Det er julaften og Pål Andersen, professor i litteratur, blir vitne til et mord i naboleiligheten. Fra vinduet sitt ser han en ung kvinne som kveles av en mann i leiligheten tvers over gata. Professorens første tanke er å melde fra til politiet. Men han gjør ikke det. Han vil vente. Først må han rådføre seg med sin kollega som har invitert ham i juleselskap dagen etter. Heller ikke da føler professoren for å fortelle det, så han går derfra med hemmeligheten i god behold.
Hvorfor sier han ikke fra til noen? Det er en ganske alvorlig hendelse. Det kan vel knapt skje noe av mer alvorlig art. Han har vært vitne til en forbrytelse, ufrivillig, men likevel. Hendelsen ryster ham, og han ender med å vandre hvileløst omkring. Tar flyet til Trondheim og besøker en gammel studiekamerat, forsøker kanskje å rømme fra det hele? Tankene forfølger ham likevel. Han reiser hjem til leiligheten og begynner å forske litt på egenhånd. En kveld treffer han morderen på en sushirestaurant. De kommer i snakk.
Selv om jeg bare har lest to bøker av Solstad, skjønner jeg at dette er typisk Solstad: En middelaldrende mann, ofte professor (og Ibsen-fantast), noe skjer og så får vi en lang digresjon før det vinkles tilbake til begynnelsen ved bokens avslutning. Ikke noe galt i det altså. Professor Andersen tenker veldig mye, konverserer med seg selv, åpner for en dialog med leseren. Vi blir dradd inn i professorens dilemma, skjønt vi forstår ikke dilemmaet. Selvsagt hadde vi meldt fra om forbrytelsen. Eller hadde vi det? Er vi så fastlåst i rutiner, i tiden, at vi ikke kan frigjøre oss? Morderen er fra første stund en morder. Siden brytes han ned til et menneske, en mann, en skilt mann med sans for Østen. Han inviterer professoren til travbanen. Er det sånn vi fraskriver oss ansvar? Angår dette oss? Det er jo så mye mer behagelig å fortsette som før.
En god bok. Anbefales.
.png)
1 kommentarer:
En fin omtale som griper det vesentligste.
Legg inn en kommentar