Maggie O`Farrell: Hånden som først holdt min, 330 siderHånden som først holdt min veksler mellom to historier, henholdsvis på 1950-tallet og tidlig 2000-tall. I 1950 følger vi nyutdannede Lexie Sinclair, som stikker av med den eldre tidsskriftsredaktøren Innes Kent. De skaper seg et nytt liv i London og Lexie etablerer seg etterhvert som kunstkritiker. De er stormende forelsket, men plages stadig av Innes ekskone og datter. En dag snus alt på hodet.
50 år senere sliter Ted og Elina i rollen som nybakte småbarnsforeldre. Elina holdt på å dø under fødselen og er utmattet av søvnmangel og alt som følger med, samtidig som den nye tilværelsen vekker til live gamle minner hos Ted. Han plages av gjentatte erindringer fra barndommen. Fragmenterte minner som ikke stemmer overens med det han har blitt fortalt.
Det ligger i kortene at disse parallelle historiene har noe med hverandre å gjøre, men det er ikke mindre spennende av den grunn. Kapitlene følger vekselvis de forskjellige parene, relativt korte avsnitt, så det er ingen problem å omstille seg. Favorittene mine var nok bohemske Lexie og Innes, og jeg kunne formelig kjenne atmosfæren i 50-tallets London. Teds bruddstykker er imidlertid med på å holde spenningen oppe i nåtidshistorien. Etterhvert som boken nærmer seg slutten, flettes de stadig mer sammen.
Jeg har en anelse av at jeg begynner å gjenta meg, men pytt: Denne boka likte jeg virkelig godt! Jeg har ikke hørt om verken forfatteren eller den forrige (visstnok) suksessromanen hennes, men gjett om det skal bli andre boller. Maggie O`Farrell har blitt sammenlignet med Daphne du Maurier, hvis romaner også tar utgangspunkt i sterke kvinneskikkelser og har innslag av ubehagelige elementer a`la krimsjangeren.
Hånden som først holdt min er nydelig, trist og fengslende, ført i en elegant språkdrakt blottet for klisjeer.
Anbefales.
Takk til Aschehoug for leseeksemplar.