RSS

Magnhild. En roman om sex, fyll & offentlig forvaltning



Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk: Magnhild. En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning, 202 sider

Det første ordet som faller meg inn etter å ha lest dette fjolleriet av en bok er pinlig. Hovedpersonen er pinlig, handlingen er pinlig, hele boka er pinlig. Viktigst er det kanskje at jeg er pinlig berørt over i det hele tatt å ha lest dette våset. Jeg og mannen fikk boka QuizDan 2080 spørsmål og svar i julegave. Sånne bøker er kjekke de, men vi vet av tidligere erfaringer at de stort sett blir liggende og samle støv. Altså troppet jeg opp i bokhandelen midt i travleste romjula og skulle se meg om etter en ny bok. Med tre barn og en mann på slep, og to minutter til rådighet evnet jeg ikke å bestemme meg for ny bok, og tok i desperasjonen denne fordi den virket kjent. Hadde jeg bare husket at det var her jeg hadde lest om den, kunne denne opplevelsen være unngått. Jeg kunne i stedet irritert meg over Bridget Jones (som jeg også vurderte, men derimot husket den dårlige omtalen av) eller i beste fall kommet langt på neste quizkveld. Bare synd at det nesten aldri arrangeres slikt her på øya. 

Forfatterne bak Magnhild irriterte seg visstnok over interiørbloggere og mammabloggere med perfekt fasade, og laget derfor sin egen blogg hvor de begynte å latterliggjøre disse. Magnhild ble deres ansikt utad og tre år senere ble det også bok av det. Jeg må innrømme aldri å ha hørt om denne bloggen, men etter å ha surfet innom antibloggeren.com ser jeg at jeg har vært innom et par ganger tidligere. Jeg skal være såpass ærlig å si at bloggen ikke er så verst (det lille jeg har lest av den). Hadde de bare holdt seg til den..

Magnhild er 30 år, singel og barnløs. Hun jobber med offentlig forvaltning og ses stadig med en ny mann. Hun forakter småbarnsmødre, designerklær hos andre (hun kan gå med Laboutin-sko, mens hennes kommende svigerinne tydeligvis driver med overforbruk med sine designervesker. Ifølge henne er folk uten personlighet, håp og drømmer dersom de velger å bosette seg i barndomsbygda, gifter seg med en fra samme sted og/eller arbeider med noe som ikke krever høyere utdannelse. Jeg skjønner at hun prøver å få frem at kvinner er mer enn cupkacebakende, verpesyke avlskyr, og at selv vi kan ønske oss one night stands uten videre forpliktelser. Jo da. Men hun drar det så langt med å karikere alle personene i boka. Alle rundt Magnhild er nedgraderte til pripne førskolelærere som blir sjokkerte av å høre om abort eller småbarnsmødre som ikke er kapable til å snakke om annet enn gardiner og nips. Den eneste personen som blir fremstilt positivt = med både ambisjoner og personlighet er prostituerte Solveig. 

Magnhild er opptatt av ikke å fylle den klassiske kvinnerollen, noe som er vel og bra, men hun fremstår så kynisk og selvopptatt at det ikke er troverdig. Hun oppfører seg som en mann. Kan hende jeg er helt på jordet her, men jeg mener at ingen jenter snakker slik. Vokabularet handler stort sett om puling. Dette er noe av det som irriterer meg mest ved boka. De går inn for å skrive en roman som ikke handler om chick-lit, altså der hovedpersonen er interessert i å finne Mr. Right. Det går faktisk an å skrive en bok om det, uten at hovedpersonen behøver å endre kjønn. Psykisk  Eller åndelig. Og hvorfor i huleste åpner de boka med å takke Bjørnstjerne Bjørnson? Fordi alle i boka er oppkalt etter personer fra hans forfatterskap, og at de selv ser på Magnhild som en moderne versjon av hans bondefortellinger? I så fall burde den hett Pulefortellinger. For det er det det er. Og så litt om kvinnekamp og miljø og sånn slengt oppå.

Språket er helt greit, men den påtatte sarkasmen blir slitsom i lengden. Jeg dro litt på smilebåndet av og til, men det blir for heseblesende og patetisk. Det positive med alt dette må være at de er to om å dele skammen. 

Styr unna. 
 

5 kommentarer:

ellikken sa...

E digge de, e digge de, e digg digg digge de!

Told you so, og si i fra om du vil låne min utgave av Atle Nielsens Quizbibel. Særskilt pent brukt.

You rock :)

Lena sa...

Takk det samme du! Jeg skal si fra:)-

Lattermild sa...

Jeg har Antibloggeren både i rss-feeden og på Twitter og er happy med det, og når det var tilbud om gratis forhåndseksemplar av boka i fjor vår slo jeg til. Men så har den blitt liggende. Og det er nettopp fordi jeg tror, uten engang å ha forsøkt å lese, at du har rett. Jeg ser ikke for meg at bloggkonseptet kan funke som roman, og jeg ser for meg at romanen bare er mer av det jeg liker minst i bloggen. Dette kan nok bli en av de bøkene jeg aldri leser, mistenker jeg.

aariho sa...

Takk for advarselen. Blir ikke flau, men irritert, når jeg leser slike bøker. Irritert på meg sjøl for at jeg har begynt å lese eller leser slikt. Og da jeg er typen som nesten aldri avbryter en bok, blir det enda verre. (Men bloggen er sikkert på son plass!)

Lena sa...

aariho: Jeg er også typen som (nesten) aldri avbryter en bok, det positive er at denne var lettlest og rask å bli ferdig med.

Lattermild: Dersom du trives med å lese bloggen, tror jeg du gjør lurt i å droppe boken. Boken kunne nok ha vært bra den, hadde de bare holdt seg til "bloggpersonligheten" - nok en gang, sagt ut fra det lille jeg har lest av bloggen. Men som jo virket kvikt og morsomt.