RSS

Monstermenneske

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Monstermenneske, 580 sider

"Det var den sommeren  jeg lå i magen din at dere leste Amalie Skram?" sier jeg. "Da dere var på seiltur og pappa ikke hadde ordentlig regntøy og måtte bruke aviser til klær?" 
"Nei," sier mamma, "det må ha vært sommeren før, den første sommeren, vi møttes i påsken 1978." Det synes jeg ikke passer, jeg har tenkt å skrive om da jeg lå i magen til mamma, og nærmest ble Amalie Skram.

Etter Skomsvolds fantastiske debutbok om Mathea Martinsen, er vi nok fleire som har venta på denne boka. Eg skal ikkje påstå at eg har talt veker, men det er ikkje så langt ifrå. I Monstermenneske skriv Skomsvold like bra, sjølvsagt, noko anna ville ha vore umogleg. Men denne gongen har ho flytta fokuset litt meir vekk frå Mathea og meir over på seg sjølv. Mathea er der framleis, men det er Kjersti som er hovudpersonen. Det er ei svært ærleg bok, og vi får høyre om dei vanskelege åra der ME-sjukdommen tek all energien frå ho. Kjersti tenkjer at berre ho greier å skrive ei bok så vil ho føle seg som eit menneske. Ideen om Mathea begynner å ta form, og ho plantar post-it-lappar på veggen over senga. Til slutt greier ikkje kjærasten hennar å bere ho lenger, og Kjersti må ta med seg lappane og flytte heim.

"Du må slutte å si at boka di er tynn," sier hun. "Jeg tror ikke jeg har lest et eneste intervju hvor du ikke påpeker hvor tynn boka di er." Jeg sier at jeg har litt komplekser fordi boka er tynn. "En anoreksibok," sier diktlæreren. Jeg forter meg å fortelle om pappa, om da jeg var hos pappa og oppdaget at han brukte boka mi som bokmerke inni en annen bok, en stor bok, og Hilde klarer ikke la være å le. 

Boka minner meg litt om Knausgård, det er nok fordi ho er biografisk og fortel både om seg sjølv og dei rundt. Det spesielle er at vi også får høyre om prosessen med Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg og om Monstermenneske. Ho er like naken og ærleg som Knausgård, men lar heldigvis lesarane få sleppe dei Knausgårdiske utleveringane om kva som går føre seg på do. Språket er nydeleg, sterkt, ho tar i bruk underdriving så det alvorlege løyser seg i latter, gong på gong. Ho distanserar seg ved å gå inn og ut av Kjersti, byte mellom 1. og 3. person. Sjølv om eg veit korleis det gjekk med utgivinga av første boka, var det like spennande kvar gong ho fekk tilbakemelding frå forlaga. Lærerikt for dei som måtte ønske å gå same vegen. At ho greier å fengje meg like mykje gjennom nærmare 600 sider, seier sitt om dette fabelaktige skrivetalentet ho har.

Hvorfor så fjern, Annesdatter? Fordi hun er redd og trist, men først og fremst fordi hun må skrive.

Anbefalast varmt.

5 kommentarer:

Forfatterfruen Karen sa...

Å, det var godt å høre! Nå gleder jeg meg enda mer til å sette i gang med "Monstermenneske":)

ellikken sa...

Falt aldri pladask for debutflisa hennes, og har heller ikke noe voldsomt ønske om å lese denne mursteinen. - MEN, jeg liker mennesket. Ytterst sjarmerende! Jeg var så heldig å oppleve henne i høst, og hadde helt stjerner i øynene under hennes opplesing/miniintervju :)

aariho sa...

Ulike meninger om denne boka har jeg forstått. Har planer om å lese den en gang, men foreløbig er ventelista mi for lang. Interessant innlegg om boka fra deg!

Lena sa...

Ellikken: What? Men men, hver sin smak. Jeg tror ikke Monstermenneske passer for de som ikke liker debutboka i alle fall. Jeg likte den veeeldig godt:)

Reeta / Les! Lue! sa...

Det ligger en award til deg på bloggen min:
http://les-lue.com/2013/01/27/a-blog-with-substance/