RSS

Huset du elsket

Tatiana de Rosnay: Huset du elsket, 170 sider. Oversatt av Kjell Olaf Jensen

Mitt leseforsett for 2013 er å lese flere klassikere, flere bøker fra egen bokhylle og generelt flere gode bøker. Men jeg får av og til et skikkelig lesekick hvor jeg elsker å pløye gjennom disse såkalte feel good-bøkene. Denne helgen var vi innom biblioteket for å hamstre litt barnebøker, hvorpå jeg selvsagt fant meg en solid bunke med disse søtsuppehistoriene. Det er jo ikke til å komme fra at det er behagelig bare å flykte inn i en av disse fornøyelige fortellingene, og bare la seg underholde. Og selv om flere følger den samme oppskriften, glimter en og annen av og til med å være riktig så gode. Men la meg være fullstendig klar nå: Huset du elsket er ikke en av dem.

I forrige nummer av tidsskriftet Historie leste jeg en interessant artikkel om Eugene Haussmans omfattende prosjekt, som gikk ut på å bygge bredere avenyer tvers gjennom Paris` gamle bebyggelse. Huset du elsket finner sted midt i den store byfornyelsen. I 1860-årene blir Rose, en kvinne i 60-årene, tvunget til å forlate huset hun elsker. Huset har vært i hennes avdøde manns eie i flere generasjoner, og Rose har bodd her i hele sitt voksne liv. Jeg er ikke videre begeistret for de Rosnays forfatterskap. Har du lest en bok av henne, har du mer eller mindre lest alle. Men siden jeg skal til Paris i april, tenkte jeg å gi Huset du elsket en sjanse. Det kunne jeg bare ha spart meg.

Tradisjonen tro, de Rosnay fokuserer mest på nåtidssituasjonen, som vi alle vet ofte konsentrerer seg om en kjærlighetshistorie. Denne gangen er det Roses kjærlighet til sin avdøde mann, den å så perfekte, enestående, fantastiske Armand. Hun skriver flerfoldige brev til ham, hvor hun legger ut om det perfekte samlivet deres, den vidunderlige elskoven og bla bla. Spy. Siden nåtidsssituasjonen denne gangen er sammenflettet med den historiske delen, kunne de Rosnay tatt fordel av det, men nei, la oss få høre mer om Roses følelsesliv. Hun har et anstrengt forhold til datteren, som hun forøvrig aldri har greid å bli glad i, mens den avdøde sønnen (som ble resultatet av en voldtekt hun har holdt tett om de siste 30 årene - ja, det er dette som er den grusomme hemmeligheten boken bygges opp mot) har hatt hennes uforbeholdne kjærlighet fra dag en. Rose nekter å forlate huset hun elsker, huset hun ble voldtatt i og ellers har alle sine gode minner fra. Hennes gode venninne, 29-årige Alexandrine forsøker først å snakke Rose fra dette, nytteløst selvsagt, og bestemmer seg så for å støtte Rose i denne gode saken. Venninnene går altså ned sammen med huset. The End.

Møkkabok. Styr unna.


5 kommentarer:

Margrete Trovåg sa...

Einig med deg. Dette vart for dumt.

beroene sa...

Takk for advarsel ;-)

Lena sa...

Hehe, ingen årsak. ;)

Melusine sa...

Wow, det var klar tale! Og forfriskende å lese. Boken har jeg stående i hyllen, den skal jeg lese en gang, men den har ikke blitt prioritert opp på listen. Den blir det definitivt ikke nå. Blir interessant hva jeg synes om den når jeg leser den med omtalen din i tankene :)

ellikken sa...

Det fine med møkkabøker er at omtalene blir så underholdende :D