Mine fem år som far

Bjarte Breiteig: Mine fem år som far, 303 sider

Aller først: Godt år, folkens! Mitt nyttårsforsett i år er ikke ulikt tidligere år, nemlig å bruke litt mer tid på bloggen. Det kan nesten virke som om forsettene virker mot sin hensikt, for når jeg ser i sidelinja så blir det lest stadig færre bøker. I alle fall blir det blogget om færre. Men tiden strekker ikke til. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at 2014 har vært mitt livs mest hektiske år hittil. Jobben og familien krever sitt, men mesteparten av skylden må jeg legge på småen, som snart fyller ett og et halvt (herre jemini for et underholdningskrav det er på den lille fyren!). Resten av skylden kan fordeles mellom Netflix og Instagram. Ja, jeg er treig og har ikke oppdaget Instagram før nylig. Uansett, 2015 er her og jeg er klar for mer. Mer bøker, mer lesing og forhåpentligvis mer blogging.

Bjarte Breiteigs debutroman er min første leste bok i 2015. Det lover godt! Til tross for at det er første romanen hans; jeg er godt kjent med Breiteigs forfatterskap. Han har blant annet gitt ut flere novellesamlinger, som jeg har skrevet litt om her og her.  Han har skrevet flere av mine favorittnoveller, og jeg bruker dem stadig både hjemme og i undervisningen. Han skriver så bra, og greier å ta opp tunge temaer ved å bruke enkelt (men godt) språk og har ofte en underliggende sårbarhet i tekstene sine. I Mine fem år som far kommer denne sårbarheten spesielt til syne.

Hovedpersonen her er Martin. Han fremstår som en kjernekar, er gift med Gina og sammen har de sønnene Jonas og Tor. Romanen åpner med at familien sitter ved middagsbordet og spiser middag. Det ringer på døra og politiet vil ha et par ord med Martin. Det gjelder Selma, den fire år gamle datteren til Martins ekskjæreste, Lillian, som Martin og Gina fremdeles har god kontakt med. Lillian sliter psykisk, og de er derfor flinke til å ta seg av både henne og Selma. Politiet mener at Selma har blitt utsatt for overgrep og Martin er mistenkt. Så hopper romanen litt tilbake i tid, og leseren får mer eller mindre listet opp Martins livshistorie.

Vi forstår ganske raskt at Martin ikke er uskyldig i hendelsen politiet snakker om, men likevel får vi medlidenhet med ham. Han skaper et empatisk bilde av seg selv gjennom hele boka. Han er så reflektert i alt han foretar seg, så troskyldig i sin rolle som omsorgsfull kjæreste og hengiven far. Han er følsom og tyr lett til tårene. Han får det for seg at han vil skrive, men tror at bare et forstyrret sinn kan formidle storslagen litteratur. Det er da han utforsker det buldrende mørket i seg og krysser forbudte grenser.

Overgriperen Martin er knapt til syne i historien, noe som får leseren til å lete etter tegn, svar gjennom hele teksten. Hvorfor trår han over grensen når han så tydelig vet at det er galt? Han har ikke dette suget i seg som andre overgripere forteller om, og nettopp derfor er det så interessant å stille seg disse spørsmålene. Martin har et godt liv og mye å miste, kan hende er det det han forsøker å utfordre? Han innleder også et forhold til Lillian, uten at det ser ut til å plage samvittigheten hans noe videre. Det er under disse besøkene han begynner å gå inn på rommet til Selma sent på kvelden. I slutten av boka forsøker han å fraskrive seg skyld ved å peke på hva som har gjort mest skade på Selma. Befølingen som ble gjort når hun sov, eller den senere rettsgangen som krever gjentatte gjennomganger av hendelsene og setter dype, varige spor i henne?

Det er så mye mer jeg vil skrive, si, men jeg stopper her. Jeg kjenner at jeg må diskutere boka med andre, så denne skal lånes bort så snart som mulig. Jeg vet akkurat hvem som skal få æren/tvangen først.

En verdig kandidat til Bokbloggerprisen 2014. Anbefales.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

Andre som har blogget om boka er Beathe, Artemisia og Bok-Karete.