Glemte minner

Rannveig Marit Mindresunde: Glemte minner. En roman basert på en sann historie, 249 sider

Forrige uke fikk jeg en hyggelig e-post fra Rannveig Marit Mindresunde; Hun har skrevet sin første roman, om jeg hadde lyst til å lese? Og det hadde jeg selvsagt! Mindresunde er bosatt i Oppstryn sammen med samboer og sønn, og her har hun hentet inspirasjon til sin første roman.

Fra bokomslaget: En kald søndagskveld i januar 1905 springer en ung kvinne på lette bein over broen på Vassenden og videre opp mot Sæten. Hun stopper ikke ved broen som så mange kvelder tidligere. - Noen få minutter senere er broen borte og hennes barndoms dal forandret for alltid. Bygder er utslettet, og 61 mennesker har sluttet å puste. Borte, som en stille fugl over ravnsvart vann.
31 år senere, i 1936, går en pike over vrakrestene av det som for noen få timer siden var varme stuer fulle av stille kjærlighet og gode stunder. Det er ingenting igjen. Livet blir aldri det samme for Rakel, den unge kvinnen som fylte 22 år den dagen da ravnen på ny lot vingespissene berøre vannet.
I 2009 finner en ny pike minner og spor fra livet i dalen, og biter fra hennes egen fortid faller sakte, men sikkert på plass. Hun vet ennå ikke at den største sorgen fremdeles venter på henne, en sorg som forandret en hel generasjon, og som tar henne med til en mørk reise tilbake i tid. Tilbake til en fortid som krysser grenser, selv etter døden. - Denne piken er bokens forfatter...

Den lille bygda Loen i Sogn og Fjordane opplevde to forferdelige rasulykker i 1905 og 1936, ulykker som tilsammen tok 135 menneskeliv. I Glemte minner tar forfatteren utgangspunkt i disse rasulykkene, som var nær ved å utslette hennes egen slekt. Det som er spesielt med denne boka, er at Mindresunde skriver om sin egen familie. Hun har med stedsnavn og redegjør for langt på vei identiske hendelser, men legger ikke skjul på at hun har tatt seg noen kunstneriske friheter. Dette gjelder i hovedsak navn på personer og personlig informasjon. Likevel er romanen så godt som sann. Fortid, nåtid og fremtid utgjør Glemte minner. En historie forfatteren lenge har ønsket å fortelle. En historie som ikke ville bli glemt.

Mindresunde skriver vakkert om slekten sin, og har helt rett i at vi ikke må glemme. Hun forteller om livets gang, kjælighet, strev, motgang og det å komme seg videre. Jeg hadde selv et veldig nært forhold til bestemoren min, som ofte fortalte om barndommen sin. Likevel skulle jeg ønske jeg visste mer, forsto mer. Mindresunde skriver om bestemoren sin, latteren hennes, samtalene rundt kjøkkenbordet da hun var barn. At de etterhvert ble byttet ut med venner, trening og jobb. Hun kjenner gråten i brystet når hun tenker på at hun ikke skjønte hva hun hadde mistet før det var for sent - og dette tror jeg nok de fleste av oss føler om besteforeldrene våre. Det de fleste av oss derimot ikke har gjort, er å skrive en kjærlighetserklæring lik denne. Bestemoren din har ikke bare satt evige spor hos deg, Rannveig, men også hos alle som leser boken.

Glemte minner har en nydelig språkdrakt, og skildrer vakkert enten det er lykke eller sorg. Men jeg må likevel innrømme at skildringene ble litt vel dansende og lekende for min del. Jeg tror uansett at Mindresunde er ment for et litt annet publikum enn meg (som har en forkjærlighet for fragmentariske, lekne og bisarre (!) skrivestiler), og i så fall er språket perfekt. Jeg tror vi kommer til å høre mer fra henne.

Takk til Rannveig for leseeksemplar.

Anbefales.