Rampunger

I min stadige jakt etter det perfekte, må selvsagt også morsrollen opprettholdes. Dessverre har det kommet meg for øre at eldstejenta er en rampunge. Dette stemmer selvsagt ikke, hjemme er hun kjempesnill. Det er alle andre som har rampunger. Eller?

Nei. Det er hardt å innrømme, men jenta mi kan være en skikkelig rampunge. Hvordan skjedde dette? Hun var jo verdens snilleste baby. Jeg hadde stålkontroll på mating, leggetid og kunne glede meg over hennes eksemplariske oppførsel på lekeplassen. Det var hun som var offeret når de andre barna lekte. Men så snudde det gradvis. Den fromme jenta mi utviklet seg til en brautende bølle. Og da begynner jeg å tenke. Har jeg feilet? Er jeg en dårlig mor?

Jeg håper virkelig ikke det. Hva er det da som har skjedd? Det er vanskelig å sette fingeren på, men det har nok en rekke årsaker. Tidsklemma, som ofte har ført til enkle løsninger. En sliten mor som oppgitt lar henne få viljen sin for å unngå evigvarende raserianfall. En dumsnill far som har skjemt henne bort. Og kanskje mest det faktum at hun har en sterk personlighet. Jeg må innrømme å kjenne igjen mye av meg selv i hennes fakter. Det er ikke til å komme bort fra at jeg hadde nok av rampestreker og raseriutbrudd i løpet av barndommen. Kanskje litt mer enn gjennomsnittet.

Men det er aldri for sent å snu. Jeg ble anbefalt Foreldrehjelpen. Oppdragelse som virker, en bok for de med barn i alderen ett til ti år. Boken er på 140 sider og er full av gode råd og tips for de med barn som kan være trassige. Det er en tredelt bok, som fokuserer på forutsetninger, forebygging og forandring.

Boka skisserer en rekke vanlige scenarioer, som f.eks barn som somler med påkledning om morgenen og hyler hjerteskjærende hver gang de ikke får viljen sin. Forfatterne legger vekt på en positiv barneoppdragelse, og trekker frem L3-prinsipper lytte, lede, lande. Lytt til barnet ditt; Hva er det han eller hun prøver å si? Hvilken stemning er barnet i og hvordan kan du gå frem på best mulig måte? Å lede barnet vil si å holde god kontakt og legge gode føringer for samarbeidet. Det er forskjell på å styre og lede. Samarbeidet styrkes ved en nær og tydelig måte. Dette skal etter planen føre til at du og barnet lander. Å lande er en avslutning, og du og barnet kan snakke og få erfaringer av det som nettopp har skjedd.

Jeg synes det er en god bok, lettlest med mange nyttige tips. Selv om jeg var klar over de fleste rådene, så var det greit med en påminnelse. En annen ting boka fokuserer på, er å hele tiden rose barnet. Gi fem ganger ros for hver negative oppførsel (5:1-regelen), sett grenser, vær myndig, men vennlig og bestemt, vær tålmodig. Dette er gode, men selvsagt opplagte råd. Alle vet at en ikke kommer noen vei ved å rope og skrike til barnet, men det er ikke alltid tid til å sette av fem-ti minutt for å lytte, lede og lande barnet. Og resultatet blir deretter.

Det ble da folk av meg også.