En ordentlig ungdomsbok

Det er duket for Cappelen Damms siste bokbloggturné i år, for min del i alle fall. Vi har kommet til nr. 33, og det er Linde Hagerups Get used to it som skal til pers. For ordens skyld, ja, hun er barnebarnet til selveste, fantastiske, språklyriske Inger Hagerup, og dermed også niesen til Klaus Hagerup (og følgelig også i slekt med de andre, mindre kjente Hagerup-ene). Hun har med andre ord mye å slekte på. Etter litt gugling har jeg funnet ut at hun kom inn på Skrivekunstakademiet som purung 17-åring, hun har vært medredaktør av Vagant og er fast spaltist i Fredriksstad Blad. Hun er født i 1968 og debuterte i 1999.


Linde Hagerup: Get used to it, 191 sider

Get used to it er oppfølgeren til Ingen som røyker hopper strikk, en ungdomsroman fra 1999. Det er 1981, hovedpersonen Billie (oppkalt etter Billie Holiday) og vennene hennes skal begynne på ungdomsskolen, og alt er nytt og annerledes. Som om ikke det var nok å få skolens mest berykta lærer i matte, kommer Cordelia flyttende fra USA og skal gå i klassen deres. Hun har langt, flommende rødt hår og minst like store pupper som Billie. Hun klassifiseres selvsagt raskt som fiende nr. 1.

Hun la hånda over munnen. Det var en smal, hvit hånd med lange, rosa negler. Hun lukka øynene. Vi så på henne. På det røde håret, klærne, puppene, den hvite hånden. Vi var helt lamma.

Så gjespa hun.

Drittkjerring.

Billies foreldre er skilt. Hun har det relativt fritt hjemme, går med politiske buttons, røyker og drikker. Bestevenninnen, Nina, er under litt strengere tøyler, går med Lacosteklær og perleøredobber. Hun har dessuten ansvar for å lufte familiehunden x-antall ganger i løpet av dagen. Unødig å nevne at foreldrene hennes ikke er overbegeistret over Nina og Billies vennskap.

Dette er en ordentlig ungdomsroman, og Hagerup legger ingenting imellom. Vi får høre om alt fra sårbarheten over å være tenåring til nedspying av kompisens hus på fest. Tenåringer som prøver ut, og tøyer grensene - for ikke å glemme ungdommene som gjør slik mora di sier. Hagerup har et språk de unge kjenner igjen, hun skildrer med et freidig og observant blikk. I like it!

Sjuende klasse begynte med en brutalitet vi aldri hadde vært borti før. Silkehanskene fra barneskolen var dratt av og pælma i søpla. Det hadde vært tøft nok på sin måte den gangen, men nå stramma det seg kraftig til. Fra nå av var det ingen der for å ta imot oss hvis vi tryna. Fra nå av hadde vi ansvaret sjøl.

Jeg fikk skikkelige flasbacks til ungdomsskoletiden - lærerne, festene, vennegjengen, usikkerheten, aggressiviteten mot alt og alle. Denne boka er verdt å lese alene for mimringens skyld. Selv om jeg gikk på ungdomsskolen en ti års tid etter Billie og gjengen, kjenner jeg meg godt igjen. Altfor godt. Huffameg..

Ingalill blogget om boka i går, og i morgen avsluttes turneen av Anette.

Anbefales!