Fortellingen i fiolinen

 Natasha Solomons: Fortellingen i fiolinen, 386 sider. Oversatt av Elisabet W. Middelthon      

Østerrike, 1938: Det er ikke lenger trygt for jøder å oppholde seg i Wien, og 19 år gamle Elise Landau må forlate familien og overklasselivet i Wien for å bli stuepike på Tyneford gods i England. Søsteren Margot har fått visum og reiser til Amerika med ektemannen. Bare foreldrene er igjen i Wien. Elises far er en anerkjent forfatter, men får ikke lenger gi ut bøkene sine. Han gjemmer det siste manuskriptet sitt inne i en fiolin og ber Elise ta det med, i håp om en dag å få gi det ut. Elise får oppleve en annen hverdag ved godset, og har vanskeligheter med å innfinne seg den nye rollen sin. Når godseierens sønn, Kit, kommer hjem, oppstår det varme følelser mellom dem. Så bryter krigen ut, og livet tar enda en ny vending. 

Vi følger Elise gjennom hele fortellingen, og forstår at det er fortalt retrospektivt. Jeg likte boken veldig godt, og takket være Downton Abbey (som jo er fra samme tidsperiode), så jeg det hele mye mer levende for meg. Godset, festene, kjøkkenet - jeg tok meg endatil friheten til å gi hovedpersonene rollene til de forskjellige personene fra tv-serien. I etterordet forteller forfatteren at boken er inspirert av hennes grandtante, som selv unnslapp Europa ved å bli hushjelp i en engelsk familie. Landsbyen Tyneford er basert  på spøkelsesbyen Tyneham ved Dorset-kysten, hvor forfatteren selv er bosatt.

Jeg er fan av Kate Mortons eventyrlige bøker, som Middlethon også har oversatt. Skjønt, jeg synes det skurret litt mer språkmessig denne gangen. Hun hadde blant annet flere oppbrukte fraser, og dialekten til landsbyboerne var oversatt til et slags sørlandsmål. Sistnevnte kan hende er en vanesak, for jeg er så vant med den typiske Oslodialekten med a-endelser. Jeg synes uansett dette svekket troverdigheten, og fikk meg til å tenke på Donald-historien med firkanteggene. De med Oslodialekt vil kanskje være uenige, og juble (!) over endelig slippe å bli forbundet med arbeiderklassemål (om en kan si det)? 

Det er en fin bok og jeg bemerket meg også mange gode språklige uttrykk. Så er det sagt. 

Anbefales.

Takk til Cappelen Damm for en finfin leseropplevelse.