RSS

Merkelig vær i Tokyo

Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokyo, 196 sider. Oversatt av Magne Tørring, MNO

Ifølge forlaget er forfatteren av denne boken Japans fremste kvinnelige forfatter. Likte du filmen Lost in Translation? Da vil du elske denne. Er du derimot en av de som mener at filmen er tam og ikke handler om noe, styr unna. Jeg likte selvsagt filmen og elsket denne boka. Altså, det er jo bare å ta en titt på omslaget. Det går ikke an å ikke ha lyst til å lese denne. Etter å ha sett dette omslaget diverse steder på nettet, i tillegg til å bli anbefalt å lese den (takk, Birte!) tok jeg omsider fatt og lånte boka. Det er jeg veldig glad for.

Merkelig vær i Tokyo handler om 38 år gamle Tsukiko som ofte går på bar og drikker. Helt alene. En dag treffer hun tilfeldigvis på den 30 år eldre Sensei. Han var læreren hennes på videregående, men er nå pensjonert og ferdes også mye alene på bar. Tsukiko er en uavhengig sjel og foretrekker det sånn. Hun var i sin tid en uinteressert elev, og husker heller ikke hva den eldre læreren heter. Det er derfor hun kaller ham sensei, som betyr lærer på japansk. Sensei kaller henne konsekvent frøken Tsukiko. Hun og Sensei støter stadig på hverandre, og hun oppdager at hun begynner å se fram til disse tilfeldighetene. De trives i hverandres selskap, og tilbringer stadig mer tid sammen. De gjør ikke så mye ut av det; bestiller mat og drikke over en lavmælt samtale, og går etterhvert hver til sitt.

Noe slikt ville aldri Sensei ha sagt, tenkte jeg. Brått gikk det opp for meg at jeg ikke hadde tenkt på ham på en stund. Nede i baren hadde han virket så forsvinnende langt borte. 

I likhet med filmen, er det en relativ flat spenningskurve (som min mann så pent ville ha sagt det), men det er nettopp det som driver det fremover og gjør det hele så usigelig spennende. Vi får ikke vite så mye konkret om Tsukiko og Sensei, som om diverse matretter og glimt av Japan. Detaljene rundt gir oss likevel et innblikk i dette subtile fellesskapet. Boken har en diffus atmosfære over seg, som får en inntrengende virkning på leseren. Språket har en enkel, men svært gjennomført stil, og forfatteren unngår elegant alle sukkerklisjeer. Nettopp derfor er dette forholdet så interessant. Jeg fikk lyst til å se Lost in Translation igjen. Jeg fikk også veldig lyst på japansk mat.

Anbefales.

Rose-Marie har også blogget om boka.

4 kommentarer:

Elin sa...

Høres ut som en interessang bok å lese. Elsket den fine fremsiden. Denne må jeg se om de har på biblioteket. Fin anmeldelse du hadde skrevet :) God helg :)

Tine sa...

Sushi er min favorittmat og siden min far var i Japan på slutten av 70 tallet ble landet mitt favorittland. Litteraturen derimot har jeg mer problemer med å svelge. Har lest en del av Murakami, og jeg synes denne kan minne om skrivestilen hans. (Svak spenningskurve og det at vi får vite lite konkret om hovedpersonene)
Kjekt at du fant tonen med denne :)

Lena sa...

Takk, Elin! En bok verdt å lese. Japan er et fascinerende land, Tine. Jeg har aldri vært der, men håper å få dra dit en dag. Forfatteren blir ofte sammenlignet med Murakami. Jeg vet at flere ikke er så begeistret for ham, men jeg liker bøkene hans kjempegodt.

Kong Salkin sa...

Denne er fin, veldig fin. Jeg liker ikke murakami, så var skeptisk, men likte den kjempegodt likevel :-)