RSS

Det er ingen skam å snu. Men visst er det spektakulært på toppen.

 Eg begynner å få sansen for friskriving. Denne gongen handlar det om den lange vegen mot målet.

Eg liker å tenke at der borte, over fjelltoppane, er bøkene våre. Dei ferdige, bearbeida produkta. Å skrive bøker er på mange måtar lik ein fjelltur. Vi begynner nede ved stien. Kanskje er det første gongen, og vi har ikkje eingong pakka niste. Ikkje tatt med rette kleda. Trudde ikkje turen blei så lang og utfordrande. Så må vi gi opp før vi i det heile tatt har kome skikkeleg i gang. Vi tenker at jaja, så var det kanskje ikkje noko for meg. Eller eg er visst ikkje flink nok til dette. Så blir det berre med draumen. Vi veit ikkje at dei som har nådd toppen er betre førebudd. At dei har gjort dei same feila før oss, gong på gong. Dei har vore gjennom dette så mange gongar, men lært litt meir for kvar gong. No veit dei betre kva klede dei må ha på for å halde varmen, kva mat dei bør ete for å halde energien oppe. Dei har lese seg opp, tatt til seg ulike råd og forsøkt å finne fram til dei som passar. Draumen driv dei vidare. 


Vi prøver på nytt. Er ikkje sikre på kva veg vi skal velje. Høgre eller venstre. Den lange slakke vegen, eller den korte, men brattare stien. Vi tar små steg. Prøver først eine stien, utforskar råsa. Går eit stykke, ombestemmer oss og snur. Så tar vi andre stien, fomlar rundt mens vi fantaserer om korleis toppen ser ut. Etter kvart nærmar vi oss første nuten. Det er bratt, men vi greier det. Må kanskje klyve litt, men vi kjem oss opp. Så blir det litt lettare å gå, vi får ny sjølvtillit og tenker at dette skal vi få til. Så deler vegen seg igjen. Vi får lyst til å gi opp, fomlar meir. Tenker at dette kjem aldri til å gå. Til slutt står vi der, med den ruvande, spisse toppen framfor oss. Den siste kneika. Orkar vi det som må til for å kome til topps? Det er nedtur å å snu utan å ha vore heilt oppe. Men kanskje vi kan gi oss no. Det er jo fin utsikt her også. Det er ingen skam å snu. Hadde det ikkje vore for at utsikta heilt der oppe er enda betre. Spektakulær. Og turen tilbake blir så mykje betre når vi veit at vi verkeleg gav alt. Og greidde det. 


Det speler ingen rolle kor høgt eller lavt fjellet er. Kor mykje toppen ruvar. Vegen dit er lik for alle. Men det er du som må gå dit. Det er du som må gjere dei nødvendige førebuingane, pakke rette klede og ta med skikkeleg niste. Gjere alt arbeidet. Det er ingen skam å snu, du kan prøve igjen så mange gongar du vil. Vi har alle vore der. Og vi veit at det er spektakulært på toppen. 

 


0 kommentarer: