RSS

Den rettferdige

Helene Uri: Den rettferdige, 309 sider

Karsten og Marianne er gift og har to barn saman. Før var dei svært nyforelska og kunne ikkje få nok av kvarandre. No har forholdet sett sine bedre dagar. Jentene krev sitt, Marianne har lagt seg litt ut og Karsten er mest oppteken av kva som går på fjernsynet. Så er det desse rutinene da.. Ein kveld har Marianne fått nok. Ho seier ho er gravid. Sidan det er godt over ni månadar sidan dei i det heile tatt har tatt i kvarandre på den måten, blir Karsten naturleg nok svært oppskaka. Ho spør Karsten om han også har vore utru. Han nektar. Marianne legg ut om eine mannen etter den andre. Kva dei gjorde med ho. Korleis dei ser ut. Så kjem tilståinga. Han har vore utru. Fleire gonger. Da seier Marianne at ho berre laug. Det finnest ingen unge. Ho har aldri vore utru. Ho har alltid vore trufast. Karsten har svikta og no skal han få svi.

Marianne er såra over å bli ført bak lyset, og ho begynner å mistenke Karsten for meir enn utruskap. Kan han ha gjort noko med døtrene?  Ho tek kontakt med den pensjonerte dommaren Edvard Frisbakke, ekspert på overgrepssaker og ein rettferdig mann. Bevisa listast opp og det som før gjorde Karsten til ein kjærleg og god far, peikar han no ut som ein brutal overgripar. Han blir dømd og skal ikkje lenger få ha kontakt med dei to små døtrene sine.

Først og fremst er dette ei tragisk historie om menneske som gjer kvarandre vondt fordi dei er glade i kvarandre. Det blir gjort feilgrep som aldri kan bøtast og alle sitt attende som offer. Men det er også ei Uri-bok, som for meg betyr digresjonar. Måten ho får fram historia bak personane, kva som har vore med på å forme dei, merkelege vanar og interesser dei har. Det skaper ein lettare kontrast i ein elles trist kontekst. Desse parallelle historiene gir lesaren større innblikk og forståing i at dette ikkje handlar om å finne ein syndebukk. I denne historia er alle skadelidande. Det er ei vond historie.

Anbefalast.

7 kommentarer:

ellikken sa...

Tror dette er første gang vi er uenige om en bok. Jeg får hodepine bare jeg tenker på Den rettferdige (å lese omtalen din er derfor toppen av selvskading).

Lena sa...

Hvaa? Hehe. Jeg likte den jeg. Hvorfor får du hodepine?

ellikken sa...

Jeg får nesten sitere min egen omtale:

Hun skriver flott, den godeste Helene Uri. Flott, men du verden så kjedelig det er å lese det samme om igjen og om igjen. Hver minste detalj blir beskrevet ned til det minste atom, det er så omstendelig at jeg helt får mark. Når forfatteren attpåtil dytter disse atomene inn mellom to parenteser i det uendelige, får jeg fullstendig fnatt. Siden jeg her brer om meg med mange gode og vel gjennomtenkte ord og uttrykk slår jeg på stortromma og utbasunerer det jeg virkelig tenkte opptil flere ganger:


Kan ikke du snurpe igjen smella di? Du maser jo som et lokomotiv.
Språket hennes drepte all glede jeg potensielt kunne ha av den like potensielle gode historien. Jeg lot meg irritere, ikke begeistre. Dette ble som å gå med friskt mot på et rullebånd, bare for å oppdage at båndet går feil vei.

Det er nå en ting. Smaken er som baken, selv om jeg ikke takler måten hun skriver på, betyr det jo ikke at det er dårlig. Mer kritisk fant jeg en gedigen logisk brist i historien.

Lena sa...

Hahaha, fantastisk (selv om jeg ikke er enig). Synes det var kjempestast jeg. Altså, parentesene, ikke den tragiske rammen. Men jeg ser hva du mener.

ellikken sa...

Og jeg ser at det er fullt mulig å like det ;-D

Bai sa...

Oi, for eit plott. Eg kjenner eg er skeptisk til Uri, men diskusjonen i kommentarfeltet her gjer meg nesten litt nysgjerrig.

Lena sa...

Hehe. Eg har skjønt at folk har ulike meiningar om denne dama.