Bokbloggturne - Kjør!

Oj! Jeg har gått og innbilt meg at det er 9. april som var min dato i bokbloggturneen, helt til jeg just nu oppdaget at det var 8. april. Ups!! Det må jeg bare beklage, og skynde meg å poste innlegget. I forgårs var det Myldretid som blogget, og i går var det altså min tur. Noe som betyr at Karis innlegg blir parallelt med mitt.

Da har tiden kommet og jeg kan utdype nærmere hva jeg falt for ved denne boka. Nå er det en stund siden jeg leste den, så den umiddelbare begeistringen har tonet seg ned litt. Jeg foretrekker å skrive umiddelbart etter siste siden er snudd, for å få med alle ( eller de fleste) tankene gjennom leseprosessen. Siden jeg befant meg på en hytte uten internett på det tidspunktet, var det ikke mulig. Og da ventet jeg like godt til i dag. Noe som kanskje ikke var så lurt. Men jeg får forsøke å friske opp hukommelsen gjennom skrivingen.

Cappelen Damm ønsker å satse på ung, norsk litteratur og Helene Guåkers Kjør! er med i forlagets nye serie 20 under 30, som består av 20 bøker skrevet av forfattere under 30 år. Boka er på 160 sider, noe som sikkert er passelig for ungdom. For min del kunne det gjerne vært flere sider; jeg koste meg veldig og boka var ferdig på null komma niks.

Da mannen min så boka, var det full latterliggjøring med en gang: Haha! Skal du lese en bok om biler!?, og jeg må innrømme at jeg ikke var helt fremmed for tanken selv. Jeg underviser i norsk for transportklassen ved skolen, og de er fullstendig oppslukt av alt som har med biler å gjøre. De er virkelig oppi dette med biler, på alle måter. Det er bare å kaste et blikk inn i klasserommet, så skjønner du at Jepp! Her holder transportgutta til (jeg må være korrekt; det går en jente der også). Jeg forstår ikke fascinasjonen til biler, men synes det er flott at de går etter drømmen. Det å kombinere interesse og yrke er jo dessuten en fantastisk mulighet.

Marianne er en ung jente, 18-19 år (husker ikke helt). Boka begynner med at Marianne ligger på sykehuset, etter å ha kræsjet drømmebilen og mistet barnet sitt. Sistnevnte ser ikke ut til å ha påvirket henne noe særlig, det er bilen hun er bekymret over. Resten av boka tar for seg restituasjonsperioden hennes. Hun har et komplisert forhold til kjæresten, som ikke visste om barnet, og forsøker å lappe både seg, forholdet, og ikke minst, bilen sammen. Vi får høre flere episoder fra oppveksten, hvordan hun og kjæresten traff hverandre og andre betydningsfulle hendelser. Hennes fascinasjon for biler, og særlig drømmebilen, ligger som en ramme rundt.

Jeg synes forfatteren er veldig flink til å skildre miljøet og (de innestengte) følelsene. Kranglene til Marianne og kjæresten, og hvordan ingen av dem får frem hva de egentlig mener, noe som selvsagt fører til at begge gjør valg de kunne vært foruten. Jeg kjente meg veldig igjen i dette kommunikasjonsproblemet, og husker godt hvordan det var å være ungdom. Hun bruker flere dialektord i språket: Åffer, sku, åssen, dom o.l. Dette gjorde at jeg følte meg nærmere personene og miljøet, og jeg synes det var et sjarmerende trekk ved boka.


Jeg er, som sagt, ikke videre opptatt av biler, og det er vel strengt tatt en underdrivelse. Jeg har så lite peiling som det går an. Men det sto ikke i veien; jeg like boka veldig godt. Selv om jeg ikke har noen interesse av motorer, olje og den slags, skriver forfatteren så godt at jeg levde meg inn i historien og ble der til den var ferdigfortalt. Historien, språket og personskildringene gjorde sitt til å holde på oppmerksomheten min. Jeg synes dette var en knallgod debutroman, og gleder meg til flere. Kjør!