Et norsk hus

Vigdis Hjorth: Et norsk hus, 190 sider

Gode, evigunge Vigdis. Der var du igjen. Hvor har du vært, spør du deg. Neida, ingen steder. Det er bare jeg som ikke var så altfor begeistret for den siste romanen, Leve posthornet. Men jeg ser jo at folk over det ganske land har en annen oppfatning, så kanskje det er jeg som har vært bortreist. I alle fall. Nå er vi tilbake, begge to. Og det føles godt.

I Et norsk hus møter vi tekstilkunstneren Alma, som er fraskilt og har voksne barn. Hun bor landlig til i et lite tømmerhus med en liten utleiedel. Det kan gå lang tid mellom oppdragene Alma får, så den stabile månedsleien kommer godt med. Alma trives best i eget selskap og vil ha minst mulig med leieboerne å gjøre. Helst vil hun leie ut til unge menn som arbeider fra morgen til kveld, eller voksne uten barn. Hun leier ut til et polsk par hun håper å få se lite til. Det går rolig for seg, og det unge paret ser ut til å innfri kravene hennes. Så begynner tilværelsen så smått å sprekke. Snart får det polske paret en baby, de får besøk av slektninger i flere uker av gangen, de skaffer seg kjæledyr og går i singlet inne midt på vinteren. Selv har Alma både tøfler og kofte innendørs, og det irriterer derfor vettet av henne at leieboerne sløser med strøm på denne måten. Spesielt når det er inkludert i leien.

Alma er som kunstnere flest; rolig og avbalansert, hyller mangfoldet og er opptatt av kvinners rettigheter, noe som også vises i teppene hun vever. Når hun lar følelsene løpe fra seg av alle trivialitetene hun må forholde seg til hos leieboerne, blir kjæresten hennes oppgitt. En sånn entusiasme viser hun ikke ham engang.

I avisen står det at du er en kulturell person. Jeg har et annen mening. 

Det er kanskje synd å si det, men jeg morer meg stort over denne såkalte nabokrangelen. Hjorth skriver så vittig, og setter et så ærlig blikk på Almas følelser at jeg kan ikke annet. Hun liker ikke den polske kvinnen med det unnvikende blikket og de altfor mange pyntetingene hun har presset inn i den lille leiligheten. Kjæresten med den knuste hjørnetannen som alltid parkerer der han gjentatte ganger har fått beskjed om ikke å parkere. Datterens plastleker som ikke passer inn i Almas vesle hageflekk. Det som irriterer henne aller mest er hvordan de oppfatter henne. Hennes kunstneriske levemåte som ikke faller helt sammen med andres A4-liv. Hun vil være oppe om nettene og sove om dagen, drikke vin og kle av seg på trammen når det måtte passe.

Konflikten med det polske paret eskalerer, og Alma blir tvunget til å ta et oppgjør med egne fordommer. Er hun virkelig så tolerant som hun tror? Hun som kjører el-bil og holder med de svake i samfunnet har store problemer med å tåle at det polske paret ikke engang resirkulerer. At den polske mannen mishandler dama si, er lettere for Alma å overse. Det angår ikke henne. Hun trenger pengene.

Er dette ditt første møte med Hjorth, så kan du glede deg til utallige utgivelser fra denne produktive dama. Her er linker til mine omtaler av en rekke tidligere romaner: Jørgen + Anne = sant, Hjulskift, Om bare, Tredve dager i Sandefjord,  Snakk til meg og Drama med Hilde. Jeg har lest flere, men disse var de jeg kom på i farten. Jeg anbefaler uansett alt av Vigdis Hjorth. Til og med Leve posthornet. Boka er jo uansett bedre enn mange, mange andre.

God bok. Anbefales.


Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.