RSS

Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux

Hanne Ørstavik: Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux, 215 sider

Ruth innleder et forhold til Johannes, men opplever at hun vil mer enn ham. Han slipper henne aldri helt inn, og vil heller være på bordell og se på nakne damer enn å være sammen med henne.

Jeg tenker på Johannes. Og vil ha ham inntil meg der, mot brystet. Johannes med den svarte ullgenseren, presse ham mot meg der, foran. Og at det henger sammen med kjønnet, dette stedet på kroppen, lengselen i brystet, hvis det er det det er, lengsel, at det henger sammen med lengselen i kjønnet. Jeg er ikke kåt nedenfor navlen, jeg er lengsel, med hele meg. 

Som en kontrast til Ruth og Johannes, møter vi det unge paret Lily og Ralf, som utvikler et varmt og imøtekommende forhold. Den stadige avvisningen fører til at Ruth søker bekreftelse fra andre. Hun oppsøker nudiststrender, barer, bordell og finner nok av andre villige, både kvinner og menn. Men det er Johannes hun vil ha.

Så hvorfor er det ikke nok. For det er det ikke. Jeg lever ikke lenger bare inni meg, og da trenger jeg være med ham der ute, også. Ikke bare inni. Ikke bare ord. Trenger varmen. Trenger blikket hans, hånda over håret, pikken som vokser og vil meg noe, og min egen åpning, foran, hele meg, medover, som vil ha og kjenne og møte, ham. 

Jeg har gjentatte ganger forsøkt å like Ørstaviks romaner, uten noe særlig hell. Igjen og igjen låner jeg bøkene hennes, tenker at denne gangen er det annerledes. Dette vil jeg like. Jeg vil så gjerne. Men nei. Når skal jeg lære? Ørstavik har et svært godt språk, men jeg synes tankestrømningene blir for tamme, for kjedelige. Jeg mister interessen. Denne gangen begynte det lovende. Jeg liker måten Ruth får frem stemningen, følelsene. Hvordan hun beskriver avvisningen, det konstante begjæret etter å bli sett. Jeg var sikker på at nå, endelig liker jeg Ørstavik. Og jeg gjorde det, gjør det. Deler av det. Men det kunne bare ikke vare. Ruth og Johannes er fengslende. Lily og Ralf interesserte meg ikke. Nå skal jeg lære. Neste gang skal jeg la Ørstavik ligge.

4 kommentarer:

ellikken sa...

Den ultimate LeseLena-fanavsløring: Man klikker seg vellysten inn på omtalen til tross for at hele overskriften lyyyyyser Ørstavik. Jeg har Ørstavik-angst i lange baner.

Og likevel, likevel...

Nei, skal ikke lese denne heller. DET lover jeg deg.

(Unnskyld, Ørstavik)

Lena sa...

Nei, fydda! Ja, jeg forsøkte i alle fall. Men som sagt, veldig bra språk og jeg likte delene med Ruth og Johannes. Men resten blir så laaangtekkelig. Og ps. Hvorfor vil hun ha så rart hår, tro?

Ingaplinga sa...

Haha, har det på samme måte ang. Ørstavik. Tenker; ALDRI ALDRI, men så e d så fristende å låne. åsså orka kje e å lese ferdig...

Skal vi starte ei facebook-gruppe; for oss som aldri lære? haha

Lena sa...

Haha, kanskje det! Tingen er at jeg pleide å forveksle Ørstavik og Trude Marstein (som jeg elsker!). Men nå vet jeg definitivt hvem som er hvem.