker. Så ble den liggende. Purring etter purring. Så mye å lese, så lite tid. Hvorfor akkurat denne ble skjøvet lenger bak i kø, vet jeg ikke. Jeg har jo lest annet av ham og visste jeg trolig ville like denne godt. Jeg elsket debutboka DU. Fortellinger, som er en samling med 34 noveller. Nettopp hvor entusiastisk jeg ble kan du lese her. Det er forøvrig ekstra interessant for meg å lese denne gamle omtalen min av boka hans, for jeg har jo glemt så mye av innholdet. Men det kommer snikende når jeg leser opplevelsen min. Og så husker jeg hendelser han refererer til i denne boka som jeg husker å ha lest i den andre boka. For eksempel at broren kommenterte at det ikke var Super Mario han spilte, men Donkey Kong. Vanskelig å forklare, men dette er jo gull. Både minnet og beskrivelsen. Ganske enkelt gull.

På det fjerde skal det skje. Etter purring nummer fire så jeg meg nødt til å levere boka tilbake. Ulest. Noe jeg sjelden gjør. Lite river meg så inni granskauen i stykker som det å skulle levere tilbake bøker uten å ha lest dem (sett bort fra urettferdighet, krig og sånt da - i fall noen skulle driste seg til å nevne det). Så gjorde jeg det unevnelige. Begynte å bla i den. Lese. Ordene festet seg umiddelbart og tanken var dermed plantet. Denne boka skal så visst ikke leveres tilbake. Jeg betaler gladelig 35 kr (eller hva det nå beløper seg) for å ha boka i noen dager til. Det er meg bekjent ingen bak i kø, så da kan jeg ta meg friheten til det.

Selvportrett ved gravstøtte handler om en kommende far som nettopp har mistet broren sin. I et forsøk på å komme seg videre skriver han en roman hvor han selv og søsknene har en sentral rolle. Dette får faren til å kutte all kontakt med ham. Nå har han altså også mistet sin far og sliter med å få utløp for den nyvunnede fortvilelsen. Skrivingen åpner et rom hvor han kan plassere sorgen og kjærligheten han ikke lenger kan rette mot broren. Det gir en slags styrke å få utløp for disse følelsene, men samtidig er det en stor utfordring å tape en far av det. Han føler seg dratt mellom å skulle kjenne på de vanskelige følelsene, og det å skulle gjenfortelle sin versjon om noe som føles så kaotisk. Det ligger i kortene at barndommen ikke har vært helt problemfri, og han beskriver et ambivalent forhold til faren, som han både føler avstand og nærhet til.

Han er faren sin når han står over gutten midt på natta og kjenner seg avmektig. Når han ikke orker mer. Han er faren når han blir akutt rasende fordi sønnen ikke vil sove. Han er faren når han legger gutten fra seg, legger seg i dobbeltsenga og tror alt skal være rolig nå, men så er det ikke det likevel fordi sønnen skriker. Han er faren sin når han holder på å gå opp i limingen. I avmakten er han som faren. Da vet han hvem faren er.

Far-sønn-forholdet er det virkelig interessante i romanen. Hvordan vi både kjenner oss igjen og føler oss distanserte til familien vår, og da spesielt foreldrene. Hvilken rett har vi til å skrive om vårt eget liv, og hvordan vil dette påvirke andre? Er det verdt det? Vanskelig å svare på. I dette tilfellet tør jeg påstå at, ja, det er verdt det. Nå er jeg utenforstående og objektiv, men skal jeg snakke ut fra denne spesifikke boka så synes ikke jeg han har skrevet noe altfor galt. Tvert imot så skildrer han en uforbeholden kjærlighet fra en sønn til en far, til en bror, til en sønn. Og det gjør meg så forbannet at foreldre skal sitte med så mye makt over barna sine, dra i trådene og barna kommer springende. Alt for ikke å opprøre opphavet. Gjør du en feil, er det over og ut. Tvert.

Men han er ikke faren når han plutselig får øye på sønnen, der, midt på natta, på soverommet deres: Han er ikke faren når han skjønner at barnet er en liten gutt, et bitte lite barn som ikke vet hva det gjør, men som bare gjør det. Han er ikke faren når han løfter sønnen opp da og kjenner sin egen puls i øret og kjenner det vesle hjertet til sønnen slå rolig, når han lukter på melkeånden hans, lukta av sønnens indre, han er ikke faren når han ser ham på denne måten, som et lite barn han er satt til å passe på, når han er på sitt trøtteste og mest ufiltrerte, men likevel passer på sønnen, da er han ikke som faren. 

Selvportrett ved gravstøtte er en ærlig og sår beretning om kompliserte familieforhold, om skilsmisse, søskenkjærlighet og sorg, iført et nydelig språk.

Konklusjon. God bok. God tittel. God forfatter. Hvorfor er det da ikke flere som har lest denne? De har den i biblioteket, i (de fleste) eBokBib-appen og selvsagt: I bokhandlene. Lån, kjøp og les.

Anbefales varmt.