Guro Hoftun Gjestad: Storbarnsliv. Om å vokse opp med barn, 347 siderAlle som har med barn å gjøre burde lese denne. Dette er uten tvil årets viktigste bok.
Jeg er opplyst, opprømt, trist, glad, men først og fremst vettskremt! Tenk å føde et barn inn i verden, for så å gjøre sitt beste for ikke å fucke det opp!. Om du greier å være en god forelder, har du likevel ingen garanti for at ikke barnet ditt blir ødelagt av noe annet, eller noen andre, i livet sitt. Venner, skole, jobb, interesser. Eller mangel på disse? Jeg har gått rundt og tenkt at det er travelt å være småbarnsmor, uten å ane at de største utfordringene nok ligger foran meg. Forskning viser at ungdommer drikker mindre alkohol enn før, er mer hjemmekjære enn tidligere, men sliter stadig mer. Vi har mer penger og har flere muligheter enn noensinne, likevel sier rapporter at "24 % av jenter i sekstenårsalderen har depressive symptomer og gutter topper frafallstatistikken i skolen? Hva er det vi gjør feil?
Storbarnsliv begynte først som en artikkel i VG for et år siden, og forfatteren opplevde en respons så stor at boken begynte å ta form. I artikkelen setter hun fokus på småbarnsforeldrene som gjerne drøfter nedturer og oppturer med barna. Alt fra den første grøten, hvilke bleier som er best og at barnet er litt for glad i iPaden deles i sosiale medier. Helsestasjonen og barnehagen hjelper gladelig til med informasjon om hvordan en takler trassalder, overgangssituasjoner og usunne matvaner. Det finnes brosjyrer og hefter, og spesielt mammabloggerne (og pappabloggerne!) strør om seg med gode råd for hvordan en kan gi barnet sitt en best mulig oppvekst.
Forfatteren etterlyser storbarnsforeldrene. Hvor er foreldrene til femtenåringen som bare sitter inne og spiller data hele tiden? Syttenåringen som leser så hardt til tentamen så hun blør neseblod? Datteren som ikke lenger spiser? Du blir ikke kalt inn til helsestasjonen for å diskutere om tolvåringen din har gode rutiner for søvn, mat og skolearbeid. Det finnes knapt en mammablogger som skriver om å være storbarnsforelder. Selvsagt. Du kan ikke utlevere barnet ditt, som mest sannsynlig også selv er aktiv i sosiale medier. Det blir en umulig samtale.
Hoftun Gjestad har samlet en rekke vitnesbyrd fra både barn og foreldre i denne boka. Hun inviterer leseren inn i sitt eget storbarnshjem, henter inn data fra undersøkelser, uttalelser fra fagpersoner og rapporter. Vi får høre en rekke historier fra den tidligere tenårings-toppbloggeren, rådgiveren fra hennes egen ungdomskole, barndomsvenner, dagens skoleelever og diverse andre. Bokens tema spenner fra karakterpress til ensomhet, spillegalskap til spiseforstyrrelser, motepress til depresjon. Det er rett og slett en utrolig velskrevet, sår og fin bok. Jeg har savnet denne boken, og mener den burde være obligatorisk lesning for alle storbarnsforeldre (i det hele tatt alle som har med barn å gjøre). Hoftun Gjestad har skrevet årets viktigste bok!
Barna mine er fremdeles innenfor den "trygge" alderen, men det er ikke snakk om mange år før jeg sitter midt på natten og venter på telefon fra tenåringen om å bli hentet fra fest. Er jeg heldig, er dette det verste som venter meg. Som lærer i videregående opplever jeg daglig ungdommer som sliter psykisk, og et helsesøstertilbud som nærmest er fraværende. Ungdommene burde være i sin lykkeligste alder, men forskning viser det motsatte. Er sosiale medier roten til alt vondt? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at noe må gjøres. Nå.
Anbefales sterkt!
Guro Hoftun Gjerstad er i tillegg en dyktig skjønnlitterær forfatter, og har blant annet gitt ut Anfall og Ord på S - som jeg også anbefaler.
.png)
5 kommentarer:
Denne ønsker jeg meg veldig.
Jeg husker alle som i årenes løp har sagt "Bare vent til h'n blir tenåring...". Før fnøys jeg bare av det, og var mest opptatt av å fortvile over bleieutslett og trassanfall på butikken. Før fnøys jeg over tanken på at noe kunne frarøve deg følelsen av kontroll: du kunne jo bare ringe mammaen eller pappaen til den eller den.
Jadda... Hver alder sin sjarm, eller noe sånt ;-)
Og det er jo som forfatteren sier: Alle problemer, utfordringer og klump-i-magen-episodene skal slettes ikke snakkes om.
Hun er jo også nominert til en pris, visste du det?
Høres ut som en bok jeg kan like.
Det stemmer ikke helt at ingen blogger om store barn, men måten det gjøres på er mer generell enn direkte på egne barn. Og sånn bør det være.
I mange kommuner er helsesøstertjenesten for dårlig bemannet. Dessverre. For jo mer man satser på forebyggende helsearbeid, jo bedre er det. Det skal ikke alltid så mye til for å skape lettelse og opplevelse av aksept, som gjerne er det som skal til for å gi bedre mental helsee.
Ellikken: Haha, trassanfall er forøvrig noe vi "sliter" med nå om dagen. Å dra tl butikken alene med toåringen er risikosport. Jeg pleier å ta ham med ut i bilen, skrikende og med armer og ben til alle kanter, mens mannen betaler varene. Gled deg (og gru deg!) til å lese boken.
Anne-Helene: det visste jeg ikke, men det er absolutt velfortjent. Jeg kommer til å nominerer henne selv. Kanskje dobbelt, for "ord på S" kom jo også ut i år. Ja, selvsagt blogges det om store barn (og mange av de store barna blogger jo selv om det), men de er likevel mange færre, og som du sier, det er på en mer generell måte. Jeg håper det ikke virker som om jeg ønsker at foreldre skal begynne å utlevere storbarna sine, for det mener jeg absolutt ikke. Men jeg mener at terskelen for å prate, spørre seg til råds og utveksle erfaringer med andre foreldre (utenfor sosiale medier) burde senkes betraktelig.
Hva helsesøstertjenestenn i kommunene angår, Ja, ja og ja. Absolutt!
Nå har jeg akkurat bestilt inn boken til skolebiblioteket så jeg kan anbefale den til lærere, rådgivere osv. Jeg vil også lese den selv selvfølgelig. Takk for fin anmeldelse og tips!
Vær så god og god lesning!
Legg inn en kommentar